Hva er i veien med folk....eller meg?

[Nullfilter]

Jeg er så lei av folk flest, og lurer på om det står "sosialkurator" i pannen min eller noe?

Det er så mange som har så stort behov for å fortelle meg om seg og sitt, og særlig hvor flinke de er. Jeg blåser vel i hvor flinke folk er, jeg har i grunnen mer enn nok med meg og mitt og å holde hjula i gang. Allikevel snakker vi om mange mennesker (bekjenter)med samme adferd og jeg lurer på hvordan jeg egentlig fremstiller meg selv?

Det er så mange som skal lesse meg ned med enten deres problemer, eller er overivrige etter å vise meg hvor flinke de er. Jeg har nok av egne problemer, og er ikke spesielt flink i noe verden som helst. Jeg er alenemor og har bikkjer og strever minst like mye som folk flest, allikevel ser det ut til at jeg kan hjelpe andre og at jeg er en form for skrytebenk, der folk som trenger skryt kan komme??? Selv om jeg har drevet mye med hund, betyr ikke det at jeg er genuint interessert i andres hunder. Folk maser på meg om sine hunder, hvor søte de er, hva de tenker, føler og mener (bikkjene altså). 

Selv om jeg er glad i både barn og hunder virker det som om folk rundt meg ikke forstår at uansett er jeg mest glad i mitt barn og mine hunder. De gidder aldri å spørre hvordan jeg har det, eller barn eller bikkjer. Hundefolkene vet ikke engang hva mine hunder heter, det er så openbart at de ikke bryr seg, hvorfor i all verden skal de mene at jeg skal bry meg da?

En såkalt "kamerat" kjøpte en valp av meg, nå orker jeg ikke å snakke med han mer. Han tror oppriktig jeg er "bestemoren" til hunden. Jeg har overhode ikke sånne familiære følelser ovenfor bikkjer. Mine bikkjer er bikkjer, de er ikke "barna" mine. Før kunne vi prate litt sammen på telefonen, nå går det bare i den hunden. Alt fra at den har spist opp maten, til at den har løftet på benet og tisset, og "vennene" dens, turene deres, om den er trøtt og hvor mye den har lekt osv. 

Mødre som kommer å henter barna sine som er mest opptatt av å vise meg bilder på telefonene sine over hvor de har vært eller hva de har laget, eller gjort, mens jeg står midt opp i det gale vannvidd med unger og bikkjer og bursdag. Hvorfor i all verden skal jeg vite alt jeg får vite? Jeg spør ikke, jeg inviterer ikke, og jeg er egentlig absolutt ingen god lytter. Ikke er jeg i omsorgsbransjen og jeg er langt i fra lik Moder Theresa hverken på utsiden eller innsiden.

Jeg lurer jammen på hvordan jeg fremstiller meg selv. For enten sender jeg noen signaler jeg ikke er klar over, eller så svømmer folk flest innover?

Bare luftet en frustrasjon

[AnonymBruker]

Du skriver ganske morsomt. Jeg måtte le litt. Og det du beskriver virker jo som en litt absurd problemstilling, men jeg tviler ikke på deg likevel. Virker bare som en litt fremmed verden for meg som verken har barn eller hunder... Men jeg forstår absolutt din frustrasjon. Kanskje virker du veldig snill? Jeg vet at jeg selv ikke blir "mast" så veldig mye på, og jeg tror det er fordi jeg ikke er så utadvendt og kanskje virker litt "utilnærmelig", selv om jeg er vennlig og høflig

Anonymkode: 97b74...9ee

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg forstår deg, og føler at jeg opplever noe liknende. Det finnes to type mennesker jeg tiltrekker meg, og det er skrytemenneskene og klagemenneskene. Jeg snakket litt med en psykolog angående dette, og sammen kom vi vel frem til at jeg har såpass mye empati for andre, og derfor åpner folk seg så mye for meg. Og skrytemenneskene skryter for å imponere meg, muligens fordi jeg ansees som "pen" og "vellykket". Noen ganger prøver jeg å oppføre meg kald og likegyldig, bare for å slippe disse som stjeler energien og humøret mitt...

Anonymkode: 19c50...6df

[Fiberhusk]

Jeg skjønner at alt kan virke overveldende, spesielt hvis du selv ikke er særlig interessert i folk rundt deg (unnskyld, men det er det inntrykket jeg får av dette innlegget. Kan hende jeg tar feil.)

Men ang. hunden. Oppdretter av min hund er motsatt av deg. Hun liker å ha kontakt, hun liker å snakke om hundene, og for henne er hundene hennes firbente "barn" (ikke på en psyk måte). Hun er veldig takknemlig for å få lov til å være "bestemor" for valpene. Hvis du ikke liker alt dette, så burde du nesten si ifra til kompisen din som kjøpte valpen, så slutter han nok å plage deg med det. Speak up or eat it.

