Jeg har sosial angst - et mareritt

[Beltedyr]

Man kan meget vel få mer angst for hver gang man er i oppmerksomhetens søkelys om man ikke opplever at man mestrer situasjonen. Da blir hjernen lært at oppmerksomhet er farlig, ergo vil angsten forverres for hvert nederlag man føler i en sosial setting.

Så den teorien om at kroppen vil produsere mindre og mindre adrenalin for hver gang man er redd for en situasjon, er feil.

Dette kan jeg selv skrive under på. Da jeg var i militæret ble jeg vel det man kan kalle overeksponert for sosiale situasjoner, daglig. Resultatet ble at angsten ble gradvis verre uke etter uke, måned etter måned, til jeg ikke klarte mer og dimmiterte. Det virker som om mange tror at det bare er å eksponere seg, så ordner alt seg, det kan være langt mer innviklet enn som så. 

[palamina]

Man kan meget vel få mer angst for hver gang man er i oppmerksomhetens søkelys om man ikke opplever at man mestrer situasjonen. Da blir hjernen lært at oppmerksomhet er farlig, ergo vil angsten forverres for hvert nederlag man føler i en sosial setting.

Så den teorien om at kroppen vil produsere mindre og mindre adrenalin for hver gang man er redd for en situasjon, er feil.

Så lenge man ikke opplever panikkangst hver gang man havner i en utsatt situasjon så vil kroppen vende seg til opplevelsen, jo. Forutsatt at man utsetter seg for ubehagelige situasjoner regelmessig, på en sånn måte at man oppnår en viss grad av mestring. Det sier seg selv at man ikke kan forvente å holde tale foran 50 mennesker uten å få hetta. Men kanskje man kan fortelle en vits i friminuttet, og en til dagen etter.

[AnonymBruker]

Så lenge man ikke opplever panikkangst hver gang man havner i en utsatt situasjon så vil kroppen vende seg til opplevelsen, jo. Forutsatt at man utsetter seg for ubehagelige situasjoner regelmessig, på en sånn måte at man oppnår en viss grad av mestring. Det sier seg selv at man ikke kan forvente å holde tale foran 50 mennesker uten å få hetta. Men kanskje man kan fortelle en vits i friminuttet, og en til dagen etter.

så lenge man opplever mestring ja, men hvis man føler man failer hver gang så blir angsten verre hvis man presser seg. Derfor det ikke er bra å presse på for mye men vite akkurat hvor grensa går. 

Anonymkode: 97397...ff7

[AnonymBruker]

Dette kan jeg selv skrive under på. Da jeg var i militæret ble jeg vel det man kan kalle overeksponert for sosiale situasjoner, daglig. Resultatet ble at angsten ble gradvis verre uke etter uke, måned etter måned, til jeg ikke klarte mer og dimmiterte. Det virker som om mange tror at det bare er å eksponere seg, så ordner alt seg, det kan være langt mer innviklet enn som så. 

Så glad for at noen skriver dette, for det er veldig mange som har klokkertro på at det er bra å eksponeres for situasjoner som utløser angsten. Det har gjort livet verre for veldig, veldig mange.

Anonymkode: 29e1d...d56

[Meline37]

Har vært en veldig sjenert og engstelig kid siden jeg ble født. Men fram til rundt 6. Klasse var ikke dette noe som ga meg noen store prroblemer. Da jeg begynte på ungdomsskolen  startet den verste perioden i livet mitt. Angsten min flammet opp da jeg havnet i en klasse på over 50 elever, og jeg ble tvunget til å presentere ting foran klassen flere ganger i måneden. Var nær å besvime foran hele klassen en gang. Dette førte til depresjon og mer angst. Nå går jeg tredje året på vgs. Ting er fortsatt ille på noen områder, men mye er bedre. Jeg er ikke tungt deprimert, men sliter enormt med selvbilde, psykisk stress og sosial angst. Har gått til psykolog av og på i et og et halvt år nå. Har fått fysiske symptomer på angsten og stresset nå i det siste. Føler snart jeg ikke orker mer. Kommer det noen gang til å være mulig å leve et normalt liv?? Jeg takler ikke dette mer...

