Dilemma - Kompisen min irriterer meg

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig god kompis som jeg har kjent i 2 år. Vi ble fort gode venner, og vi forteller hverandre alt. Han er en av de personene jeg føler jeg kan stole mest på, og som jeg kan fortelle mest. Vi har pratet ekstremt mye sammen. Sendte hundrevis av meldinger hver dag. Tror vi tilsammen har sendt mellom 150 000 - 200 000 meldinger tilsammen gjennom de to årene. Men det har aldri vært følelser mellom oss. Han er to år yngre enn meg. Samtidig merker jeg godt at han er yngre enn meg på måten han oppfører seg på. Han kan være litt barnslig. 

Problemet nå er at omtrent alt han sier irriterer meg. Jeg er lite interessert i å prate med han.og når jeg får meldinger av han kan jeg bli litt sånn "åhh....". Og ettersom alt han sier irriterer meg, har jeg en veeeldig lav terskel når det kommer til irritabilitet. Noe som fører til at vi diskuterer eller krangler om småting nesten hele tiden. Slik har det vært de siste månedene. 

Samtidig som jeg har hatt en vanskelig periode hvor jeg har slitet litt med mine egne saker har jo ikke dette gjort saken noe bedre. Men selv om jeg har gode dager er han like irriterende. Selv om han bare sier helt vanlige ting. 

Jeg ser fortsatt på han som en person jeg kan snakke med om alt. Men han irriterer meg grenseløst fortsatt. Jeg vet ikke hva dette kommer av heller. Kanskje jeg bare er drittlei han? Jeg vet ikke selv. 

Hva skal jeg gjøre i en sånn situasjon? Jeg har sagt til han at jeg ikke orker småprat. Han ble sur fordi jeg ikke vil småprate, men bare være der når det er noe "viktig". Jeg føler meg jo kjempeslem, og jeg vet han blir såret. Men jeg orker ikke å gå rundt og irritere meg over han hver eneste dag, eller ha denne kranglingen hver eneste dag heller. Det tærer mye på energien! 

Anonymkode: 0fd21...98a

[AnonymBruker]

Ikke rart du er drittlei av han hvis dere har sendt hundrevis av meldinger daglig.
Hvis du fortsatt vil ha han som venn så bare si at du trenger en pause fra han, påpek når han gjør de tingene som irriterer deg, du kan si fra til han som du ville sagt fra til et familiemedlem. Når dere har fått hverandre litt på avstand så kanskje det kan redde vennskapet, ellers høres dette ut som en situasjon jeg selv var i og jeg tåler fremdeles ikke trynet på vedkommende fordi jeg rett og slett lot mer terge og irritere for lenge til at det kunne rettes opp.
 

Anonymkode: 7a3c2...a4c

[AnonymBruker]

Ikke rart du er drittlei av han hvis dere har sendt hundrevis av meldinger daglig.
Hvis du fortsatt vil ha han som venn så bare si at du trenger en pause fra han, påpek når han gjør de tingene som irriterer deg, du kan si fra til han som du ville sagt fra til et familiemedlem. Når dere har fått hverandre litt på avstand så kanskje det kan redde vennskapet, ellers høres dette ut som en situasjon jeg selv var i og jeg tåler fremdeles ikke trynet på vedkommende fordi jeg rett og slett lot mer terge og irritere for lenge til at det kunne rettes opp.
 

Anonymkode: 7a3c2...a4c

Jeg satt og reflekterte over dette i sta. Og jeg har kommet frem til noe! Dette høres veldig bitchy ut. Men de gangene jeg har ønsket kontakt er når jeg trenger støtte eller jeg vil fortelle om noe kult som har skjedd. For han er alltid der hvis jeg trenger det. Ellers har jeg ikke hatt interesse av å prate med han. Nå høres jeg ut som en fæl person. Men det har ikke vært bevisst. Og jeg klarer ikke styre følelsene mine. Jeg skulle jo ønske vi hadde det vennskapet vi hadde før, og at jeg ikke irriterte meg over han. Men det er ikke noe jeg klarer å styre dessverre :/

Anonymkode: 0fd21...98a

[AnonymBruker]

Ja da har du vært en fæl bitch som har utnyttet han. Skån han for ditt falske vennskap.

Anonymkode: 7a3c2...a4c

[AnonymBruker]

Ja da har du vært en fæl bitch som har utnyttet han. Skån han for ditt falske vennskap.

