Ødelegger min egen jul ved å furte

[AnonymBruker]

Jeg ble så sykt irritert på mannen min på julaften. Etter min mening ble det drukket altfor mye i mellom ham og de andre mennene (min familie) utover kvelden. Jeg ble sittende alene på et annet rom, fordi jeg ikke orket å ta del i de rølpete samtalene inne på stua. På et tidspunkt sa jeg ganske surt i fra til ham, at det faktisk var julaften og at det gikk an å begrense seg. Han ble litt flau og litt irritert på en gang, og litt i villrede siden han allerede var på vei inn igjen i stua med nye ølflasker til alle. Han sa øh, men, æh, unnskyld - også gikk han og satt seg med de andre igjen. Jeg vet ikke hvor mye mer han drakk, jeg gikk og la meg en liten stund etter, klokka 23, uvanlig tidlig og uten å si godnatt. Han kom i ett- tiden, kanskje senere. På det tidspunktet hadde jeg fyrt meg opp noe voldsomt (jeg hadde ikke drukket noe) og hadde hele krangelen ferdigkranglet i hodet, der jeg naturligvis pulveriserte alle muligheter til forsvar av hans oppførsel. Jeg regnet med at han ville sondere terrenget litt, han må ha skjønt at jeg var sur, men han la seg bare til å sove. Jeg lot som jeg sov. 

I hele dag har jeg vært dritsur, og kjenner nå at jeg muligens er uforholdsmessig furtete i forhold til "skaden" som er skjedd. Jeg er vanligvis voksen nok til å ta opp ting som har gjort meg irritert, og ikke dyrke dette barnslige raseriet. Det skjedde tross alt ikke noe forferdelig, jeg syns bare de ble unødvendig søsete på en julaften - men det gikk jo ikke over styr på noen måte, og det gikk ikke utover noen - annet enn at jeg da ble grinete, og nå utøver avstraffelse via the silent treatment. Jeg vet at mannen min har vanskelig for å ta opp ting som er litt vanskelig (vi krangler lite), så om det skal komme opp, er det jeg som må ta det. Men nå føles det bare dumt å si at jeg har vært sur i et helt døgn for en filleting, så jeg vil ikke. Samtidig ER jeg faktisk fremdeles dødsirritert, og vil ikke bare la ham slippe å bli konfrontert med det. Bah!! 

I morgen skal vi på fest sammen, og nå har jeg mest lyst å drite i den, og furte helt til han bryter sammen og ber om unnskyldning 😝😝😝

Anonymkode: ba09b...217

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble så sykt irritert på mannen min på julaften. Etter min mening ble det drukket altfor mye i mellom ham og de andre mennene (min familie) utover kvelden. Jeg ble sittende alene på et annet rom, fordi jeg ikke orket å ta del i de rølpete samtalene inne på stua. På et tidspunkt sa jeg ganske surt i fra til ham, at det faktisk var julaften og at det gikk an å begrense seg. Han ble litt flau og litt irritert på en gang, og litt i villrede siden han allerede var på vei inn igjen i stua med nye ølflasker til alle. Han sa øh, men, æh, unnskyld - også gikk han og satt seg med de andre igjen. Jeg vet ikke hvor mye mer han drakk, jeg gikk og la meg en liten stund etter, klokka 23, uvanlig tidlig og uten å si godnatt. Han kom i ett- tiden, kanskje senere. På det tidspunktet hadde jeg fyrt meg opp noe voldsomt (jeg hadde ikke drukket noe) og hadde hele krangelen ferdigkranglet i hodet, der jeg naturligvis pulveriserte alle muligheter til forsvar av hans oppførsel. Jeg regnet med at han ville sondere terrenget litt, han må ha skjønt at jeg var sur, men han la seg bare til å sove. Jeg lot som jeg sov. 

I hele dag har jeg vært dritsur, og kjenner nå at jeg muligens er uforholdsmessig furtete i forhold til "skaden" som er skjedd. Jeg er vanligvis voksen nok til å ta opp ting som har gjort meg irritert, og ikke dyrke dette barnslige raseriet. Det skjedde tross alt ikke noe forferdelig, jeg syns bare de ble unødvendig søsete på en julaften - men det gikk jo ikke over styr på noen måte, og det gikk ikke utover noen - annet enn at jeg da ble grinete, og nå utøver avstraffelse via the silent treatment. Jeg vet at mannen min har vanskelig for å ta opp ting som er litt vanskelig (vi krangler lite), så om det skal komme opp, er det jeg som må ta det. Men nå føles det bare dumt å si at jeg har vært sur i et helt døgn for en filleting, så jeg vil ikke. Samtidig ER jeg faktisk fremdeles dødsirritert, og vil ikke bare la ham slippe å bli konfrontert med det. Bah!! 

I morgen skal vi på fest sammen, og nå har jeg mest lyst å drite i den, og furte helt til han bryter sammen og ber om unnskyldning 😝😝😝

Anonymkode: ba09b...217

😂😂😂😂😂 Herregud dette var dagens

Anonymkode: 36e8e...a94

[AnonymBruker]

Du har kastet bort mange timer på å furte over noe som ikke var direkte vondt mot deg, også planlegger du å furte enda en dag til ? Fortell meg.  Er du 2 år ? 

Anonymkode: 36e8e...a94

[kisskissbangbang]

 Skjønner deg godt. Det er lett å havne i et sånt mønster der en egentlig bare furter videre for å furte, gjerne uten at noen andre vet om det, noe som bare gjør det hele totalt unødvendig og bortkasta, har vært der et par ganger sjøl.

Jeg har i de tilfellene pleid å komme til et punkt der jeg kan spøke med det. Så sier jeg ganske enkelt at hei, nå har jeg furta utrolig lenge, og begynner å bli lei. Så ler kjæresten min, sier jeg er søt, og så prater vi om ting på en skikkelig måte  

Jeg anbefaler deg å break the silence. Det er mye mer tilfredsstillende enn å ødelegge flere dager for seg sjøl med suring og furting! 

[kisskissbangbang]

Hvordan gikk det?

[Berit]

[AnonymBruker]

54 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Hvordan gikk det?

Hehe! Takk for svar, først og fremst! Det er stort sett sånn her også, vi ordner opp uten for mye drama. Denne gangen må jeg skylde litt på omstendighetene; vi sov ikke hjemme på julaften og hadde dermed folk rundt oss hele tiden. Selv om jeg pushet fram en tidlig hjemreise, har vi likevel små barn rundt oss hele dagen nå som det er skolefri. Derfor er jeg fortsatt sur, men det merkes ikke sånn veldig, siden jeg tar meg sammen foran barna. Siden vi begge valgte å overse hverandre i går kveld, har vi ikke fått anledning til å ta praten. Jeg svarer imidlertid meget kort og kun på tiltale, så han skjønner at det er noe. Følelsene har vekslet mellom blindt raseri og bunnløs selvmedlidenhet i hele dag, så for dem som ikke allerede har mistenkt det; jeg har mensen 😝 

Fra spøk til alvor, så skjønner jeg hvor utrolig teit jeg er som ikke bare legger det fra meg. Jeg skal gjøre det, men jeg vil også gjerne få sagt hva jeg syns om julaften (det ligger litt mer bak enn akkurat det jeg skrev, den lille greia ble bare en utløsende faktor) Det er uansett ikke verdt å gnage på det i evighet, så forhåpentligvis får vi sjans å snakke litt før vi skal på besøk senere i kveld. Hvis ikke blir det en kort og tragisk aften for min del, og det er slett ikke slik jeg vil det skal være. 

Anonymkode: ba09b...217