Familien min suger livsgnisten ut av meg.

[Intiusjon]

Ja,jeg vil si det så sterkt som i overskriften. Må bare få tømt meg her og kansje motta noen råd.

Familien min har alltid vært "bråkete". Fra så lenge jeg kan huske var det hyling og krangling mellom mamma og pappa. Bråk fra eldre bror,kriminalitet osv. Drama mellom onkler og tanter på både fars og morssiden. Jeg hadde en utrygg oppvekst og i tillegg til alvorlig mobbing gjennom hele grunnskolen endte jeg opp som en skadeskutt ung voksen. Mamma og pappa ble etter hvert skilt,og fikk et bedre forhold enn de noen gang hadde da de var gift. Dramaet fortsatte alikevel ved at mitt ene søsken fallt utpå med stoffmisbruk,fant seg ustabile partnere som igjen skapte kaos. 

Som sagt så har det vært så mye drama og krangling at det blir tragikomisk. Mye,mye mer omfattende enn det lille jeg har nevnt her.

Jeg har nå bikket 30 og ting er verre enn noensinne. Pappas nye dame laget splid fra første stund da hun kom sammen med pappa for snart 3 år siden,som førte til nye konflikter mellom oss søsknene og pappa,og mellom pappa og mamma. Sistnevnte snakker ikke lengre sammen. Det hinder dem dog ikke fra å spy ut stygge ting om hverandre til meg. Det er også alvorlig sykdom i familien. To stk har vært nær døden siste to årene. Siste hendelse var at pappas dame angrep meg med en tirade om hvor udugelig jeg er osv osv. Pappa forsvarte meg ikke,noe som heller ikke overrasket meg. Jeg er en rolig person,hater krangling og har aldri noensinne skreket til noen. Muligens derfor alle disse årene med kriser,konflikter og kvalme nå har slått meg helt ut.

Jeg har mine egne alvorlige problemer og prøver så godt jeg kan å holde meg på beina. Når da familien er som dette så merker jeg at jeg ikke klarer mer.

Før noen spør. Ja,jeg har prøvd å ta opp dette med hvert enkelt familiemedlem. Flere ganger. Det nytter ikke. 

Nå som jula kommer så ser jeg at jeg og partner blir nødt til å ha tre-fire "samlinger" i julen fordi den kan ikke komme når den kommer,fordi de hater hverandre. Mister helt lysten på alt av sammenkomster og er helt utbrent.

Også det å være mellomledd,ta dritt fra den ene om den andre,bli angrepet fordi jeg er for snill med en av partene i følge den andre parten osv osv,gjør at jeg snart klikker. Og jeg FORSTÅR virkelig ikke disse menneskene som lager bråk av ingenting! For om ting er ok en periode så kan du banne på at noen finner på noe nytt som kan krangles om og blåses ut av proposjoner. 

I og med at jeg sliter selv og har få venner har jeg før tenkt at jeg hvertfall har familien. Nå er det gått så langt at jeg ser mer på dem som noen som gir en ekstra bør å bære på. 

Har hatt perioder i det siste hvor jeg ikke engang har energi til å støvesuge min lille leilighet. Føler meg så sliten noen ganger at å prate med naboen i ti minutter føles som en maraton.

Hva gjør jeg?

Ønsker inderlig å høre fra dere som kansje har vært i lignende situasjon,eller igrunn alle som har råd å komme med.

Beklager rotete innlegg. Er helt i tåka og finner ikke riktige ord slik jeg pleier.

 

[Gjest Klaveret]

Huff!

Det skulle ikke være lov at voksne mennesker lager så kvalme. 

Mitt råd til deg er at du tar deg en time-out fra familien. Hold deg unna dem. Og jeg synes ikke du trenger å vente til over jul før du "begynner". Du skriver du har en partner ... jeg tolker det som en kjæreste. Kan ikke dere være sammen med dennes familie? Ev. kan man da fint ha jul for to. 

Har du vurdert å flytte til et nytt sted? Noen ganger er faktisk det beste å bryte helt eller delvis med familien.

 

[Momseguri]

Huff så kjipt! Kan du rett og slett bryte? Eller i det minste kutte veldig ned på kontakten?

Hva om du og partneren din f.eks reiser vekk i julen? Feir med hans familie om de bor et annet sted i landet, eller reis utenlands og si dere vil feire alene.