Anonymkode: 7a3c2...a4c

Jeg er alltid der for han hvis han trenger meg. Jeg støtter han om han trenger det. Så det du sier nå er bullshit!! Det er absolutt ikke sånn at jeg ikke bryr meg om han. For det gjør jeg. Jeg er veldig glad i han, og jeg ser fortsatt på oss som gode venner. Men jeg bare klarer ikke prate med han lenger. Jeg skulle så absolutt ønske vennskapet var som før. Men det er ikke noe jeg kan styre. Følelsene mine er ikke noe jeg kan styre. Og det at han irriterer meg kan ikke jeg noe for. Jeg kan ikke bare bestemme meg for at han ikke skal irritere meg lenger. Hadde det bare vært så lett. Men det er det ikke! Og det at jeg har tatt kontakt når jeg trenger han har vært helt ubevisst. Vi har alltid pratet med hverandre når vi trenger støtte, og han er den eneste som vet om noe private greier jeg har slitet litt med. Så det blir jo uansett logisk at jeg snakker med han om det, hvis jeg føler behov for å prate med noen. 

Jeg vil ihvertfall si at jeg ikke har vært bitch mot han på noen måter. For det at han irriterer meg er ikke min feil: og at jeg har pratet med han om ting er som sagt fordi vi prater om alt. 

Anonymkode: 0fd21...98a

[mjauritz]

Du høres faktisk ut som en ganske kjip person.

Alt vennen din gjør irriterer deg og du vil kun prate med han når det er noe du vil dele eller snakke om. 
Også det som går igjen i alle innleggene dine; "det er ikke min feil, det er ikke min feil, det er ikke min feil".

Får håpe du finner litt selvinnsikt før du sitter helt viggo venneløs 

[AnonymBruker]

Du høres faktisk ut som en ganske kjip person.

Alt vennen din gjør irriterer deg og du vil kun prate med han når det er noe du vil dele eller snakke om. 
Også det som går igjen i alle innleggene dine; "det er ikke min feil, det er ikke min feil, det er ikke min feil".

Får håpe du finner litt selvinnsikt før du sitter helt viggo venneløs 

jeg skjønner at det kan høres sånn ut. Men jeg er reflektert og har selvinnsikt. Jeg er en person som bryr meg over gjennomsnittet mye om andre. Og ettersom du mener jeg ikke har selvinnsikt, har jeg fått høre mange ganger av andre at jeg bryr meg veldig mye, kanskje litt for mye. Så egoistisk er jeg langt ifra. 

De gangene jeg har tatt kontakt pga jeg har hatt det vondt er ikke ofte. Men det har skjedd. (Jeg sliter med både spiseforstyrrelse og depresjon). Dette gjør at jeg helst vil trekke meg litt ekstra vekk sånn generelt. Men med han er det verst. Jeg har prøvd å prate med han om det, men det hjelper ikke.

Grunnen til at jeg blir så defensiv er ikke fordi jeg er egoistisk, men fordi folk angriper meg og sier jeg er en fæl person. Det sårer, og det er ikke sant. Jeg har støttet denne gutten gjennom alt. Og jeg bryr meg mye om han. 

Anonymkode: 0fd21...98a

[AnonymBruker]

Du høres faktisk ut som en ganske kjip person.

Alt vennen din gjør irriterer deg og du vil kun prate med han når det er noe du vil dele eller snakke om. 
Også det som går igjen i alle innleggene dine; "det er ikke min feil, det er ikke min feil, det er ikke min feil".

Får håpe du finner litt selvinnsikt før du sitter helt viggo venneløs 

Og det er en grunn til at jeg spør etter hjelp. For jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Og jeg vet det går utover både meg og han.. Noe jeg ikke ønsker

Anonymkode: 0fd21...98a

[AnonymBruker]

Kanskje han rett og slett har vært litt for tilgjengelig og du ikke har satt grenser for når du ikke har orket prate. Da kan det sikkert bli litt for mye. Å greie å sette grenser når man føler man er ferdigsnakket og kunne si hadet, takk for samtalen men nå må jeg gå på en naturlig måte er en viktig egenskap å ha. 

Anonymkode: b7400...004

[AnonymBruker]

Du høres faktisk ut som en ganske kjip person.

Alt vennen din gjør irriterer deg og du vil kun prate med han når det er noe du vil dele eller snakke om. 
Også det som går igjen i alle innleggene dine; "det er ikke min feil, det er ikke min feil, det er ikke min feil".

Får håpe du finner litt selvinnsikt før du sitter helt viggo venneløs 

og det er absolutt ikke sånn at jeg unngår å snakke med han utenom de gangene jeg trenger å prate ut om ting. Jeg prater med han flere ganger i uken, men det er som oftest han som starter samtalen. og jeg gjør alt jeg kan for å ikke bli irritert eller å overreagere på ting. Jeg har prøvd utallige ganger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å unngå det. Det er ferie jeg sole her hva jeg kan gjøre. Fordi jeg vet at han ikke prøver å irritere meg, men likevel blir han irriterende, og dette sårer han, noe jeg absolutt ikke ønsker å gjøre. For jeg bryr meg fortsatt om han. Han blir som en "irriterende lillebror" på en måte. 

