Noen som er redd for å date, med tanke på avslag på date?

[AnonymBruker]

Jeg er singel, og har lyst å finne meg en mann. Men jeg er redd for å gå på date. Gikk på tre dater etter brudd med eksen.. og merket at jeg var veldig opptatt av å bli likt. Jeg likte ingen av datene selv. Men en av dem var interessert i meg. To av dem så foreslo jeg å finne på noe en dag, men fikk ingen interesse for det tilbake. Dermed så fikk jeg veldig dårlig selvtillit og er redd å gå på nye dater. Jeg tok bruddet med eksen veldig tungt. Det skjedde for bare tre måneder siden. Tenker litt på å ta det rolig nå. Men samtidig : en dag så  bør jeg komme meg ut igjen... Jeg har truffet alle dater på nettdating. Er det noen som har møtt mange der, og fått en del avslag? Man må jo tåle å gå på date etter date etter date for å vinne, og gi litt mer blaffen i avslagsfølelsen. Jeg var jo ikke interessert i de som jeg datet selv, men allikevel tar jeg avslag som et tungt nederlag. Noen som kjenner seg igjen?

Jeg håper jeg våger å komme meg på date igjen.. .

 

Anonymkode: 93d80...e56

[Gjest nicecar]

Du vil måtte tåle flere avslag, tårer og skuffelser før du møter på den riktige, enten det er nettdating eller en random kar fra gata. Bare så du vet den sure sannheten så er ikke dating lett. Men du blir flinkere med å holde følelser på avstand etterhvert og heller ta det som det kommer.

 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å date. Eller jo litt, fordi jeg har møtt noen psykohuer der ute. Vil helst unngå slike menne igjen.

Men jeg er mer redd for at et forhold skal utvikle seg, for jeg får veldig fort totalt klaustrofobi i et forhold. Får jo ikke puste jo

Anonymkode: 4d963...30a

[AnonymBruker]

Ingen liker å bli avvist, men det er jo en del av hele prossessen. Kjærligheten ville ikke vært særlig sterk om alle var en match alltid.

Anonymkode: 2db05...3a0

[Okapi]

Jeg, det er derfor jeg sjelden tar initiativet, og ikke klarer dating så godt. Jeg sliter generelt med usikkerhet rundt andre mennesker, og klarer ikke slappe av med mindre jeg vet med rimelig god sikkerhet blir likt. Frykten for avvisning kommer også med en forventing om avvisning, og en skepsis mot til positiv respons. Det er i det store og det hele ganske irriterende. Sånn sett tror jeg ærlig talt det hadde vært lettere å bare ta den fyllesexen først, og bruke det som isbryter.

[AnonymBruker]

Jeg, det er derfor jeg sjelden tar initiativet, og ikke klarer dating så godt. Jeg sliter generelt med usikkerhet rundt andre mennesker, og klarer ikke slappe av med mindre jeg vet med rimelig god sikkerhet blir likt. Frykten for avvisning kommer også med en forventing om avvisning, og en skepsis mot til positiv respons. Det er i det store og det hele ganske irriterende. Sånn sett tror jeg ærlig talt det hadde vært lettere å bare ta den fyllesexen først, og bruke det som isbryter.

Men hvorfor er du så redd for å bli avvist? Å bli avvist i en datingsituasjon, er ikke det samme som at du ikke er bra nok. Det er bare at det ikke er noen match. Det er jo vel så mye den andre parts feil forventninger også. Man er jo ikke noe dårlig menneske fordi man blir avvist.

Jeg liker ikke å bli avvist men jeg lar ikke det gå innpå meg. Ikke lenge av gangen i hvert fall. For jeg VET jeg er bra nok og at mine kvaliteter er perfekte for mange. Men som jeg skrev over her er jeg mer redd for å møte galninger. Eller den store kjærligheten fordi jeg ikke vet hvordan man kan takle den Men å date eller å ta initiativ, er jeg ikke redd for.

PS: Noe av det mest sexy ved et menneske, er deres mengde av mot. Vis mot og du vil få flere sexy poeng

Anonymkode: 4d963...30a

[Ambivalent]

Men hvorfor er du så redd for å bli avvist? Å bli avvist i en datingsituasjon, er ikke det samme som at du ikke er bra nok. Det er bare at det ikke er noen match. Det er jo vel så mye den andre parts feil forventninger også. Man er jo ikke noe dårlig menneske fordi man blir avvist.

