Livet er bare tull. Hvorfor lever vi egentlig?

[Gjest The Lost Dreamer]

I hele dag har jeg hvert deppa. Så deppa at jeg har sovet i flere timer, hvert kvalm og bare spist ett måltid. Siste dag på skolen, så jeg skulle vel gjort noe morsomt, men depresjonen fra i fjor ser ut til å ha kommet tilbake for fullt idag. Jeg har hvert veldig filosofisk under dyna, og nå bare føler jeg for å dele tankene mine. 

I 2008 fikk jeg virkelig oppleve døden. Da døde min kjære bestefar, og livet har aldri hvert det samme etter det. Før bestefars død var mamma en konstant positiv person som gjorde alt mulig rart med meg. Vi hadde koselige tradisjoner, men etter bestefars død så bare ble hun negativ, aggressiv og deppa. Dette påvirket hele familien. Alt skjedde sakte, men sikkert. Hun er ikke lenger den moren jeg hadde før. Når jeg var liten hadde jeg kosestunder med mamma flere ganger i uken, men etter bestefars død har dette hvert mindre. Søsknene mine har altså ikke fått oppleve kosestundene etc. som mamma og jeg hadde før. 

Så, i 2014 døde kanina mi. Jada kjempe teit at jeg fortsatt sørger over den ene vennen jeg hadde i de verste 4 åra i mitt liv hvor jeg ble mobba på skolen. Det gikk hardt innpå meg og jeg ble veldig deppa i rundt 5 måneder. Hver dag tenkte jeg på kanina mi, hver kveld gråt jeg over tapet og savnet jeg følte. De sier tiden leger sår, men det gjør den slettes ikke. 

Så, 5 måneder etter min kanins død døde den andre bestefaren min (farfar altså). Jeg hadde et kjempe godt forhold til farfar. Han var virkelig best, og det dreper meg innvendig at han døde på en smertefull og grusom måte. Jeg tenker at jeg kunne gjort noe for å forhindre dødsfallet hver dag, men han bor jo flere timer unna, så hvordan kunne jeg ha forhindra det? Uansett, den kvelden han døde så rant tårene, men jeg gråt ikke mye. Klart øynene mine var hovne dagen etter, men likevel så gråt jeg ikke så mye som jeg burde. Når sant skal sies så smilte jeg når jeg fikk vite at han er død. Ikke fordi jeg ikke er glad i han, men som den jævla ubrukelige dusten jeg er, så smiler jeg og ler jeg i situasjoner jeg ikke vil vise følelser som sinne, sorg etc. 

Så begynte jeg på vg1. og alt bare gikk til helvete. Jeg klarte ikke skaffe nye venner pga. sosial angst. Det endte med at karakterene mine ble kjempe dårlige, og jeg mista mange muligheter. Jeg byttet skole i høst, og nå er jo ting mye bedre, men likevel ikke som jeg vil de skal være. 

Jeg klarer aldri nå opp til forventningene til mine foreldre eller meg selv for den saks skyld. Jeg føler jeg prøver så hardt jeg kan, men det er aldri godt nok, for jeg får aldri den 5'eren eller 6'eren jeg strever etter. Jeg føler meg dum og ubrukelig hver eneste dag. Ikke nok med det så føler jeg jeg er verdens dårligste venn, elev, datter og storesøster. Jeg vil gjøre alle fornøyde, men uansett hva jeg gjør ender det bare med at jeg gjør alt helt feil. Jeg har grått i 3 timer nå fordi jeg angrer på alle gangene jeg har kranglet med lillebroren min og såret han og ydmykt han. jeg har grått i 3 timer nå fordi jeg angrer på alle gangene jeg har blitt sint/irritert på min lillesøster som er den søteste og beste søsteren jeg kunne bedt om. Hun er ikke like kravstore som de fleste på sin alder, hun er rolig og alltid blid og slett ikke vanskelig og håndtere, men likevel klarer jeg å bli irritert på henne. Jeg har også grått i 3 timer nå fordi jeg føler jeg ikke er den datteren mine foreldre egentlig ønsker seg. Jeg vil være den de vil skryte av og rose, men istedet sårer jeg dem hver eneste dag. Jeg vet hvor skuffa da er over meg, og det dreper meg. 

