I hvilken alder er det verst å miste foreldrene sine/mor el far i ?

[AnonymBruker]

Vet dette høres ut som noe som er rart å spørre om. Men jeg lurer på, i hvilken alder ville det vært verst for deg å miste enten moren eller faren din? Når du er liten, eller i tenårene, ellers om voksen? Det er nok ikke noe fasit på dette, men vil bare høre hva dere tenker om det..? 

Anonymkode: cde11...90e

[AnonymBruker]

Miste= at de dør. Glemte å skrive at det er det jeg mener.. 

Anonymkode: cde11...90e

[Gjest morhjertegod]

Alder har ingeting å si, det er tøft uansett. Om de dør av alderdom, så kan man kanskje akseptere det, slik er livet. Jeg mistet moren min for 6 år siden, pappan min for tre mnd siden. Alt for tidlig, savner de noe vannvittig. Tenker på de hver dag. Mitt største mareritt er å dø fra barna mine, ikke fordi jeg er redd for døden, men jeg vet hvordan det ville påvirket barna mine.

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min for nesten et år siden til kreft. Det er tøft, men man må nesten akseptere det. Var 23 år. Tror det hadde vært tøffere om jeg var enda yngre, men som sagt over, det er veldig tøft uansett. Det at jeg aldri får møte han igjen, at han aldri får oppleve å bli bestefar, og at han ikke får oppleve mer gjør så vondt at jeg begynner bare å gråte av å skrive dette. 

Anonymkode: 8f60f...334

[AnonymBruker]

Så trist å høre om dere som har mistet foreldre. Sender dere begge to en god klem! Forstår det er vondt og vanskelig! 

Jeg lurer på (dere må ikke svare om det blir sårt eller vanskelig eller noe sånt) men at når de døde så kom det mer positivt frem hos dere hvem de var, enn at dere sitter igjen med evt det som har vært negativt? 

Om f.eks en av foreldrene deres døde i selvmord, ville dere ha blitt sinte? 

Anonymkode: cde11...90e

[AnonymBruker]

Det er nok tøft uansett. Men jeg vil tro at barn og ungdom er mest sårbare. De blir fort hjelpeløse uten foreldrene sine og kan få traumer eller slite med det i lang tid.

Anonymkode: 12311...41b

[Gjest SelinaKyle]

Det er nok tøft uansett. Men jeg vil tro at barn og ungdom er mest sårbare. De blir fort hjelpeløse uten foreldrene sine og kan få traumer eller slite med det i lang tid.

Anonymkode: 12311...41b

Man kan få traumer og slite med det i lang tid uansett alder...

Jeg er veldig biased, var 27 da moren min døde, hun var 55. Naturligvis mener jeg det er verst å miste en forelder som ung voksen. 

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd det selv, men kan tenke meg det er veldig skummelt og forvirrende ved 3-årsalder. Så knyttet til foreldrene og kanskje ikke så mange andre, og innehar ikke alltid alle ordene for å uttrykke sorgen. 

Anonymkode: a8c95...aa7

[Gjest Marillia]

Mine foreldre lever i beste velgående, men tror det må være verst å miste foreldre som barn eller tenåringer. Vondt vil det alltid være uansett alder, men som voksen er man mer rustet til å klare hverdagen selv uten bistand fra foreldre. 

[AnonymBruker]

mistet moren min pluselig da jeg var 25 år. Jeg var jo voksen men allikevel, kommer aldri til å komme over det. Ellers tror jeg tilknytning, personlighet, sosiale omstendigheter rundt har mye å si, men verst er det vel når man er barn

Anonymkode: 03304...e95

[Jerry Lee]

Vet ikke hva som er verst. Men jeg mistet min far da han var kun 57 og jeg var 29.

For meg var det forferdelig....57 er ikke en alder man skal dø i....

Endret 14. desember 2015 av Jerry Lee

[AnonymBruker]

Hmm... Jeg vet jammen ikke. Men jeg har en tanke om at det aller verste for mine barn (9 og 12 år) er om jeg og/eller pappa'n skulle dø nå, mens de er barn. Jeg mener, hvor skulle de da bo? Om vi begge døde f.eks i en ulykke eller noe? 

Anonymkode: e6ee2...d63

[QueenOfTheSidewalk]

Så trist å høre om dere som har mistet foreldre. Sender dere begge to en god klem! Forstår det er vondt og vanskelig! 

Jeg lurer på (dere må ikke svare om det blir sårt eller vanskelig eller noe sånt) men at når de døde så kom det mer positivt frem hos dere hvem de var, enn at dere sitter igjen med evt det som har vært negativt? 

