Hvordan bli vant til stebarn?

[AnonymBruker]

Har nå bodd sammen men samboer og hans to barn, som er her annenvhver uke, i snart et år og er framdeles ikke komfortabel med det. (Jeg har også eget barn som er her samme ukene)

Jeg blir ikke glad i dem, og de gir meg skjelden noe glede i hverdagen. Det er manglende oppdragelse og respekt for voksne.

De er jo bare unger, og det er i hode mitt det sitter. Men hva kan jeg gjøre?! Jeg har prøvd å tilbringe tid alene med dem og gjøre morsomt ting (er ofte alene med dem i hverdagen) men det funker ikke. Føler jeg ikke får noe privatliv når de er her og føler meg ikke en gang hjemme.

Trenger desperat råd for jeg elsker mannen jeg bor med, og jeg vil bli glad i barna hans også!

Anonymkode: 30d2c...b45

[AnonymBruker]

Dette er dødfødt. 

Alle merker hvordan du føler det. Du burde flytte ut, så kan dere være kjærester annenhver uke. Disse problemene forsvinner ikke, men blir mye, mye verre.

Du mister gode år av din datters liv også

.

Anonymkode: d6f8c...669

[Mrs.Under]

Her har du en skikkelig utfordring! Etter ett år burde du ha blitt vant med din nye hverdag. Det er for så vidt ingen som forlanger at du skal elske din manns barn som dine egne, men at du faktisk liker dem og kjenner at du har omsorg for dem, det er et must når man skal bo sammen med en som har barn fra før.

Det som er ille her, er at barna nok merker at du ikke er så begeistret for dem, barn er mer sensitive på sånt enn de vi voksne tror. Har du på en eller annen måte prøvd å snakke med samboeren din om dette? Hvis ikke, så kan nok en prat være lurt. Vær bare oppmerksom på at en kritikk av barna hans kommer han til å føle som en kritikk av seg selv. Så ordlegg deg varsomt.

Hvordan tror du mannen din føler det i forhold til ditt barn? Og hvordan går barna deres overens?

[AnonymBruker]

Ts her.

Min samboer er veldig glad i datteren min, men tar lite del i oppdragelsen og har ikke like mye ansvar for henne, som jeg har for hans. Desuten er hun mye mye yngre enn hans barn. Ungene kommer godt over ens

Noen ganger går det opp et lys hos meg, og jeg innser at det ikke er barna som "plager" meg, men oppførselen til mannen når de er her. Han behandler meg ikke som kjæreste de ukene. Han har knapt tid til å se på meg i mellom jobb og aktivitetene til ungene. Jeg snakker ikke om å ligge i sofaen å kose foran ungene, men vi sitter ikke engang i samme sofa!!  Aldri! 

Det merkes veldig godt på kroppen de ukene de her hos oss. Det er veldig sårt og jeg føler meg som en inntrenger i mitt eget hus. Forteller han alt jeg føler, men han sier han "ikke mener det sånn"... Men hans ord er ikke i samsvar med handlingene (det kommer også fram i flere sammenhenger) 

Jeg behandler samboeren min på akkurat samme måte når datteren min er her. Hun tar ingen skade av å se oss klemme hverandre, og gi hverandre ett kyss. (Vi har forskjellige byttedager på ungene, så alle har oss en dag "for seg selv") Og det er enda kortere siden jeg flyttet fra hennes far, enn samboer og hans eks! Faktisk mange mange år!

Anonymkode: 30d2c...b45

[Pinkee]

Hvordan var det før dere flyttet sammen? Var det slik da og, at han avviste deg når han hadde ungene? Eller er det noe som er kommet etter at dere flyttet sammen?

Egentlig er det vel samboeren din du har problemer med, ikke barna hans. Men, hans behandling av deg kommer av barna, derfor føler du det er barna som er problemet. Hvis ungene har så mye aktiviteter at han ikke rekker å gi deg en klem, mellom jobb og barns aktiviteter, så bør aktivitetene reduseres.

Men, hvis manglende oppmerksomhet fra han kommer av at han synes det er flaut? å behandle deg som kjæreste, så bør han se det i øynene, og vurdere om han er voksen nok for et forhold.

Her må det mer prat til, og muligens du bør begynne å vurdere om du vil fortsette å ha det slik. Kanskje særboerskap er det rette for dere?

[Biloba]

Du må jo si det som det er, at du reagerer psykisk på å føle deg avvist når ungene er der, på en slik måte at det går ut over å bygge tilknytning til barna hans? Og så får dere prøve å snu sirkelen, gjerne med hjelp fra terapeut eller familievernkontoret. 