[ajarRun]

Du høres ut som meg. Jeg er akkurat slik, jeg elsker lyden av min egen stemme og å snakke om ting som interesserer meg. Hater når folk snakker om dem selv, det er så kjedelig.

[Gjest Blomsterert]

  Nullfilter skrev (På 19.12.2015 den 17.42):

Jeg er så lei av folk flest, og lurer på om det står "sosialkurator" i pannen min eller noe?

Det er så mange som har så stort behov for å fortelle meg om seg og sitt, og særlig hvor flinke de er. Jeg blåser vel i hvor flinke folk er, jeg har i grunnen mer enn nok med meg og mitt og å holde hjula i gang. Allikevel snakker vi om mange mennesker (bekjenter)med samme adferd og jeg lurer på hvordan jeg egentlig fremstiller meg selv?

Det er så mange som skal lesse meg ned med enten deres problemer, eller er overivrige etter å vise meg hvor flinke de er. Jeg har nok av egne problemer, og er ikke spesielt flink i noe verden som helst. Jeg er alenemor og har bikkjer og strever minst like mye som folk flest, allikevel ser det ut til at jeg kan hjelpe andre og at jeg er en form for skrytebenk, der folk som trenger skryt kan komme??? Selv om jeg har drevet mye med hund, betyr ikke det at jeg er genuint interessert i andres hunder. Folk maser på meg om sine hunder, hvor søte de er, hva de tenker, føler og mener (bikkjene altså). 

Selv om jeg er glad i både barn og hunder virker det som om folk rundt meg ikke forstår at uansett er jeg mest glad i mitt barn og mine hunder. De gidder aldri å spørre hvordan jeg har det, eller barn eller bikkjer. Hundefolkene vet ikke engang hva mine hunder heter, det er så openbart at de ikke bryr seg, hvorfor i all verden skal de mene at jeg skal bry meg da?

En såkalt "kamerat" kjøpte en valp av meg, nå orker jeg ikke å snakke med han mer. Han tror oppriktig jeg er "bestemoren" til hunden. Jeg har overhode ikke sånne familiære følelser ovenfor bikkjer. Mine bikkjer er bikkjer, de er ikke "barna" mine. Før kunne vi prate litt sammen på telefonen, nå går det bare i den hunden. Alt fra at den har spist opp maten, til at den har løftet på benet og tisset, og "vennene" dens, turene deres, om den er trøtt og hvor mye den har lekt osv. 

Mødre som kommer å henter barna sine som er mest opptatt av å vise meg bilder på telefonene sine over hvor de har vært eller hva de har laget, eller gjort, mens jeg står midt opp i det gale vannvidd med unger og bikkjer og bursdag. Hvorfor i all verden skal jeg vite alt jeg får vite? Jeg spør ikke, jeg inviterer ikke, og jeg er egentlig absolutt ingen god lytter. Ikke er jeg i omsorgsbransjen og jeg er langt i fra lik Moder Theresa hverken på utsiden eller innsiden.

Jeg lurer jammen på hvordan jeg fremstiller meg selv. For enten sender jeg noen signaler jeg ikke er klar over, eller så svømmer folk flest innover?

Bare luftet en frustrasjon

Ok.Jeg tror at du er sterk og uavhengig,eller,det er det du fremstår som.Du viser deg ikke sårbar,men takler det som kommer til enhver tid.Eller du fremstår sånn.Folk tyr til deg,men ser ikke deg som en som trenger noe feedback tilbake.De rundt deg har ikke den innsikten.

Vi blir tilegnet eller tar ulike roller sosialt.Du fremståt muligens annerledes enn du vil.Så du må faktisk enten si fra,eller fortsette å ha den rollen.Mulig du vil miste venner og bekjente om du setter ned benet.De vil tro du har forandret deg,og da vil andre bli utrygge og forvirret.Det er bare du selv som kan endre dette.

[Gjest Blomsterert]

  ambivalentReaction skrev (På 19.12.2015 den 18.37):

Du høres ut som meg. Jeg er akkurat slik, jeg elsker lyden av min egen stemme og å snakke om ting som interesserer meg. Hater når folk snakker om dem selv, det er så kjedelig.

Ingen som du finner interessante?

[AnonymBruker]

  ambivalentReaction skrev (På 19.12.2015 den 18.37):

Du høres ut som meg. Jeg er akkurat slik, jeg elsker lyden av min egen stemme og å snakke om ting som interesserer meg. Hater når folk snakker om dem selv, det er så kjedelig.

ja. det er ambivalent. fordi det er så enten eller. ja, jeg skjønner det, men ikke det. og hva søren får jeg eller du gjort med det. ikke noe....

