Han er kjempe sint og enser meg ikke engag

[AnonymBruker]

Jeg krangla med faren min på søndag fordi han ''tulla'' med at det ikke passa å kjøre (jeg øver), og jeg ble sinna fordi han hadde unngått å kjøre med meg i tre uker, så jeg sa noe jeg ikke burde sagt også ble han sur fordi han ''bare hadde tulla'', og siden jeg tok det så seriøst og svarte frekt, så sa han jeg kan ta lappen på egenhånd. Han har unngått meg siden da og jeg har gjengjeldt det og bare hvert inne på rommet.

Jeg har da likevel ikke klart å roe meg og går rundt med en uro i magen, så jeg gikk og da unnskyld istad, men han godtok den tydeligvis ikke fordi etter at jeg forklarte meg ble han sint og kjefta og sa at ''du kunne kommet tidligere og snakket istedenfor å tro du er noe og ignorere meg'' eller noe i den duren. Også sa han i tillegg at han er lei av å tilgi meg fordi jeg ikke bare kan si unnskyld hver gang jeg gjør noe galt også skal det være greit. 

Han er tydeligvis veldig sint og vil ikke tilgi meg. Jeg bare reiste meg og gikk etter at han kjefta ferdig uten å si noe, men jeg takler ikke at han skal være sint på meg. Jeg hater tanken på at jeg har skuffa han så mye denne gangen og det dreper meg innvendig når han ikke ser på meg, svarer meg eller enser meg i det hele tatt. Han har aldri hvert sånn her før.

Jeg vil snakke med han igjen, men vet jeg bare kommer til å gråte, og jeg hater å gråte og vise følelser for folk. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonymkode: 8ca71...3a4

[AnonymBruker]

Dette høres jo helt sykt ut.. Hva sa du til han for å gjøre han så sint? Har sagt mye dumt til mine foreldre(og omvendt!) men er som regel glemt av begge parter innen kort tid.

Anonymkode: c787b...e7f

[AnonymBruker]

Han høres ut som min far. Vi hadde en krangel da jeg skulle bli russ og det resulterte i at vi knapt snakket med hverandre, han lot være å gratulere meg med bursdagen og det tok lang lang tid før jeg snakket med han igjen. Faktisk så flyttet jeg ut samme sommer og fikk en venninne til å hjelpe meg fremfor å spørre han. Ingen av oss har sagt unnskyld eller snakket ut om hendelsen, da vi begge håndterte saken feil. Men vi er venner igjen og det et godt forhold nå selv om vi aldri skværet opp. 

Jeg er litt usikker på hva som er fremgangsmåten, men kanskje du bare må gi han tid. Ta avstand, oppfør deg så normalt du kan så kanskje tiden hjelper? Hos oss var det i alle fall tid og det at jeg flyttet ut som gjorde at vi til slutt kom på talefot igjen 

Anonymkode: 45d92...0a5

[Berit]

Bare gråt og vis dine følelser. Det gjør ingenting.

[Gjest Blomsterert]

Jeg krangla med faren min på søndag fordi han ''tulla'' med at det ikke passa å kjøre (jeg øver), og jeg ble sinna fordi han hadde unngått å kjøre med meg i tre uker, så jeg sa noe jeg ikke burde sagt også ble han sur fordi han ''bare hadde tulla'', og siden jeg tok det så seriøst og svarte frekt, så sa han jeg kan ta lappen på egenhånd. Han har unngått meg siden da og jeg har gjengjeldt det og bare hvert inne på rommet.

Jeg har da likevel ikke klart å roe meg og går rundt med en uro i magen, så jeg gikk og da unnskyld istad, men han godtok den tydeligvis ikke fordi etter at jeg forklarte meg ble han sint og kjefta og sa at ''du kunne kommet tidligere og snakket istedenfor å tro du er noe og ignorere meg'' eller noe i den duren. Også sa han i tillegg at han er lei av å tilgi meg fordi jeg ikke bare kan si unnskyld hver gang jeg gjør noe galt også skal det være greit. 

Han er tydeligvis veldig sint og vil ikke tilgi meg. Jeg bare reiste meg og gikk etter at han kjefta ferdig uten å si noe, men jeg takler ikke at han skal være sint på meg. Jeg hater tanken på at jeg har skuffa han så mye denne gangen og det dreper meg innvendig når han ikke ser på meg, svarer meg eller enser meg i det hele tatt. Han har aldri hvert sånn her før.

Jeg vil snakke med han igjen, men vet jeg bare kommer til å gråte, og jeg hater å gråte og vise følelser for folk. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonymkode: 8ca71...3a4

Gråte.Da fortår han nok at du er lei deg.

Men lurer på hva du egentlig sa som får han til å virke så frustrert? Husk at foreldre også har følelser,og det går en grense vet du.

