Samboeren min mangler empati

[Gjest Anonymous]

Samboeren min mangler empati for meg på en del områder som er viktige for meg.

* Jeg har vannskrekk, eller det noen kaller dybdeskrekk; jeg orker ikke å få vann over hodet og tør ikke bade/svømme dersom jeg ikke kan sette ned føttene under meg. Dette kommer sannsynligvis av at jeg holdt på å drukne som 7 åring. Sambo mener at dette er tåpelig av meg og at det bare er å ta seg sammen. Han har sagt rett ut at det får jeg ikke lov å si høyt, for han synes det er flaut.

* Jeg har en jobb hvor jeg er i fysisk aktivitet hele dagen og hvis jeg etter en 9-timers dag ymter frampå at jeg er sliten, kommer han med kommentarer om at jeg er så skjør eller at jeg ikke tåler noen ting.

* Jeg er nå gravid med vårt andre barn og spyr flere ganger om dagen, i tillegg til at jeg jobber 80% og studerer på deltid. I dag har jeg ikke orket å studere, fordi jeg er syk. Sambo reagerer på sitt sedvanlige vis og sier "Du kommer aldri til å greie det studiet når du ligger her!" istedenfor å vise medfølelse.

* Barnet vårt kan være lei seg, uten at han trøster henne, men sier hardt til henne at hun må ta seg sammen. Hun er 1 1/2 år... (Jeg må understreke at han aldri er hardhent med henne, det hadde jeg overhode ikke akseptert.)

* Jeg har valgt å jobbe deltid (80%) for å ha litt mer tid til barnet vårt. Dette skjønner han overhode ikke at jeg "gidder", han klarer ikke å forstå hvorfor jeg heller vil være sammen med barnet vårt, framfor å tjene mest mulig penger. (Idealet er visst moren hans, som alltid har jobbet 130%, studert ved siden av og født tre barn, selv om han selv har kritisert henne for å ikke ha nok tid til barna sine.)

Jeg kunne ramset opp mange flere eksempler, men jeg tror dere skjønner tegningen.

Er det noe jeg kan gjøre for å få ham til å føle litt mer empati for andre?

Mulig det er jeg som overreagerer, gravid og syk som jeg er. Hadde vært fint med tilbakemeldinger.

[Nanella]

:o Har du forsøkt å snakke med han om dette?? Fortelle han på en ordentlig måte hvordan du ser det?

Jeg syns ikke du overreagerer, jeg ville hvertfall reagert på dette. Hadde tatt meg en skikkelig prat med han jeg og sett hva det hadde ført til.

[Icy]

Du overreagrer ikke. Virker ikke som han har så mye empati at det gjorde noe. Han bør nok ta seg kraftig sammen! Penger er ikke det viktigste. Det viktigste er å ha en god og trygg familie og det skaper du ved å være mer med ungen din. Kanskje det er nettopp den nærheten han ikke har fått av moren sin når han var liten da han virker så usympatisk? ettervirkninger eller noe? ikke vet jeg men mye rart som kan skje når man ikke har fått vokst opp i en trygg og god familie. Virker som han har manglet trygghet/nærhet fra familien sin spør du meg, moren jobbet 130% og studerte ved siden av som du sa.

Man blir også ensom vil jeg tro. For man får neppe så mye støtte og trøst av slike personer :-(

[Polly Ester]

Dette høres ikke noe koselig ut i det hele tatt, nei. Og jeg syns ikke du overreagerer.

Ang. det med dybdeskrekk; jeg har det, og jeg har sagt klart i fra at jeg har det. Jeg øver på å bli litt tøffere hver gang jeg er i vannet, men alle rundt meg har fått ganske streng beskjed om at hvis de vil bade med meg, så må de holde seg unna meg når jeg svømmer. Det er noen ganger at eldste sønnen min har prøvd litt å tulle med meg, men han gjør ikke det mer... Og sambo forstår meg heldigvis. Og om han syns det er teit så er det helt greit for meg, så lenge han respekterer meg, og det gjør han.

Jeg er ingen lege eller noe slikt, så jeg kommer ikke med noen diagnose på samboeren din, men det kan kanskje være et syndrom. Asperger syndrom kjennes igjen ved bla. manglende sympati og innlevelse i andre mennesker... Bare et lite forslag altså...

