Var det ok av legen å si dette..?

[fullkornspasta]

For ikke så lenge siden var jeg hos legen for å bli henvist til psykiater. Legen skulle skrive et kort sammendrag av hvorfor jeg ønsker å gå til psykiater og så sende det til ham, og måtte dermed spørre noen spørsmål om meg og hverdagen min generelt. Jeg har selv ikke ønske om å gå til psykiater, men rådgiveren på skolen (videregående) anbefalte meg det.

Uansett, jeg svarte på noen av oppfølgingsspørsmålene til legen, og da sa han "Nei, det er ikke rart du er nedstemt. Jeg hadde gitt opp livet om jeg var i din situasjon!". Skjønner selvfølgelig at han sa det for å oppmuntre meg ved fortelle meg at jeg ikke er "svak"(?) og kanskje for at jeg skulle relatere til ham, men jeg har bare ikke helt greid å slutte å tenke på det han sa. Greia er det at jeg selv aldri har tenkt noe spesielt over problemene mine. Ja, jeg har tidligere hatt angst, men jeg føler meg grei nå. Rådgiveren ble helt satt ut da jeg gikk til henne for å snakke om problemene mine, og legen reagerte jo også. Det får meg bare til å tenke..

Nå skal det sies at jeg ikke er ei hårsår jente, og jeg tåler som oftest mer enn som så. Men nå har jeg tenkt mye på dette, og ja, jeg kjenner at jeg er faktisk nedstemt. Det er først nå jeg tenker over at jeg faktisk har problemer, men alle har jo det? Er det greit at legen impliserer at han ville tatt selvmord om han var meg? 

[AnonymBruker]

"Nei, det er ikke rart du er nedstemt. Jeg hadde gitt opp livet om jeg var i din situasjon!".

For en håpløs ting å si. Folk sier mye rart, de mener det vel godt/beroligende/styrkende, men det oppfattes ikke sånn.

Hørte om en lege som svarte at det er vanlig å savne i starten, men så glemmer man mer og mer den avdøde, og klarer seg bra, da en dødssyk pasient snakket om sine bekymringer for hvordan det ville gå med barna hennes når hun var borte. Helt sykt å si det legen sa, men han brukte vel bare feil ord. Han ville jo berolige henne regner jeg med. Han burde sagt at selv om det selvsagt vil være tøft å miste moren, vil de klare seg i livet, mye takket være hvor flott hun har vært som mor frem til nå.

Anonymkode: e6b0c...bf7

[nelipot]

For ikke så lenge siden var jeg hos legen for å bli henvist til psykiater. Legen skulle skrive et kort sammendrag av hvorfor jeg ønsker å gå til psykiater og så sende det til ham, og måtte dermed spørre noen spørsmål om meg og hverdagen min generelt. Jeg har selv ikke ønske om å gå til psykiater, men rådgiveren på skolen (videregående) anbefalte meg det.

Uansett, jeg svarte på noen av oppfølgingsspørsmålene til legen, og da sa han "Nei, det er ikke rart du er nedstemt. Jeg hadde gitt opp livet om jeg var i din situasjon!". Skjønner selvfølgelig at han sa det for å oppmuntre meg ved fortelle meg at jeg ikke er "svak"(?) og kanskje for at jeg skulle relatere til ham, men jeg har bare ikke helt greid å slutte å tenke på det han sa. Greia er det at jeg selv aldri har tenkt noe spesielt over problemene mine. Ja, jeg har tidligere hatt angst, men jeg føler meg grei nå. Rådgiveren ble helt satt ut da jeg gikk til henne for å snakke om problemene mine, og legen reagerte jo også. Det får meg bare til å tenke..

Nå skal det sies at jeg ikke er ei hårsår jente, og jeg tåler som oftest mer enn som så. Men nå har jeg tenkt mye på dette, og ja, jeg kjenner at jeg er faktisk nedstemt. Det er først nå jeg tenker over at jeg faktisk har problemer, men alle har jo det? Er det greit at legen impliserer at han ville tatt selvmord om han var meg? 

Han burde ha formulert seg annerledes, for budskapet hans var vel egentlig at du er sterk som står oppi det? 

