Første møte med biologisk far, råd??

[AnonymBruker]

Har ei jente som er 4år. Hun har hatt en bonuspappa siden hun kom til verden. Han har alltid vært der og det er han hun kaller pappa. Biologisk far har nå tatt kontakt. Etter mange samtaler med alle parter er problemstillingen om vi skal fortelle henne at hun har en pappe til før hun treffer han? Eller om hun skal få treffe han og halvsøsknene først og etterhvert når hun er trygg på han fortelle det? I mitt hodet tror jeg det blir lettere for henne öm hun er trygg på personen først. Dette mener også de jeg har snakket med som jobber med barn. men er det noen som har noen erfaringer? 

Anonymkode: 8a10f...86a

[Mrs.Under]

Vet hun hvordan barn blir til?

I såfall er forklaringen enkel, du har to pappaer, en som laget deg, og en som har passet på deg. Nå skal du få treffe han som laget deg. Jeg er ikke enig i at hun skal bli kjent med en ny voksen mann først, som etter en stund viser seg å være den biologiske faren. Typ; vennen min, du vet Knut, som du har vært så mye hos i det siste, han er den riktige pappaen din....

At hun skal være trygg er en selvfølge, jeg antar at du neppe har tenkt å droppe henne hos han, og bare dra, men at tilvenning og bli kjent prosess foregår i trygge former, gjerne med deg til stede i starten eller hjemme hos dere.

Flott at du biologisk pappa har kommet på banen, og at dere ser til å takle dette på en gjennomtenkt og god måte!

[AnonymBruker]

Jeg ville fortalt henne det først. 

Jeg har vokst opp på samme måte som jenta di, med en stefar som alltid har vært pappa,og ingen kontakt med biologisk far. Jeg har fortsatt ikke kontakt med biologisk far, så har ingen erfaringer fra første møte å dele, men jeg har erfaring i forhold til å plutselig få vite at det finnes en far til. Jeg var litt eldre, ca 6 år, da jeg fikk vite. Jeg opplevde det som om foreldrene mine hadde løyet til meg hele livet mitt. Det gjorde noe med tilliten jeg hadde til foreldrene mine, og det tok veldig lang tid før jeg stolte på dem igjen. Som voksen skjønner jeg selvsagt hvorfor ting ble som de ble, men som barn var det veldig vanskelig å forstå.

Når ting er som de er hos dere, tenker jeg at det er veldig viktig at dere viser jenta at dere er til å stole på i denne situasjonen. Jeg tror det er lettere å stole på foreldre som forbereder henne først, enn på foreldre som først lar henne bli kjent med et menneske, for deretter å fortelle at han er biologisk far. Ved å gjøre det sistnevnte har dere en periode ført henne bak lyset i forhold til biologisk far også. (Jeg skjønner selvsagt at tanken er god, men tror kanskje det vil være vanskelig for en fireåring å forstå.) Jeg tenker også at det første møtet antagelig vil være emosjonelt for biologisk far. Selv om han prøver å holde følelsene sine i sjakk, er det ikke usannsynlig at jenta vil merke at det er "noe". Hvis hun vet hvem han er vil det være naturlig at han er emosjonell på den måten, hvis hun ikke vet kan det fort gjøre at hun oppfatter ham som skummel, fordi hun ikke forstår. Det gir isåfall et dårlig utgangspunkt for et videre forhold dem imellom.  

Når dere forteller jenta, så ikke gå i fella med å si at pappa, altså stefar,er like glad i deg uansett. Det gjorde mine foreldre. Før de sa det hadde ikke tanken på at dette skulle ha noen betydning for hvordan han følte det ovenfor meg streifet meg. Men når det ble sagt sådde det tanken hos meg om at han kanskje egentlig ikke var like glad i meg. Derfor ville jeg heller forsikret henne ved å si at "pappa alltid kommer til å være din pappa, akkurat som før, også er du så heldig at du har enda en pappa". 

Anonymkode: 27b6a...afa

[AnonymBruker]

Selvfølgelig før møte! Jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke har fortalt henne dette før? Aldri lyv for barna dine når det gjelder slike ting. Og hold det ihvertfall ikke hemmelig enda lenger enn dere allerede har gjort nå. Fortell henne det, og så kan feks. hun få bestemme hvor hun vil møte han, la henne få følelsen av å ha et lite ord med i laget selv. Feks. bestemme om man skal servere rød eller gul saft. 

Anonymkode: 94b25...20b

[Frk.K]

Jeg ville fortalt henne det først. 

