Vanskelig forhold til mor:

[AnonymBruker]

Jeg har et mor som bryr seg om meg fordi hun er glad i meg først og fremst. Så mye at det har utviklet seg til å bli et problem.

 

Problemet er at hun bryr seg litt for mye, og jeg føler at hun ”dominerer”.

Jeg er en mann på 28 år som akkurat nå har bodd hjemme en liten periode 5-6mnd. etter studiene da jeg ikke har fått meg jobb. Ikke en ønske situasjon for noen akkurat spesielt når jeg har bodd og klart meg eminent alene de siste 3 årene.

 

Problemet mitt er dog at min mor kritiserer meg for veldig mye, og jeg har en følelse av at jeg ikke strekker til og at “alt” jeg foretar meg er galt, nesten uansett hvordan det gjøres. Problemet mitt er at når jeg tar det opp så blir det veldig dårlig stemming og min mor “fyrer” alltid tilbake med at “Jeg gjør ditt og datt for deg”. Problemet er altså også at man ikke kan prate om ting i familien, uten at min mor begynner å skrike. Om jeg sier ”Kan vi ikke prate rolig om ting” Så blir det bare verre hvor hun skriker om alt det gale jeg gjør og det er umulig å komme til eller å få noe som helst konstruktivt til av samtalen. Hun er en meget emosjonell, og lite rasjonell type spesielt i disse type situasjoner hvor man evt. Prater om ting som hun finner vanskelig

 

Det var en episode for to tre ukers tid siden hvor Mor og Stefar begynte å prate om hvordan det gikk på en date hvor jeg klart og tydelig prøvde og fortelle de at jeg ikke ønsket og prate noe om det. De begynte også å spørre om navn hvor jeg sa at det var strengt tatt ikke noe de hadde noe med å gjøre. Hvor stefaren min sier ”Det må vi jo få vite.” Min antagelse er at de går på Facebook og ”stalker” vedkomne. De går inn i vennelisten min og blar rundt, for det vet jeg de har drevet med før.

 

Neste dag spør de igjen hvor jeg begynner og spørre og grave hvor jeg prøver og dra samtalen over på noe annet, uten hell. De fortsetter å spørre før min mor etter hvert sier: ”Jeg spør bare hvordan du har det” For meg er dette ganske rart, for hvorfor skulle jeg 1) Være resultatorientert og la meg bli emosjonell eller ha noen slags reaksjon på hvordan en date går? Det har jo egentlig ingen betydning. Om det går bra så er det hyggelig, men om det ikke er match så går man jo videre uten at man tenker noe mer over det.  2) Om hun lurer på hvordan jeg virkelig har det, hvorfor spør hun ikke om akkurat det?  Denne middagen ble amper når jeg ville skifte samtale tema, og min mor begynte å påpeke alle de ”feilene” ved meg. Og jeg får rett og slett ikke lov til å bytte samtale tema.

Greit nok, jeg er ikke perfekt og kom gjerne med tips om hvordan jeg kan forandre meg. Men ikke i en sånn setting for da blir det bare angrep som forsvar og det er ekstremt typisk. I stedet for å si noe som jeg hører hva du sier og heller da spørre om hvordan jeg faktisk har det om det er det som er interessant? Min mor og stefar har heller ingen respekt for mitt privatliv ved å grave og holde på og ikke respektere når jeg ikke vil fortelle de mer. Jeg ser jo i etterkant at jeg ikke burde sagt noe som helst. De får litt info, og som alle vet: Mye vil ha mer.

