Angst

[Gjest Engstelig]

Jeg ble innlagt for en uke siden. Da jeg kom til psykehuset var jeg engstelig og hadde fryktelig angst. Jeg tvang meg dit. Tvang meg inn døra og inn på rommet. Jeg gråt. Tårene bare strømmet ut og jeg klarte bare ikke å prate. Jeg var helt knekt. Psykologen var også inne på rommet. Jeg hadde på meg en liten veske. Hun spurte om jeg skulle ta den på gulvet. Men jeg ristet på hodet (nei risting), mens jeg gråt. Også kom hun nærmere og dro av meg veska. Men jeg hadde ikke noe lyst. Hun fikk det ikke til fordi hendene mine var foran ansiktet og hun fikk ikke stroppen av. Den hang seg opp. Jeg var helt knekt. Hun holdt på ivertfall et minutt. Det var det værste minuttet jeg har opplevd noen gang. Angsten var så stor, så stor at jeg ikke klarer å beskrive hvor stor den var.

Synes det var veldig dårlig gjort å tvinge meg til å ta av meg den lille veska mi. Følte liksom veska var det eneste trygge jeg hadde rundt meg. Jeg reagerte kraftig på at de skulle tvinge av meg veska. Jeg er voksen og ble innlagt helt frivillig. Kan jeg ikke få bestemme når jeg vil ta av meg veska mi? Hvis de hadde hatt på seg en liten veske så hadde ikke jeg dratt den av?

Også sa hun at jeg var sta og vrang som hadde lyst til å ha den på? Var jeg sta og vrang? Og nå tør jeg ikke å gjøre noe imot dem. Hvis de sier noe så føler jeg må gjøre akkurat som de sier. Ellers føler jeg meg sta og vrang. Men det er ikke meningen. Det var bare at angsten var så stor og jeg følte meg ikke klar til å ta av meg veska akkurat da. Og jeg klarte bare ikke å si det fordi jeg hadde så angst. Kanskje jeg hadde tatt den av når jeg følte meg litt tryggere?

Jeg tør ikke å fortelle henne dette? At jeg reagerte kraftig følelsesmessig på hvordan hun gjorde. Jeg er så redd hun da sier jeg er enda mere sta og vrang. Også er det frivillig innleggelse? Og da kan de jo ikke tvinge meg?

Jeg reagerte så kraftig at jeg har hatt mareritt flere netter pga. denne episoden. Våkner midt på natta fordi jeg gråter og har drømt om dette. Tenker på denne skremmende situasjonen så mye. Så mye at jeg ikke har lyst til å komme tilbake dit mere?

Hvorfor kunne jeg ikke ha på meg veska? Den eneste lille trygge jeg hadde? Hvorfor er jeg sta og vrang bare pga. dette? Hvorfor kan jeg ikke bestemme over meg selv når jeg hadde så kraftig angst? Er det vanlig å dra av de nervøse pasientene veska si mot ens vilje?

Denne epesoden har gått så veldig innpå meg følelsesmessig at jeg ikke tør å komme tilbake. Hva skal jeg gjøre?

[Helena]

Sykehus har regler de må forholde seg til. De mente kanskje at det var suicid/ parasuicidfare og innholdet i veska, eller veska selv kunne kanskje ha blitt brukt i en sånn sammenheng.

Det at du legger deg inn frivillig betyr ikke at du kan gjøre som du vil, det betyr bare at du kan velge å gå. De kan stille krav til at du følger reglene og behandlingsoppleget på sykehuset, hvis ikke blir du skrevet ut.

Men det virker som om du har bruk for hjelp og da synes jeg absolutt du skal fortelle psykologen hvordan du opplevde situasjonen forrige gang. Du blir ikke hjulpet hvis du ikke lar dem hjelpe deg, og for å gjøre det må de vite hva du tenker.

[Gjest Engstelig]

Jeg har aldri prøvd selvmord og kommer ikke til å gjøre det heller. Jeg tror ikke det var det som var grunnen. De skulle ikke sjekke veska mi. Siden de gikk ut i et kvarter fra rommet og en halv time og sånn. Selv om jeg hadde veska mi der. Og uten at de sjekket noe.

Jeg er ikke suicidal. Hvorfor gjorde de det da?

[Helena]

Jeg er ikke suicidal. Hvorfor gjorde de det da?

Det kan du spørre dem om. De er der for å hjelpe deg

[Gjest Engstelig]

Jeg tør ikke å fortelle psykologen dette fordi jeg har så dårlig samvittighet siden jeg ikke turte å ta av meg veska mi. Jeg er veldig opptatt av hva andre mener om meg og nå tror jeg at psykologen min ikke liker meg. Fordi jeg ikke gjorde akkurat som hun sier. Jeg er en pyse jeg.

