Uansvarlig og urettferdig å utbetale trygd for depresjon&angst i dagens økonomi

[AnonymBruker]

Norskekrona stuper, som alle har fått med seg. Likevel fortsetter vi å utbetale trygd for depresjon og angst. Det er helt sykt å få uføretrygd pga disse sykdommene, og nå som Norge må kutte kostnader er dette to diagnoser som ikke lenger bør ha rett på uføretrygd.

Hvis man får uføretrygd for sosial angst, har man jo gitt opp livet. Får man trygd MÅ man jo ikke gå ut av huset mer, og da blir man bare sykere og sykere. Angst bør føre til ekstra tilrettelegging på arbeidsplassen, men aldri uføretrygd. 

Deprimerte trenger struktur i hverdagen og å føle seg nyttig. Hvor nyttig er man når man bare går hjemme? Da blir man bare mer deprimert fordi man er utenfor samfunnet. Jeg sier ikke at man skal jobbe 100%, men uføretrygd er ikke svaret. 

Depresjon og angst er diagnoser jeg alltid har ment at ikke skal kunne gi uføretrygd, men i dagens økonomi har vi ikke råd til å sløse bort penger på dette. Det er hverken bra for Norges økonomi eller de som lider av dette. Provoserer meg faktisk. 

Andre fysiske sykdommer som virkelig gjør at man ikke er i stand til å jobbe, må få uføretrygd, så jeg er ikke imot selve ordningen. Men vi må virkelig stramme inn nå, og da må de minst alvorlige diagnosene bort. 

Anonymkode: ca04d...309

[AnonymBruker]

Norskekrona stuper, som alle har fått med seg. Likevel fortsetter vi å utbetale trygd for depresjon og angst. Det er helt sykt å få uføretrygd pga disse sykdommene, og nå som Norge må kutte kostnader er dette to diagnoser som ikke lenger bør ha rett på uføretrygd.

Hvis man får uføretrygd for sosial angst, har man jo gitt opp livet. Får man trygd MÅ man jo ikke gå ut av huset mer, og da blir man bare sykere og sykere. Angst bør føre til ekstra tilrettelegging på arbeidsplassen, men aldri uføretrygd. 

Deprimerte trenger struktur i hverdagen og å føle seg nyttig. Hvor nyttig er man når man bare går hjemme? Da blir man bare mer deprimert fordi man er utenfor samfunnet. Jeg sier ikke at man skal jobbe 100%, men uføretrygd er ikke svaret. 

Depresjon og angst er diagnoser jeg alltid har ment at ikke skal kunne gi uføretrygd, men i dagens økonomi har vi ikke råd til å sløse bort penger på dette. Det er hverken bra for Norges økonomi eller de som lider av dette. Provoserer meg faktisk. 

Andre fysiske sykdommer som virkelig gjør at man ikke er i stand til å jobbe, må få uføretrygd, så jeg er ikke imot selve ordningen. Men vi må virkelig stramme inn nå, og da må de minst alvorlige diagnosene bort. 

Anonymkode: ca04d...309

Er du lege? Psykiater? Psykolog?
Har du i det hele tatt satt deg inn i disse lidelsene?
Du snakker ut i fra uforstand. Heldigvis er det ikke opp til menig mann å bestemme hvem som får og hvem som ikke får uføretrygd.

Anonymkode: 0a121...b13

[AnonymBruker]

Helt enig i at vi burde satse mer på tilrettelegging for uføretrygdede. Men angst og depresjon er også sykdommer som må tas seriøst like seriøst som fysiske sykdommer. Det er MYE viktigere at den syke personen får hjelp til å bli frisk enn at den tvinges ut i jobb. Ja jobb kan være positivt for noen, men for andre vil det hjelpe best med terapi og støtte fra mennesker som bryr seg. 

Anonymkode: 360c2...9e8

[AnonymBruker]

Helt enig i at vi burde satse mer på tilrettelegging for uføretrygdede. Men angst og depresjon er også sykdommer som må tas seriøst like seriøst som fysiske sykdommer. Det er MYE viktigere at den syke personen får hjelp til å bli frisk enn at den tvinges ut i jobb. Ja jobb kan være positivt for noen, men for andre vil det hjelpe best med terapi og støtte fra mennesker som bryr seg. 

Anonymkode: 360c2...9e8

Ja, vi må satse mer på tilrettelegging og mulighet til å jobbe redusert. Men ikke full uføretrygd, det skader både personen selv og staten. Man kan jo gå i terapi samtidig som man jobber litt.

