Mor og datter relasjoner

[Cerafina]

Hei! 

 

Min mor er født 1929 og er eldst i en søskenflokk på 8 barn . Hennes oppvekst var i Gudbrandsdalen. Min mor har hatt et rikt liv. Hun vokste opp i en tid da jentene ikke trengte utdanning, og der alle opplevde at de likevel fikk jobb. Hun arbeidet som jordmor og som barnepleier for kjente familier, også kongehuset gav henne tilbud om jobb i Rio. Min mor var et varmt menneske og som fikk topp attester fra alle hun jobbet for. Hun er svært sjarmerende og underholdende dame, og alle som hører hennes livshistorie blir fascinert over hva hun har opplevd! Det er morro også for meg. 

Men, som enebarn hos mor, har jeg opplevd at jeg var født i feil tid og kjønn. Hun har alltid anerkjent menn og gutter i vår slekt. Om noen ble godt gift, så var det jenta som var heldig ifølge min mor. Hun har ikke forstått at hun er en rollemodell også for jentebarn og det har gitt meg som eneste datter utfordringer. Min mor greier ikke ta imot hjelp av meg i godt voksen alder. Hun går heller til tilfeldige eller naboer. Jeg opplever at hun ser på meg som en trussel? Men, nå gjetter jeg bare. Er det noen som har erfaring med dette? Gaver fra meg sender hun tilbake. Da min far døde påsto hun at vi stjal gjenstander fra henne. Vi fikk henne til å skifte lås i huset, men "tyveriene" fortsetter ifølge mor. Hun er rasende på meg og sier jeg er en dårlig datter. Det ble så vanskelig for henne til slutt at jeg måtte ringe etter hjelp i kommunen for å få nye øyne til å se på henne og høre på henne. De fant ikke noe galt da kognitive tester var klart. Så hva i all verden er det som skjer mellom mor og meg? Kan noen dele erfaringer med meg om emnet mor og datter? 

 

 

[Sølvi88]

Kansje hun ser på deg, som den som tok fra henne dette fine livet hun hadde før? At da hun ble mor sluttet "reisen"? Og at hun klandrer deg for det? "Om jeg ikke måtte ta meg av deg kunne jeg fortsatt med jobben og livet jeg elsket" 

Det er ikke meningen å såre eller fornærme deg, det var bare tankene jeg gjorde meg opp.

Det skal jo også sies at eldre blir skrullete med alderen, selv om de er friske. Mange eldre som blir paranoide.

[Cerafina]

Kansje hun ser på deg, som den som tok fra henne dette fine livet hun hadde før? At da hun ble mor sluttet "reisen"? Og at hun klandrer deg for det? "Om jeg ikke måtte ta meg av deg kunne jeg fortsatt med jobben og livet jeg elsket" 

Det er ikke meningen å såre eller fornærme deg, det var bare tankene jeg gjorde meg opp.

Det skal jo også sies at eldre blir skrullete med alderen, selv om de er friske. Mange eldre som blir paranoide.

Ja. Tror du er inne på noe Sølvi 88. Takk for svar! Hun virker litt småparanoid. Sint? Må faktisk ta timeout fra henne. Trist . Er så glad i mor. Skolen ringte hjem til mor da jeg var barn og lurte på hvorfor jeg hadde så dårlig selvtillit. Hun sa at jeg hadde alt og ingen grunn til å ha dårlig selvtillit. Merkelig for meg i voksen alder å se tilbake på slike episoder. Har døtre selv som vi snakker med her. MIn mor har ikke noe forhold til egne søstre. Hun har to som lever men, som hun ikke tar kontakt med. 

[AnonymBruker]

kanskje hun har funnet seg en mann som har satt griller i hodet på henne?

har hun begynt å kle seg annerledes, farge håret i nye farger og sånn? hvem vet - kanskje det er regelrett sjalusi? ehm... 

Anonymkode: b3671...281

[Cerafina]

kanskje hun har funnet seg en mann som har satt griller i hodet på henne?

har hun begynt å kle seg annerledes, farge håret i nye farger og sånn? hvem vet - kanskje det er regelrett sjalusi? ehm... 