 

Dette endte med at de la beslag på varebilen som jeg er så heldig å få låne av og til hvor jeg hadde avtalt med en kamerat om å se på kino med han og faren hans. Dette ville jeg ikke rekke uten bilen som ble ”fratatt” meg rett før jeg skulle dra fordi hun mente jeg var ”utakknemlig”.  Jeg spurte 10 minutter senere pent om å få bruke den og fikk heldigvis lov til det, men det er jo litt merkelig å plutselig begynne å ”straffe” en voksen ung mann fordi de mener at de har rett eller at jeg har vært lite takknemlig når det hele starter fordi jeg fint spør om å bytte tema. De visste jeg skulle på kino. Hvorfor de plutselig skulle ”straffe” meg sånn vet jeg ikke, men jeg antar at det er en måte å demonstrere makt eller at ”Vi har rett, du har feil”. Stefaren min sin mening er egentlig helt irrelevant for han må støtte min mor uansett. Under en diskusjon sier hun Gjerne: ”Ikke sant det er sånn ”navn”. Om han er uenig så vil min mor miste det helt og gå av alle hengsler, slik var det også når hun var med min far, men han har sine egne meninger og det var da det ble bråk tidligere så dette er et gjentagende mønster i min mors opptreden.

 

Når jeg var 23-24 år, så hadde min mor og stefar kjøpt ost og vin. Det var da et tvang om å smake, for om man skal ”lykkes” i sosiale sammenhenger måtte man ”være” en del av det og man MÅ like ost og vin. Det ble veldig utrivelig stemning for jeg mente at de ikke kunne ”tvinge meg”. Hun har senere sluttet å si noe om dette, men noe unnskyldning får man aldri. Det er også et ord som er helt fraværende hennes vokabular, for hun tar aldri feil.

 

Trening: I det siste har jeg sikkert lagt på meg mellom 6-10 kg, noe som har vært hensikten fra min side.  Når jeg var liten klaget hun ALLTID på at jeg ikke spiste nok. Så dette med spising og trening begynner å bli ekstremt følsomt merker jeg, og et tema hun ikke helt forstår begynner eller er et sensitivt tema for meg. Hun sier til stadighet ”Du må passe på å ikke bli for stor, så du ser ut som et kjøtthue”. Jeg føler en sånn uttalelse er dømmende ovenfor de som er ”større” og i bra form, men også ganske dårlig stil å si til meg som er i ganske god form.

 

I USA 2014: Jeg hadde en bekjent gjennom en felles fritidssyssel som jeg hadde pratet mye strategi med på internett som tilfeldigvis var i samme området (sykt mtp at USA er stort). Hadde hatt han på Skype i 4-5 år på det tidspunktet så hadde både hatt video og lyd samtaler regelmessig gjennom disse årene.

Når hun fikk vite dette krevde hun 1) Å Møte han 2) Å få telefonnummeret til vedkomne / Facebook profil. Det ble et ”helvete” hvor hun begynte å gråte fordi jeg mente hun var overbeskyttende og hun synes dette var helt uhørt.

På dette tidspunktet bodde jeg selv i U.K. og var veldig vant til å møte nye mennesker og klare meg på egenhånd så det ble helt absurd å måtte gi personalia til min mor og måten hun håndterte denne situasjonen ved å nærmest tvinge meg til å la de møte hverandre. Hadde hun ikke spurt så hadde hun til og med kanskje fått det, men det er den overbeskyttende måten ting blir gjort på som er er helt ekstremt vanskelig å takle. Jeg har vel også fått det litt inn med morsmelken at ”Du må ikke snakke med fremmede”. Ganske overbeskyttende, men i dette tilfellet var jeg altså 25-26 år, men blir behandlet som en unge på 10 som må bli leid over fotgjenger feltet. Det er slik jeg føler at min mor behandler meg. Jeg vet det er fordi hun er glad i meg, men hun må forstå at jeg også er et individ som vil klare meg på egenhånd?

Dette formet meg mye i ung alder som voksen 18-22 år var jeg redd for å reise alene og gjøre ting, fordi min mor har vært slik. Hun har liksom ikke sluppet båndet. Nå er det noe helt annet og jeg mistenker nok at dette plager hun. 