Jeg har slitt mye med sosialangst gjennom tidene også. Hadde det veldig i meg da jeg var barn. Var veldig stille av meg og pratet lite... beskjeden og sjenert.  Det var veldig slitsomt. Jeg har det i meg ennå, men jeg er tøffere nå, og prater , men jeg sliter fortsatt med at jeg blir nervøs og anspent og urolig i sosiale settinger iblant. Det er sånn at man må presse seg.... Og gi seg selv belønning for at man takler det... Jo mer man presser seg, jo lettere er det å overvinne angsten.

[WubWub]

Så lenge man ikke opplever panikkangst hver gang man havner i en utsatt situasjon så vil kroppen vende seg til opplevelsen, jo. Forutsatt at man utsetter seg for ubehagelige situasjoner regelmessig, på en sånn måte at man oppnår en viss grad av mestring. Det sier seg selv at man ikke kan forvente å holde tale foran 50 mennesker uten å få hetta. Men kanskje man kan fortelle en vits i friminuttet, og en til dagen etter.

Dette er som sagt feil og stikk i strid det de fleste kognitive behandlere hevder. 

Eksponering for eksponeringens skyld har ikke noe for seg med mindre man har de rette verktøyene og kunnskapen til å gå inn å analysere episoden i ettertid for så å bearbeide det. Et av virkemidlene mange bruker i behandling av angst er ABC skjemaer og angst-trapp/hiarki hvor man sakte men sikkert jobber seg oppover trappen i samråd med en behandler som hjelper en å se ubehagelige episoder med andre vinkler enn de som allerede er innarbeidet hos brukeren.

Man oppnår ingen mestring om man gang på gang går inn i en sosial interaksjon for så å begynne stamme, skjelve som et aspeløv, kanskje rødme i hele trynet å si dumme ting i panikk. Sier seg selv at en da vil grue seg mer til neste sosiale interaksjon og når den nye sosiale interaksjonen kommer så er det lett å tenke "forrige gang dreit jeg meg jo skikkelig ut så nå kommer det samme til å skje!" og så blir det en selvoppfyllende profeti som gjentar seg gang på gang.

Nei man blir ikke friskere av det, man blir sykere. Slutt å tøv nå

[WubWub]

Så lenge man ikke opplever panikkangst hver gang man havner i en utsatt situasjon så vil kroppen vende seg til opplevelsen, jo. Forutsatt at man utsetter seg for ubehagelige situasjoner regelmessig, på en sånn måte at man oppnår en viss grad av mestring. Det sier seg selv at man ikke kan forvente å holde tale foran 50 mennesker uten å få hetta. Men kanskje man kan fortelle en vits i friminuttet, og en til dagen etter.

For å illustrere poenget og budskapet mitt så du slipper komme med flere fakta feil :

Jeg hadde en samtale med en kognitiv behandler som har jobbet i 10 år med pasienter som har sosial fobi, agorafobi, generalisert angstlidelse, panikk lidelse og unnvikende personlighetsforstyrrelse . Hun har gått på omtrent alle kognitive kurs som er å oppdrive.

Uansett for å komme til poenget : Hun fortalte meg at hun hadde en pasient som hadde blitt veldig veldig syk pga feilbehandling av en miljøterapaut. Pasienten ble så dårlig at vedkommende ikke ønsket leve mer å levde på store doser sobril. 

Grunnen til at hun ble så syk var fordi hennes støttekontakt trodde akkurat som deg , at bare man eksponerer seg regelmessig så vil angsten gå ned. Så derfor presset støttekontakten/miljøterapauten på for å få denne brukeren til å sosialisere seg flere ganger i uken på f.eks kjøpesenter. 

Tanken til miljøterapauten var god, men dessverre tok han feil som deg og han hadde ikke reell psykiatrisk kompetanse. Kanskje han leste på nett noen innlegg ala ditt så prøvde han det ut i virkeligheten?