I min mening er ikke angst og depresjon like alvorlig som mange fysiske sykdommer og skader. Men jeg forstår jo at det er sykdommer og vanskelig å leve med.
Men altså, om man f.eks  er lam er det UMULIG å jobbe med en god del fysiske yrker. Men om man har angst eller depresjon er det IKKE umulig å gå på jobb. Selvom det er vanskelig, er det ikke noen fysisk hinder, og man har en velfungerende kropp som kan gjøre alt, bare man får kontroll på tankene sine. Man KAN bli helt frisk, men da må man være villig til å jobbe med seg selv, og ikke bare gi opp livet når det sånn EGENTLIG ikke feiler kroppen din noe. 

TS

Anonymkode: ca04d...309

[AnonymBruker]

Er du lege? Psykiater? Psykolog?Har du i det hele tatt satt deg inn i disse lidelsene?
Du snakker ut i fra uforstand. Heldigvis er det ikke opp til menig mann å bestemme hvem som får og hvem som ikke får uføretrygd.

Anonymkode: 0a121...b13

Ja, jeg har satt meg inn i disse sykdommene. Men hvorfor velger man å gi opp livet når man har sosial angst? Er det ikke bedre å utfordre seg selv så man til slutt kan ha en liten stillingsprosent? Det er bedre for alle parter. TS 

Anonymkode: ca04d...309

[Gjest O.G.]

Får deprimerte mennesker med sosial angst uføretrygd sånn der altså?????

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk litt enig med TS. Er man deprimert hjelper det nok lite å sitte på sofaen hver dag og ikke gjøre nytte for seg. Har man sosial angst er den beste behandlingen å utfordre seg selv, man blir ikke bedre av å unngå problemet. Jeg sier ikke at disse gruppene skal forventes å yte 100% i jobb, men det bør opprettes flere tilrettelagte arbeidsplasser hvor disse kan jobbe noe. Det er mange oppgaver samfunnet behøver å få utført, og de aller fleste kan bidra med noe. 

Anonymkode: e086f...0f6

[ajarRun]

Jeg synes heller vi burde kutte til tullediagnoser som ME, det er jo ikke en ekte sykdom engang. 

I tillegg kunne vi jo outsourcet eldrehjem til et lavkostland, hvorfor skal vi betale i dyre dommer for å ha gamlinger i Norge? Send dem til Hellas eller Afrika, de blir jo aldri yngre.

 

[Leo]

Dette er så dumt at det nesten ikke fortjener noe svar, men hvor mener du disse menneskene skal jobbe da? Som du kanskje har fått med deg er ikke arbeidsmarkedet akkurat på topp og selv helt friske mennesker som kan jobbe 100% og mer sliter med å få jobb.

[MapleSirup]

Jeg synes heller vi burde kutte til tullediagnoser som ME, det er jo ikke en ekte sykdom engang. 

I tillegg kunne vi jo outsourcet eldrehjem til et lavkostland, hvorfor skal vi betale i dyre dommer for å ha gamlinger i Norge? Send dem til Hellas eller Afrika, de blir jo aldri yngre.

 

Der er vi enige, gitt  

[bruker_K]

kjenner jeg blir skikkelig forbanna over det du skriver. Alle er forskjellige, og det er faktisk ikke alle som fungerer med angst, depresjon.
jeg er selv depremert, og klarer heldigvis å jobbe litt, men hvis jeg ikke hadde klart det, så skal søren meg ikke du komme å si at jeg ikke har rett på det.
ja, jeg skal vedde på at mange klarer litt mer jobb enn det de gjør, men det skal ikke du avgjøre.
og jeg kan også si at depresjon kan være veldig alvorlig.

[Gjest Badebuksa]

Ja, vi må satse mer på tilrettelegging og mulighet til å jobbe redusert. Men ikke full uføretrygd, det skader både personen selv og staten. Man kan jo gå i terapi samtidig som man jobber litt.

I min mening er ikke angst og depresjon like alvorlig som mange fysiske sykdommer og skader. Men jeg forstår jo at det er sykdommer og vanskelig å leve med.
Men altså, om man f.eks  er lam er det UMULIG å jobbe med en god del fysiske yrker. Men om man har angst eller depresjon er det IKKE umulig å gå på jobb. Selvom det er vanskelig, er det ikke noen fysisk hinder, og man har en velfungerende kropp som kan gjøre alt, bare man får kontroll på tankene sine. Man KAN bli helt frisk, men da må man være villig til å jobbe med seg selv, og ikke bare gi opp livet når det sånn EGENTLIG ikke feiler kroppen din noe. 