Noe som irriterer meg grenseløst er at jeg hadde verdens beste venninne gjennom 7 år, men ikke klarte å se det og til slutt har skremt henne vekk. Bestevenninna mi som var der for meg gjennom både godt og vondt er borte for alltid for meg. Hun har skaffet seg et bedre liv med nye folk og glemt meg. Jeg har alltid hvert irritert på henne fordi hun løy mye, gjorde ting jeg ikke likte (type røyke, snuse, henge med folk som ikke er bra for henne), hun begynte i slutten av vennskapet å avlyse de fleste planer vi hadde sammen. Vi kranglet ofte når vi var sammen og det endte alltid med at den ene var irritert på den andre. Vi var sjalu på hverandre og såra hverandre. Men alt dette er min feil. Jeg trodde jeg gjorde det riktige, men hele tiden har hun bare måtte holde ut med alt dritten jeg har påført henne (være avvisende, kjefte etc.). Plutselig i vår ble kontakten brutt sakte men sikkert. I førsten brydde jeg meg ikke en dritt, for hun gjorde masse idiotiske greier, men nå driter jeg ikke like mye lenger i henne. Klart hun gjorde masse idiotisk og unødvendige ting, men vi var bestevenner for svarte i 7 år, hvordan kunne vennskapet bare forsvinne!? Når vi møter på hverandre nå bli det bare klein stillhet og smiling. Før hadde vi skravla om alt og ingenting, men ikke nå. Jeg har ikke engang mobilnummeret hennes lenger, og vi har ikke engang gratulert hverandre med bursdagene til hverandre! Og alt er min feil. 

I stad på facebook kom jeg tilfeldigvis over siden til ei jente på skolen som virker som om hun har et fantastisk liv. Sannheten er at hun hadde lagt ut et bilde av sin mor hvor det sto ''hvil i fred mamma, jeg håper du og pappa møtes i himmelen''. Jenta har søren meg mistet begge foreldrene sine. Det fikk meg til å begynne å gråte som bare det. Det fikk meg til å innse hvor sårbart livet er, og at alt ikke er som det ser ut til. Det fikk meg til å innse at livet bare er tull og at man må gjøre så mye ut av det som mulig, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det helt alene. Det finnes masse dritt i verden og jeg føler det er mitt ansvar å få alle folk rundt meg til å smile og ha det hyggelig. Det er mitt ansvar å passe på mine søsken så de kan stole på meg om alt og ingenting. Jeg må passe på dem og hjelpe dem, det er jobben min. Det er mitt ansvar å passe på at mine foreldre ikke blir skuffet over meg, og jeg må hjelpe dem mer hjemme og gjøre så de ellers så vanskelige dagene deres blir litt mindre vanskelig. Jeg må skjerpe meg og bli en bedre person generelt. Alle må egentlig det. Livet er alt og ingenting og det er så altfor kort. Alt er over før vi vet ordet av det, og vi vet jo ikke hva som skjer etter døden, så vi må gjøre så mye ut av det så mulig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det, og det frustrerer meg så innmari.

Beklager for langt innlegg, men måtte bare få ut alt dette. Det har hvert innestengt i en god stund nå, og måtte ut. Livet er så altfor urettferdig.

[Testosteron]

Det er nok ikke bare din feil at vennskapet med bestevenninna di tok slutt. Du skriver at hun løy mye

[Gjest supernova_87]

Det virker som at du har for høye forventninger til deg selv, urealistiske forventninger til deg selv, på alle områder. Du sier noe om at livet er alt og ingenting, og det kan jeg være enig med, men jeg vil også si at livet er uperfekt. Du trenger ikke være, du burde ikke være, og først og fremst, du kan ikke være perfekt. Det er ingen som forventer det av deg. De forventningene du tror omverdenen har til deg, de kommer mest sannsynlig innenfra. Det betyr ikke at de er mindre plagsomme, men det betyr at det er du som kan gjøre noe med det. 

Hvis du er så deprimert som du sier burde du få behandling, få det nå, før du er enda lenger nede i dritten. 
Du er ikke en ubrukelig dust, du er verdsatt og elsket. Du er god, og menneskene rundt deg setter pris på deg. Det er ikke bare vondt. 

"Alt er min feil" er en typisk depressiv feilslutning, men den er feil. Det er klart ikke alt er din feil. 

[Gjest Mats]

Livet er bare forbanna tull ja. Skjønner ikke poenget med hele forbanna livet. Kun for å lide.

[AnonymBruker]

1 time siden, Testosteron skrev:

Det er nok ikke bare din feil at vennskapet med bestevenninna di tok slutt. Du skriver at hun løy mye

det stemmer ikke. hun løy aldri egentlig, men jeg kondolerer om kanina di. herregud. så trist...

Anonymkode: bf1d3...8f7

[Okapi]

Selvsagt er livet bare tull. Spørsmålet er hvor mye glede man kan få halt ut av dette tullet. For meg er det ærlig talt nesten litt betryggende å vite at om jeg virkelig skulle gå lei, kan jeg jo selv avslutte det akkurat når jeg føler for.

[Testosteron]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg kondolerer om kanina di. herregud. så trist...

Anonymkode: bf1d3...8f7

Kaninen min lever i beste velgående 

[AnonymBruker]

Vi lever for å dø. Er først i etterlivet at livet starter.