Trist situasjon for dere begge,men det ordner seg nok.

[AnonymBruker]

For å "fastslå" om han er urimelig så man nesten vite hva du sa. Var det bare en filleting du sa så mener jeg at han klart er urimelig i og med at du faktisk har sagt unnskyld.

I tillegg mener jeg at man må tåle litt krangling i en familie uten at man kan være så bitter som det faren din er (litt avhengig av hva du sa), og han fremstår for meg som barnslig og smålig.

Jeg kan være så surmaga at jeg hadde fortsatt å ignorere han, men ikke nødvendigvis gjemt meg på rommet. Bare ignorere tilbake. Et dårlig råd kanskje, men er han en drittsekk så mener jeg at du ikke skal krype for han. Igjen kommer det an på hva du sa.

Håper du har annen familie rundt deg i huset (mor/søsken).

Anonymkode: e497e...042

[Red-Ruby]

Vet ikke nøyaktig historien mellom deg og faren og om du kanskje var mer frekk enn det du gir inntrykk for her, men for meg høres det ut som om faren din fikk viljen sin.

Han ville jo egentlig aldri kjøre med deg, og nå har han en unnskyldning. 

Å ikke tilgi noen for en krangel syns jeg er stygt. 

[mjauritz]

Om han er urimelig eller ikke kommer egentlig helt ann på hvordan du faktisk er mot han / mor til vanlig.

For for meg så høres det ut som at dette var siste dråpen i et ganske oppfylt glass og han sier jo selv at det ikke bare funker å si unnskyld hver gang du gjør noe galt så er det greit. Hvor mye galt er det du egentlig gjør?

Husker når jeg var i tenårene og plagde nesten livet ut av mine foreldre fordi jeg var en "hormonell fjortis" som faktisk bare tenkte på meg selv og var ordentlig ufin. En dag fikk foreldrene mine nok de også, og jeg husker at mamma sa rett ut til meg at hun ikke ville ha meg hjemme på en stund fordi jeg ødela hverdagen hennes. Det var vondt å høre og det stakk skikkelig, men sett i ettertid skjønner jeg faktisk hvorfor hun tilslutt reagerte som hun gjorde. 

[Jeane]

Jeg krangla med faren min på søndag fordi han ''tulla'' med at det ikke passa å kjøre (jeg øver), og jeg ble sinna fordi han hadde unngått å kjøre med meg i tre uker, så jeg sa noe jeg ikke burde sagt også ble han sur fordi han ''bare hadde tulla'', og siden jeg tok det så seriøst og svarte frekt, så sa han jeg kan ta lappen på egenhånd. Han har unngått meg siden da og jeg har gjengjeldt det og bare hvert inne på rommet.

Jeg har da likevel ikke klart å roe meg og går rundt med en uro i magen, så jeg gikk og da unnskyld istad, men han godtok den tydeligvis ikke fordi etter at jeg forklarte meg ble han sint og kjefta og sa at ''du kunne kommet tidligere og snakket istedenfor å tro du er noe og ignorere meg'' eller noe i den duren. Også sa han i tillegg at han er lei av å tilgi meg fordi jeg ikke bare kan si unnskyld hver gang jeg gjør noe galt også skal det være greit. 

Han er tydeligvis veldig sint og vil ikke tilgi meg. Jeg bare reiste meg og gikk etter at han kjefta ferdig uten å si noe, men jeg takler ikke at han skal være sint på meg. Jeg hater tanken på at jeg har skuffa han så mye denne gangen og det dreper meg innvendig når han ikke ser på meg, svarer meg eller enser meg i det hele tatt. Han har aldri hvert sånn her før.

Jeg vil snakke med han igjen, men vet jeg bare kommer til å gråte, og jeg hater å gråte og vise følelser for folk. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonymkode: 8ca71...3a4

Det høres ut som du kanskje ikke er så grei med han til vanlig. Det er ikke uvanlig hos tenåringer, men når du er gammel nok til å øvelseskjøre så er du faktisk gammel nok til å oppføre deg ordentlig mot foreldrene dine. Jeg tror ikke han er sint på grunn av denne saken, med mindre det var noe ekstremt ille denne gang. Det som er problemet er nok at du oppfører deg dårlig mot han i hverdagen, og samtidig forventer at han bare skal gi og gi.

Hvorfor skal han gidde å øvelseskjøre med noen som oppfører seg som en drittsekk? Det er ikke snakk om en liten tjeneste heller, det er snakk om å dedikere veldig mange timer til deg, låne deg bilen og ta på seg ansvaret for øvelseskjøringen din. Da fortjener han faktisk takknemlighet, ikke en ungdom som ser på det som en selvfølge.