Jeg liker ikke å bli avvist men jeg lar ikke det gå innpå meg. Ikke lenge av gangen i hvert fall. For jeg VET jeg er bra nok og at mine kvaliteter er perfekte for mange. Men som jeg skrev over her er jeg mer redd for å møte galninger. Eller den store kjærligheten fordi jeg ikke vet hvordan man kan takle den Men å date eller å ta initiativ, er jeg ikke redd for.

PS: Noe av det mest sexy ved et menneske, er deres mengde av mot. Vis mot og du vil få flere sexy poeng

Anonymkode: 4d963...30a

Jeg tror nok mange opplever det som et personlig nederlag når man blir avvist av en date. Det er lett å tenke at det er noe galt med deg, enten personlighetsmessig eller utseendemessig, eller enda verre: begge deler. En slik tankegang kan knekke et menneske og være døden for selvtilliten.

Jeg er ikke så bevandret i datingverdenen (enda) siden jeg var i et eviglangt forhold som tok slutt, men på hver date jeg har vært på har jeg gått inn med en innstilling om at nå må jeg bevise at jeg er bra nok som menneske. Er jeg pen nok, er jeg morsom nok? Snakker jeg for mye? For lite? Høres jeg lite intelligent ut? Dette er virkelig så feil og så usunt som man kan få det, men det er vanskelig å endre på denne tankegangen har jeg funnet ut. Og jeg tar dermed eventuell avvisning veldig hardt. Datinglivet er brutalt.

På en annen side tenker jeg aldri slik når det gjelder den andre parten. Jeg er veldig lite dømmende og har høy toleranse for at mennesker er forskjellige, og det skal mye til for at jeg ikke liker noen som menneske. Ofte føler jeg jo at vi ikke er en god match, men det har ingenting med at han ikke er bra nok å gjøre. Bare at han ikke er riktig for meg. Så det at jeg ikke kan tenke på samme måte når det gjelder meg selv er fryktelig irriterende.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok mange opplever det som et personlig nederlag når man blir avvist av en date. Det er lett å tenke at det er noe galt med deg, enten personlighetsmessig eller utseendemessig, eller enda verre: begge deler. En slik tankegang kan knekke et menneske og være døden for selvtilliten.

Jeg er ikke så bevandret i datingverdenen (enda) siden jeg var i et eviglangt forhold som tok slutt, men på hver date jeg har vært på har jeg gått inn med en innstilling om at nå må jeg bevise at jeg er bra nok som menneske. Er jeg pen nok, er jeg morsom nok? Snakker jeg for mye? For lite? Høres jeg lite intelligent ut? Dette er virkelig så feil og så usunt som man kan få det, men det er vanskelig å endre på denne tankegangen har jeg funnet ut. Og jeg tar dermed eventuell avvisning veldig hardt. Datinglivet er brutalt.

På en annen side tenker jeg aldri slik når det gjelder den andre parten. Jeg er veldig lite dømmende og har høy toleranse for at mennesker er forskjellige, og det skal mye til for at jeg ikke liker noen som menneske. Ofte føler jeg jo at vi ikke er en god match, men det har ingenting med at han ikke er bra nok å gjøre. Bare at han ikke er riktig for meg. Så det at jeg ikke kan tenke på samme måte når det gjelder meg selv er fryktelig irriterende.

Det du sier der er nok gjengs for de fleste. Alle ønsker jo å bli likt. Og har man valgt å gå på en date, så er det jo fordi man liker noe ved denne personen. Og da er det enda viktigere å bli likt av akkurat denne personen.

Men det er bare en stressende tanke. Det er bare noe som skjer oppi hodene våres. Jeg har kommet dit at jeg ikke vil imponere. De får takle meg som den jeg er. Jeg går faktisk på date med en ganske enkel tanke om at han får takle det han får og gjør han ikke det, så synd for han. Jeg er derfor veldig avslappet når jeg er på date. Jeg er faktisk ganske flink til akkurat det der. Aldri problem å opprette kontakt og få interesse.