TS

Anonymkode: ca04d...309

Jeg er absolutt ikke enig, og du forstår tydeligvis ikke hvor hemmende psykisk sykdom kan være. Det ER umulig å gå på jobb for de som er hardest rammet av psykisk sykdom, nei, det er ikke bare å "ta seg sammen" (da hadde man gjort det, er ikke akkurat status å være psykisk syk siden mange uvitende borgere deler din tankegang). 

Når hjernen ikke fungerer, fungerer den ikke. Det tar tid å hele et sår; man kan ikke fremskynde helingen og det hjelper hvertfall ikke å belaste såret på feil tidspunkt, da åpner det seg bare igjen... Du trenger å få mer kunnskap om psykisk sykdom, les mer og tilegn deg kunnskapen du åpenbart mangler.

Endret 14. desember 2015 av Badebuksa
Skrivefeil

[ajarRun]

Der er vi enige, gitt  

Første gang?

[MapleSirup]

Første gang?

kanskje ikke første, men oftere uenig enn enig

 

For øvrig synes jeg denne tråden er noe forbanna tull...

[QueenOfTheSidewalk]

Ja, jeg har satt meg inn i disse sykdommene. Men hvorfor velger man å gi opp livet når man har sosial angst? Er det ikke bedre å utfordre seg selv så man til slutt kan ha en liten stillingsprosent? Det er bedre for alle parter. TS 

Anonymkode: ca04d...309

Man får ikke uføretrygd for sosial angst kun alene og man må ha kronisk depresjon for å få det. Før man i det hele tatt blir vurdert som ufør, må man teste forskjellige medisiner, psykologer,  skifte arbeid og få tilrettelagt arbeid over flere år. Om ingenting av det fører frem til noe bedre resultat, blir man vurdert av enda en lege, for så å bli vurdert som ufør hvis  den legen (som er ansatt av nav) er enig med de andre. 

Om det var bare å skjerpe seg, hadde jo mange gjort det. 

[AnonymBruker]

Får deprimerte mennesker med sosial angst uføretrygd sånn der altså?????

Ja, det gjør de faktisk. Har et nært familiemedlem som er ufør pga sosial angst. Det har ført til at hun er myyye sykere for nå har hun ikke noe sted hun MÅ møte opp. Hun holder seg derfor stort sett hjemme og har fått et mye kjipere liv enn hun trenger. TS 

Anonymkode: ca04d...309

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk litt enig med TS. Er man deprimert hjelper det nok lite å sitte på sofaen hver dag og ikke gjøre nytte for seg. Har man sosial angst er den beste behandlingen å utfordre seg selv, man blir ikke bedre av å unngå problemet. Jeg sier ikke at disse gruppene skal forventes å yte 100% i jobb, men det bør opprettes flere tilrettelagte arbeidsplasser hvor disse kan jobbe noe. Det er mange oppgaver samfunnet behøver å få utført, og de aller fleste kan bidra med noe. 

Anonymkode: e086f...0f6

Nettopp! Akkurat sånn jeg også tenker. Det er tragisk at vi lar folk få gi opp livet sitt når det er vanskelig pga depresjon og sosial angst. At vi tillater dem å bare melde seg helt ut av samfunnet og lar dem sitte hjemme alene til de dør. INGEN tjener på det. Personen får et kjipt liv, og Norge taper masse penger. 

Dette er så dumt at det nesten ikke fortjener noe svar, men hvor mener du disse menneskene skal jobbe da? Som du kanskje har fått med deg er ikke arbeidsmarkedet akkurat på topp og selv helt friske mennesker som kan jobbe 100% og mer sliter med å få jobb.

De kan gå ned i stillingsprosent i jobbene de allerede har, om de har noen. Ja, jeg er klar over dagens arbeidsmarked, men jeg mener at man må prøve å skape noen arbeidsplasser istedenfor å dele ut trygd og bare gi opp. Jeg har ikke alle svarene her, men jeg synes det er viktig å prøve å gå i denne retningen. TS 

Anonymkode: ca04d...309

[AnonymBruker]

kjenner jeg blir skikkelig forbanna over det du skriver. Alle er forskjellige, og det er faktisk ikke alle som fungerer med angst, depresjon.
jeg er selv depremert, og klarer heldigvis å jobbe litt, men hvis jeg ikke hadde klart det, så skal søren meg ikke du komme å si at jeg ikke har rett på det.
ja, jeg skal vedde på at mange klarer litt mer jobb enn det de gjør, men det skal ikke du avgjøre.
og jeg kan også si at depresjon kan være veldig alvorlig.