Anonymkode: b3671...281

kanskje hun har funnet seg en mann som har satt griller i hodet på henne?

har hun begynt å kle seg annerledes, farge håret i nye farger og sånn? hvem vet - kanskje det er regelrett sjalusi? ehm... 

Anonymkode: b3671...281

Takk for svaret ditt. Tror ikke det. Hadde unnet henne det, men hun er 88 år og savner min far som gikk bort nylig. Hun virker sint på meg/oss nærmeste for at han er borte. Som eneste datter prøver jeg å hjelpe til , men hun er så spesiell på en måte. Hun er solid og sterk, men også et vanlig menneske som bør ta imot hjelp av sine nære. Jeg lurte bare på om det var noen der ute som hadde erfaring med eldre mødre og mor/datter relasjoner! 

[Sølvi88]

Ja. Tror du er inne på noe Sølvi 88. Takk for svar! Hun virker litt småparanoid. Sint? Må faktisk ta timeout fra henne. Trist . Er så glad i mor. Skolen ringte hjem til mor da jeg var barn og lurte på hvorfor jeg hadde så dårlig selvtillit. Hun sa at jeg hadde alt og ingen grunn til å ha dårlig selvtillit. Merkelig for meg i voksen alder å se tilbake på slike episoder. Har døtre selv som vi snakker med her. MIn mor har ikke noe forhold til egne søstre. Hun har to som lever men, som hun ikke tar kontakt med. 

Ja det er merkelig å tenke tilbake.. Om du alltid har prøvd å være "bra nok" for en mor som aldri har anerkjent deg så forstår jo de fleste den dårlige selvtilliten du hadde som barn. Du var ikke en gutt, så du hadde kansje aldri en sjangs.. 

Din mor kan ha blitt bitter på sine eldre dager, det er jo ikke uvanlig.. Noe annet som din mor ble "frarøvet" er jo det at hun var spesiell, nå kan jo alle være jordmor og reise til Rio. Jeg tror at det er så lett at hun er ikke spesiell lenger, hun var noe, men nå er hun bare en gammel dame med 1000 minner og hun har ikke sin mann lenger. Den tiden kommer aldri tilbake og det gjør henne bitter og trist. Hun vil oppleve mer, som du og døtrene dine. Og ingen har skyld i det, derfor kan hun heller ikke la det gå ut over noen andre enn sine nærmeste. Det er de som er der uansett.

Gamle blir bitre, paranoide, sinte, triste, hjelpesløse. De vet at livet går ikke oppover lenger, det går sakte men sikkert mot kista. De kommer aldri til å få noen bedre minner enn de som er, de blir aldri unge igjen og møter ikke den store kjærligheten igjen, de får aldri dele flere stunder med sin avdøde ektefelle, de kommer vel ikke til å få den nærheten som sex tilfører igjen. Og om de ville ha flere barn er det for sent. Så mye ugjort, men fortsatt et så fullverdig liv.. La oss ta en skål for de eldre!

Jeg forstår at du er glad i din mor, ikke slutt å vær det  Den dagen hun forlater deg er den dagen du vet at du har gjort alt du kan for henne. 

[Cerafina]

Ja det er merkelig å tenke tilbake.. Om du alltid har prøvd å være "bra nok" for en mor som aldri har anerkjent deg så forstår jo de fleste den dårlige selvtilliten du hadde som barn. Du var ikke en gutt, så du hadde kansje aldri en sjangs.. 

Din mor kan ha blitt bitter på sine eldre dager, det er jo ikke uvanlig.. Noe annet som din mor ble "frarøvet" er jo det at hun var spesiell, nå kan jo alle være jordmor og reise til Rio. Jeg tror at det er så lett at hun er ikke spesiell lenger, hun var noe, men nå er hun bare en gammel dame med 1000 minner og hun har ikke sin mann lenger. Den tiden kommer aldri tilbake og det gjør henne bitter og trist. Hun vil oppleve mer, som du og døtrene dine. Og ingen har skyld i det, derfor kan hun heller ikke la det gå ut over noen andre enn sine nærmeste. Det er de som er der uansett.