[AnonymBruker]

Hvis legen sier noe er det feil, sier han ikke noe er det feil. Spør han spørsmål er det feil, spør han ikke spørsmål er det feil. Henvises du er det feil, henvises du ikke er det feil. Sier han du trenger hjelp er det feil, sier han du ikke trenger hjelp er det feil. Det er jaggu ikke lett å være lege for en så krevende befolkning, som for det meste er misfornøyd og tolker alt i verste hensikt. Jeg syns ikke kommentaren var feil, og jeg har stått i rimelig store problemer selv. 

Anonymkode: 4b789...81b

[fullkornspasta]

Hvis legen sier noe er det feil, sier han ikke noe er det feil. Spør han spørsmål er det feil, spør han ikke spørsmål er det feil. Henvises du er det feil, henvises du ikke er det feil. Sier han du trenger hjelp er det feil, sier han du ikke trenger hjelp er det feil. Det er jaggu ikke lett å være lege for en så krevende befolkning, som for det meste er misfornøyd og tolker alt i verste hensikt. Jeg syns ikke kommentaren var feil, og jeg har stått i rimelig store problemer selv. 

Anonymkode: 4b789...81b

Unnskyld..? Jeg har da vel aldri klaget på en lege før i hele mitt liv. Jeg sier heller ikke at det var feil av ham å si det han sa, men at jeg reagerte på det (ja, den subjektive privatpersonen meg). Er også derfor jeg lager en tråd her; for å høre om jeg overreagerer. Legen er bare et menneske, selvfølgelig, men det er jeg, også.

Endret 12. desember 2015 av fullkornspasta

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde hatt lyst til å svare "Ja,noen folk er bare svake"

Anonymkode: fb230...837

[AnonymBruker]

Forstår deg godt jeg. Skrev en skoleoppgave om meg og min fysisk og psykiske helse. I kommentaren sto det noe slik som dette "Bra skrevet, faglig og personlig innhold, anbefaler deg å få deg en time til psykolog. Karakter 6". 
Jeg ble helt.. paff. Mamma og pappa leste igjennom oppgaven, to andre lærere leste igjennom oppgaven, ingen så noe galt eller grunn til psykolog. Har fått venner til å lese den, ingen finner noe. Tante har lest den, hun finner ikke ut hva læreren mente. 
Har lest igjennom den om å om igjen mange ganger, finner ikke ut hvorfor læreren skrev det!. 
Ja jeg går hos psykolog nå, på grunn av sosial angst og depresjon. På den tid så var jeg vell i mørket selv, ante ikke at jeg hadde sosial angst, jeg trodde jeg bare var svak og sjenert. 

Men hvorfor skrev læreren det? Det har jeg aldri fått noen svar på!
Jeg spurte hun rett ut, og da fikk jeg til svar "jeg kan sette opp en time hos rådgiveren eller helsesøster, så får du hjelp til hvordan du skal få sendt en hendvendelse til DPS". Mer enn det sa hun ikke. Bare trøstende ord som "Det går nok bra skal du se", "du har ingenting å skamme deg over", og slike ting. Jeg sto der som et spørsmålstegn og sa om å om igjen "Men hvorfor mener du jeg bør gå til psykolog? Hvor fikk du dette fra?". 

Jeg skrev ikke stort om min psykiske helse heller. Skulle bare reflektere og gi eksempler på hvordan vi gjør noe i hverdagen. Altså f.eks 5 om dagen er anbefalt, (og hvorfor det er anbefalt og annet fakta om dette) og da kan jeg skrive "Jeg spiser 2 epler vær morgen, også har jeg en frukt salat til lunsj vær dag. Så jeg spiser mer enn 5 om dagen, og derfor har jeg et sterkt immunforsvar og blablabla. Altså først faglig, så personlig. Skrev ikke om private ting, kun "overfladiske" ikke-viktig-ting. Nesten 10 år senere og jeg sitter her fortsatt å prøver å finne ut hva hun så i den forbaskede oppgaven. Får ikke ro i sjela før jeg finner det ut. 

Psykologen har lest oppgaven også, hun finner ingenting!!! 

Det blir litt som hos deg. Ikke bare det at han sa noe på kanten. Men du blir litt sånn "eh... hva er egentlig galt med hverdagen min? Jeg klarer meg jo helt fint jeg".. du ser ikke noe galt i det på en måte. Så får du en slik kommentar og da prøver du å snu og vende på det, for å finne det den personen har sett. 