Nå vet jeg selvfølgelig ikke noe om hvordan du oppfører deg til vanlig, men ut i fra hva du skriver så har du tydeligvis ofte grunn til å beklage, og gir han ofte grunn til å bli skuffet eller lei seg på grunn av dine handlinger. Og det er sant som han sier: "Beklager" er ikke verdt noen ting som helst dersom man gjør det samme igjen i morgen.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner deg ikke, men jeg har en mistanke om at du er en ungdom som er sur, tverr og frekk uansett hvor mye dine foreldre strekker seg for å blidgjøre deg. Har jeg rett?

Alle har en grense, til og med fedre.

Anonymkode: 572a9...ee5

[AnonymBruker]

Altså, jeg er faktisk ikke en av de verste sortene tenåring. Jeg gjør aldri noe uten at mine foreldre får vite det, og respekterer alle deres ønsker når de sier nei til meg. Det eneste er at jeg krangler med broren min gang på gang på gang, og sier banneord som han blir skikkelig sinna for (får ikke lov til å kalle noen av søsknene mine noe stygt, da smeller det her hjemme).

I tillegg krangler jeg med moren min ganske ofte fordi hun aldri er fornøyd med det jeg gjør når jeg prøver å hjelpe til i huset (hun mener jeg hele tiden er på rommet med pc-en i fanget, selv når jeg faktisk gjør noe). 

Jeg krangler sjeldent med pappa, men han har lært meg hva jeg kan si og ikke si, og hva som går over grensa til å være respektløs. En her over nevner at det var begeret som rant over og ja, det er sant. For to uker siden ble han ganske sur for noe jeg sa, og jeg ba om unnskyldning, han ga meg en klem og sa at det går bra, men at jeg ikke kan drive og si unnskyld hver gang jeg sier noe galt (ja det går som regel ut på at jeg sier ting jeg egentlig ikke skjønner betydning av, som foreldrene mine mener er respektløst). 

Når pappa ''tulla'' med meg, så sa jeg ''jeg er ikke dum'', han fikk for seg at jeg kalte han for dum, og pappa tolererer ikke på noen måte noen banneord, verken små eller store, og jeg får i alle fall ikke kalle foreldrene mine stygge ting!

I tillegg etter det så ropte jeg nærmest at jeg ikke trenger han til å kjøre meg, ikke trenger hjelpen hans og at han bare kan få sitte hjemme, og da kom smellet (ikke bokstavelig talt men ja). Han ble sint, sa at siden jeg ikke trenger han kan jeg få ta meg av det selv etc. (han mener det er respektløst å si til foreldre at man ikke trenger dem, for det betyr at man er utakknemlig, og det tolerer han heller ikke). 

Nå har det gått 4 dager, og jeg kjenner jeg har ødelagt mye mer enn kjøring for meg selv. Han tar ikke engang mobilen når jeg ringer og trenger han, eller når mamma spør om han kan gjøre noe for meg. De eneste gangene han snakker til meg er når jeg skal hjelpe lillesøsteren min (og da roper han sint). Jeg har virkelig tabba meg ut, selv om jeg selv mener det jeg gjorde ikke er så innmari galt, men det var vel som sagt begeret som rant over for han, ikke bare denne ene tingen. 

I juli kommer Rihanna til Norge for ha konsert, og som regel nekter pappa meg og dra på konserter i Oslo, fordi han mener de slutter for sent og at det ikke er trygt å være ute rundt 12 på natten alene (må da ta tog hjem igjen). I går spurte jeg mamma om jeg plis kunne dra, som en julegave. Hun spurte pappa om de skulle la meg dra, og han sa jeg får bare dra og sette meg selv i fare (altså, når han sier jeg kan dra, og han er sur fra før av, betyr det at det er riktig ille. For da uttrykker han tydelig at han ikke bryr seg om hva som skjer meg)

Det har tragisk nok kommet til det punktet hvor jeg nå bare spiser en gang om dagen, veldig lite, og nesten ikke sover og prøver å slite meg ut. Jeg ønsker på en eller annen måte å skade meg selv, prøver å slite meg ut så jeg kan besvime, så han kanskje kan i det minste spørre om det går bra meg meg eller noe. 

Noe jeg absolutt ikke vil er så snakke med han igjen, for jeg har ingenting å si til han bortsett fra at jeg virkelig er lei meg. 

Ts

Anonymkode: 8ca71...3a4

[FruN]

Hvem i all verden har ikke kalt foreldrene sine dumme en gang eller mer?  Og jeg kan ikke si jeg selv ikke har svart frekt til foreldrene mine.. 

Er jo enig i at man skal respektere hverandre, men det var veldig da, etter min mening.. 

[FruN]

Hvor gammel er du egentlig? 16, 17, 18?

[AnonymBruker]

Hvem i all verden har ikke kalt foreldrene sine dumme en gang eller mer?  Og jeg kan ikke si jeg selv ikke har svart frekt til foreldrene mine.. 