Gamle blir bitre, paranoide, sinte, triste, hjelpesløse. De vet at livet går ikke oppover lenger, det går sakte men sikkert mot kista. De kommer aldri til å få noen bedre minner enn de som er, de blir aldri unge igjen og møter ikke den store kjærligheten igjen, de får aldri dele flere stunder med sin avdøde ektefelle, de kommer vel ikke til å få den nærheten som sex tilfører igjen. Og om de ville ha flere barn er det for sent. Så mye ugjort, men fortsatt et så fullverdig liv.. La oss ta en skål for de eldre!

Jeg forstår at du er glad i din mor, ikke slutt å vær det  Den dagen hun forlater deg er den dagen du vet at du har gjort alt du kan for henne. 

Ja. Enig Sølvi88. Ha en fin dag! 

[ViljaH]

Alzheimers på gang? Kjenner flere eldre i min familie som ble paranoide og sinte og beskyldte sine nære for urimelige ting. Da var det starten på alzheimers. Men 88 er jo sent å starte med det også..

[AnonymBruker]

Jeg tenker også Alzheimers eller demens på gang. Ofte kan aggresjon være et tidlig symptom på dette. 

Anonymkode: 33136...827

[AnonymBruker]

Det er bare slik de er fra den dalen... Husker at min oldemor var slik i den alderen hun og, hun ville ikke vedkjenne at hun hadde oldebarn fordi hun følte seg gammel.
Historier om henne stemmer overens med hva du beskriver ellers Ts. Kanskje disse fra Gudbrandsdalen bare rett og slett er litt spesielle av natur?

Anonymkode: 4f07c...d09

[Veslefrikk]

Det er litt som å lese om min bestemor. De siste 15-20 årene har hun blitt mer og mer uvennlig, sint og mistenksom.

Hun har vært igjennom kognitive tester som ikke viser noe, men hun har nå likevel fått plass på en demensavdelig da legene mener at hun må være dement til tross for at de ikke kan påvise noe. 

Hun fyller 90 nå i januar og de siste årene har ikke vært hyggelige for noen av oss. Det er ikke lett å få oldebarna eller andre til å besøke henne når vi bare får kjeft og beskyldninger kastet etter oss. Vi bor nærmest henne og jeg prøver å være innom henne en snarvisitt hver dag og litt lengere visitter på fridager men turene dit blir tyngre for hver dag.

Å være pårørende er ikke bestandig like lett og når det er mor-datter som i ditt tilfelle er det kanskje enda vanskeligere kan jeg tenke meg. Man er jo glad i sine nærmeste og man vil de jo så vel.

Selv har jeg fått råd av de ansvarlige på avdelingen hennes at det holder om jeg kommer innom en dag i uken, fordi de mener at hun egentlig ikke har begrep om hvor ofte jeg er der og fordi de forstår at det tærer veldig på å besøke henne når man blir skjelt ut høylytt etter noter hver gang og beskyldt for å stjele og andre mindre hyggelige ting. 

Husk å ta vare på deg selv midt oppe i denne situasjonen ts. Sender deg en klem og noen varme tanker. 

[AnonymBruker]

Hei! 

 

Min mor er født 1929 og er eldst i en søskenflokk på 8 barn . Hennes oppvekst var i Gudbrandsdalen. Min mor har hatt et rikt liv. Hun vokste opp i en tid da jentene ikke trengte utdanning, og der alle opplevde at de likevel fikk jobb. Hun arbeidet som jordmor og som barnepleier for kjente familier, også kongehuset gav henne tilbud om jobb i Rio. Min mor var et varmt menneske og som fikk topp attester fra alle hun jobbet for. Hun er svært sjarmerende og underholdende dame, og alle som hører hennes livshistorie blir fascinert over hva hun har opplevd! Det er morro også for meg. 