 

Og det at jeg har pratet med han av og til om mine problemer er ikke fordi jeg ønsker å utnytte han. Men han er en person jeg forteller alt til. Og han er den eneste personen som vet om min spiseforstyrrelse. Og jeg har ingen andre jeg tør å prate om dette til :/

Anonymkode: 0fd21...98a

[AnonymBruker]

Hvis jeg har oppfattet deg riktig synes jeg slett ikke du er hverken en bich eller en kjip person, som andre her mener. Slik jeg oppfatter deg så irriterer han deg, men du er klar over at han ikke gjør det med vilje, og prøver derfor å ikke reagert til ham på at han irriterer. Følelsene våre er det ikke så lett å styre, men vi kan styre hvordan vi håndterer følelsene, og hvis jeg oppfatter deg rett er det nettopp det du spør om råd til?

Det høres ut som dere har hatt veldig mye kontakt. Kan det hende at det rett og slett blir litt for mye av ham, at han tar mye av din tid og energi, og at du egentlig har lyst til å ha mer tid til andre ting også? I så fall må du begynne å sette grenser. Du sier at det somregel er han som starter samtalen. Det er lov å si at det ikke passer nå, for så å ta samtalen opp igjen senere, når du har mer tid og energi. Hvis du kjenner godt etter hver gang han tar opp en samtale, og unngår å bli med i den hvis du egentlig ikke vil, vil du sannsynligvis etterhvert finne ham mindre irriterende. Men du må være litt bevisst hvis du går inn for denne strategien, så du ikke avviser han så mye at han tilslutt gir opp og går lei. Så vidt jeg forstår ønsker du å fortsette å være venn med ham, og da må du selvsagt ikke avvise hver gang. Det kan også være en god ide at du selv initierer samtalene litt oftere, både fordi de da kommer på et tidspunkt som passer bedre for deg (og dermed sannsynligvis er mindre irriterende?), og fordi han sannsynligvis vil føle seg mindre avvist når du begynner å sette grenser, hvis du samtidig viser at du fortsatt vil ha kontakt med ham ved å selv ta kontakt oftere enn du gjør nå. 

Anonymkode: 8d2f5...b3d

[AnonymBruker]

Hvis jeg har oppfattet deg riktig synes jeg slett ikke du er hverken en bich eller en kjip person, som andre her mener. Slik jeg oppfatter deg så irriterer han deg, men du er klar over at han ikke gjør det med vilje, og prøver derfor å ikke reagert til ham på at han irriterer. Følelsene våre er det ikke så lett å styre, men vi kan styre hvordan vi håndterer følelsene, og hvis jeg oppfatter deg rett er det nettopp det du spør om råd til?

Det høres ut som dere har hatt veldig mye kontakt. Kan det hende at det rett og slett blir litt for mye av ham, at han tar mye av din tid og energi, og at du egentlig har lyst til å ha mer tid til andre ting også? I så fall må du begynne å sette grenser. Du sier at det somregel er han som starter samtalen. Det er lov å si at det ikke passer nå, for så å ta samtalen opp igjen senere, når du har mer tid og energi. Hvis du kjenner godt etter hver gang han tar opp en samtale, og unngår å bli med i den hvis du egentlig ikke vil, vil du sannsynligvis etterhvert finne ham mindre irriterende. Men du må være litt bevisst hvis du går inn for denne strategien, så du ikke avviser han så mye at han tilslutt gir opp og går lei. Så vidt jeg forstår ønsker du å fortsette å være venn med ham, og da må du selvsagt ikke avvise hver gang. Det kan også være en god ide at du selv initierer samtalene litt oftere, både fordi de da kommer på et tidspunkt som passer bedre for deg (og dermed sannsynligvis er mindre irriterende?), og fordi han sannsynligvis vil føle seg mindre avvist når du begynner å sette grenser, hvis du samtidig viser at du fortsatt vil ha kontakt med ham ved å selv ta kontakt oftere enn du gjør nå. 

Anonymkode: 8d2f5...b3d

tusen takk for tips! Og ja, du forstod meg riktig. Man kan på en måte sammenligne det med en spesiell type matrett man liker veldig godt. Jeg hadde en periode hvor jeg spiste nudler hele tiden, fordi det var så godt! Men jo mer jeg spiste det, jo "vondere" smakte det. Til slutt klarte jeg ikke spise opp en pakke med nudler en gang. Da måtte jeg virkelig tvinge det i meg. Noen ganger blir det bare litt for mye av det gode, selv om man selv ikke har noen intensjoner om at man skal bli lei, så blir man det uten å bestemme dette selv..

 

men igjen, tusen takk for godt tips! Og ikke minst, et seriøst svar :)

Anonymkode: 0fd21...98a