[SimSim]

Skjønner godt at du blir frustrert av dette. Jeg hadde også reagert hvis samboeren min ikke viste noen form for empati.

Synes du skal vise ham denne linken. Du har allerede fått mange gode svar/støtte.

Om han vil forandre seg, er vanskelig å si. Får iallfall håpe han får noe å tenke på...

[Gjest Anonymous]

Dette er alvorlig, både for deg og barna. Jeg tror ikke empati er noe som du kan lære ham. Jeg vil anbefale familieterapi, kanskje han kan forstå bedre om noen andre forklarer det for ham. Han blir vel aldri i stand til å leve seg inn i andres situasjon, men kanskje han kan forstå på en noe mer "mekansik" måte.

[Gjest Anonymous]

...MEKANISK...mente jeg.

[Gjest Morild]

Dette er alvorlig' date=' både for deg og barna. Jeg tror ikke empati er noe som du kan lære ham. Jeg vil anbefale familieterapi, kanskje han kan forstå bedre om noen andre forklarer det for ham. Han blir vel aldri i stand til å leve seg inn i andres situasjon, men kanskje han kan forstå på en noe mer "mekansik" måte.[/quote']

Enig!

Empati er en viktig egenskap som har sitt opphav i gode sosiale ferdigheter fra barnsben av med trygge og empatiske rollemodeller.

Tror og familieterapi vil være avklarende, ihvertfall for deg.

Lykke til!

[Gjest hei du?]

fant du ikke ut dette før nå?

[Gjest Liljedugg]

Jeg hadde ikke maktet høre på disse kommentarene hans overfor barnet...Han ødelegger ungens selvfølelse, og hans stemme kan i verste fall komme til å forfølge barnet deres for resten av livet...

Han høres videre ut som en skikkelig usympatisk drittsekk mot deg.

Har du prøvd å fortelle han hvor skapet skal stå?

Du finner deg vel ikke i alt dette uten å kny?

Familieterapi foreslår noen... For meg høres han ikke ut som typen som vil se at det er noe å ta på vei for.

Kvinnen og hennes kropp skal verne om det ufødte liv, og mannen skal verne om den gravide kvinnen og beskytte henne...

I ditt tilfelle er det noe fundamentalt galt...

Jeg tror jeg ville snakket med fastlegen, helsesøster eller en eller annen du stoler på, og fortalt hvordan du har det hjemme. Du kan f.eks. få hjelp til å finne annen bolig, gjennom krisesenteret (ja, krisesentre er til også for de som blir psykisk mishandlet)

Det er du som har makt til å forandre din livssituasjon. Han kan du ikke forandre...

[Gjest Anonymous]

Dette er alvorlig' date=' både for deg og barna. Jeg tror ikke empati er noe som du kan lære ham. Jeg vil anbefale familieterapi, kanskje han kan forstå bedre om noen andre forklarer det for ham. Han blir vel aldri i stand til å leve seg inn i andres situasjon, men kanskje han kan forstå på en noe mer "mekansik" måte.[/quote']

Det kan faktisk trenes opp. Men å nå inn til han for å få han til å forstå at han må gjøre noe, det er det godt mulig andre må. (profesjonelle)

Er nok best for barna også det, å vokse opp med en pappa som ser dem, selv om han selv kanskje ikke ble sett, og bare ble kritisert.

Uansett så er det ikke sikkert han egentlig er uten empati. Kanskje han bare stenger igjen fordi han har så mye der inne han ikke vet hva han skal gjøre med, og er like kritiske mot andre som han egentlig er mot seg selv.

[Gjest gjesten]

Din manns manglende evner til innlevelse og emtapi er et resultat av hans egen barndom.

Som du nevner en mor som jobber 130 % og ingen tid til barna. Jeg vet jo ikke hvordan hans far var, men det virker som han ikke har fått så mye empati og forståelse i sin barndom. Og han fører det videre til sine barn, slik vi alle gjør hvis vi ikke tar et oppgjør med det vi mener var galt i vår egen barndom.

Han kan kanskje trenes opp til disse egenskapene, av en profesjonell hjelper. og ved å få masse forståelse og empati fra deg, da har du isåfall en lang og tung jobb foran deg.

Uansett så kan du gi dine barn empati, forståelse og nærhet.