Du er jo et levende bevis på at deprimerte kan jobbe i liten stillingsprosent. Er ikke det bedre enn å gi helt opp, melde deg ut av samfunnet og holde deg hjemme resten av livet? 

 

Jeg er absolutt ikke enig, og du forstår tydeligvis ikke hvor hemmende fysisk sykdom kan være. Det ER umulig å gå på jobb for de som er hardest rammet av psykisk sykdom, nei, det er ikke bare å "ta seg sammen" (da hadde man gjort det, er ikke akkurat status å være psykisk syk siden mange uvitende borgere deler din tankegang). 

Når hjernen ikke fungerer, fungerer den ikke. Det tar tid å hele et sår; man kan ikke fremskynde helingen og det hjelper hvertfall ikke å belaste såret på feil tidspunkt, da åpner det seg bare igjen... Du trenger å få mer kunnskap om psykisk sykdom, les mer og tilegn deg kunnskapen du åpenbart mangler.

Jeg sier jo ikke at man skal fremskynde helingen. Men at det ikke skal ende i uføretrygd. Man kan gå gå gjennom den tiden man trenger med terapi og behandling, men til slutt ender det i jobb med nødvendig tilrettelegging, og IKKE trygd. 

Depresjon og angst gjør ikke at man blir helt hemmet. Det er umulig. Man kan løfte ting, lese, bære og andre kroppslige aktiviteter. Man er ikke invalid. Tanker kan gjøre livet vanskelig, men ikke helt umulig. Man mister jo ikke evnene sine. 

 

Man får ikke uføretrygd for sosial angst kun alene og man må ha kronisk depresjon for å få det. Før man i det hele tatt blir vurdert som ufør, må man teste forskjellige medisiner, psykologer,  skifte arbeid og få tilrettelagt arbeid over flere år. Om ingenting av det fører frem til noe bedre resultat, blir man vurdert av enda en lege, for så å bli vurdert som ufør hvis  den legen (som er ansatt av nav) er enig med de andre. 

Om det var bare å skjerpe seg, hadde jo mange gjort det. 

Jeg har et nært familiemedlem som har gått gjennom denne prossessen og fikk innvilget uføretrygd pga sosial angst, så jeg vet hvordan dette fungerer. Så jo, man kan få det innvilget, du sier det jo selv. TS 

Anonymkode: ca04d...309

[Roseh]

Om du TS vokste opp med grov omsorgssvikt, seksuell misbruk fra du var født, mobbing og ingen venner på skolen, da hadde du ikke kunne forestilt deg hvor syk du hadde blitt. Du kunne faktisk ikke satt deg i den situasjonen. 

Om du ser r.i.p <3 statuser på facebook hos en som tok sitt eget liv, tenker du da at han ikke var syk nok? At en som var lam etter en bilulykke var sykere enn en som drepte seg selv? 

Folk kan ha så mye angst at de TISSER seg ut. Tisser på helsepersonell som prøver å hjelpe de, besvimer av panikk, klarer ikke å puste ordentlig. Spyr. Får diare. 

Kuren mot angst og depresjon er selvsagt ikke å sitte hjemme. Mange blir bedre av å jobbe. Sykdommen dyrker seg selv når man sitter alene med den. Men i slike ekstreme tilfeller så er det ikke alltid mulig å kurere de. De kritiske årene for et mennekse er faktisk de to første leveårene. Skjer det grov omsorgssvikt der kan de utvikle diverse diagnoser. Google det eller se noen dokumentarer på youtube.

Innlegg ryddet for persondebatt

Nordvesta, mod.

 

Endret 17. desember 2015 av Nordvesta

[Gjest O.G.]

Ja, det gjør de faktisk. Har et nært familiemedlem som er ufør pga sosial angst. Det har ført til at hun er myyye sykere for nå har hun ikke noe sted hun MÅ møte opp. Hun holder seg derfor stort sett hjemme og har fått et mye kjipere liv enn hun trenger. TS 

Anonymkode: ca04d...309

Men hvor hen er arbeidsgiverne som vil gi de deprimerte og angsfylte fast jobb?