Men mitt problem kommer når jeg har fått interessen. Da får jeg sånne dustetanker i hodet om at jeg må bevise at jeg er bra nok for å beholde deres interesse. Og så kaver jeg meg opp, fordi det er dritskummelt å ha noen som er forelsket i meg. Tenk om jeg skuffer de da? Tenk om jeg ikke kan gjengjelde deres følelser? Jeg vil jo ikke såre noen. Så for meg er datinglivet enkelt men å bevare en relasjon er nytteløst

Anonymkode: 4d963...30a

[AnonymBruker]

Jeg tror nok mange opplever det som et personlig nederlag når man blir avvist av en date. Det er lett å tenke at det er noe galt med deg, enten personlighetsmessig eller utseendemessig, eller enda verre: begge deler. En slik tankegang kan knekke et menneske og være døden for selvtilliten.

Jeg er ikke så bevandret i datingverdenen (enda) siden jeg var i et eviglangt forhold som tok slutt, men på hver date jeg har vært på har jeg gått inn med en innstilling om at nå må jeg bevise at jeg er bra nok som menneske. Er jeg pen nok, er jeg morsom nok? Snakker jeg for mye? For lite? Høres jeg lite intelligent ut? Dette er virkelig så feil og så usunt som man kan få det, men det er vanskelig å endre på denne tankegangen har jeg funnet ut. Og jeg tar dermed eventuell avvisning veldig hardt. Datinglivet er brutalt.

På en annen side tenker jeg aldri slik når det gjelder den andre parten. Jeg er veldig lite dømmende og har høy toleranse for at mennesker er forskjellige, og det skal mye til for at jeg ikke liker noen som menneske. Ofte føler jeg jo at vi ikke er en god match, men det har ingenting med at han ikke er bra nok å gjøre. Bare at han ikke er riktig for meg. Så det at jeg ikke kan tenke på samme måte når det gjelder meg selv er fryktelig irriterende.

Ja, jeg er pysete... Har blitt mye akseptert på dater, og fått høre at jeg er fin før, men nå er det så lenge siden... Gikk på date tre ganger etter bruddet med eksen, og en av gangene ble jeg likt. Men jeg likte ikke han tilbake. En av de andre sa at vi kunne møtes igjen, men så stoppet han å skrive tilbake, og så var det en av dem som jeg hørte litt ifra for så at han han stoppet å skrive tilbake. Men jeg likte ingen av de tre. Så for meg gjør det egentlig ingenting. Er jo fint at en av dem sier at han ble helt forelsket i meg... Det gir jo litt selvtillit. Men..... jeg vet ikke når jeg våger meg ut på ny date. For meg er det et ork. Jeg er såpass gammel blitt at sånn sett blir det et ork og. Jeg nærmer meg 40 . Men det er vel enda håp

Anonymkode: 93d80...e56

[AnonymBruker]

Men hvorfor er du så redd for å bli avvist? Å bli avvist i en datingsituasjon, er ikke det samme som at du ikke er bra nok. Det er bare at det ikke er noen match. Det er jo vel så mye den andre parts feil forventninger også. Man er jo ikke noe dårlig menneske fordi man blir avvist.

Jeg liker ikke å bli avvist men jeg lar ikke det gå innpå meg. Ikke lenge av gangen i hvert fall. For jeg VET jeg er bra nok og at mine kvaliteter er perfekte for mange. Men som jeg skrev over her er jeg mer redd for å møte galninger. Eller den store kjærligheten fordi jeg ikke vet hvordan man kan takle den Men å date eller å ta initiativ, er jeg ikke redd for.

PS: Noe av det mest sexy ved et menneske, er deres mengde av mot. Vis mot og du vil få flere sexy poeng

Anonymkode: 4d963...30a

Hør hør !!

Dette må folk få inn !!!!

ALLE blir avvist , for ALLE kan ikke være perfekt match . Å date er som å tippe på hestespill, man taper mange ganger før man finner den hesten man lærer seg å tolke og forstå og "matche med" før man til slutt vinner.

Dating handler jo faktisk om å finne en LIVSPARTNER , så selvfølgelig er det helt fair å avvise noen man ikke kan se for seg å leve resten av livet med. Dating skal ikke handle om bare det å ha en kjæreste og at den kjæresten likegjerne kunne vært hvem som helst, isåfall hadde forholdene rundt om kring vært ganske svake og fulle av utroskap og brudd.
Man må IKKE ta det personlig om matchen ikke er der, man blir jo ikke sint på leverandøren eller lei seg fordi man har for store/små hender om man har kjøpt hanskepar i feil størrelse, da leter man til man finner et hanskepar som passer bedre

Chin up, til de gutta og damene som er så redd for å date!

