Frustrerende, krevende mennesker!

[AnonymBruker]

Jeg har havnet borti en relasjon som jeg har latt pågå i ett års tid, hvor jeg gjennom en bekjent ble kjent med en gutt på 15 år som har hatt endel utfordringer med mobbing og ensomhet. Han bor alene med moren sin, som er uføretrygdet og som prøver så godt hun kan å støtte opp om sønnen. Jeg jobber fulltid og har mye å gjøre ift. privatlivet mitt. Denne gutten er veldig ensom, og ser på meg som en venn. Det siste året har det vært mye pågang på sms og telefon hvor han ønsker kontakt. Jeg har forsøkt å tilby hjelp til å snakke om det som er vanskelig, men han er primært opptatt av å få bekreftelse på de antakelsene han allerede har om hvor håpløse andre mennesker er. Gutten kan være ganske nedlatende og kommanderende mot andre mennesker og uttrykker endel storhetstanker rundt seg selv og egne prestasjoner. Veldig selvsentrert, men slikt hører jo også til alderen.. Det som verre er, er at moren er tilnærmet på samme vis, opphøyer gjerne seg selv i forhold til andre, kommanderer og er høylydt og blander seg mer enn gjerne inn i andres privatliv. De respekterer ikke min families grenser, kan dukke opp uanmeldt på døra for å snakke om løst og fast som kun har relevans for de selv, kan ringe seint og tidlig for å "si ifra" om det minste lille "avvik" fra en perfekt dag, sender meldinger osv osv. Moren har satt igang et rabalder ift. både andre foreldre og skoleledelsen som hun mener ikke håndterer mobbesituasjonen på skolen på en kurant måte. Noe av kritikken mot skolen er nok berettiget, men både mor og sønn har antennene ute til de grader og virker veldig oppsatt på å finne feil, istedenfor å jobbe med seg selv og egne reaksjonsmønstre. Sønnen utsettes for mye vondt på skolen, med stygge kommentarer og tilfeller av fysisk vold. Moren er ikke istand til å roe sønnen ned eller skape et godt samarbeid med skolen, snarere tvert imot.

Jeg innser selvfølgelig at denne lille familien er i en krise, og at de strever med sosial isolasjon og ensomhet og kanskje også endel mindreverdighetsfølele som slår ut i skryt og selvopptatthet. Jeg og min familie har forsøkt å være imøtekommende så langt det lar seg gjøre, men nå kjenner jeg at irritasjonen bygger seg opp. Særlig mtp. at det nærmer seg jul. De forventer gaver og at vi skal tilbringe tid med sønnen for å hjelpe han, sier de har kjøpt gaver til oss. Vi har vært igjennom dette før; vi kjøper kvalitetsgaver til de og får typisk Nille-gaver tilbake. Vi har ikke så mye å rutte med økonomisk vi heller. Det er jo tanken som teller, men denne relasjonen blir så veldig skjev! Jeg har forsøkt å sette grenser, både ved å snakke med sønnen direkte om at jeg som voksen ikke kan gå inn i en vennerelasjon til han fordi det blir en ubalansert relasjon mellom voksen og ungdom og han trenger fokusere på å etablere vennskap til jevnaldrende. Han fortsetter bare å sende meldinger om stort og smått fra hverdagen sin. Jeg føler at jeg gir og gir, både av tid, fokus, energi og penger, men blir bare tappet for krefter tilbake. Frekke og nedlatende kan de også være i tilbakemeldinger til oss, kalle oss "dumme" og at vi har "mye å lære" hvis vi sier noe de er uenige i, prøver å utfordre tankegangen deres litt ift. at de tenker mye svart/hvitt om andre mennesker.

Hvordan hadde dere løst en slik situasjon, hvor dere vet at her er det en ungdom som ikke har det bra og hvor moren neppe utgjør en god innflytelse på sønnen? Verken mor eller sønn er interessert i hjelp fra fagfolk, da de begge frykter barnevernet (som har vært involvert tidligere). Vi føler at de begge trenger hjelp til så mye, men er redde for å involvere oss mer enn vi allerede har da det ikke er en positiv relasjon for oss!

Anonymkode: 140ea...566

[MapleSirup]

" Vi føler at de begge trenger hjelp til så mye, men er redde for å involvere oss mer enn vi allerede har da det ikke er en positiv relasjon for oss!"

Det virker som dere er for langt inn her, allerede....Jeg lurer på hvor gammel du er ift sønn og mor.

Jeg finner det litt merkelig å "havne" i denne situasjonen.