Om f.eks en av foreldrene deres døde i selvmord, ville dere ha blitt sinte? 

Anonymkode: cde11...90e

Jeg opplevde selvmord på nært hold da bestevenninna mi gjorde det, jeg ble forferdelig forbanna i tillegg til sorgen.  

Faren min døde plutselig for noen år siden. Jeg slet veldig et par år etter det, men tror det hadde vært verre om jeg var et barn. 

Sitter igjen med både positive og negative minner fra begge  to.  Det hele kommer an på hvilket humør jeg er i når jeg tenker på dem. 

[absinthia]

Tror det er verst å miste dem som såpass liten at du føler at du ikke fikk bli kjent ned dem og har få eller ingen minner.  Ikke fordi du skjønner så mye av det akkurat da, men fordi man senere i livet lever med savnet over å føle at du ikke  fikk bli kjent med forelderen din og kanskje bare har helt vage minner. 

Har en i nær familie som var 4 da hun mistet moren. Hun har mistet alle barndomsminner før denne alderen og husker ikke moren sin, det eneste hun har blitt kjent med henne er gjennom bilder og det de to søsknene hennes, naboer, faren og andre har fortalt. Vi er like gamle, men selv jeg har minner om hennes mor. 

[Rosa Sitron]

Jeg har sett mange venner og bekjente miste mor eller far og jeg tror det er verst når det skjer brått. For selv om kreft er helt for******* får man sagt ha det. Når det skjer plutselig som ved hjerteinfarkt(eller selvmord siden det var det TS lurte på) er man ikke forberedt og jeg ser at de som har mistet foreldre slik sliter mye mer. Dette er uavhengig av om man er voksen eller barn, Dog, barn skjønner ofte ikke så mye av farvelet, men jeg har inntrykk av at de i ettertid setter pris på det.

[AnonymBruker]

Vil tro det er tøffest som barn/ ungdom 

selv var jeg 24 når mamma døde. Hun var bare 48, og det var/er tøft. Jeg var nettopp blitt mor, og mye en lurer på og ønsker å vite fra en selv var liten. Mistet på en måtte pappa også. Ikke mye kontakt med han.

Anonymkode: a120b...5fe

[Florence]

Det er nok like ille uansett alder tror jeg, men jeg tenker det kan være vondt på ulike måter og perioder. Det kan kanskje være verst for tenåringer akkurat der og da, men hvis man som ungt barn mister foreldrene kan man i senere tid føle en enorm sorg over å kanskje ikke huske foreldrene engang.. 

[solitary shell]

Jeg er heldig og har begge foreldrene mine i live, så jeg kan egentlig ikke uttale meg så veldig mye. Men jeg tror det kommer veldig an på både dødsårsak, om det skjer brått og hvor gammel foreldrene er. Men, som ''hovedregel'', (finnes selvfølgelig ingen hovedregel siden sorg er veldig individuelt, men du skjønner hva jeg mener), tror jeg det er vondest når man er barn og ungdom. Det er gjerne den tiden i livet man er mest avhengig av foreldrene. Og når foreldre dør fra barna tidlig er det ofte brått og foreldrene er ofte unge, man ''skal'' jo bli gammel før man dør. Det finnes selvfølgelig ingen fasit, og vondt er det nok uansett.

[AnonymBruker]

Jeg er i 20 åra og mistet faren din brått i fjor. Det er jo fryktelig tungt og det er fortsatt dager som er tunge hvor man tenker for mye på ting. Sånn som jeg tenker nå så er det nok veldig vanskelig å miste en av de når en er i tenåra og sånn som for min del i 20 åra og kanskje litt mer og. Det er noe med den tiden hvor du sjøl skal begynne og stifte egen familie og skulle veldig gjerne ønske at begge så klart var til stede. Jeg er i dag gravid og ett av de største ønskene til min pappa var å få barnebarn så det kjenner jeg er ekstra tungt. 

Har også en venn som Mistet moren som 2 åring og det var nok mest når han kom opp i ungdomsskole alder det var tøft for da kommer det nok en del spr i forhold til at man ikke fikk kjenne vedkommende og du har bare bildene.  

Men samtidig så finnes det jo egentlig ingen fasit på på spr til TS, uansett alder så er man vel aldri klar for å miste en av sine nærmeste. 

Anonymkode: 1d292...5e6

[Insanomanical]

I midten av tenårene. Når du har blitt ordentlig kjent med de og fortsatt er avhengige av dem samt at du er for gammel til å adopteres vekk uten at det blir rart.