Anonymkode: 2db05...3a0

[Okapi]

Klart alle blir avvist, men noe blir avvist oftere enn alle, og enkelte blir så godt som alltid avvist. Når man blir avvist hver eneste gang, mens man selv aldri avviser noen, gir det jo en slags pekepinn om hvor landet ligger. Jeg er helt enig i at man ikke kan anta noe basert på ingen til én til få erfaringer, men i mange tilfeller er det jo nettopp mye erfaring som har ført til konklusjonen man landet på.

[AnonymBruker]

Klart alle blir avvist, men noe blir avvist oftere enn alle, og enkelte blir så godt som alltid avvist. Når man blir avvist hver eneste gang, mens man selv aldri avviser noen, gir det jo en slags pekepinn om hvor landet ligger. Jeg er helt enig i at man ikke kan anta noe basert på ingen til én til få erfaringer, men i mange tilfeller er det jo nettopp mye erfaring som har ført til konklusjonen man landet på.

So what ? Da prøver man på nytt til det klaffer eller endrer strategi , væremåte eller gjør andre tiltak for å øke tiltrekningen mot seg
For å få et anderledes resultat så må man faktisk trå ut av komfortsonen å prøve noe anderledes.

Anonymkode: 2db05...3a0

[Okapi]

So what ? Da prøver man på nytt til det klaffer eller endrer strategi , væremåte eller gjør andre tiltak for å øke tiltrekningen mot seg
For å få et anderledes resultat så må man faktisk trå ut av komfortsonen å prøve noe anderledes.

Anonymkode: 2db05...3a0

Det der er ærlig talt et hinsides nedlatende svar. Jammen ikke langt unna "vel, da ville du det ikke hardt nok". Jeg har jo nettopp beskrevet mennesker som gjentatte ganger "prøver noe utenfor komfortsonen", og blir skutt ned hver gang. Mulig du prøver å være konstruktiv, men du fremstår heller som fullstendig uempatisk.

[AnonymBruker]

Det der er ærlig talt et hinsides nedlatende svar. Jammen ikke langt unna "vel, da ville du det ikke hardt nok". Jeg har jo nettopp beskrevet mennesker som gjentatte ganger "prøver noe utenfor komfortsonen", og blir skutt ned hver gang. Mulig du prøver å være konstruktiv, men du fremstår heller som fullstendig uempatisk.

Huh? Hva i all verden er nedlatende med det? Det var snarere en oppmuntring!
Folk trener, farger håret, endrer hårsveis eller klesstil, går på sjekkekurs, går på matlagingskurs, jobber med seg selv i årevis på å klare å åpne seg ordentlig, engasjerer seg i sosiale grupper for å trene på å bli bedre med mennesker selvom de trives best som asosial, øver foran speilet på hvordan de skal stå eller prate osvosvosvosv for å bli et mer attraktivt kjæresteemne.
Det er mange veier til Rom.
 

Anonymkode: 2db05...3a0

[AnonymBruker]

Huh? Hva i all verden er nedlatende med det? Det var snarere en oppmuntring!
Folk trener, farger håret, endrer hårsveis eller klesstil, går på sjekkekurs, går på matlagingskurs, jobber med seg selv i årevis på å klare å åpne seg ordentlig, engasjerer seg i sosiale grupper for å trene på å bli bedre med mennesker selvom de trives best som asosial, øver foran speilet på hvordan de skal stå eller prate osvosvosvosv for å bli et mer attraktivt kjæresteemne.
Det er mange veier til Rom.
 

Anonymkode: 2db05...3a0

ser du ikke at det ikke er spesielt motiverende å bli avvist igjen og igjen for så å bli fortalt at du må bare endre mer eller mindre alt ved deg selv, så skal det nok gå bra. Og hjelper ikke det, så må du bare endre mer (alltid etterfulgt av noen oppmuntrende smilefjes)

Anonymkode: 15b38...342

[AnonymBruker]

ser du ikke at det ikke er spesielt motiverende å bli avvist igjen og igjen for så å bli fortalt at du må bare endre mer eller mindre alt ved deg selv, så skal det nok gå bra. Og hjelper ikke det, så må du bare endre mer (alltid etterfulgt av noen oppmuntrende smilefjes)