[Chooppai]

Personlig har jeg vært (og er fremdeles delvis) i liknende situasjon hvor familien har vært et jag, med alt fra narkotika, selvmordsforsøk, foreldre som ikke kan oppholde seg i samme hus, for da faller det sammen. All spliden og baksnakkingen hvor en ender opp som en søppelpose familien bruker for å "tømme seg" for all frustrasjon og sorg.
Likedan som deg, er jeg en stille, rolig og konfliktsky person. Men jeg ser også at du også ikke har skreket til noen, jeg vil oppfordre deg til å få gjort dette, kanskje ikke til familien med det første. Om du har råd, så er min invitasjon til deg å "spandere" på deg noen du kan snakke med, en terapeut (jeg begynte nylig med en gestaltterapeut og har gode erfaringer sålangt)
Hvis ikke kan en person på youtube som heter "Elliott Hulse" komme med noen visdomsord og gi litt perspektiv på forskellige situasjoner. Du vil definitivt finne noe han sier som du kan relatere til.

Det kan hjelpe å få satt ord på ting, og få beveget kroppen, begynn med en gåtur om dagen hvor du legger mobilen hjemme. Enkle ting, men som gjør mer enn man tror.

[Gjest Franke Ann]

Nå er ikke jeg i noen lignende situasjon, men jeg tenker: "Dump!"

[AnonymBruker]

Jeg føler så med deg! Har også en lignende familie og vet hvor uhyre slitsomt det er. Voksne mennesker som oppfører seg som de er på barnehagestadiet, eller mye verre. Jeg har også vært den rolige som aldri sier noe, har gjort noen spede forsøk på å snakke ut om ting, men det nytter ikke. Jeg tror jeg ville tatt en lang pause, hva nytter det om du bruker all din energi og alt overskudd på disse menneskene? Det nytter ikke i det hele tatt! Begynn å ta hensyn til deg selv, det er ditt liv og du fortjener å ha det bra i livet. 

Jeg har gått gjennom en del tøffe ting siste tiden, og det slo meg at slekten min var de siste jeg ville involvert i mine problemer, så hva var poenget med å ha dem i livet mitt da? 

Jeg har heller ikke mange venner, men vil bruke den lille energien jeg har igjen til å skaffe meg flere. Rett å slett finne mennesker som kan være der for meg og jeg for dem. 

Sender deg varme tanker og håper du får det bedre!

Anonymkode: 3a491...612

[Gjest Klaveret]

Likedan som deg, er jeg en stille, rolig og konfliktsky person. Men jeg ser også at du også ikke har skreket til noen, jeg vil oppfordre deg til å få gjort dette, kanskje ikke til familien med det første. 

Å skrike til noen kommer det ALDRI noe godt ut av ...

[Chooppai]

Å skrike til noen kommer det ALDRI noe godt ut av ...

Da har jeg ordlagt meg feil i det jeg ønsker å formidle, jeg er delvis enig i det du sier. Men samtidig, hvis det han skriver er korrekt ang kjæresten til faren hans for eks, så er dette en dame som trenger å "møtes" med samme kraft og motstand hvis han ikke har tenkt å kutte helt med en gang. Og hvis han er så stille og rolig som han sier så er det ikke usannsynlig at han han kunne hatt godt av å uttrykke seg ved å gå et sted aleine å skrike, rope, kjefte og forbanne alt og alle. Han er tom for energi og hvis han i det hele tatt skal klare å bryte med familien som du nevner så må han klare å holde stand i en avgjørelse. 

[Wit]

Jeg skjønner hvordan du har det. Har selv hatt en familie som slet meg helt ut med mye drama og krangling. Tok noen skikkelig harde valg. Blant annet er min søster ikke en av de jeg har kontakt med. Mine foreldre har jeg kontakt med, men har laget noen kjøreregler for hvordan dette skal være. Det er kjempeslitsomt. Anbefaler deg å IKKE invitere noen av dem i jula. Hvis ikke alle kan være der samtidig, nei da blir det ingen ting.

Du bør også vurdere om du virkelig fortsatt ønsker å ha mye kontakt med dem. Det er hardt og brutalt å kutte ut familien, men av til er det også veldig nødvendig.

