Utestengt fra familie og null venner..

[AnonymBruker]

jeg er helt lost om dagen, 

føler familien ser på meg som det sorte får og ikke vil ha noe med meg og gjøre, 

venner har jeg aldri hatt så mange av og er ikke så flink til og møte nye, har prøvd men jeg vil ikke ha en "venn" bare for og ha noen, det må være en klikk av noe slags type.

 

har alltid hatt dårlig selvtillit men jobbet hard nå i mange måneder for og bedre den (med den tiden har også forholdet til familien kun blitt dårligere) 

 

uansett hva jeg gjør så føler jeg at dem aldri vil akseptere meg og det sliter ekstremt på meg å jeg blir deprimert av hele situasjon.

 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre.. Ikke hvorfor jeg skriver her heller men måtte bare lufte det og håpe noen kanskje har et innspill som får meg til og se på det i et annet perspektiv. 

 

M26

 

 

Anonymkode: db9a5...c5b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg er helt lost om dagen, 

føler familien ser på meg som det sorte får og ikke vil ha noe med meg og gjøre, 

venner har jeg aldri hatt så mange av og er ikke så flink til og møte nye, har prøvd men jeg vil ikke ha en "venn" bare for og ha noen, det må være en klikk av noe slags type.

 

har alltid hatt dårlig selvtillit men jobbet hard nå i mange måneder for og bedre den (med den tiden har også forholdet til familien kun blitt dårligere) 

 

uansett hva jeg gjør så føler jeg at dem aldri vil akseptere meg og det sliter ekstremt på meg å jeg blir deprimert av hele situasjon.

 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre.. Ikke hvorfor jeg skriver her heller men måtte bare lufte det og håpe noen kanskje har et innspill som får meg til og se på det i et annet perspektiv. 

 

M26

 

 

Anonymkode: db9a5...c5b

Det er jo en grunn til at du føler som du gjør, spørsmålet er om det er du som har skapt situasjonen? Hvorfor har familien din stengt deg ute? Hvor er vennene du voks opp med, når og hvorfor mistet dere kontakten?

Anonymkode: 2b147...c06

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg nå i jula? Hva gjør du?

 Vil egentlig bare gi deg en klem

Anonymkode: f2e85...d1f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo en grunn til at du føler som du gjør, spørsmålet er om det er du som har skapt situasjonen? Hvorfor har familien din stengt deg ute? Hvor er vennene du voks opp med, når og hvorfor mistet dere kontakten?

Anonymkode: 2b147...c06

 

 

Vennene har etablert seg, flyttet vekk, og som oss alle er opptatt med sitt.

jeg holder jevnlig kontakt med flere av dem men somregel via sosiale medier og tlf, sjelden gang vi ses og den andre tiden har familien vært dem man snakker med. 

 

Det med familien er en lang historie og jeg tror dem mener jeg har skuffet dem, jeg tok noen dårlige valg i 18-20-årene som jeg har sliti med siden, jeg prøver og gå videre og få være lykkelig men blir stadig påpekt hvor dårlig jeg er.. 

 

Vet bare ikke hvordan jeg skal fortelle dem at jeg ikke bryr meg om fasade, jeg vil heller ha ekte lykke og glede i livet mitt og det virker ikke som om dem faktisk ønsker det. Jeg har allerede skuffet dem. 

 

Jeg har så lyst til og bare være lykkelig og leve et enkelt liv uten kaos.

Anonymkode: db9a5...c5b

[AnonymBruker]

Du skriver at du "føler familien ser på deg...". I overskriften skriver du utestengt. 

Er du faktisk utestengt fra familien og nektet 'samvær' eller er det kun slik at du føler det?

Anonymkode: 21e6f...c5d

[CMHuser]

Jeg har hatt det på samme måte, dog av andre grunner.
Jeg har prøvd, jeg har prøvd i flere år. Jeg var 17 år når dette skjedde, i dag er jeg 24. Jeg har også en baby nå, og det gjør at jeg ikke kan være så "egoistisk" ved å tenke på meg og mine behov. Mammaen min døde i 2013, og etter dette har egentlig alt gått skeis. But I´m still here. Ja, ok, så har jeg kanskje ikke den samme omgangskretsen som før, i min alder er det også vanskelig å få seg en "ny" omgangskrets. Men jeg kan ikke la det få ødelegge for min fremtid, den er det jeg som skal forme. Jeg tror nok du må godta det du føler, for å forstå. Ikke like enkelt, jeg reagerte psykomotorisk på det. Så det bare måtte til. Jeg måtte forstå at det er slik det skal være, så da får det bare gå!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du "føler familien ser på deg...". I overskriften skriver du utestengt. 