I det siste så klager hun på kjøringen min. Det var en tur hjem fra flyplassen i Sept. Hvor hun med engang før jeg har tatt i rattet begynner med en leksjon om å kjøre forsiktig, og alt dette. Da har jeg også en venninne med i bilen som reagerer veldig når vi stopper på en bensinstasjon for å ”fylle” strøm. (Elbil).  Min venninne spør: ”Hvordan klarer du å takle så unødvendig kritikk fra moren din”. Min venninne tror at jeg takler det, min mor ser ikke hvordan jeg opplever det å hele tiden bli kritisert for den minste ting.

 

Min mor mener jeg kjører uansvarlig: f. eks sist på vei til Gardermoen tidlig i Desember før det var virkelig glatt. Da lå jeg 5-10 km/t over fartsgrensen på speedometer og fulgte trafikkflyten.Helt normal kjøring og ekstremt vanskelig å ”tilfredsstille” min mor. Hadde dette hatt noe for seg ville min stefar reagert, men det gjorde han ikke så det er egentlig bare oppkonstruert kritikk. Dette er ikke noe hun sier noe om da, men hun ”bruker” det mot meg som et argument ved en senere anledning det måtte passe seg. Det som er litt av poenget med særlig trafikken som jeg går unngjelde for er at hun mistet kjæresten sin når hun var ung i en trafikkulykke, så all respekt for det. Men hun klarer virkelig ikke å la dette gå. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får bruke bilen og jeg kjører også min mor og stefar de stedene de ønsker og prøver også å stille opp når de spør om hjelp.  Men det begynner å bli slitsomt å sitte bak spakene når jeg opplever å få kritikk uansett hvordan jeg kjører. Jeg merker jo om det er glatt når jeg kjører. Det er jo ikke slik at jeg bare setter meg bak rattet og kjører uten å tenke på om det er glatt / temperatur eller om det er glatt. Til info: Har jeg aldri krasjet eller hatt noen uhell på veien, heller ikke fått fartsbot, hadde jeg kjørt grisete så vill jeg nok ha fått det. Jeg har kun vært borti en garasjedør engang, det var virkelig trangt og jeg var litt uoppmerksom. Jeg betalte selvfølgelig for skaden og fortalte om det umiddelbart etter at det skjedde.

Moren min beskylder meg alltid når det saken blir snakket om at det var på grunn av høy hastighet inn i garasjen noe som er så langt i fra sannheten man kommer.

 

Min mor ble veldig sur/lei seg når jeg sa at jeg ikke hadde nevneverdig hjemlengsel når en venninne spurte om jeg kunne tenke meg å jobbe i utlandet.

 

Hadde en bok om sjekking med meg på en ferie der hun kommenterer ”Jeg synes ikke du burde lese slike bøker, for du burde være deg selv” Jeg svarte at om man vil bli bedre på noe så leser man om det. Det var egentlig ikke så irriterende, der og da men det går altså nøyaktig to uker, før jeg finner en liknende bok i hennes eget skap som het ”Slik flørter du”.  

Et eksempel på hvordan hun utøver dominans var når vi skulle ut å spise et sted i Statene hvor det var ”Biker fest”. Da fikk jeg ikke ”lov” til å bruke en t-skjorte som var litt på kanten (en litt dristig dame med utringing og en kaffe kopp i hånda. Det var ingen nakenhet eller veldig mye kropp) og to bukser med hull i knærne og boots. De klærne passet som hånd i hanske for en sånn anledning iallfall, ikke noe spess egentlig. Hadde moren min spurte meg: Navn, kunne du ikke tatt på deg en annen t-skjorte kanskje? Hadde jeg kanskje reagert annerledes, men det der med avstraffelsesmetoder og prøve å utøve makt er ekstremt slitsomt.

 

Hva vil jeg oppnå?