 

Klem

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon. Jeg vokste opp med at mine foreldre baksnakket hverandre, det var ubehandlet psykisk sykdom, fattigdom og arbeidsløshet og de taklet situasjonen ved å øse alle sine tanker og bekymringer over på meg.

Jeg måtte ta parti og megle, det gidder jeg ikke lenger. Jeg har mann og barn nå, og gidder ikke bruke mer tid enn nødvendig på mine foreldre og søsken. Jeg tar ikke kontakt med dem og inviterer dem ikke.

Anonymkode: da152...6dc

[AnonymBruker]

Jeg vil aller først sende deg en stor klem, og fortelle deg at du ikke skal ha dårlig samvittighet for å streve med familien din. Vi er mange som gjør det, og som har blitt preget av turbulensen i voksen alder.

På et eller annet tidspunkt må du nok velge, og med det mener jeg at du må velge deg selv. Det betyr ikke at du skal velge bort familien, men du må begynne med å spørre deg selv hva du ønsker og hva ditt behov er. Slik jeg leser innlegget ditt, så har du nådd en grense, hvis du overstiger den grensen så kommer du til å bli den skadelidende. 

Tiden er kommet til å lage noen rammer for deg selv, slik at du får plass, slik at du gjør de tiltakene som gjør at det ikke rakner for deg. Hva det er du har behov for, må du nesten finne it selv, for påfallende nok sier du lite om hva du ønsker, og det bekrefter for meg at familien din har flyttet fokuset ditt. Hva vil du, hva har du lyst til? 

 

Anonymkode: 008da...8d9

[AnonymBruker]

Kutt de ut. Når de spør hvorfor så dier du bare at det er så mye drama og frem til de klarer å oppføre seg som voksne mennesker så melder du deg ut av familien.

Anonymkode: c9b96...984

[Intiusjon]

Tusen takk for alle fine svar,råd og klemmer! Det betyr uendelig mye! 

Tar til meg alle råd jeg har fått her. Ser at dere har rett. 

Det jeg ønsker selv er at mine foreldre,søsken og øvrig familie skal oppføre seg som siviliserte mennesker. Det med at "alle kan vel bare være venner?" som jeg i min ungdoms naivitet tenkte,det vet jeg jo at ikke funker. Men man må ikke juble og kysse den andres føtter,man kan bare enkelt oppføre seg greit mot hverandre! 

Selvsagt har jeg og følt på sinne,hatt lyst til å skrike til folk men jeg gjør det ikke. Omgås og et par personer som jeg ikke syns så mye om,og det går helt greit. 

Bestemte meg for litt siden at jeg vil ikke være bitter lengre,sint og frustrert. Det gjør ikke annet enn å spise meg opp innvendig. Jeg innser at jeg ikke kan endre verken min mor eller far,jeg bare ønsker at de og andre kan være siviliserte rundt hverandre. En drapsmann ble tilgitt av oferets bror,så det nylig på nyhetene,så at min familie oppfører seg som de er i krig pga noe jeg ser på som små ting er bare uffatelig.

En av de innvolverte er dødssyk og jeg ønsker at vedkommendes siste tid kan være preget av annet enn drama,SELV om vedkommende selv har bidratt til konflikt.

Men jeg har prøvd det jeg kan å få dem alle til å skvære opp,samlet noen av dem for å prate osv. Nå føler jeg at jeg må slå meg til ro med at det ikke er mer jeg kan gjøre.

Takk igjen for alle svar!

[Gjest Klaveret]

Da har jeg ordlagt meg feil i det jeg ønsker å formidle, jeg er delvis enig i det du sier. Men samtidig, hvis det han skriver er korrekt ang kjæresten til faren hans for eks, så er dette en dame som trenger å "møtes" med samme kraft og motstand hvis han ikke har tenkt å kutte helt med en gang. Og hvis han er så stille og rolig som han sier så er det ikke usannsynlig at han han kunne hatt godt av å uttrykke seg ved å gå et sted aleine å skrike, rope, kjefte og forbanne alt og alle. Han er tom for energi og hvis han i det hele tatt skal klare å bryte med familien som du nevner så må han klare å holde stand i en avgjørelse. 

Jeg vet ikke ... eller, jeg vet, jeg er nok ikke enig med deg. Jeg ville ikke svart noen som ropte til meg med samme mynt. Jeg synes man kan håndtere situasjonen mye bedre ved f.eks si at du ikke kommuniserer på den måten og at saken kan diskuteres når vedkommende er blitt rolig - og så bare forlate stedet.

