Jeg vet jeg kommer til å ende opp alene

[AnonymBruker]

Og det føles ikke noe godt.

Jeg er en kvinne på snart 24 år og har aldri hatt en kjæreste. Jeg får fullstendig panikk om noen tar på meg, takler ikke massasje engang. Jeg får også panikk om noen kommer for nært innpå følelsesmessig, så jeg skyver dem ubevisst bort.

Jeg er så redd og jeg vet ikke hvorfor For jeg skulle så gjerne hatt noen i livet mitt jeg også. Jeg føler meg så alene og klarer ikke åpne meg for noen.

Jeg sier til andre at jeg trives som singel og at jeg trives godt i mitt eget selskap. Men jeg skulle så gjerne hatt det som jeg søskene mine og venner har med kjærestene sine. Jeg blir trist når jeg tenker på at jeg aldri kommer til å gifte meg, få barn eller stifte familie. Jeg prøver å opprettholde en blid fasade, men jeg er så trist og redd hele tiden, jeg klarer ikke være meg selv med noen og det gjør at jeg føler meg så utrolig ensom.

Er det noe håp for meg?

Anonymkode: 8f07b...b39

[AnonymBruker]

Klart det er håp. Men du burde kanskje vurdere terapi, siden du helt klart sliter med noe.

Anonymkode: 59c8c...dd4

[Smookiekins]

Skulle til å si det samme. Få henvisning til psykolog. Du er ung! Ikke gi opp 

[mandel92]

Klart det er håp. Men du burde kanskje vurdere terapi, siden du helt klart sliter med noe.

Anonymkode: 59c8c...dd4

Skulle til å si det samme. Få henvisning til psykolog. Du er ung! Ikke gi opp 

Tror dere? Jeg aner ikke hvorfor jeg er så redd. Jeg var på byen med noen venner for noen dager siden, føte meg så utrolig utilpass og så kom det en fyr bort som prøvde å flørte litt med meg, tok litt på meg, jeg fikk fullstendig panikk og skyndet med hjem.

Klarer ikke fortelle noen hvordan det er. Blir sliten av å gå rundt og smile hele tiden. Jeg gråter meg selv i søvn, og jeg vet ikke hvorfor.

[mandel92]

Glemte selvsagt anonym. Jaja...

[AnonymBruker]

ALT sitter i hodet dtt. Hvis du tenker at du kommer til å ende opp alene, gjlr du det. Hvis du tenker at du kommer til å møte noen, gjør du nettopp det!

Tankene dine styrer handlingene dine. 

Anonymkode: 99568...4c2

[Summers]

Er det sånn "jeg har ikke så mye erfaring så jeg tør ikke" eller er det noe dypere? 

Endret 9. desember 2015 av Summers

[Smookiekins]

 

Tror dere? Jeg aner ikke hvorfor jeg er så redd. Jeg var på byen med noen venner for noen dager siden, føte meg så utrolig utilpass og så kom det en fyr bort som prøvde å flørte litt med meg, tok litt på meg, jeg fikk fullstendig panikk og skyndet med hjem.

Klarer ikke fortelle noen hvordan det er. Blir sliten av å gå rundt og smile hele tiden. Jeg gråter meg selv i søvn, og jeg vet ikke hvorfor.

Det er jo det en psykolog kan hjelpe deg med å se. Hvorfor må du gå rundt å smile heletiden? Har du ingen veninner du kan prate med dette om? 

[Version 2.0]

Er du blitt utsatt for seksuelle eller fysiske/psykiske overgrep i oppvekst av noen som stod deg nær? Å ha en enorm frykt for nærhet pleier dessverre å ha en trist årsak. Er du nær familiemedlemmene dine og var du veldig usosial som barn/ungdom? 

Jeg sliter selv med nærhet og menn, men vet hvorfor. Det gjør det ikke så mye lettere, men jeg hadde nok syntes det var ennå vanskeligere om jeg var slik jeg er uten å vite hvorfor.

Høres ut som du har det svært vanskelig. Klemme på deg <3 (Selv om du kanskje hadde fått panikk av dette i praksis)

[mandel92]

Er du blitt utsatt for seksuelle eller fysiske/psykiske overgrep i oppvekst av noen som stod deg nær? Å ha en enorm frykt for nærhet pleier dessverre å ha en trist årsak. Er du nær familiemedlemmene dine og var du veldig usosial som barn/ungdom? 

Jeg sliter selv med nærhet og menn, men vet hvorfor. Det gjør det ikke så mye lettere, men jeg hadde nok syntes det var ennå vanskeligere om jeg var slik jeg er uten å vite hvorfor.