 

Først og fremst at forholdet i familien hadde vært bedre. At man kunne prate om ting uten at det blir opphetet stemning og at hun lar være å demonstrere makt eller at hun ar rett ved å bruke ”avstraffelser” mot en voksen mann. Jeg har prøvd å spørre om hun vil være med til familieterapeut, men hun vil bare ikke gå dit. Det er helt umulig å få hun med, og det i seg selv er vel et tydelig nok bevis på at vi faktisk virkelig kunne trengt det.

 

Jeg gikk til psykolog i 2011-12, hun tror det var på grunn av mine problemer men vi pratet vel egentlig bare om hvor dårlig kjemi det er mellom meg og min mor. Og at jeg opplever hun som problemet.

 

Når hun blir sur er det vanlig at hun - Blir sur / opphisset - Begynner å skrike om hvor håpløs jeg er og alt det gode hun gjør - Finner en passende straff i affekt. I 2010-11 gikk det iallfall rundt 6-7 måneder hvor jeg ikke ønsket å prate med hun nettopp på grunn av dette. Jeg er stygt redd det kommer til å bli 6-7 år denne gangen når jeg får meg jobb og jeg ikke må bo i kjelleren hjemme. Hva gjør man liksom?

 

Anonymkode: 8493d...301

[AnonymBruker]

Du flytter ut, det er slett ikke sunt eller holdbart for en voksen mann å bo hjemme.

Om du trenger økonomisk bistand til husleie får du dette av NAV. Lykke til!

Anonymkode: 62c35...af9

[AnonymBruker]

Det første som slår meg når jeg leser innlegget ditt TS (og det er laaangt) er at DU har mye problemer, og det kan umulig være bare din mor. 
Bare det at du sitter og fortsatt freser over små ting som skjedde i henholdsvis 2010, 2011, diverse kjøreturer tidligere i år.. En ting er at du irriterer deg over moren din, en annen ting er at du ikke greier å gå videre i livet. 

Ja, så er hun kanskje ikke helt på nett, men at du skal gå å kverne over de samme konfrontasjonene og kranglene deres igjen og igjen og igjen og igjen det kommer det ikke noe godt ut av.. 

Du nevner flere ganger at hun straffer deg.. Hva mener du da? 

 

Tror det beste for dere alle sammen er om du flytter ut snarest mulig. 

Anonymkode: e6f49...cdb

[AnonymBruker]

mamman din høres ut som en narsissisk. google å les deg opp.

Få deg psykolog og ta med henne til timen så kan psykologen veilede dere ang kommunikasjon. om hun plent og fullstendig nekter bør dine varsellamper blinke kraftig og du bør komme deg vekk derfra. Om hun blir med, sørg for å skrive ned alt som plager deg. 

begynn fra og med i dag med å skrive ned alle krenkende hendelser heretter. i tilfelle. 

men hva er det du sliter med? 

om hun har vært slik mot deg hele livet ditt og bygd deg ned på et vis er det ikke rart at du kanskje nå i voksen alder sliter enormt med å ha troen på deg selv og st du kan klare å finne ut av livet på egen hånd

Anonymkode: 433dc...32c

[AnonymBruker]

Moren din høres helt normal ut, det er ingen mødre som ikke oppfører seg irriterende i større eller mindre grad overfor voksne barn som bor hjemme. Flere av tingene du nevner er mer vanlig enn uvanlig oppførsel (utspørring om date, kritikk av bilkjøring, sterke meninger om påkledning). At det fører til så stor irritasjon for deg, vitner om at det er du som har noen problemer, ikke hun. Hun får du ikke endret uansett, det eneste du kan endre er hvordan du forholder deg til henne og lever med henne. 

Du er jo inne på det selv, du gikk til psykolog der dere i stor grad snakket om hvordan du opplever henne som problemet. Hvis du fikk deg en større omgangskrets og et eget liv uavhengig av henne, vil det nok gå mye bedre. 

Flytt. 

Anonymkode: f43e6...46c