Anonymkode: 35678...1ad

[AnonymBruker]

Forstår deg godt jeg. Skrev en skoleoppgave om meg og min fysisk og psykiske helse. I kommentaren sto det noe slik som dette "Bra skrevet, faglig og personlig innhold, anbefaler deg å få deg en time til psykolog. Karakter 6". 
Jeg ble helt.. paff. Mamma og pappa leste igjennom oppgaven, to andre lærere leste igjennom oppgaven, ingen så noe galt eller grunn til psykolog. Har fått venner til å lese den, ingen finner noe. Tante har lest den, hun finner ikke ut hva læreren mente. 
Har lest igjennom den om å om igjen mange ganger, finner ikke ut hvorfor læreren skrev det!. 
Ja jeg går hos psykolog nå, på grunn av sosial angst og depresjon. På den tid så var jeg vell i mørket selv, ante ikke at jeg hadde sosial angst, jeg trodde jeg bare var svak og sjenert. 

Men hvorfor skrev læreren det? Det har jeg aldri fått noen svar på!
Jeg spurte hun rett ut, og da fikk jeg til svar "jeg kan sette opp en time hos rådgiveren eller helsesøster, så får du hjelp til hvordan du skal få sendt en hendvendelse til DPS". Mer enn det sa hun ikke. Bare trøstende ord som "Det går nok bra skal du se", "du har ingenting å skamme deg over", og slike ting. Jeg sto der som et spørsmålstegn og sa om å om igjen "Men hvorfor mener du jeg bør gå til psykolog? Hvor fikk du dette fra?". 

Jeg skrev ikke stort om min psykiske helse heller. Skulle bare reflektere og gi eksempler på hvordan vi gjør noe i hverdagen. Altså f.eks 5 om dagen er anbefalt, (og hvorfor det er anbefalt og annet fakta om dette) og da kan jeg skrive "Jeg spiser 2 epler vær morgen, også har jeg en frukt salat til lunsj vær dag. Så jeg spiser mer enn 5 om dagen, og derfor har jeg et sterkt immunforsvar og blablabla. Altså først faglig, så personlig. Skrev ikke om private ting, kun "overfladiske" ikke-viktig-ting. Nesten 10 år senere og jeg sitter her fortsatt å prøver å finne ut hva hun så i den forbaskede oppgaven. Får ikke ro i sjela før jeg finner det ut. 

Psykologen har lest oppgaven også, hun finner ingenting!!! 

Det blir litt som hos deg. Ikke bare det at han sa noe på kanten. Men du blir litt sånn "eh... hva er egentlig galt med hverdagen min? Jeg klarer meg jo helt fint jeg".. du ser ikke noe galt i det på en måte. Så får du en slik kommentar og da prøver du å snu og vende på det, for å finne det den personen har sett. 

Anonymkode: 35678...1ad

Kanskje læreren fanget opp ting i hverdagen (på skolen), som ikke du hadde skrevet i oppgaven

Anonymkode: 4c54f...f49

[AnonymBruker]

Eh jeg hadde klikka

Anonymkode: 90ee6...8f2

[AnonymBruker]

"Bra skrevet, faglig og personlig innhold, anbefaler deg å få deg en time til psykolog. Karakter 6". 

...og da kan jeg skrive "Jeg spiser 2 epler vær morgen, også har jeg en frukt salat til lunsj vær dag. Så jeg spiser mer enn 5 om dagen, og derfor har jeg et sterkt immunforsvar og blablabla.

Anonymkode: 35678...1ad

En fortjent karakter!

Anonymkode: 30b18...b96

[Gjest Wanda Maximoff]

For ikke så lenge siden var jeg hos legen for å bli henvist til psykiater. Legen skulle skrive et kort sammendrag av hvorfor jeg ønsker å gå til psykiater og så sende det til ham, og måtte dermed spørre noen spørsmål om meg og hverdagen min generelt. Jeg har selv ikke ønske om å gå til psykiater, men rådgiveren på skolen (videregående) anbefalte meg det.