Anonymkode: b180e...b39

[AnonymBruker]

Jeg syns dette virker helt vanlig jeg. Folk bonder ved å snakke om seg selv, noen er dårlige på å spørre om den andre. I dagens samfunn er det blitt viktig å fremstille seg selv så perfekt så derfor forteller folk hvor flinke de er, samtidig som flere og flere på innsiden sliter og psykiske vansker har blitt mindre tabu enn før å snakke om. 

Det er ganske vanlig at om man overtar hunden til en venn så besøker man denne vennen med hunden kanskje oftere enn før, det blir jo litt som en fosterfamilie tar over en unge, for ungens del holder den nye familien fortsatt.kontakt med den gamle. 

Anonymkode: 82126...44d

[ajarRun]

  Blomsterert skrev (På 19.12.2015 den 20.12):

Ingen som du finner interessante?

Ekspander  

Kunne kanskje hørt på Rannveig snakke om noe, men hvis ikke heller lite.

  AnonymBruker skrev (På 19.12.2015 den 20.46):

ja. det er ambivalent. fordi det er så enten eller. ja, jeg skjønner det, men ikke det. og hva søren får jeg eller du gjort med det. ikke noe....

Anonymkode: b180e...b39

Ekspander  

Hemingway sa han drakk for å gjøre andre personer mer interessante. 

[Gjest Blomsterert]

  ambivalentReaction skrev (På 20.12.2015 den 10.42):

Kunne kanskje hørt på Rannveig snakke om noe, men hvis ikke heller lite.

Hemingway sa han drakk for å gjøre andre personer mer interessante. 

Ekspander  

:-)

[Nullfilter]

  Blomsterert skrev (På 19.12.2015 den 20.07):

Ok.Jeg tror at du er sterk og uavhengig,eller,det er det du fremstår som.Du viser deg ikke sårbar,men takler det som kommer til enhver tid.Eller du fremstår sånn.Folk tyr til deg,men ser ikke deg som en som trenger noe feedback tilbake.De rundt deg har ikke den innsikten.

Vi blir tilegnet eller tar ulike roller sosialt.Du fremståt muligens annerledes enn du vil.Så du må faktisk enten si fra,eller fortsette å ha den rollen.Mulig du vil miste venner og bekjente om du setter ned benet.De vil tro du har forandret deg,og da vil andre bli utrygge og forvirret.Det er bare du selv som kan endre dette.

Ekspander  

Takk for svar, og du har helt sikkert rett :), jeg skal gjøre noe med meg selv

[Nullfilter]

  Fiberhusk skrev (På 19.12.2015 den 18.29):

Jeg skjønner at alt kan virke overveldende, spesielt hvis du selv ikke er særlig interessert i folk rundt deg (unnskyld, men det er det inntrykket jeg får av dette innlegget. Kan hende jeg tar feil.)

Men ang. hunden. Oppdretter av min hund er motsatt av deg. Hun liker å ha kontakt, hun liker å snakke om hundene, og for henne er hundene hennes firbente "barn" (ikke på en psyk måte). Hun er veldig takknemlig for å få lov til å være "bestemor" for valpene. Hvis du ikke liker alt dette, så burde du nesten si ifra til kompisen din som kjøpte valpen, så slutter han nok å plage deg med det. Speak up or eat it.

Ekspander  

Haha, du har helt rett, jeg er ikke spesielt interessert i folk rundt meg :P. 

Jeg er heller ingen god oppdretter i den grad at jeg orker å følge opp valpekjøperne, jeg har noen kull, men det er ikke noe jeg driver med av den grunn. Skulle gjerne hatt flere kull, jeg er god på å lage gode hunder, men jeg orker ikke å følge opp sånn som gode oppdrettere gjør

[Nullfilter]

  AnonymBruker skrev (På 20.12.2015 den 0.29):

Det er ganske vanlig at om man overtar hunden til en venn så besøker man denne vennen med hunden kanskje oftere enn før, det blir jo litt som en fosterfamilie tar over en unge, for ungens del holder den nye familien fortsatt.kontakt med den gamle. 

Anonymkode: 82126...44d

Ekspander  

Neeeei, unger og bikkjer er ikke det samme! Det er det som irriterer meg, jeg elsker bikkjer, men det er og blir bikkjer

[Nullfilter]

  ambivalentReaction skrev (På 20.12.2015 den 10.42):

Hemingway sa han drakk for å gjøre andre personer mer interessante. 

Ekspander  

Haha, neste gang jeg får en sånn uinteressant telefon, eller besøk, skal jeg bare si "vent!", trekke opp en flaske vin og si"fortsett".

Og virker det ikke må jeg bare be de vente til jeg har drukket den opp og begynt på en ny for å se om det virker da

[AnonymBruker]

  Nullfilter skrev (På 19.12.2015 den 17.42):

Jeg er så lei av folk flest, og lurer på om det står "sosialkurator" i pannen min eller noe?