[Gjest janne m]

Jeg er også enig med de andre her at du burde ta en aldri så liten pause fra alt dramaet. Det henger jo ikke på greip at familie kan være så ekle mot hverandre. Du nevner du sliter med dine egne ting, og da håper jeg du kanskje også får profesjonell hjelp. Høres ut som det kunne vært nyttig for deg.

Stor klem til deg, og så håper jeg virkelig jula blir fin for deg på tross av alt dette maset og tullet.

God jul!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd like alvorlig, men fremdeles nok til at jeg kan si jeg forstår hvordan du føler deg.

I min familie har mamma og pappa vært "skilt" (eller, gått fra hverandre fra jeg var liten, de var aldri gift) siden jeg var rundt 1 år gammel, så jeg har alltid hatt pappa-familien og mamma-familien.

Og pappa-familien er så whitetrash og sprø at jeg undres gang på gang hvordan jeg kan være i familie med dem. Det er en stor familie og hver sammenkomst så er vi 30 stykker på det minste. Og da er det bare nærmeste familie.

Dramaet begynte da farmor døde og akkurat denne sommeren passet hun katten min. Vi var dessverre bortreist og sa ifra om at vi kom hjem fra ferie tidlig (selvfølgelig) men at vi ikke var der før om ca 2 døgn. Vi var på andre siden av kloden, så vi hadde ikke mulighet til å komme fortere. Katten min var en katt som fint kunne være ute, og farmor hadde i tillegg til den to egne katter. Så det tanta mi gjorde var å skyte katten min. Ja bokstavelig talt. Fordi hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den! Hun bodde forresten 100 meter fra farmor så hun kunne faktisk bare ha satt ut mat!! Hun visste vi kom for å hente katten. 

Da klikket pappa på tanten min og det hele eskulerte til de grader når arven etter farmor ble et tema. Det var ikke engang snakk om store summene, men det var som en atombombe. Jeg nektet å ha kontakt med katteskyteren og sa klart ifra om at hvis hun var tilstede på noe som helst så kom ikke jeg. (Ja, jeg var med på å ødelegge, men samtidig... hun skjøt katten min!) 
Alle i den familien er veldig egoistiske og nektet å gå inn på noen kompromisser angående arven. Det ble bare et jævla mas.

Så giftet kusina mi seg og mine whitetrash slektninger klarte selvfølgelig ikke å holde seg edru. Det endte med at glass fløy gjennom rommet og folk bare hylte og skrek til hverandre. Det var hovedsaklig to av tantene mine som begynte dette kaoset, og det handlet vist om arven. Selv om det hadde gått over 5 år.

Så... jeg meldte meg ut. Eller, jeg har de på Facebook men det er det. Jeg klarer dem ikke, for de er crazy.

Anonymkode: 41619...f8d

[Gjest janne m]

... Så det tanta mi gjorde var å skyte katten min. Ja bokstavelig talt. Fordi hun ikke visste hva hun skulle gjøre med den!

Anonymkode: 41619...f8d

Du skulle ha anmeldt henne! Herregud, det går ikke an

[Chooppai]

Jeg vet ikke ... eller, jeg vet, jeg er nok ikke enig med deg. Jeg ville ikke svart noen som ropte til meg med samme mynt. Jeg synes man kan håndtere situasjonen mye bedre ved f.eks si at du ikke kommuniserer på den måten og at saken kan diskuteres når vedkommende er blitt rolig - og så bare forlate stedet.

Hvis utgangspunktet er at han skal fortsette og forholde seg til familien så har du nok et poeng, det ville vært en god framgangsmåte, men hvis vi ser på historien hans og hvordan det har utartet seg hittil, ser det ut til at dama lager rifter på pur f. Det har gått år, og ingenting forandrer seg. Men det å la seg bøye i hver og en retning er vel heller ikke svaret. Jeg har vært der selv og en god erfaring for meg i selvstyrking var å ta til motmæle, roping og kjefting kan han gjøre for seg sjølv (for å få ut aggresjon), men å møte personen med litt kraft tilbake ser jeg ikke som noe tap eller å synke til samme nivå. Sålenge han er saklig.