Uansett, jeg svarte på noen av oppfølgingsspørsmålene til legen, og da sa han "Nei, det er ikke rart du er nedstemt. Jeg hadde gitt opp livet om jeg var i din situasjon!". Skjønner selvfølgelig at han sa det for å oppmuntre meg ved fortelle meg at jeg ikke er "svak"(?) og kanskje for at jeg skulle relatere til ham, men jeg har bare ikke helt greid å slutte å tenke på det han sa. Greia er det at jeg selv aldri har tenkt noe spesielt over problemene mine. Ja, jeg har tidligere hatt angst, men jeg føler meg grei nå. Rådgiveren ble helt satt ut da jeg gikk til henne for å snakke om problemene mine, og legen reagerte jo også. Det får meg bare til å tenke..

Nå skal det sies at jeg ikke er ei hårsår jente, og jeg tåler som oftest mer enn som så. Men nå har jeg tenkt mye på dette, og ja, jeg kjenner at jeg er faktisk nedstemt. Det er først nå jeg tenker over at jeg faktisk har problemer, men alle har jo det? Er det greit at legen impliserer at han ville tatt selvmord om han var meg?

Jeg tenker at han mente at du er flink som står i det, du er flink som holder ut, du er flink som klarer dette - ikke at jeg aner hva dere har snakket om eller hva det enn er grunnen til at du skal gå ditt. Å gi opp livet for mange er å ligge hele dagen i senga, å sove til langt på dag, ikke gå på skole, ikke sosialisere seg med venner eller familie, bare leve i et intet hvor dagene går rundt i å sove og spise. 

Den siste setningen din, som jeg har uthevet, ville jeg sagt er du som overdriver. 

Endret 12. desember 2015 av Steve Rogers

[Gjest supernova_87]

Jeg tror IKKE legen mente å implisere at han ville tatt selvmord. Du tolker det han sa veldig bokstavlig, og det er helt greit å gjøre det, og mange ville gjort det, men jeg er overbevist om at legen ikke mente det sånn! Hadde du spurt ham hva han mente, om han mente at han hadde tatt selvmord om han var i din situasjon så hadde han nok svart avkreftende på det. Men det er likevel en håpløs måte å uttrykke seg på, og han skulle nok uttrykt seg annerledes, men jeg tror ikke du skal legge i det at han ville tatt selvmord i din situasjon. 

Det er nok som du selv sier at han prøvde å si noe som fikk deg til å ikke føle deg rar som nå trengte hjelp, og vise at det du går igjennom er mye og noe som han tenker ville vært vanskelig å komme seg igjennom. Og at det du går igjennom er nok til at "hvemsomhelst ville vært nedfor". 

Hvis han rett ut hadde sagt at "hadde jeg hatt det som du så hadde jeg tatt livet mitt", det hadde vært 100% ugreit og uproft, men jeg tror virkelig ikke det var slik han mente det. 

Jeg synes det er bra du tar kontakt med lege og nå skal få hjelp videre, og jeg håper at denne situasjonen med legen din ikke gjorde at du mistet tilliten til ham. Kanskje om noe slikt skjer igjen så tør du å spørre ham rett ut "mener du at ...", på den måten så slipper du å føle på noe han egentlig ikke mente, leger kan også uttrykke seg uklart, og uheldig, og det har han gjort her, men det betyr ikke at han mener at du burde ta livet ditt, eller at livet ditt er så håpløst at det er bare å gi opp. 

Stooor klem!  

[minister-mio]

Jeg tolker det ikke som at han impliserte at han hadde tatt selvmord i din situasjon.

Det er én ting å gi opp livet, en annen ting å faktisk gjennomføre ett selvmord.

[Gjest Blomsterert]

For ikke så lenge siden var jeg hos legen for å bli henvist til psykiater. Legen skulle skrive et kort sammendrag av hvorfor jeg ønsker å gå til psykiater og så sende det til ham, og måtte dermed spørre noen spørsmål om meg og hverdagen min generelt. Jeg har selv ikke ønske om å gå til psykiater, men rådgiveren på skolen (videregående) anbefalte meg det.

Uansett, jeg svarte på noen av oppfølgingsspørsmålene til legen, og da sa han "Nei, det er ikke rart du er nedstemt. Jeg hadde gitt opp livet om jeg var i din situasjon!". Skjønner selvfølgelig at han sa det for å oppmuntre meg ved fortelle meg at jeg ikke er "svak"(?) og kanskje for at jeg skulle relatere til ham, men jeg har bare ikke helt greid å slutte å tenke på det han sa. Greia er det at jeg selv aldri har tenkt noe spesielt over problemene mine. Ja, jeg har tidligere hatt angst, men jeg føler meg grei nå. Rådgiveren ble helt satt ut da jeg gikk til henne for å snakke om problemene mine, og legen reagerte jo også. Det får meg bare til å tenke..