Jeg har vokst opp på samme måte som jenta di, med en stefar som alltid har vært pappa,og ingen kontakt med biologisk far. Jeg har fortsatt ikke kontakt med biologisk far, så har ingen erfaringer fra første møte å dele, men jeg har erfaring i forhold til å plutselig få vite at det finnes en far til. Jeg var litt eldre, ca 6 år, da jeg fikk vite. Jeg opplevde det som om foreldrene mine hadde løyet til meg hele livet mitt. Det gjorde noe med tilliten jeg hadde til foreldrene mine, og det tok veldig lang tid før jeg stolte på dem igjen. Som voksen skjønner jeg selvsagt hvorfor ting ble som de ble, men som barn var det veldig vanskelig å forstå.

Når ting er som de er hos dere, tenker jeg at det er veldig viktig at dere viser jenta at dere er til å stole på i denne situasjonen. Jeg tror det er lettere å stole på foreldre som forbereder henne først, enn på foreldre som først lar henne bli kjent med et menneske, for deretter å fortelle at han er biologisk far. Ved å gjøre det sistnevnte har dere en periode ført henne bak lyset i forhold til biologisk far også. (Jeg skjønner selvsagt at tanken er god, men tror kanskje det vil være vanskelig for en fireåring å forstå.) Jeg tenker også at det første møtet antagelig vil være emosjonelt for biologisk far. Selv om han prøver å holde følelsene sine i sjakk, er det ikke usannsynlig at jenta vil merke at det er "noe". Hvis hun vet hvem han er vil det være naturlig at han er emosjonell på den måten, hvis hun ikke vet kan det fort gjøre at hun oppfatter ham som skummel, fordi hun ikke forstår. Det gir isåfall et dårlig utgangspunkt for et videre forhold dem imellom.  

Når dere forteller jenta, så ikke gå i fella med å si at pappa, altså stefar,er like glad i deg uansett. Det gjorde mine foreldre. Før de sa det hadde ikke tanken på at dette skulle ha noen betydning for hvordan han følte det ovenfor meg streifet meg. Men når det ble sagt sådde det tanken hos meg om at han kanskje egentlig ikke var like glad i meg. Derfor ville jeg heller forsikret henne ved å si at "pappa alltid kommer til å være din pappa, akkurat som før, også er du så heldig at du har enda en pappa". 

Anonymkode: 27b6a...afa

Enig med dette innlegget. 

Er også enig med vedkommende over som mener at dette burde hun hørt fra starten av..

Har opplevd dette selv, aldri møtt biologisk far, men fikk ikke vite dette før jeg var 12 år gammel. hadde jeg skrudd tiden tilbake så kunne jeg ønske jeg fikk vite det fra dag 1, for å si det sånn. Da hadde kanskje han mannen som oppdra meg og jeg evt. hatt kontakt den dag i dag. 

[AnonymBruker]

Du skal selvfølgelig si det før møtet. Egentlig burde du allerede fortalt det.

Anonymkode: 10e5b...f78

[Ulrikke]

Hun burde ha visst det allerede!! Fortell det så fort som mulig, FØR det blir aktuelt å møte ham, så får hun liksom fordøyd det en stund. Fortell hvordan barn blir til, hvis hun ikke vet det, og fortell at det var en annen pappa som lagde henne. 

Skjønner ikke at man holder sånt skjult for barnet, hvis de vet det fra de kan prate omtrent, så går det jo som regel av seg selv helt naturlig. Helt annerledes om de skal få vite det senere. Men fortell det NÅ, i dag, for når hun er 4 år er det ikke lenge før hun vil føle seg lurt av deg..... Om hun ikke gjør det allerede....

[palamina]

Når det først har blitt sånn at hun ikke fikk vite det før hun er fire år så tror jeg dere godt kan ta dere tid til å møte han et par ganger før dere forteller det. Det er mye mer skånsomt for barnet, og lettere og tryggere å relatere seg til. Da har hun et ansikt å sette merkelappen på, som hun er kjent med allerede. Hun slipper også å bli så redd for å møte han, for hun har jo allerede gjort det.

Å fortelle noe før dere møter dette mennesket tror jeg hun vil kunne oppleve mye mer skremmende og vanskelig å forholde seg til. Det blir et mye større sjokk. Det er nok mer vi voksne som tenker at det er det beste samvittighetsmessig, for barnets del er det ikke det.

[Surriball]

Jeg ville fortalt det i god tid før et evt møte. Jeg tenker at det ikke trenger å være noe dramatisk. Jeg liker formuleringen over hvor det er en pappa som du kjenner og en som lagde deg. Mamma og pappa elsker deg og er så glade for å ha deg. Ferdig der. Det har ikke vært noe problem for mine adoptivsøsken at de har noen foreldre som lagde dem og noen som er mamma og pappa. Det trenger ikke være verre for barnet ditt. Bare ikke hold det skjult. Og gi barnet tid til å fordøye nyheten litt før møtet.