Det er så mange som har så stort behov for å fortelle meg om seg og sitt, og særlig hvor flinke de er. Jeg blåser vel i hvor flinke folk er, jeg har i grunnen mer enn nok med meg og mitt og å holde hjula i gang. Allikevel snakker vi om mange mennesker (bekjenter)med samme adferd og jeg lurer på hvordan jeg egentlig fremstiller meg selv?

Det er så mange som skal lesse meg ned med enten deres problemer, eller er overivrige etter å vise meg hvor flinke de er. Jeg har nok av egne problemer, og er ikke spesielt flink i noe verden som helst. Jeg er alenemor og har bikkjer og strever minst like mye som folk flest, allikevel ser det ut til at jeg kan hjelpe andre og at jeg er en form for skrytebenk, der folk som trenger skryt kan komme??? Selv om jeg har drevet mye med hund, betyr ikke det at jeg er genuint interessert i andres hunder. Folk maser på meg om sine hunder, hvor søte de er, hva de tenker, føler og mener (bikkjene altså). 

Selv om jeg er glad i både barn og hunder virker det som om folk rundt meg ikke forstår at uansett er jeg mest glad i mitt barn og mine hunder. De gidder aldri å spørre hvordan jeg har det, eller barn eller bikkjer. Hundefolkene vet ikke engang hva mine hunder heter, det er så openbart at de ikke bryr seg, hvorfor i all verden skal de mene at jeg skal bry meg da?

En såkalt "kamerat" kjøpte en valp av meg, nå orker jeg ikke å snakke med han mer. Han tror oppriktig jeg er "bestemoren" til hunden. Jeg har overhode ikke sånne familiære følelser ovenfor bikkjer. Mine bikkjer er bikkjer, de er ikke "barna" mine. Før kunne vi prate litt sammen på telefonen, nå går det bare i den hunden. Alt fra at den har spist opp maten, til at den har løftet på benet og tisset, og "vennene" dens, turene deres, om den er trøtt og hvor mye den har lekt osv. 

Mødre som kommer å henter barna sine som er mest opptatt av å vise meg bilder på telefonene sine over hvor de har vært eller hva de har laget, eller gjort, mens jeg står midt opp i det gale vannvidd med unger og bikkjer og bursdag. Hvorfor i all verden skal jeg vite alt jeg får vite? Jeg spør ikke, jeg inviterer ikke, og jeg er egentlig absolutt ingen god lytter. Ikke er jeg i omsorgsbransjen og jeg er langt i fra lik Moder Theresa hverken på utsiden eller innsiden.

Jeg lurer jammen på hvordan jeg fremstiller meg selv. For enten sender jeg noen signaler jeg ikke er klar over, eller så svømmer folk flest innover?

Bare luftet en frustrasjon

Ekspander  

Det Du tydeligvis ikke ser selv, er ditt samspill/samhandling med andre og at dette påvirker andres samspill med deg, derfor opplever du det du gjør. Hva med å få hjelp til å se deg selv og din måte å opptre i relasjon til andre? 

Anonymkode: c7533...58b

[Nullfilter]

  AnonymBruker skrev (På 4.1.2016 den 12.10):

Det Du tydeligvis ikke ser selv, er ditt samspill/samhandling med andre og at dette påvirker andres samspill med deg, derfor opplever du det du gjør. Hva med å få hjelp til å se deg selv og din måte å opptre i relasjon til andre? 

Anonymkode: c7533...58b

Ekspander  

Jo, jeg gjorde faktisk det, i en gruppesammenheng til og med. Terapeuten sa at jeg var en sånn person som folk hadde lyst til å krype inn i verden til. Krype inn i min verden altså. Men jeg skjønner det ikke allikevel  

[AnonymBruker]

Så hvem vil du være?

Anonymkode: 0ccaa...a9c

[Nullfilter]

  AnonymBruker skrev (På 4.1.2016 den 15.24):

Så hvem vil du være?

Anonymkode: 0ccaa...a9c

Ekspander  

Jeg vil jo bare være meg selv, vil ikke alle det da? Men at relasjoner går begge veier, og at man ikke blir misforstått liksom. Også er det vel noe med å lære seg å leve med det, akseptere at det ytre oppfattes ganske annerledes enn det faktiske indre?

Jeg vet ikke, men det er ikke en daglig frustrasjon. Det var et uttrykk av den dagens frustrasjon

 

[Elefantenirommet]

Synes det høres ut som om folk oppfører seg helt vanlig mot deg. Snakker om seg og sitt. Blir sikkert litt enveis i og med at du ikke er noe sosial og interessert. Tror du får det hyggeligere hvis du orker å engasjere deg mer i andres liv. Men det er jo selvsagt opp til deg. 😊 Men at folk slår av en prat når de treffes, det er faktisk ganske så normalt.