Nå skal det sies at jeg ikke er ei hårsår jente, og jeg tåler som oftest mer enn som så. Men nå har jeg tenkt mye på dette, og ja, jeg kjenner at jeg er faktisk nedstemt. Det er først nå jeg tenker over at jeg faktisk har problemer, men alle har jo det? Er det greit at legen impliserer at han ville tatt selvmord om han var meg? 

Det var drøyt å si av legen! Med "rett"person kunne dette ha vært et push til selvmordsforsøk å fremstille livet til en person så håpløst! For en idiot,og blir jo skremt av at sånt blir sagt av en lege,men det fins dessverre mye rart blant mennesker i hjelpeapparatet.

Vil ellers ønske deg lykke til Ts,og veldig bra at du blir sett så du får hjelp!

[AnonymBruker]

Min psykolog sa noe lignende og det var det som fikk meg til å bli bedre. Kanskje det var det legen prøvde på, men bommet med ordvalg.

Anonymkode: 1c770...f13

[Gjest Blomsterert]

Jeg tror IKKE legen mente å implisere at han ville tatt selvmord. Du tolker det han sa veldig bokstavlig, og det er helt greit å gjøre det, og mange ville gjort det, men jeg er overbevist om at legen ikke mente det sånn! Hadde du spurt ham hva han mente, om han mente at han hadde tatt selvmord om han var i din situasjon så hadde han nok svart avkreftende på det. Men det er likevel en håpløs måte å uttrykke seg på, og han skulle nok uttrykt seg annerledes, men jeg tror ikke du skal legge i det at han ville tatt selvmord i din situasjon. 

Det er nok som du selv sier at han prøvde å si noe som fikk deg til å ikke føle deg rar som nå trengte hjelp, og vise at det du går igjennom er mye og noe som han tenker ville vært vanskelig å komme seg igjennom. Og at det du går igjennom er nok til at "hvemsomhelst ville vært nedfor". 

Hvis han rett ut hadde sagt at "hadde jeg hatt det som du så hadde jeg tatt livet mitt", det hadde vært 100% ugreit og uproft, men jeg tror virkelig ikke det var slik han mente det. 

Jeg synes det er bra du tar kontakt med lege og nå skal få hjelp videre, og jeg håper at denne situasjonen med legen din ikke gjorde at du mistet tilliten til ham. Kanskje om noe slikt skjer igjen så tør du å spørre ham rett ut "mener du at ...", på den måten så slipper du å føle på noe han egentlig ikke mente, leger kan også uttrykke seg uklart, og uheldig, og det har han gjort her, men det betyr ikke at han mener at du burde ta livet ditt, eller at livet ditt er så håpløst at det er bare å gi opp. 

Stooor klem!  

Syns du ikke det hviler et større ansvar på legen enn som så? Når det kommer en som trenger henvisning til psykiater,så skal vel ikke bli møtt av sånne utsagn?Og vedkommende bør uttrykke seg så klart at en pasient ikke trenger spørre hva h*n mener! Syns dette var skikkelig grovt jeg,og ingen oppegående mennesker sier da sånt!

[AnonymBruker]

Det var drøyt å si av legen! Med "rett"person kunne dette ha vært et push til selvmordsforsøk å fremstille livet til en person så håpløst! For en idiot,og blir jo skremt av at sånt blir sagt av en lege,men det fins dessverre mye rart blant mennesker i hjelpeapparatet.

Vil ellers ønske deg lykke til Ts,og veldig bra at du blir sett så du får hjelp!

Bare for å gjøre en ting klinkende klart både for deg og flere her inne, så er det kun den som tar selvmord/forsøker på det sitt ansvar. IINGEN andre kan stilles til ansvar for at noen forsøker å ta sitt eget liv. Det er den enkeltes ansvar, du kan aldri skylde på andre. 