Egentlig så føler jeg at hun bør vite om dette, men jeg tør ikke å ta det opp fordi jeg er redd hun ikke vil like meg, enda mere.

[Helena]

Du går ikke til psykolog for å bli kjent med en ny person og for at denne skal like deg.

Psykologen er ikke psykolog for å bli kjent med og like nye personer.

Du trenger psykologens kompetanse og psykologen har valgt yrket sitt for å hjelpe sånne som deg. Hvis han /hun er profesjonell er det irrelevant om han/hun liker deg, dere skal uansett ikke ha et sosialt forhold. (Ikke det at jeg tror veskehistorien har noe å si i så måte)

[Gjest Hillary..]

Vet du hva, jeg synes det er mange drittpyskologer som ikke har menneskelig medfølelse og sosial intelligens!!

Hvordan går det an å slenge ut av seg sånn nedlatende dritt (!!) som at du er "sta og vrang" når du er i krise?

:evil:

Hvis hun mente at du du ikke burde ha vesken der pga mulig fare for at du skulle ta livet ditt, så kunne hun ha gjort det på en mer medmenneskelig måte.

Jeg synes regel nr. 1 er å møte folk med respekt. Jeg synes hun var respektløs, nedlatende og ikke gjorde jobben sin. Grunnen til at hun ikke gjorde jobben sin er at du ble sykere.

Møkkapyssolog. :-x

Kanskje du skal finne en annen psykolog. Jeg tror ikke jeg hadde orket å konfrontere henne, for det blir sannsynligvis en ekstra belastning. Bare gå videre, snakk eventuelt med ny psykolog.

Vurder psykiater i stedet.

Det siste du trenger er en sånn ovenfra-nedad holdning. Du skal tro på deg selv, at du kan stå oppreist selv og tro på det du har inni hodet ditt!!!!!!

Lykke til!

[Gjest Hillary..]

Jeg tør ikke å fortelle psykologen dette fordi jeg har så dårlig samvittighet siden jeg ikke turte å ta av meg veska mi. Jeg er veldig opptatt av hva andre mener om meg og nå tror jeg at psykologen min ikke liker meg. Fordi jeg ikke gjorde akkurat som hun sier. Jeg er en pyse jeg.

Egentlig så føler jeg at hun bør vite om dette, men jeg tør ikke å ta det opp fordi jeg er redd hun ikke vil like meg, enda mere.

Vet du hva, tenk over om DU liker denne drittpsykologen. Men som hun andre her sier, det spiller ingen rolle.

[Gjest 1111]

Mest sannsynlig så gjorde hun hva hun utifra situvasjonen synes var best. hvorfor hun gjorde det vet jeg ikke, men jeg tviler på at hun opplevde det minuttet like sterkt som deg. du hadde angst og det er ingenting å ha dårlig samvittighet for at du ikke ville slippe vesken din. dette kan du fortelle psykologen din. hun er der for å hjelpe deg, selv om det kan virke som det motsatte av og til. om hun skal klare å hjelpe deg videre må hun også få vite hva du tenker om f.eks denne hendelsen. da kan du også få et skikkelig svar på hvorfor hun gjorde som hun gjorde. ønsker deg lykke til.

[Celeste]

Å bruke ord som "sta og vrang" syns jeg var uheldig, men dette må du ta opp med psykologen.

Hun er der for å hjelpe deg og vel er hun fagutdannet, men hun er nok ikke synsk, og hun kan ikke vite hvordan du har det inni deg uten at du forteller henne nettopp det.

Fortell hvordan du reagerte på denne episoden, hvordan det var for deg når hun krevde at du tok av deg veska, og hvor utrygt det føltes for deg å bli fratatt den tryggheten du følte i å ha på deg veska der og da.

Ikke vær redd for hva psykologen skal tenke om deg.

Hun skal ikke bli din nye bestevenn, hun skal hjelpe deg til å jobbe deg gjennom ting og da er hun avhengig av at du forteller hvordan du har det, både når du har det bra og når du har det dårlig, når du er lei deg, sint og irritert, og ting du reagerer på, både når det gjelder ting hun sier og gjør, og andre mennesker og episoder.

Det er slik hun best kan hjelpe deg.

Det er bra at du har lagt deg inn frivillig, du er på riktig sted for å få den hjelpa du trenger nå, det er ingen der som er der for å dømme deg eller mislike deg, de er der for å hjelpe deg med det du sliter med, i dette tilfellet angsten din.

Ingen her kan fortelle deg hvorfor du ikke fikk ha på deg veska, det må du spørre psykologen din om.

Hun kan gi deg en forklaring på hvorfor, slik at dere sammen kan jobbe dere igjennom dette slik at du føler deg trygg.