Men, som enebarn hos mor, har jeg opplevd at jeg var født i feil tid og kjønn. Hun har alltid anerkjent menn og gutter i vår slekt. Om noen ble godt gift, så var det jenta som var heldig ifølge min mor. Hun har ikke forstått at hun er en rollemodell også for jentebarn og det har gitt meg som eneste datter utfordringer. Min mor greier ikke ta imot hjelp av meg i godt voksen alder. Hun går heller til tilfeldige eller naboer. Jeg opplever at hun ser på meg som en trussel? Men, nå gjetter jeg bare. Er det noen som har erfaring med dette? Gaver fra meg sender hun tilbake. Da min far døde påsto hun at vi stjal gjenstander fra henne. Vi fikk henne til å skifte lås i huset, men "tyveriene" fortsetter ifølge mor. Hun er rasende på meg og sier jeg er en dårlig datter. Det ble så vanskelig for henne til slutt at jeg måtte ringe etter hjelp i kommunen for å få nye øyne til å se på henne og høre på henne. De fant ikke noe galt da kognitive tester var klart. Så hva i all verden er det som skjer mellom mor og meg? Kan noen dele erfaringer med meg om emnet mor og datter? 

 

 

Her høres det ut som om din mor nok lider av en sterk diagnose av noe slag. Ikke normalt.

Anonymkode: 5d5c6...a83

[AnonymBruker]

Hei! 

 

Min mor er født 1929 og er eldst i en søskenflokk på 8 barn . Hennes oppvekst var i Gudbrandsdalen. Min mor har hatt et rikt liv. Hun vokste opp i en tid da jentene ikke trengte utdanning, og der alle opplevde at de likevel fikk jobb. Hun arbeidet som jordmor og som barnepleier for kjente familier, også kongehuset gav henne tilbud om jobb i Rio. Min mor var et varmt menneske og som fikk topp attester fra alle hun jobbet for. Hun er svært sjarmerende og underholdende dame, og alle som hører hennes livshistorie blir fascinert over hva hun har opplevd! Det er morro også for meg. 

Men, som enebarn hos mor, har jeg opplevd at jeg var født i feil tid og kjønn. Hun har alltid anerkjent menn og gutter i vår slekt. Om noen ble godt gift, så var det jenta som var heldig ifølge min mor. Hun har ikke forstått at hun er en rollemodell også for jentebarn og det har gitt meg som eneste datter utfordringer. Min mor greier ikke ta imot hjelp av meg i godt voksen alder. Hun går heller til tilfeldige eller naboer. Jeg opplever at hun ser på meg som en trussel? Men, nå gjetter jeg bare. Er det noen som har erfaring med dette? Gaver fra meg sender hun tilbake. Da min far døde påsto hun at vi stjal gjenstander fra henne. Vi fikk henne til å skifte lås i huset, men "tyveriene" fortsetter ifølge mor. Hun er rasende på meg og sier jeg er en dårlig datter. Det ble så vanskelig for henne til slutt at jeg måtte ringe etter hjelp i kommunen for å få nye øyne til å se på henne og høre på henne. De fant ikke noe galt da kognitive tester var klart. Så hva i all verden er det som skjer mellom mor og meg? Kan noen dele erfaringer med meg om emnet mor og datter? 

 

 

Høres ut som min mor. Etter et par år med tanker om dette begynte jeg å gå til psykolog. Etter et år med ukentlig terapi, fant vi ut at jeg ikke tåler å tenke så mye på det, at mine utfordringer med selvbilde stammer fra en elendig jobb fra min mors side i oppveksten. Jeg vurderte å kutte kontakt helt, men har landet på et høflig besøk hver tredje uke. 

 

Jeg har grått mange tårer og jobbet meg gjennom sorg over at jeg ikke har en mor "som andre". Jeg har ikke en støttespiller jeg kan prate med i henne.

Min mor er en belastning. Hun er slitsom. Hun lager drama og er usaklig. Det meste hun kommer med er utenfor den virkeligheten vi andre opplever. Hun har sannsynligvis psykiske lidelser som aldri vil bli diagnostisert. Jeg håper likevel at hun har gjort så godt hun kunne i situasjonen hun var i, og fokuserer på de menneskene i livet mitt som er positivt for livet mitt. 

 

Jeg fikk det mye bedre i mitt liv da jeg bestemte meg for å ikke drømme om eller lengte etter en "mamma",og innse at jeg har stor styrke i meg selv som voksen, og at det er lettere å forholde seg til vanskelige relasjoner om man snakker høyt med venner/ terapeut om det. 

Anonymkode: ca239...ee7