Anonymkode: 4b789...81b

[Gjest Blomsterert]

Bare for å gjøre en ting klinkende klart både for deg og flere her inne, så er det kun den som tar selvmord/forsøker på det sitt ansvar. IINGEN andre kan stilles til ansvar for at noen forsøker å ta sitt eget liv. Det er den enkeltes ansvar, du kan aldri skylde på andre. 

Anonymkode: 4b789...81b

Jo,de i hjelpeapparatet har et ansvar! Selvfølgelig. Skyld er noe annet.

[AnonymBruker]

Jo,de i hjelpeapparatet har et ansvar! Selvfølgelig. Skyld er noe annet.

Det er altså kun den som tar/forsøker å ta sitt liv som må ta ansvar for den handlingen, de kan ikke legge ansvaret på eller skylde på andre. Det er en sånn "stakkars meg, se hva du fikk meg til å gjøre"-tanke som flere psykisk syke mennesker mener er rett å legge for dagen, men det er kun de som kan ta ansvar for eget liv og egne valg, og ingen andre kan lastes for at en person velger å ta eget liv. Pasienter innlagt på tvang skal vernes mot seg selv, men det er ikke det vi snakker om her. Å si at en lege pusher pasienten til å ta selvmord som i innlegget jeg siterte er derfor helt feil. Ingen kan pushe noen til selvmord, det er den som velger å gjennomføre en slik handling som må stå for det ene og alene, ikke forsøke å skyve det over på andre. 

Anonymkode: 4b789...81b

[Gjest supernova_87]

Syns du ikke det hviler et større ansvar på legen enn som så? Når det kommer en som trenger henvisning til psykiater,så skal vel ikke bli møtt av sånne utsagn?Og vedkommende bør uttrykke seg så klart at en pasient ikke trenger spørre hva h*n mener! Syns dette var skikkelig grovt jeg,og ingen oppegående mennesker sier da sånt!

Jeg synes absolutt det hviler stort ansvar på legens skuldre, men jeg synes ikke vi skal gå rundt og tro at legen aldri sier ting som er uheldig. Jeg tenker at det har mye mer med hvilken innstilling og hvordan holdning legen møter oss på, enn om de sier alt perfekt. Hadde legen direkte sagt at i TS sin situasjon var det bare å ta selvmord, så er det fullstendig uholdbart og grovt som fy, men vi kan ikke gå rundt og mene at leger aldri skal kunne uttrykke seg uklart. Mennesker har ulik bakgrunn, og sliter med ulike ting, og vil dermed forstå ting på ulik måte. Jeg er uenig med deg at leger alltid skal snakke så tydelig at pasienter aldri skal måtte spørre opp igjen. Vi er mennesker på lik linje og hadde jeg gått til en lege som alltid stavet tydelig det han mente så hadde jeg følt at han var nedlatende, og for meg hadde det vært mye mer krenkende enn at han uttrykte seg uheldig en gang i blant. I møte med leger har jeg mye oftere blitt krenket og såret av en dårlig holdning, at legen ikke ville hjelpe meg, og at legen ikke tok meg på alvor, også en ovenfra og ned-instilling. Det at en lege uttrykker seg uheldig er menneskelig, og uansett hvor stort ansvar en lege har så er han aldri mer enn et menneske. 

Jeg tror også at måten vi tolker andre kommer an på hvordan vi har det selv. For noen som aldri har vurdert selvmord ville man ikke tolket legen i dette tilfelle til å en gang henvise til selvmord. Dette kommer gjerne av at TS er i en veldig vanskelig situasjon, og legen bør ta det på alvor, vise omtanke og interesse, og evne å hjelpe TS, men vi kan ikke sette så høye standarder til leger at de ikke en gang kan uttale seg uheldig. Jeg synes det er utrolig leit at TS følte at legen sa det, men jeg tror ikke slike uttalelser er det på langt nær det verste psykisk syke mennesker møter i helsevesenet. Det at det finnes verre ting gjør ikke dette mer greit, men jeg synes oppriktig at vi må akseptere uheldige uttalelser, innenfor en viss grense. Da bør vi heller slå ned på leger og ansatte i helsevesenet som ikke evner å ha omtanke og empati for de de møter. 

Og så er det viktig å huske på at for de aller, aller fleste betyr ikke det å "gi opp" det samme som å aktivt ende livet sitt. Vi reflekterer sjelden på hva det betyr "å gi opp", men for de færreste ligger det en konnotasjon til aktivt å ende et liv.