[AnonymBruker]

Vi har vært familie med mine og dine barn i 8 år, og det har vært utfordringer som vi heldigvis har lagt bak oss. Min samboers barn har en helt annen oppdragelse enn mine, og deres tidligere hjem var i litt annen stand ett vårt. Dvs de var ikke så nøye på å holde orden som meg, mulig jeg er hakket for renslig og opptatt av å holde det ryddig.... Matmessig var det også helt annet opplegg. Det første vi voksne bestemte oss for var at vi skulle behandle barna likt, det vil si at vi bidro på den måten vi kan best for alle sammen. Min samboer er sterk i matte, ergo hjelper han alle med matteleksen osv. Jeg har fleksibel jobb, så det er lettere for meg å kjøre feks stebarn til tannlege (de synes det er helt greit jeg blir med) eller ta de med til frisøren. 

Som mor i huset er vel jeg den som maser mest om rydding osv, og jeg "kjefter" like mye på stebarn som egne barn om å sette på plass sko, holde rommet ryddig osv. Jeg er også den som er flinkest til å rose, så da blir det like mye ros til stebarna som til egne barn. Jeg kjøper også klær til alle, og har runder på senteret med hver, da blir det litt alenetid på cafe etterpå også. 

Vi innførte ganske tidlig familieråd med forslag om hvordan vi kunne hjelpe hverandre i hverdagen og hvordan ting skulle være for at alle skulle ha det bra. Alt fra småforslag fra yngstemann (min) om å innføre fritak for laks til middag, til innetider osv. Der ble det også bla avslørt at yngstemann også kunne erte eldstamann for noe som hørtes uskydlig ut, men som eldstemann oppfattet negativt. Tror kanskje dette med familieråd er viktig og at disse småmøtene har bidratt til at alle føler at de har blitt sett og hørt. Vi har vel alle vært ærlig og sagt hva vi har ment, og vi har også tidlig konkludert at selv om oppdragelse har vært forskjellig, så har vi alle ønske om at vårt hjem skal bli likt for alle. Gjensidig respekt var nøkkelordet. Jeg sa klar i fra at jeg lagde gjerne pizza til eldstemanns kompiser når han skulle ha filmkveld, men da fikk han også respektere det jeg sa.

Tror det tok omtrent to år før vi landet til omtrent der vi er nå, veien var slett ikke lett og jeg hadde heller ikke de hjerteligste følelsene for mine stebarn. Følte i perioder de var mer belastning enn glede i hverdagen, og at det nesten var maktesløst. Min samboer unngår konflikter, og jeg følte han la litt mye over på meg slik jeg fremsto som den sinte masekråka ovenfor alle barna. Poenget er at alle barna følte jeg maste, og at ingen ble mast på mer enn andre uten behov - de ble mast på etter hva som trengtes og ikke ut fra at de var stebarn eller egne barn. Samboer ble også flinkere til å si i fra til egne barn og stebarn. 

Våre er begynt å bli ganske store nå, og de har alle kommentert mange ganger at de føler at alle blir behandlet likt, og at det er derfor de trives så godt hos oss, og at de ser på samboer som en slags farsfigur og meg som en slags morsfigur. Vi har vært klar på at jeg ikke kan ta mors plass, men at jeg fungerer som en slags morsfigur på godt og vondt, de har alle sagt at de synes det er veldig bra at vi har det sånn, og at de er takknemmlig for at vi har på denne måten fått vår famiiie til å fungere så godt. De er som sagt alle store nå, og vi ser at vår måte har fungert veldig bra, tross mange kamper. Ting tar tid og ting er ikke lett, hverken i en familie med kun felles barn, eller i en familie med mine og dine barn. I dag kan jeg si at jeg er veldig, veldig glad i mine stebarn, de betyr mye for meg og de beriker min hverdag. Det kan jeg si de ikke gjorde den første tiden. Det første du må ta tak i, er å få mannen din til å forstå og at dere kan bli enige om hvordan dere skal få hverdagen til å fungere. 

Husk at Rom ikke ble bygd på en dag, og at det trengs innsats fra ALLE for å få det til å fungere. Lykke til 

Anonymkode: 2b898...497

[AnonymBruker]

Takk for gode svar😊 Har et håp om at ting blir bedre. Vi skal begynne hos parterapeut ved fvk på nyåret.

 

ts

Anonymkode: 30d2c...b45