Hvertfall, brukeren hans ble så dårlig at hun ble uføretrygdet og skadene hun ble påført av all eksponeringen var så omfattende at det trengtes mange behandler på DPS for å komme seg til hektende. 

Hun ble rett og slett traumatisert av eksponeringen så vennligst ikke kom med så bombastise faktafeil, det kan hende folk leser det du skriver å tror det er riktig. Det er ikke helsemessig forsvarlig.

[Pastalovah]

Man kan meget vel få mer angst for hver gang man er i oppmerksomhetens søkelys om man ikke opplever at man mestrer situasjonen. Da blir hjernen lært at oppmerksomhet er farlig, ergo vil angsten forverres for hvert nederlag man føler i en sosial setting.

Så den teorien om at kroppen vil produsere mindre og mindre adrenalin for hver gang man er redd for en situasjon, er feil.

ts her. Dette med å få mer angst er akkurat det som skjer i mitt tilfelle. Jeg har generell sosial angst, noe som gjør at jeg ikke har angstanfall, men føler et konstant ubehag, stress og redsel i alle sosiale situasjoner. Selvfølgelig er noen bedre enn andre. Hodet mitt er kjempevarmt og føles som en trykkoker. Jeg klarer å ta noe initiativ osv. etter psykologbehandling. Men allikevell opplever jeg denne konstante frykten for å ikke være bra nok, og for å bli misslikt og "ditcha". Jeg eksponeres for det som trigger min angst hver dag i ca. 7 timer, og etter en sosial setting sitter jeg 9/10 ganger igjen med følelsen av å "ha feilet". Sånn har det vært de siste 6-7 årene. Jeg er helt utmattet. Psykologbehandlingen har gjort at jeg klarer å identifisere hvorfor jeg føler ting, og mestre denne følelsen bedre. Men allikevell er hverdagen preget av et konstant ubehag. Det er derfor jeg ikke føler meg særlig optimistisk, og denne "bare gjør det for faen slutt å klag"- mentaliteten bare trykker meg enda lengre ned. 

[palamina]

ts her. Dette med å få mer angst er akkurat det som skjer i mitt tilfelle. Jeg har generell sosial angst, noe som gjør at jeg ikke har angstanfall, men føler et konstant ubehag, stress og redsel i alle sosiale situasjoner. Selvfølgelig er noen bedre enn andre. Hodet mitt er kjempevarmt og føles som en trykkoker. Jeg klarer å ta noe initiativ osv. etter psykologbehandling. Men allikevell opplever jeg denne konstante frykten for å ikke være bra nok, og for å bli misslikt og "ditcha". Jeg eksponeres for det som trigger min angst hver dag i ca. 7 timer, og etter en sosial setting sitter jeg 9/10 ganger igjen med følelsen av å "ha feilet". Sånn har det vært de siste 6-7 årene. Jeg er helt utmattet. Psykologbehandlingen har gjort at jeg klarer å identifisere hvorfor jeg føler ting, og mestre denne følelsen bedre. Men allikevell er hverdagen preget av et konstant ubehag. Det er derfor jeg ikke føler meg særlig optimistisk, og denne "bare gjør det for faen slutt å klag"- mentaliteten bare trykker meg enda lengre ned. 

Det er eksakt sånn jeg har opplevd tilværelsen hele livet mitt, har visstnok "sosial fobi" i følge utredning. Men jeg nekter å bukke under for det, og har blitt veldig mye bedre med årene. Det finnes håp! Det gjelder å finne arenaer der man kan være sosial til en viss grad og samtidig føle at man slapper av på et vis. En passende hobby der du kan få øvet litt på å fungere sammen med andre kommer du langt med. Og man få finne en jobb der man bare har ansvar for sin egen greie og ikke trenger å prestere i sosiale settinger.

Som du sier selv har du kommet langt når du kan sette fingern på når og hvordan du reagerer, og at følelsen av å ikke være bra nok produseres oppi hodet ditt. Da har du kommet lenger enn jeg hadde på din alder. Det blir bedre, tro meg.