Hvordan takler man tapet?

[AnonymBruker]

Jeg har en ganske fullpakket arbeidshverdag, uten at dette har den store betydningen i mitt innlegg.. Men det en hektisk hverdag. Mange baller i luften, mye ansvar i forhold til familieveiledning og ungdomscoaching. En fraværsdag/sykdomsdag bygger opp mye arbeid med tanke på utsatte møter og etc. 

I kveld sovnet jeg ikke, så da tenker jeg.. Det som opptar tankene mest fortiden omhandler mine foreldres hund. En setter på 12 år. 

Jeg var med å valgte han fa valpekassen. Sov med han, lekte med han, trøstet meg på han. I en oppvekst med en psykisk syk mor var han min bestevenn. Kom alltid til meg om jeg gråt. 

Jeg flyttet jo ut fra barndomshjemmet for 8 år siden. Er gift men uten barn enda. Bor 5 minutter unna foreldrene mine og besøker de minst en gang i uka. 

I det siste året har jeg tatt meg selv i å kose ekstra godt med den fine, gode voffsen min, for jeg vet at en 12 år gammel, halvstor-hund ikke lever lenge nok. 

Og jeg gruer meg. Fælt! Tror jeg tenker litt for mye på det allerede, til tross for at han fortsatt er frisk og raskt.

Han var min aller første hund, og like kjært som mine menneskelige søsken, kanskje til og med enda kjærere. 

 

Så over til spørsmålet, til dere som har opplevd å ta farvell med den hunden som fulgte dere oppgjennom barndommen. - Hvordan kom dere over tapet? 

Grunnen til at jeg nevner jobb er fordi jeg er redd tapet av denne hunden kommer til å knekke meg for en periode.

Dødsfall i familien gir som regel stor forståelse for fravær og nedsatt arbeidsfokus, men hva med kjæledyr? 

Om du ikke har opplevd å være såppas nært knyttet til et dyr vil du ikke forstå, men denne tanken plager meg. 

Når det blir hans tur vil sorgen over tapet være stort! Jeg tror flere vil kjenne seg igjen i det, men hva gjorde dere?

Skal man bite tennene sammen å gråte på kjøreturen hjem fra jobb? Late som man er fokusert og 'på', selv om det egentlig ikke er slik? Det er liksom ikke helt godtatt å søre like mye over et kjæledyr, som ved en person. 

Kan ikke forberede meg på å miste min bestevenn. Bare tanken er for vond. 

 

Håper noen vil forstå og svare seriøst. 

Vil gjerne høre om hvordan du evt greide å forberede deg/komme over et slik tap. 

Anonymkode: e8e4f...86e

[ajarRun]

Skal man bite tennene sammen å gråte på kjøreturen hjem fra jobb? Late som man er fokusert og 'på', selv om det egentlig ikke er slik? Det er liksom ikke helt godtatt å søre like mye over et kjæledyr, som ved en person. 

Anonymkode: e8e4f...86e

Hvis du gråter oppfyller du ikke vilkårene i vtrl 21, og da kan du ikke føre kjøretøy. Grin på bussen eller i en taxi, ikke utsett andre for fare fordi du ikke har kontroll på dine egne følelser. Du har også egenmeldingsdager, og du kan sykemelde deg, og du hverken trenger eller burde fortelle arbeidsgiver hvorfor du er borte utover at du er syk.

[Tvist]

 

Håper noen vil forstå og svare seriøst. 

Vil gjerne høre om hvordan du evt greide å forberede deg/komme over et slik tap. 

Anonymkode: e8e4f...86e

Hvis du gråter oppfyller du ikke vilkårene i vtrl 21, og da kan du ikke føre kjøretøy. Grin på bussen eller i en taxi, ikke utsett andre for fare fordi du ikke har kontroll på dine egne følelser. Du har også egenmeldingsdager, og du kan sykemelde deg, og du hverken trenger eller burde fortelle arbeidsgiver hvorfor du er borte utover at du er syk.

Var det så vanskelig å forstå?

Har ikke vert gjennom det, men kan godt skjønne deg. Mine to katter er det kjæreste jeg har, skjønner ikke hvordan det skal gå når den dagen kommer...

[ajarRun]

 

Var det så vanskelig å forstå?

Har ikke vert gjennom det, men kan godt skjønne deg. Mine to katter er det kjæreste jeg har, skjønner ikke hvordan det skal gå når den dagen kommer...

Da bruker du egenmelding, eventuelt sykemelding. Akkurat som jeg rådet TS til. Jeg ser heller ikke hvordan mine råd om lovlig bruk av motorvogn viser at jeg ikke forstår situasjonen eller er seriøs. 

[AnonymBruker]

Det er faktisk lettere enn du tror. 