Er du faktisk utestengt fra familien og nektet 'samvær' eller er det kun slik at du føler det?

Anonymkode: 21e6f...c5d

Jeg har ikke noe sted og reise i dag. så det er mer en føle. 

Anonymkode: db9a5...c5b

[AnonymBruker]

Jeg kan bare si at ofte er det familien og ikke deg det er noe galt med. Jeg selv ble hånet, latterliggjort og fryst ut fra jeg var lita. Mye Pga en psykopatfaen av en far som opptrer så edel foran slekta si, men han både misbrukte meg og drev med psykisk terror fra jeg var så gammel t jeg klarte å stå ved å støtte meg, altså fra under ett år. Årevis med psykisk og fysisk vold hjemme, ødela meg til den dag i dag.

Jeg ble kalt stygge ord av min farmor som jeg hadde svært lite med å gjøre. Hun var aldri interessert i meg som barn, men var en kjærlig mormor for sine døtres barn og gjorde enorm forskjell. Det var rett og slett mobbing. 

Jeg gifta meg med en mann fra en rik Og god familie da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Der ble jeg behandlet veldig godt. Men Pga dette var fra et nordafrikansk land, nektet min egen familie å ha mer med meg å gjøre og jeg klarte ikke å stå imot presset fra psykopatfaren min som ikke gjorde annet enn å ødelegge meg. Jeg skilte meg for at ikke alt dette skulle gå utover min mor som lider under galskapen hans... Angrer den dag i dag.

 Jeg ble senere alenemor og det var også noe å dømmes for. Jeg har fullført flere utdannelser, alltid stått på og jobbet eller skole/studert. Blir møtt med kun hån og latterliggjøring fra den slekta, uansett hva jeg gjør. 

Mine søskenbarn følger nøye med på min Facebook og er hånlige og belærende mens de ikke kjenner meg i det hele tatt. (Etter at jeg skilte meg har jeg vært uheldig med et samboerskap hvor jeg nesten ble drept, og ble utsatt for vold daglig, noe som har ført til komplekst PTSD, ødelagt hørsel og helseplager). De tror faren min er en snill person fordi han tegner et flott bilde av seg men fremstiller meg som et utyske for de... De kan kommentere statuser og håne meg, men"liker" aldri mine bilder av barnet mitt eller gratulerer med bursdagen. Og tro meg, jeg har virkelig i årevis forsøkt å bli akseptert av denne slekta. Men hos noen er man bare ikke annet enn en hoggestabbe, et mobbeoffer... 

Jeg klarer ikke å forholde meg til sånne skinnhellige og selvgode folk som MÅ håne for å føle seg bedre. Hva slags type mennesker driver og latterliggjør og håner et femårig barn fordi det ikke bor på bygda som dem, og kallet det for "(bynavn)pakk"? Eller latterliggjør hvor tynn og mager jeg var, istedenfor å forsøke å finne årsaken til det? Det er rett og slett sykt. Sånne mennesker er ikke verdt å bruke tida si på. Hos en familie kan du være verdt din vekt i gull, mens hos en annen det sorte får... Det er ikke alltid blodsbånd som er de tykkeste. 

Anonymkode: 7a50e...c1a

[Frk.K]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og svar til dette.

Frk.K, mod.

[Berit]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke noe sted og reise i dag. så det er mer en føle. 

Anonymkode: db9a5...c5b

Vil det si at du ikke er velkommen hvis du ringer hjem og sier at du gjerne vil ta deg en tur? Eller hvis du tar initiativ til å invitere dem?

Eller hvis du vil besøke dem og sier at du har laget en kake du vil ha med deg?

Familier kan være fryktelig vanskelig, og det er spesielt vanskelig å håndtere det når det er familie og nære relasjoner. Men hvis det er sånn at du selv ønsker å ikke bli uglesett, så kan du i hvert fall prøve å gjøre det du tror de vil like. Hvis de da ikke aksepterer deg heller, så må du bare tenke at det er synd for dem.

 

Sender du bursdagshilsener og gratulasjoner? Trykker du liker på deres bilder? Hvis du ikke gjør det, føler de kanskje at du ikke ønsker at de skal "like" ditt heller.

Viser du at du gjerne vil ha kontakt?