Anonymkode: 86926...583

[AnonymBruker]

Det er ikke noe mysterium større enn livet. 

Jeg tror faktisk meningen med livet er at vi skal finne ut av det selv. Både på et personlig plan, og  i det store bildet. Vi utvikler ny teknologi i rekordfart, jo mer vi oppdager jo flere spørsmål får vi om verden og universet. 

Alt du opplever rundt deg er informasjon hjernen din tolker fra sansene dine. Så er verden virkelig? Begynte å tenke på dette etter at jeg så filmen "the Matrix". Det er faktisk noe å tenke over. 

Anonymkode: 89082...464

[AnonymBruker]

1 time siden, The Lost Dreamer skrev:

(...) Det er mitt ansvar å passe på mine søsken så de kan stole på meg om alt og ingenting. Jeg må passe på dem og hjelpe dem, det er jobben min. Det er mitt ansvar å passe på at mine foreldre ikke blir skuffet over meg, og jeg må hjelpe dem mer hjemme og gjøre så de ellers så vanskelige dagene deres blir litt mindre vanskelig. Jeg må skjerpe meg og bli en bedre person generelt. Alle må egentlig det. Livet er alt og ingenting og det er så altfor kort. Alt er over før vi vet ordet av det, og vi vet jo ikke hva som skjer etter døden, så vi må gjøre så mye ut av det så mulig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det, og det frustrerer meg så innmari. (...)

 

Det er ditt ansvar å ikke skuffe deg selv. Å være den du er. Akseptere den du er på godt og vondt. Å være din egen beste venn. Når man behandler seg selv godt så behandler man også andre på samme måte. 

 

Anonymkode: 0c6d8...b31

[Gjest Emma Sophie]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi lever for å dø. Er først i etterlivet at livet starter.

Anonymkode: 86926...583

Så trist. Helt sikkert ikke i dine øyne, noe som er bra. Men hva legger du i det? Altså hva består etterlivet av, om du vil svare. Bare nysgjerrig.

Endret 23. desember 2015 av Emma Sophie

[Jegern Puahate]

10 timer siden, Okapi skrev:

Selvsagt er livet bare tull. Spørsmålet er hvor mye glede man kan få halt ut av dette tullet. For meg er det ærlig talt nesten litt betryggende å vite at om jeg virkelig skulle gå lei, kan jeg jo selv avslutte det akkurat når jeg føler for.

Kan du? Det er ikke helt uproblematisk å ta livet sitt. Vi har fått programmert inn et sterkt overlevelsesinstinkt, etterlatte å tenke på, potensiell smerte, potensielt mye søl, mange selvmordsforsøk mislykkes. Det burde være statlige hjelpemidler for selvmord, for eks gifttabletter eller offentlige syrebad for livsleie folk å hoppe rett ut i. 

[Okapi]

1 minutt siden, Jegern Puahate skrev:

Kan du? Det er ikke helt uproblematisk å ta livet sitt. Vi har fått programmert inn et sterkt overlevelsesinstinkt, etterlatte å tenke på, potensiell smerte, potensielt mye søl, mange selvmordsforsøk mislykkes. Det burde være statlige hjelpemidler for selvmord, for eks gifttabletter eller offentlige syrebad for livsleie folk å hoppe rett ut i. 

Det er jo en rimelig innvending. Det er ikke (ta det fra en som har prøvd) lett. Men det er mulig. Med litt innsikt og tilstrekkelig motivasjon tror jeg de fleste klarer å overvinne disse instinktene. Og om de ikke gjør det, så har man fortsatt en uendelig antall sjanser igjen.

Har vært inne på tanken du kommer med her, men er usikker på hvor smart det hadde vært. Mange selvmordsofre er dypt deprimert i øyeblikket, men har det sånn rimelig greit ellers. Med lett tilgjengelige, smertefrie utveier er det lettere å velge en utvei man kanskje hadde angret på om man fikk sjansen. USA har f.eks. veldig mange selvmord med skytevåpen. Dersom depresjonen er knyttet til somatisk sykdom, som ved alderdom eller invaliditet, er det en fare for at enkelte ville valgt selvmord fordi de var redde for å være en byrde på sine nærmeste.

Jeg tror det er viktig å fremme aksept fremfor fordømmelse, men tilrettelegging kan være å ta det litt for langt.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

det stemmer ikke. hun løy aldri egentlig, men jeg kondolerer om kanina di. herregud. så trist...

Anonymkode: bf1d3...8f7

Hva mener du med det? Hvordan veit du at venninna egentlig ikke løy? 

Anonymkode: 5bed1...77f

[Psilocybe]

Hvorfor vi lever? 

For å bli Kjærlighet og for å finne ut hva det vil si å ha en fysisk kropp.