Hva er det med min alenemor-venninne?

[AnonymBruker]

Min single venninne har de siste årene utviklet seg til å bli "verdens mest egoistiske menneske". (Litt overdrevet... men dere skjønner hva jeg mener) For flere år siden ble det slutt med henne og eksen. Og etter det har en ellers trivelig dame gått over til å bli helt annerledes enn hun var før.

Hun som tidligere var både empatisk og hyggelig er nå alltid mest opptatt av seg selv. Det er meg, meg, meg. Menn hun har truffet, ting noen har sagt på jobben etc. Men hun spør aldri tilbake om det som skjer hverken i mitt liv eller andres liv. 
Og det virker som om hun tror at det er helt ok. Hun sier stadig at "Nå skal jeg ha fokus på meg selv og hva JEG vil. jeg tar alt for mye hensyn til andres ønsker" 

Jeg tør ikke å si det til henne, men jeg synes egentlig ikke hun har gjort annet enn å tenke på seg selv de siste årene...
Når gjorde hun sist noen en tjeneste f.eks? Vi venninne har stilt opp det vi kan for henne etter at hun ble singel. Vi har passet barn, hentet og levert på aktiviteter, pusset opp leilighet sammen med henne og kjørt flyttelass. Men det er ikke vits i å spørre henne om noe tilbake. da sukkes det og stønnes det, og det passer egentlig aldri, spesielt ikke de ungene hun har barnefri. 

Hun har på en måte etablert et segregert liv. Noe hører til i de ukene der hun har barn. Og noe i de ukene der hun ikke har barn.  

Selv er hun veldig opptatt av de "barnefri" ukene, og det er åpenbart da selve livet skal leves. Da er hun bare sammen med venner som enten også er "barnefri" eller ikke har barn. Hver helg uten barn skal hun på fest. (Hun er rundt 40) Blir hun invitert på noe hos sine gamle venner disse ukene så velger hun vanligvis å ikke komme. Uten barn deltar hun ikke i hverken "voksenbursdager" for barn hun kjenner godt, eller kommer på middager hun inviteres på der det vil være barn til stede. Og hun legger ikke skjul på at grunnen er at hun ikke synes dette er så interessant i de barnefrie ukene. I ukene MED barn derimot...

Jeg kjenner jeg blir mektig irritert. Før hun ble singel kunne vi jo absolutt finne på alle mulige ting sammen som venninner. Nå inviteres hverken jeg, eller de andre venninne som fremdeles er i en familie med på noe. Vi blir jo ikke invitert når hun skal ha innflytningsfest engang. For den legges selvfølgelig til en barnefri helg.. og i de ukene er vi visst ikke venner lengre... 

 Er det bare min venninne som er sånn? Og hva er greia egentlig? 

 

Anonymkode: a580e...319

[Gjest O.G.]

Den der meg, meg, meg greia kan du ta henne for, men at ei alenemor ikke vil ha noe fokus på unger i barnefri uker, skjønner jeg godt. 

[AnonymBruker]

Men er ikke det litt rart da? At man har et liv når barna er der, og et liv når de er hos far?!!
Vennskapet vårt har da aldri handlet om ungene uansett...  Jeg forstår at man benytter tiden man har uten barn til å jobbe mer, trener mer, treffe folk man ikke får truffet ellers. Men at man plutselig ikke kommer i bursdager man er invitert i f.eks fordi man er "barnefri"?!! Ikke egentlig ønsker å henge med venner som har barn, selv når deres barn ikke er tilstede.... 

Anonymkode: a580e...319

[Gjest Blomsterert]

Men er ikke det litt rart da? At man har et liv når barna er der, og et liv når de er hos far?!!
Vennskapet vårt har da aldri handlet om ungene uansett...  Jeg forstår at man benytter tiden man har uten barn til å jobbe mer, trener mer, treffe folk man ikke får truffet ellers. Men at man plutselig ikke kommer i bursdager man er invitert i f.eks fordi man er "barnefri"?!! Ikke egentlig ønsker å henge med venner som har barn, selv når deres barn ikke er tilstede.... 

Anonymkode: a580e...319

Man kan bli sånn etter å ha levd under andres krav og forventninger lenge.De vil ta vare på seg selv,men overdriver og blir selvopptatte isteden.Kan du se det litt utenfra og bruke humor? Det er noe jeg har lært meg.JEG er jo meg,uansett hvordan de rundt meg er,og jeg har lært meg å ikke la meg påvirke til å bli såret/fornærmet eller til å føle meg usynlig.Jeg ser det utenfra,som en sit.com om du vil.Det er lettere å bli gladbi folk da,i kriser,i vanskelige perioder,og når de overdriver som din venninne.

Samtidig skal en ikke bli tråkket på eller bli ignorert,og da må du si fra.Bruk humor da også,og hjelper ikke det,så ta en alvorsprat.Hvis det heller ikke nytter,så hold såpass avstand til hun lander igjen :-) håper bare hun gjør det da,for ellers mister hun venner,og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for.

[lunamuna]

Jeg ville faset ut en slik venninne. Kanskje jeg ville gitt henne en forvarsel ved å fortelle hva du tenker, som du skriver her. 

[AnonymBruker]

 

 Hvorfor gidder dere egentlig å stadig finne på ett eller annet  sammen med denne "venninnen" da ?

Anonymkode: 8b34b...25f

[Gjest O.G.]

Men er ikke det litt rart da? At man har et liv når barna er der, og et liv når de er hos far?!!
Vennskapet vårt har da aldri handlet om ungene uansett...  Jeg forstår at man benytter tiden man har uten barn til å jobbe mer, trener mer, treffe folk man ikke får truffet ellers. Men at man plutselig ikke kommer i bursdager man er invitert i f.eks fordi man er "barnefri"?!! Ikke egentlig ønsker å henge med venner som har barn, selv når deres barn ikke er tilstede.... 

Anonymkode: a580e...319

Jeg kan ikke svare på hvorfor hun gjør som hun gjør.

[AnonymBruker]

Men hva er det med venninner som må skrive lange innlegg om hvor håpløse venninner de har? Istedenfor å ta det med vedkommende, eller kutte ut personen? Jeg synes nesten alle innlegg jeg leser med "venninne" i tittelen handler om hvor mange negative egenskaper personen har. Hvorfor er man venninner da?

Anonymkode: ef8a2...fe2

[-Missi-]

Kansje det å være med andre barn minner henne for mye over sorgen å ikke se sine egne når hun har barnefri? Kan jo være en maske, og det at hun vil fylle opp dagene med mest mulig aktiviteter for å få tankene over på noe annet. Er ikke sikkert alt er slik det ser ut utenfra.  Jeg selv er alenemor med 50/50 de første årene var jeg supersosial de ukene jeg ha barnefri og gjorde alt jeg kunne for å fokuset over på noe helt annet. Det er ganske sårt å besøke andre par når man er singel, eller enda værre par med barn når man selv er uten sine en hel uke. Nå er jeg riktignok meget yngre enn denne veninnen din, og flyr ikke på byen lengre eller strever med å fylle dagene når jeg har barnefri, men man har alikevell den indre uroen og det føles aldri rett å være uten barna sine, selv om det kan se ut utenfra som man mestrer alt så er det ikke sikkert det er slik på innsiden.