Jeg har en kjæreste, men har ikke sterke følelser...

[Gjest Anonymous]

Jeg befinner meg i et dilemma. Et stort dilemma. Har vanskeligheter med å finne en måte flykte fra min

nåværende situasjon, og søker derfor hjelp hos dere.

Jeg har nettopp fått meg en kjæreste. Han er en utrolig god og snill gutt, og jeg kan ikke huske jeg har truffet en gutt som er likeså. Han er helt fantastisk. Vi var venner før vi ble kjærester, fordi vi hadde (og fortsatt har) en veldig god kjemi oss i mellom og hadde samme interesser som vi dyrket i sammen. Etterhvert, begynte ting å forandre seg, og vi ble mer og mer intime for hver gang vi traff hverandre. Jeg var litt usikker på hva jeg følte, men ville prøve å gjøre det beste jeg kunne

for å få dette til å fungere som et forhold. Han var jo en kjempegodgutt. Tiden gikk, og det var ikke tvil om at han var intr. i meg. Jeg ville så gjerne føle det på samme måte, og gjorde hva enn jeg måtte ofre for å få sterkere følelser for ham.

Det så ikke ut til å ville fungere for meg, dessverre. Så kun på ham som en god venn, og ikke noe mer. Den neste kvelden vi planla å treffe hverandre på, var jeg innstilt på å fortelle ham hva jeg følte. Vi hadde på en måte vært kjærester en liten stund, han betegnet det iallefall slik. Jeg fant ut, at noe måtte gjøres. Typisk nok, kommer vi innpå diverse exer vi har hatt opp igjennom tidene. Han nevnte sin siste, og fortalte at han var blitt dumpet. Dette hadde visst vært en prøvelse for ham, og han tok det slett ikke bra. Var deprimert i lang stund, og humøret sank på linje med selvtilliten. Jeg har alltid visst, at han egentlig ikke har så veldig godt selvbilde, men fikk litt sjokk da jeg fikk vite akkurat det. Det gikk innpå meg, og jeg tenkte nøye igjennom hva jeg egentlig var istand til å skulle gjøre. Samvittigheten min tok overhånd, og jeg unnlot å fortelle ham det den kvelden.

Men, det ble ikke bare med den kvelden. Dagene gikk, og jeg forholdt meg fremdels taus. Enda har ikke sagt noe. Men vet at jeg burde gjøre det, til tross for at jeg er livredd hva som vil vente meg, for ikke å glemme, ham. Det siste jeg vil, er at han skal ende opp slik igjen og jeg føler meg råtten bare tanken på at JEG (som han har bltit så glad i), skal utsette ham for samme tortur. Dessuten er han nå i militæret, og dersom jeg gjør det slutt vil det trolig bli vanskelig for ham å gå gjennom det der. Men, likevel vet jeg at jeg ikke har noe annet valg, enn å gjør det.

Jeg kan tross alt, ikke være sammen med en person jeg ikke har sterke nok følelser for.

Er det noen der ute som kan hjelpe meg? Jeg trenger en oppskrift å gjøre dette på. Jeg føler meg maktesløs, og deprimert nå.

[Gjest Gjest]

for det første bør du få gjort dette så fort som mulig. jo lengre du venter, jo sterkere følelser får han antakeligvis for deg.

Selv om det er tøft for han å få beskjeden er det jo bedre enn at dere begge skal leve på en løgn da.

Når du snakker med han så ikke lyv. Tror du ikke dere kan være venner, så ikke si det.

ikke si sånn "kanskje senere" og sånn - da får han forhåpninger og slipper "aldri" taket.

Kort sagt; vær ærlig mot han og si fra til han slik du ville foretrukket å få beskjed selv. Vær hyggelig, tilby deg gjerne å prate det ihjel (prating hjelper jo som kjent ofte en god del) og møter du ei trivelig jente som kunne passet for han skader det jo ikke om du presenterer de for hverandre. Slik ble jeg "kvitt" en fyr en gang, spleiset han med en bekjent av meg og de er sammen ennå

Masse lykke til - dette går fint bare du er ærlig og sier ting på best mulig måte