Føler meg glemt og det ødelegger studiehverdagen

[AnonymBruker]

Det siste året har det vært mye drama i et studiemiljø jeg tilhører. Dette er et svært sosialt miljø, og samtidig karrierepreget. Mye av det som har skjedd har skyldtes at jeg har vært deprimert og ikke akkurat oppført meg bra, isolert meg mye. Vet ikke om det henger sammen med depresjon at man oppfører seg helt annerledes enn man egentlig ønsker / hvem man egentlig er... Vel. Jeg bodde en tid i kollektiv med noen fra dette miljøet før jeg flyttet sammen med kjæresten. Den ene av de var den beste vennen jeg hadde i klassen, og jeg likte godt de to andre selv om jeg merket at de ikke likte meg. De satte seg aldri ned i stua når jeg var der, eller gikk på rommet ganske raskt etter at jeg satte meg ned for selskap..  Det var også da jeg isolerte meg mest. Jeg kunne ligge i senga i flere dager og bare sove, se på film eller høre på musikk uten at noen av de jeg bodde med tittet innom og spurte om det gikk bra. Når jeg har det sånn så kan jeg tilogmed la være å starte samtaler eller si hei og hadet, noe som sikkert blir oppfattet som at jeg er sur, men ingen spurte meg om det heller. Nådde bunn da jeg overhørte de snakke om at jeg blandt annet ødela for alle andre og trengte psykolog, når jeg egentlig trengte mer.. oppmerksomhet? Spørsmål om det gikk bra med meg. Følte meg oversett, glemt og totalt mislykket skolemessig. Etter at jeg overhørte dette har jeg holdt meg unna hele studiemiljøet. Det er over to måneder siden jeg var på skolen sist, og har ikke sittet på skolen fast siden mai egentlig.. 

Dette ødelegger veldig mye av både livsgleden min og skolearbeidet. Jeg sitter stort sett bare hjemme. Ingen har spurt etter meg, savnet meg, foruten to-tre meldinger siden august hvor det kun er spørsmål om å gjøre en tjeneste for noen. Føler meg skikkelig ensom, ekskludert og ja ,den verste følelsen jeg vet om: fullstendig glemt. Jeg kan ligge våken i flere timer på natta og bare gruble på hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si hvis noen tar kontakt, spesielt av de som knakk meg helt. Har gradvis begynt å komme meg over alt, forsøkt å glemme tilhørligheten og fokusert på kjæresten, skolearbeid og andre venner jeg har i nærmiljøet (heldigvis har jeg fokusert på å få andre venner utenom studiet).

Jeg kom til et punkt i oktober hvor jeg bare sa at nok var nok, og har skjult alt som har med miljøet på sosiale medier, og bestemt meg for at jeg ikke ønsker kontakt med noen. Det føles liksom for sent om noen kommer nå og spør hvordan jeg har det. 

Så. Langt innlegg .selv om jeg har ekskludert alt av detaljer og episoder som sikkert kunne forklart dette mye mer. Det jeg lurer litt på er hvordan jeg i større grad kan klare å lukke ute alt dette? Er det noen gode råd for hvordan man kommer seg over slikt? Trenger sårt å bare komme helt over det, skal jeg klare å fullføre studiet det siste semesteret etter jul.. Og er jeg krass som mener at det liksom er for sent om noen tar kontakt nå? Andre råd og tips?  Bør nevnes at jeg har ikke et behov for å bli likt av alle, og er ikke den som krever masse oppmerksomhet, men jeg hater å bli glemt og oversett når jeg prøver å sosialisere meg.  Jeg vet det kanskje er et "luksusproblem" siden jeg både har samboer, andre gode venner og to fine familier, men det tærer så innmari på meg.. 

Anonymkode: c4457...33f

[AnonymBruker]

Glemte å forklare at hun jeg anså som den beste vennen i klassen plutselig forandret seg etter en krise, og begynte å glemme av meg og ignorere meg hun også.. Hun gikk fra å nesten aldri være med på sosiale ting i klassen til å bli en skikkelig partyløve, og fra å være hundre prosent seg selv til å plutselig bli veldig opptatt av å passe inn og mistet egentlig de kvalitetene jeg likte godt. Hun var den som påpekte at jeg ødela for alle andre, men spurte absolutt aldri om det gikk bra med meg. Jeg var der for henne på alle opp-og-nedturer hun hadde da vi bodde sammen, og har nå kuttet helt kontakten fordi hun ikke engang svarte da jeg fortalte om en alvorlig hendelse i livet mitt som hadde hendt, men skiftet samtalen over til å dreie seg om noe helt overfladisk greie om seg selv. 

 

- Ts

Anonymkode: c4457...33f

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente omsorg, interesse, inkludering, oppmerksomt osv. osv. når du oppfører deg dumt. På den måten ekskluderer du deg selv. Du burde sagt ifra hvordan ting var selv og forklart at dette var grunnen til hvordan du oppførte deg.

Anonymkode: 0db17...450

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente omsorg, interesse, inkludering, oppmerksomt osv. osv. når du oppfører deg dumt. På den måten ekskluderer du deg selv. Du burde sagt ifra hvordan ting var selv og forklart at dette var grunnen til hvordan du oppførte deg.

Anonymkode: 0db17...450

Jeg er veldig klar over det!
Mye dumt ble gjort som "svar" på hendelser der jeg ikke var den første til å starte en situasjon.

Men ja, jeg skammer meg utrolig mye over hvordan jeg var da jeg virkelig var på bunn, og det er også en del av hvorfor jeg har isolert meg i ettertid. Tråden var hovedsaklig ment som å søke etter råd på hvordan legge det bak meg, og litt også på å "skrive det ut av hodet". 

 

- Ts.

Anonymkode: c4457...33f

[Gjest StripeyPanda]

Samle vennene og vær 100% åpen om hvorfor du var som du var. De kan ikke lese tanker og vet ikke hva du føler hvis du ikke forteller slikt.