De siste 2-3 årene så var jeg livredd for å være alene med familiehunden vår. Livredd for å finne han dø i sengen min eller på sofaen. Han var gammel, 16 år. Forventet levealder var maks 10! Blandingshund, mellomstor hund. Men de rasene han var blanding av har lav levealder, samtlige kullsøsken døde av alderdom (og en av kreft) da de var rundt 8-10 år. Den eldste var nesten 10 år. 
Vår hund måtte vi avlive da han var 16 år, for da klarte ikke kroppen mer. Du så det på han, de siste ukene før vi avlivet han. Livsgnisten var bort, han ville ikke leke eller kose. Han var en skikkelig kosebamse. Tennene holdt på falle ut, siste dagen så falt tre av fire hjørnetenner ut, helt utav det blå. Vi tok han med til sjekk to ganger i året for å rense tennene. Men kroppen var så svak mot slutten.
Han ville ikke ha godbiter, gå tur eller noe av det han elsket. De siste dagene sluttet han å spise. Dagen før var han ung igjen, han hoppet og danset, lekte og koset. Da fikk vi kalde føtter, men vi viste at det kom til å snu dagen etter; Det gjorde det. 

Det var lettere enn jeg trodde. 
For jeg viste at han ikke hadde bra. Vi hadde 16 fine år sammen. Vår yngste ung (han var 3 år da gamlefar døde) ble ikke seg selv. Han satt bare å furtet dagen lang. 
Så fikk vi oss en hund til og da ble han glad igjen, han ble seg selv. Har tatt meg selv i å tenke "skulle ønske gamlefar fikk møte minsten". For han elsket valper, han ble ung igjen da han møtte valper ute på tur. Lekte og herjet med de. Aldri opplevd noe slikt før. Vanskelig å forklare, men han var helt utrolig med valper. 

 

Anonymkode: 98112...451

[PaperFlower]

Min "barndomshund" fikk vi da jeg var ca. 4 år gammel. (Litt usikker på nøyaktig alder, både på meg og hunden.) Han måtte avlives pga. alderdom og muligens kreft det året jeg fylte 18.

Jeg fikk dobbel dose med sorg den tiden, da en av kattene våre (verdens mest kosete, late og søte Pusur-katt) også skulle  avlives samme dag (vi fikk veterinæren til å komme til oss), også pga. alderdom og muligens slag. Men jeg kan prøve å bare fokusere på hunde-delen, da det er det du spør om.

Jeg gråt i flere dager etter at hunden ble avlivet, selv om jeg visste det var nødvendig. Jeg har sagt dette i en lignende tråd tidligere og jeg sier det igjen: dyr har ikke tanker rundt døden slik vi har. De er ikke redde for å dø, hvis man ser bort ifra det enkle instinktet til å leve som alle levende vesener har. De tenker ikke "når jeg er død, forsvinner jeg" eller "jeg får aldri kose meg med [dittnavn] igjen". Jeg er helt sikker på om dyr kunne snakke, hadde de vært helt rolige rundt døden. I naturen er døden akkurat like naturlig som livet. Man lever og man dør. Også tenker man ikke mer over det.

Men jeg tror, om dyr kunne ha snakket, at de hadde sagt at de ønsker en fredfull avslutning på livet sitt - nettopp avliving ovenfor naturlig, smertefull og langsom død (som ofte er årsaken ved alderdom). Denne tanken var noe av det som hjalp meg videre. Når dyr er døde, bryr de seg ikke lengre. De har det ikke vondt mere og ikke noe negativt kan skje med de mer. For de gamle og/eller syke dyrene er det helt sikkert en befrielse. For oss mennesker, som må leve videre uten de, er det gjerne litt verre...

Nå husker jeg ikke hvor lenge det tok før jeg følte meg "normal" igjen, men det tok sikkert en måned eller to. Hvordan det er å jobbe eller kjøre bil med denne sorgen kan jeg ikke hjelpe deg med, da jeg hadde sommerferie da hunden ble avlivet. Men noe jeg på en  måte lærte etter at hunden vår døde var at dyr på en måte bare er på besøk. Man kan selvsagt bli så glade i de som du vil, men man må alltid huske at de blir ikke hos deg for evig. De kommer og de går, nesten som om de bare ville muntre opp dagene dine for en periode - enten det er dager, måneder eller år - også går de videre til sitt endelige hvilested.

For meg var hunden vår en stødig og konstant bestevenn i barndommen min. Når det var på tide for meg å fylle 18 år og bli "offisielt" voksen, bestemte han seg for at nå var det på tide å dra videre - da hadde han liksom gjort sitt for meg. Da var det min plikt å gi han en god klem og si adjø, og alltid huske på de gode stundene vi hadde sammen.

Dette ble litt langt og rotete. Føler nesten jeg har rotet bort litt av poenget mitt inne i denne teksten. Det jeg kan love deg iallefall er at med tiden vil det bli bedre. Æresord! Stor klem til deg, TS.