 

[AnonymBruker]

Jeg er 27. Sønnen er som nevnt 15, moren er i slutten av 40-årene tipper jeg. Det er nok ikke noe merkelig rundt å skulle havne i en slik situasjon, men siden jeg ikke ønsker bli gjenkjent vil jeg ikke presisere nærmere hvordan jeg og denne lille familien først kom i kontakt med hverandre. Alt jeg kan si er at det handler om felles bekjente og noe yrkeserfaring som tilsier at jeg kunne være til nytte, samtidig med et ønske om å prøve å hjelpe. Har imidlertid ikke vært flink til å sette grenser ift. tidsbruk, og gitt respons på det meste av oppringninger og smsér fra både sønn og mor. Vært naiv og trodd at det ville dabbe av med tiden. Problemet er at de er svært krevende og nærmest kommanderende, samtidig som at de er i en veldig sårbar livssituasjon. De ønsker ikke hjelp fra det offentlige, og har nå forventninger til at jeg og min familie skal "stille opp" med tid og krefter. De tar ingen hint og vink om at vi "dessverre ikke har tid fremover.." Så hvis noen har noe innspill på hvordan jeg best kunne gått frem for å løse denne floken hadde jeg vært takknemlig.

Anonymkode: 140ea...566

[Rotemor]

Der mest opplagte er vel å sette seg og snakke ordentlig med dem.

Etter det kan du markere grenser ved å sile ut sms. La vær å trykk deg inn på dem. Velg feks å gi et felles svar på alle hver kvel feks uten oppfølgings sms. Da blir det mindre spennende.Grensesetting er vel eneste rette slik jeg ser det....

At de nekter å ta hjelp fra "det offentlige" kan du ikke ta ansvar for og det må du understreke så tydelig som mulig.

[Rotemor]

Elendig språk....Kjempetrøtt og IPad  

 

[GammelKaktus]

Er jo bare å si det rett ut at du ikke har mulighet til å stille mer opp enn det du har gjort og at du har det veldig travelt når du ikke er på jobb. Når de selv ikke er villige til å ta imot hjelp fra de instanser som kan hjelpe så er det deres valg og de må ta konsekvensene for det. Og du må leve ditt liv og velge hvem og hva som inkluderes der. Og så er det nå engang slik at man kan ikke hjelpe alle, har prøvd å hjelpe mange jeg og men noen kan ikke hjelpes. 

[AnonymBruker]

TS, Det er faktisk slik at du kan velge dine venner. Velg de som gir deg en god følelse og ro, og som kan støtte opp deg også og ikke bare river ned. Forstår du vil hjelpe, og det er flott - men ikke brenn det ut på det!

Anonymkode: 84479...825

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en av mange familier jeg har jobbet med gjennom BV, og jeg forstår godt at det er krevende for deg. Det er vel til  syvende og sist lite du som privatperson kan gjøre. Hvis du er alvorlig bekymret, tenker jeg at du bør melde til BV. Dette kan du gjøre anonymt. Ellers tenker jeg at det er viktig å sette grenser både for din egen del, men også fordi det ikke vil bedre deres situasjon heller dersom det fortsetter som nå. Synes det var et godt forslag å f.x samle opp og svare på alle meldinger en gang per dag. Kommer de på døra, trenger du ikke invitere inn, men forklare at du ikke har tid nå. Lettere sagt enn gjort, men viktig å gjennomføre! 

Anonymkode: c5c5d...10c

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger, dere! Det er godt å få bekreftelse på at jeg har rett til å sette tydelige grenser. Selvsagt har jeg det, og dette vet jeg jo godt også. Men det ene har tatt det andre, og så sitter jeg her og føler meg mellom barken og veden. Det hjelper nok heller ikke de at jeg nærmest bidrar til å lære de opp til at å valse over andre privatpersoner er helt ok, siden jeg ikke er tydelig med grensesettingen. Jeg er ganske bekymret for samspillet mellom mor og sønn, og tenker at moren ikke klarer roe ned gutten og skrur han opp i stress og lærer han til å tenke svart/hvitt og være krevende, mistenksom og nedlatende ovenfor andre mennesker. Moren er umoden og har endel påfallende atferd. Mistenksom ovenfor andre, belærende, høylydt (skriker opp og avbryter i samtaler), selvskrytende og selvopptatt, tar ikke sosiale hint. Jeg vet ikke hva godt det kan gjøre å involvere barnevernet dog. Er redd for at det vil skape enda mer kaos for gutten. Det virker som om gutten oppfatter moren som like spesiell som seg selv, og at det å være som de er er noe positivt, at de skiller seg ut fra flokken (de "dumme" og "slemme") og dermed er "opphøyet" over andre. Det virker som han synes det er stas å ha en slik mamma, og de prøver ofte å overgå hverandre i skriking og kommandering. Helt utmattende å ha med de å gjøre. Men nå har jeg fått nok og skal sette grensene deretter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 140ea...566