Noen som har angret på samlivsbrudd (med barn)?

[AnonymBruker]

Regner nesten med at de fleste som går gjennom et samlivsbrudd der det er barn inne i bildet, har gått X antall runder med seg selv først og prøvd det meste for å få ting på rett kjøl.

Men; noen som har angret i ettertid? Hvorfor?

Står selv på randen av et samlivsbrudd. Føler meg her og nå 100% sikker på at det er eneste utvei. Men samtidig er det en liten del av meg som er redd for å føle anger når jeg sitter der alene i en leilighet og savner ungene 50% av tiden...

Har prøvd i et år nå, men er enige om at det ikke kan fortsette. Veldig trist... Og føles som et enormt nederlag.

Anonymkode: 90e75...59b

[AnonymBruker]

Samlivsbrudd er en stor påkjennelse for både barna og foreldrene. Om foreldrene blir sammen igjen etter å ha vært fra hverandre en stund (først brudd, så kommer man i orden hver for seg også blir man sammen igjen) er også en stor påkjennelse. 

Hvis dere skal gå fra hverandre bør dere være helt sikre. Det er ikke noe bedre for barna om dere ender opp med å finne sammen igjen fordi dere ikke hadde tenkt godt nok igjennom valget om å gå fra hverandre. 

Det dere kan prøve er å bo litt fra hverandre en stund. At barna bor i deres felles bolig og at den av foreldrene som ikke har samværstid bor et annet sted i sin "barnefri" periode. Da får dere prøvd litt for å se hvordan det er å være fra hverandre også trenger ikke barna å kjenne så voldsomt på det (slipper flytting osv. Og hvis dere vil holde sammen er det bare å gå tilbake til normalen)

Anonymkode: 6d0d6...4f5

[AnonymBruker]

Har ikke angret. Har jeg sittet alene i egen leilighet og savnet barnet når det var hos pappa? Selvfølgelig, mange ganger. Men jeg visste at det savnet ikke var etter forholdet med pappan. Nå vet jeg ikke hva årsakene til deres ønsker om brudd er, men prøvd 1 år? Er virkelig  alt da prøvd?

Anonymkode: ca123...542

[AnonymBruker]

Jeg angrer! For det første ser jeg hvor mye vondt barna har hatt det... Grusomt å se hvordan de har det.. Selv tre år etter bruddet!! :/ Ikke syns jeg gresset er noe grønnere på andre siden... Men... Gjort er gjort... Han har gjort videre å jeg har ikke noe jeg skulle sagt... 

Men ser nå at tingene som plaget meg var bagateller...

Anonymkode: 84dd2...df9

[AnonymBruker]

Tror nok det er mange som angrer ja.

Det er som regel ikke grønnere på andre siden av gjerdet. Barna lider mest ved en skillsmisse og det er vondt å se alt de må igjennom av nye familier, stemødre/fedre, ste søsken osv. Du har ingen garanti for at det blir en postiv opplevelse for dem.
Problemet er at når bruddet først er et faktum, så er det veldig vanskelig å finne tilbake igjen. 
Tenk deg godt om, veldig godt.

Anonymkode: d79b5...c4f

[AnonymBruker]

Angrer ikke.

Vi brøt da barnet var 2 år, gikk for 50/50 og bor i gangavstand/samme nabolag.

 

Årene har gått, barna er storfornøyde og vi er lydhøre overfor deres behov og ønsker.

Ingen har hatt andre kjærester så langt og alle har det nye bedre når vi ikke er under samme tak.

Det var småbarnsfasen / unntakstilstand som tok knekken på oss.

Vi har mye bedre kommunikasjon nå og samarbeider bra.

Anonymkode: 8662e...fc7