Høres ut som du har det svært vanskelig. Klemme på deg <3 (Selv om du kanskje hadde fått panikk av dette i praksis)

Ja, jeg har det, for mange, mange år siden. Men det har blitt verre nå i det siste, og det burde jo blitt lettere med årene. Jeg vet jo at de fleste menn ikke vil meg noe vondt, men blir likevel så utrolig redd.

 

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en mann på 38 i samme situasjon som deg. Vil råde deg til å gå til fastlegen og få henvisning til psykolog nå. Gjorde det selv først nå, etter å ha grublet på det i mange år. Du er enda ung og har mange gode år foran deg

Anonymkode: 46aa5...4ca

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det, for mange, mange år siden. Men det har blitt verre nå i det siste, og det burde jo blitt lettere med årene. Jeg vet jo at de fleste menn ikke vil meg noe vondt, men blir likevel så utrolig redd.

Det du trenger er "verktøy" som hjelper deg å arbeide med de tankene du ikke har kontroll over.

Og vet du? Det er INGENTING å skamme seg over! Tvert i mot, vær stolt over at du er tøff som våger å ta opp et slikt tema og et slikt problem! Som de andre sier, "det er bare i ditt hode". Det er jo lett å si da, og det er lett å tenke det også. Men selv om du VET at det bare er "i ditt hode", så er følelsene der likevel, som knyter seg og gjør det vanskelig for deg.

Prat med en psykolog. Finn en som du har god kjemi med (det kan hende den første ikke oppleves som så forstående eller som helt skjønner det du trenger hjelp med, det er bare til å finne en annen i så fall). Psykologen har de rette "verktøyene" som du trenger for å kunne slå tilbake mot disse tankene.

Du har en god egenskap. Du tenker over og legger merke til dine egne tanker og følelser. Det er et godt skritt på veien.

Og du? Du er fin akkurat som du er. Jeg er sikker på du får jobbet med dette og finner en fyr som fortjener deg, en dag.

...for det tror jeg ikke du har noen problemer med å finne.

Anonymkode: 56439...c6d

[Version 2.0]

Ja, jeg har det, for mange, mange år siden. Men det har blitt verre nå i det siste, og det burde jo blitt lettere med årene. Jeg vet jo at de fleste menn ikke vil meg noe vondt, men blir likevel så utrolig redd.

 

Det vil aldri gå helt bort, de vonde traumene. Jeg begynte å slite for alvor etter ca fylte 25. Hadde da klart meg fint før den tid, trodde jeg, men egentlig hadde jeg ikke det heller. Hadde bare fortrengt/fornektet det, og lot traumene behandles med destruktiv atferd som gjorde at senskadene mine ble ennå verre. Jeg vil ha hjelp, men har ennå ikke tatt steget, så vet hvor vanskelig det er. Må bare råde deg til å få deg profesjonell hjelp. Tror det er det eneste som hjelper, selv om jeg ikke har gjort det selv ennå.

[ajarRun]

Hva med å finne deg en aseksuell sosiopat? Da slipper du å bekymre deg over følelser eller berøring.

[AnonymBruker]

Hva med å finne deg en aseksuell sosiopat? Da slipper du å bekymre deg over følelser eller berøring.

Deg m.a.o?

Anonymkode: 99568...4c2

[ajarRun]

Deg m.a.o?

Anonymkode: 99568...4c2

Jeg har selv beskrevet meg selv om aseksuell ved et par anledninger men det viser seg at den beskrivelsen er heller lite passende. 

[Oishi]

Og det føles ikke noe godt.

Jeg er en kvinne på snart 24 år og har aldri hatt en kjæreste. Jeg får fullstendig panikk om noen tar på meg, takler ikke massasje engang. Jeg får også panikk om noen kommer for nært innpå følelsesmessig, så jeg skyver dem ubevisst bort.

Jeg er så redd og jeg vet ikke hvorfor For jeg skulle så gjerne hatt noen i livet mitt jeg også. Jeg føler meg så alene og klarer ikke åpne meg for noen.

Jeg sier til andre at jeg trives som singel og at jeg trives godt i mitt eget selskap. Men jeg skulle så gjerne hatt det som jeg søskene mine og venner har med kjærestene sine. Jeg blir trist når jeg tenker på at jeg aldri kommer til å gifte meg, få barn eller stifte familie. Jeg prøver å opprettholde en blid fasade, men jeg er så trist og redd hele tiden, jeg klarer ikke være meg selv med noen og det gjør at jeg føler meg så utrolig ensom.