Anonymkode: 15b38...342

Jeg har også blitt avvist igjen og igjen, helt siden barneskolen hvor guttene til og med latet som de likte meg for å få meg til å like de, for så å drite meg ut foran alle og si hvor teit jeg var som trodde på det jeg som var så stygg så ingen ville ha meg.
Samme på ungdomsskolen. På VGS og høgskolen tok jeg grep , men fortsatte å bli avvist i 70% av tilfellene. Hadde jeg gitt opp så ville det blitt i 100% av tilfellene, men jeg ga ikke opp. Du høres bare mer og mer selvdestruktiv ut som har satt deg fast i mønsteret om at "buhu ingen vil ha meg så det er så synd på meg kan like gjerne isolere meg og slutte å rense huden og dusje".
Alle har en match der ute et eller annet sted , og det å bli avvist så mye, gjør jo at det føles ekstra spesielt når ting først klaffer. Det er dét som er det spesielle med forhold, for alle.

Anonymkode: 2db05...3a0

[AnonymBruker]

ser du ikke at det ikke er spesielt motiverende å bli avvist igjen og igjen for så å bli fortalt at du må bare endre mer eller mindre alt ved deg selv, så skal det nok gå bra. Og hjelper ikke det, så må du bare endre mer (alltid etterfulgt av noen oppmuntrende smilefjes)

Anonymkode: 15b38...342

Men man skal jo uansett alltid jobbe med seg selv for å bli en bedre person i seg selv - for egen del. Det er jo en drivkraft i de fleste mennesker. Så å ta på veie for dette er jo litt hårsårt. 

Alle blir avvist men folk takler dette forskjellig. Og jeg tror faktisk at de som forventer å bli avvist oftere blir avvist også. 

Men en liten sak her. Jeg har en venn som er litt annerledes. Han lever gjennom teknologi. Han kan ikke kommunisere ansikt til ansikt. Kun via teknologi. Han forelsker seg veldig fort i de fineste damene. Blonde, slanke og populære. De jentene som er veldig sosiale. Og han blir avvist gang på gang. Det er ikke snakk om forskjellige ligaer her for det er et idiotisk uttrykk. Men han søker folk han ikke klarer å kommunisere med. De snakker forskjellig språk. Han burde jo heller ta kontakt med damer han faktisk kan kommunisere med. 

Anonymkode: 4d963...30a

[Okapi]

Huh? Hva i all verden er nedlatende med det? Det var snarere en oppmuntring!
Folk trener, farger håret, endrer hårsveis eller klesstil, går på sjekkekurs, går på matlagingskurs, jobber med seg selv i årevis på å klare å åpne seg ordentlig, engasjerer seg i sosiale grupper for å trene på å bli bedre med mennesker selvom de trives best som asosial, øver foran speilet på hvordan de skal stå eller prate osvosvosvosv for å bli et mer attraktivt kjæresteemne.
Det er mange veier til Rom.
 

Anonymkode: 2db05...3a0

Det er sikkert ment oppmuntrende, men ingen vil ta det på den måten. Ingen som har måttet tåle gjentatte avvisninger gjennom et helt liv oppfatter "jammen kan du ikke prøve noe utenfor komfortsonen?" som konstruktivt. Ikke bare er det flåsete og innholdsløst, det er også nedlatende i det at du påstår at vedkommende ikke har gjort det.

[AnonymBruker]

Det er sikkert ment oppmuntrende, men ingen vil ta det på den måten. Ingen som har måttet tåle gjentatte avvisninger gjennom et helt liv oppfatter "jammen kan du ikke prøve noe utenfor komfortsonen?" som konstruktivt. Ikke bare er det flåsete og innholdsløst, det er også nedlatende i det at du påstår at vedkommende ikke har gjort det.

Joda folk takler bare avvisning forskjellig. Jeg har blitt avvist mange ganger, og jeg har avvist mange ganger. Men jeg lar meg sjeldent vippe av pinnen etter en avvisning. Jeg kan analysere årsaken, men jeg lar det ikke bryte meg ned. Heller bygge meg opp. Hva gikk galt? Hvorfor gikk det galt? Kan jeg gjøre noe annerledes?

Anonymkode: 4d963...30a

[Inwe]

Jeg er redd, men brenner meg allikevel gang på gang. Jeg legger alt for mye i datinga og blir fort interessert, derfor er også avvisninger tunge. Prøver å bli flinkere, men så finner keg noen som er sykt sjarmerende også er det samme greia igjen. 

Problemet nå er at det har blitt så mye at jeg bare venter på at han jeg har i kikkerten nå også skal avvise meg, selvom det har vært utelukkende positivt. 

Dating er slitsomt!