Veldig ensom og veldig redd for mennesker.

[AnonymBruker]

Det er mye snakk om dette med ensomhet nå i jula. 

Jeg er en 22 år gammel kvinne. Jeg føler meg utrolig ensom. Jeg kjenner mange folk og har familie, men for det meste så sitter jeg mutters alene i leiligheten og surfer på nettet. Kveld etter kveld. I helgene tilbringer jeg ofte hele helga alene i leiligheten uten å sette en fot utenfor med mindre jeg må på butikken. Jeg står opp alene, spiser alene, legger meg alene. Når jeg er på universitetet så kommer jeg til forelesning og setter meg med de jeg kjenner. Så går vi alle hver til vår lesesalplass og blir sittende til lunsj eller til folk går hjem (vi studerer juss, og de andre har ofte "ikke tid" til å ta en pause for å spise...).

Problemet mitt er at jeg er veldig redd for mennesker. Særlig de menneskene som jeg bryr meg om. Redd for å miste dem. Jeg er ikke redd for nye mennesker. Jeg føler at jeg får blanke papirer som jeg ikke har klart å sværte til med den jævlige og plagsomme personligheten min enda... Lang tid uten noe kontakt, type 5 år+ hjelper meg også med å bli mindre redd for enkeltindivider. Men etter hvert blir jeg mer og mer redd for at jeg plager folk eller sliter dem ut med alt pratet mitt. Jeg føler at de vet for mye om meg. Jeg har for mange meninger og teorier. Jeg er redd for at de skal konfrontere meg med ting som jeg er usikker på eller skammer meg over. Noen ganger føler jeg meg som en slem (uten å mene det så klart), dum og irriterende person som folk bare er med for å være høfflig eller fordi de synes synd på meg... Jeg føler at uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å gi i sosiale settinger. Jeg bare tar og tar og suger energien ut av alle. Jeg klarer ikke å være snill, morsom eller å si de riktige tingene. Jeg er utrolig redd for at de jeg ser på som venner ikke ser på meg som en venn, men kun en rar person som "er med av og til". Det er i hvertfall sånn det ofte føles. 

Det er veldig behagelig for meg også å slippe å møte andre og føle at jeg er en byrde. Derfor forsterker jeg min egen ensomme tilværelse ved å unngå andre og heller bli hjemme. Når det begynner å bli for sent å finne på noe så angrer jeg, og gråter over hvor ensom og isolert jeg føler meg. 

Jeg identifiserer meg ofte med en gammel, enslig kone som sitter alene og venter på at alderdommen skal ta henne. Men jeg er bare 22 år gammel, ikke 92! Jeg lurer på om jeg går glipp av noe, eller om det er vanlig at livet er sånn? Kommer jeg til å angre på at jeg brukte hele livet mitt på å sitte alene og tenke og være redd? Jeg sitter her i ensomhet mens årene går (4 år har gått på et blunk, og tida har stort sett gått med til å sitte inne alene).

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre annerledes. 

Anonymkode: 03b86...c11

[Sheherasade]

Det høres ut som om du er inne i en negativ spiral med tankene dine. Som student har man jo mulighet for å prate med psykolog hos student-helsetjenesten. Jeg vil virkelig råde deg til å prate med noen om dette for å bryte ut av dette og best skape et sosialt liv, få kontakt og vennskap med andre. Lykke til!

[Gjest Cartman]

Høres ut som at du har et snev av angst, et lavt selvbilde og en svært selvkritisk personlighet. I noen tilfeller går dette over av seg selv. Ikke helt uvanlig at man har en livskrise i slutten av tenårene/starten av tyveårene, da man plutselig får mye mer ansvar, nye venner, mye dødtid som student og mindre faglig støtte. Faktisk er det mange ensomme studenter. Hvis dette vedvarer, så bør du oppsøke en psykolog.

[sitruss]

Hei, jeg vet veldig godt hvordan du har det. Når jeg var yngre hadde jeg mange venner, jeg var populær i vennegjengen. men så opplevde jeg noe traumatisk og alle forlot meg, og nå i en alder av 23. helt alene!

jeg er ikke redd for de jeg kjenner, men jeg er redd for nye mennesker, at de skal dømme meg like lett som mine tidligere venner.

jeg har dessverre ingen spesielt gode råd å komme med. jeg fant meg en hobby som jeg bruker mye tid på slik at jeg slipper og føle meg så alene. også søker jeg litt på nettet etter andre i min posisjon som jeg kan prate med, få råd og erfaringer fra- det har hjulpet en hel del.

Hvis du er intressert så send meg en melding, så kan vi prate lett frem og tilbake

[Kooko]

Er i 30årene men kjenner meg godt igjen TS.

Vi er nok i forskjellige livssituasjoner men har det samme følelse. Vil ikke si at det er "godt" at andre føler det jeg gjør men at jeg er ikke så alene med slike tanker. Det er slitsomt, det er så ødeleggende...

Sender deg varme tanker. Vi finner ut av det en dag, håper jeg!