Er det noe håp for meg?

Anonymkode: 8f07b...b39

Pshh, va? Du må'kke si sånn da, kjære! Du er bare 24 år gammel! Du har et liv foran deg! Skal jeg fortelle deg noe? Vet ikke hvordan du skal tolke det, men jeg vil at du skal få vite at det faktisk finnes de fleste der ute som så gammel og har aldri vært i et forhold ennå.
Jeg er faktisk 32 år (blir 33 om 7 mnd), har hverken kjæreste eller har vært i et forhold. Det er både fordeler og ulemper. Fordeler er at du kan gjøre det du vil, ha den friheten uten drama, og uavhengighet å være deg selv. Du får lærer mer om deg selv, sjekke opp dine svakhet og sterke side. Skal man elske de andre, må man først lære å elske seg selv og stå på egne bein. Og ha litt forståelse av hva du forventer i et forhold, og hva du ønsker mest ut av det.
Ellers vet jeg hvordan det føles fordi jeg har vært der jeg også for lenge siden.
Bare som du vet det, jeg er fremdeles singel altså (og er ikke spesielt interessert i et forhold akkurat nå, har andre ting å fokusere på). 
Altså, de som er i mine alder, er faktisk gift, har barn eller er forlovet. Jeg bryr meg så lite av, som nevnt, jeg har andre ting å tenke på. Kan ikke sammenligne dine liv med dem! Blir bare verre!!

Også tenk deg da at du er bare 24 år, hallo?? 24 år!! Du vet ikke hva som kommer i fremtiden, kanskje du møter deg en drit fint gutt på en fest/jobb osv., noe ganger, sånne ting er noe du IKKE skal lete, men prøve heller å satse på å bygge opp livet ditt. Hva ønsker du å gjøre, hva vil du med ditt liv? Hjelper ikke å sutre og være negativt. 
Gå ut og møt folk. Er du interessert i å studere igjen, ja men så gjør du det. Er du interessert i å være medlem i ett eller annet klubb, så gjør du det.

Du kan jo prøve å bli kjent med nye mennesker utenfor komfort sonen, dette er andre måten å bli komfortabelt på første steg.
Prøv å være åpen og prøve noe nytt, prøv noe aktiviteter, gå ut i byen der du bor.
Sånne ting må man tørre litt, take risk and be bold. Kommer ikke deg videre hvis du ikke prøver. Slutt med de derre redsel og tanken på ensomheten.
Hvis det eventuelt dukket opp igjen av de negative tankene, du kan snur den og få det til å bli noe fornuftig. 
Ny tankegang. Ikke konsentere deg på negative tanker, du bare ødelegge deg selv. 

Det som er viktigste her, er da at du skal vokse, bygge ditt liv og fremtiden, og vær komfortabelt med å være alene først før man skal stifte en forhold. Skjønte du? 
Du kan også lese andre artikler om hvordan man skal elsker seg selv først. 
http://elitedaily.com/dating/sex/why-you-must-first-love-yourself-before-you-can-love-another/

Ikke miste moten, stol på deg selv, enjoy life. Det kommer noen etterhvert. ;D

Håper jeg har skrevet riktig og ikke i en sirkel. 

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk snev av samme problem som deg, og har alltid hatt det (jente jeg også, 24 år). I bunn og grunn er ikke familien min en familie som viser mye "fysisk kjærlighet" (om jeg kan kalle det det), så vidt en (klein) klem hvis det er virkelig en anledning for det, ellers ingenting. Så på ungdomsskolen, når alle jentene klemte hverandre hver morgen når de møttes, ble det altfor merkelig for meg.
På toppen av det hele ble jeg halvveis befølt av en eldre mann når jeg var i 12-års alderen, noe som sikkert ikke har virket inn positivt. 

Likevel, så er jeg her for å si at det ordner seg! 
Kjenner meg veldig godt igjen i den unnvikende/redde/nervøse/ubekvemme følelsen når noen prøver å ta på meg (som jeg innerst inne ikke vil at skal ta på meg). Men nå har jeg vært i to langvarige forhold (2 og 3 år), og da ble saken en helt annen.
Da var jeg 100% med på det selv, og klarte å slappe av (og tenkte deretter ikke noe på det). Og vi hadde like mye fysisk kontakt som hvilke som helst andre forhold. 
Vet ikke om vi fungerer på samme måte (det gjør vel ingen), men i og med at du forklarte situasjonen din som ganske lik min, så håper jeg du finner ut det samme bare du lar deg selv prøve  
 

Anonymkode: 799a8...739