[Gjest ung mor]

GÅ!!!

beklager å si dette rett ut, men hverken du eller barna har godt av dette!!

(Selv trodde jeg til tider min mann kunne være en drittsekk) ... MEN neida,

DU ER GRAVID!!!

og attpåtil så mye du gjør! kan du ikke klare å slappe av litt?

ikke missforstå meg, du høres ut til å være kjempe flink!

Men; hva med å ta hensyn til barnet?

- hva med å kreve (er det mulig?) at banrefaren står på litt mere selv, tar ansvar og gjør som MENN ellers ville gjør - Beskyttet deg?!

Klarer han ikke å beskytte deg og de små barna, ville i allefall jeg gått!

(mulig jeg er tåplig, men det er iallefall hva Jeg ville krevd)

[Gjest Anonymous]

Det var der for jeg skrev at jeg ikke tror empati er noe _hun_ kan lære ham...

[Gjest Madam Felle]

:o Jeg sitter med spørsmålet: Hvorfor få et barn til med denne mannen?

Jeg tror også dere må få hjelp utenifra, for jeg tviler sterkt på at du vil klare å "hjelpe" han på egenhånd.

Men ejg ahdde aldri akseptert en sånn behandling, av den mannen jeg liksom skulle dele livet mitt med.

[nessi]

:o Jeg sitter med spørsmålet: Hvorfor få et barn til med denne mannen?

Jeg tror også dere må få hjelp utenifra, for jeg tviler sterkt på at du vil klare å "hjelpe" han på egenhånd.

Akkurat det samme tenkte jeg. Dette er vel ikke noe som har kommet frem nå.

Jeg ville aldri ha funnet meg i sånn oppførsel!

[Gjest gjest1]

Det som slår meg er at han har vokst opp med en ganske fraværende mor, og dermed har han aldri lært empati og omsorg for andre. Han har sikkert vært vant til å måtte klare seg selv, ingen som er der til å trøste når man faller av sykkelen, eller til å sitte i en krok og lese bok sammen med. Dette er ting han kanskje ikke har noe forhold til.

Han er sikkert blitt veldig selvstendig og selvhjulpen, arbeidsom og "flink", men mangler altså det med omsorg og empati.

Familieterapi!

[Annie]

GÅ!!!

beklager å si dette rett ut, men hverken du eller barna har godt av dette!!

(Selv trodde jeg til tider min mann kunne være en drittsekk) ... MEN neida,

DU ER GRAVID!!!

og attpåtil så mye du gjør! kan du ikke klare å slappe av litt?

ikke missforstå meg, du høres ut til å være kjempe flink!

Men; hva med å ta hensyn til barnet?

- hva med å kreve (er det mulig?) at banrefaren står på litt mere selv, tar ansvar og gjør som MENN ellers ville gjør - Beskyttet deg?!

Klarer han ikke å beskytte deg og de små barna, ville i allefall jeg gått!

(mulig jeg er tåplig, men det er iallefall hva Jeg ville krevd)

Helt enig.

Og som en annen her spurte; fant du ikke utav dette før nå??? Hvorfor får du barn nr 2 med han da?

[Gjest Anonymous]

Grunnen til at jeg ikke går er rett og slett fordi han har mange andre gode egenskaper som jeg setter stor pris på. Jeg vil jo gjerne at forholdet skal fungere. Jeg har selvsagt visst hvordan han har vært nesten hele tiden, men ting kommer jo mer og mer fram med tiden. Jeg har faktisk ikke hatt mulighet til å vite at han kan være sånn mot barn også før etter jeg ble gravid med nr to, fordi nr en er så liten.

[Gjest Liljedugg]

Jeg ville skrevet et brev/mail til han, der jeg forklarte hvordan jeg så på hans oppførsel og sagt fra at det må skje endringer hvis forholdet skal fortsette. At han enten går inn i seg selv og tenker etter, eller at dere går sammen i terapi.

At han holder fram sin mor som idealet, sier jo sitt om hvilket oppgjør han har tatt med sin egen barndom. Ingen barndom er bare rosenrød, uansett hvor fint man hevder det var. Det er ikke sikkert det er noe direkte galt med hans barndom, men at hans personlighet er negativ og han selv feilfri...

Det er du som kjenner han. Men du kan ikke tie dette vekk i alle fall.