Er jo enig i at man skal respektere hverandre, men det var veldig da, etter min mening.. 

Som sagt, så er faren min veldig streng på at man ikke skal kalle hverandre stygge ting, uansett hvor små banneorda kan være, men det var jo ikke selve det at jeg kalte han dum han ble sur over, men at jeg sa jeg ikke trengte han og i tillegg har hvert respektløs tidligere, så begeret rant over. 

Hvor gammel er du egentlig? 16, 17, 18?

Jeg er 17, hvordan det?

Anonymkode: 8ca71...3a4

[FruN]

Som sagt, så er faren min veldig streng på at man ikke skal kalle hverandre stygge ting, uansett hvor små banneorda kan være, men det var jo ikke selve det at jeg kalte han dum han ble sur over, men at jeg sa jeg ikke trengte han og i tillegg har hvert respektløs tidligere, så begeret rant over. 

Jeg er 17, hvordan det?

Anonymkode: 8ca71...3a4

Bare lurte  

De fleste, særlig i tenåra og enda mer i slutten av de, har gjerne en holdning hvor de "vet best", "kan alt" og "trenger ingen". Så for meg er det du gjengir av krangelen noe jeg fort hadde forventet av min 17-åring. Men alle er jo forskjellige.. Men at du reagerer så sterkt på dette, håper jeg faren din får med seg. Og at dere finner ut av dette. 

[AnonymBruker]

Bare lurte  

De fleste, særlig i tenåra og enda mer i slutten av de, har gjerne en holdning hvor de "vet best", "kan alt" og "trenger ingen". Så for meg er det du gjengir av krangelen noe jeg fort hadde forventet av min 17-åring. Men alle er jo forskjellige.. Men at du reagerer så sterkt på dette, håper jeg faren din får med seg. Og at dere finner ut av dette. 

Jeg gikk inn i stua og spurte mamma om hun kjøpt den kjolen til lillesøster som lillesøster hadde ønsket seg. Mamma sa hun skal kjøpe den snart, noe hun har sagt siden i sommer, så jeg ble litt hissig og sa at jeg vil at søsteren min skal få det hun vil ha, for det fikk ikek alltid jeg når jeg var lita, og da snakket faktisk pappa, men han sa nedverdigende ting om meg, også jeg prøvde å motsi han litt, men så sa han at jeg skal holde munn og at han aldri kommer til å tilgi meg, i alle fall ikke fra hjertet, og jeg har bare lyst til å ta livet av meg selv nå. Jeg aner ikke hva jeg gjorde som gjorde han så utrolig skuffa, såra og sint. Jeg tror ikke vi noen gang kommer til å finne ut av dette. Jeg har alltid vist at jeg er mislykka, men ikke så mye at jeg aldri kan tilgis

Anonymkode: 8ca71...3a4

[FruN]

Vet du...for meg høres det ut som det er faren din som oppfører seg som en respektløs drittunge..

[AnonymBruker]

Flytt. En hormonell 17 år gammel jente synes jeg man skal kunne tilgi mye rart. Greit å bli sint og at det får konsekvenser, men som voksen forelder kan man ikke drive å ikke tilgi barna sine og ikke svare dem når de ringer på telefonen. 

Høres ut som om du kommer fra en ganske konservativ familie. Er det religion i bildet også, kanskje? Jeg ville tenkt på å flytte ut. Kanskje du har familie eller en venn du kan være hos noen dager eller en uke?

Anonymkode: 2c450...863

[Gjest Sisti]

Faren din høres ikke helt "normal" ut. Han overdramatiserer noe veldig! Kan du vise han denne tråden? Kanskje det får han til å se at han er fryktelig barnslig (eller kanskje han ser at du ikke fremstiller historien helt riktig?). 

Dukan nesten ikke gjøre så mye mer enn det. Han er voksen, du kan ikke få han til å endre seg. Vil han være en tverr, langsur mann, så vil han det. Vil han ikke ha et forhold til dattera si, så vil han ikke. Du kan ikke tvinge han, men du kan innse at det er han som er den vanskeligste av dere to. Vrange  voksne er det mindre håp for enn vrange tenåringer. 

Hvsier  sier moren din? Syns hun oppførselen hans er helt ok? 

[AnonymBruker]

Flytt. En hormonell 17 år gammel jente synes jeg man skal kunne tilgi mye rart. Greit å bli sint og at det får konsekvenser, men som voksen forelder kan man ikke drive å ikke tilgi barna sine og ikke svare dem når de ringer på telefonen. 

Høres ut som om du kommer fra en ganske konservativ familie. Er det religion i bildet også, kanskje? Jeg ville tenkt på å flytte ut. Kanskje du har familie eller en venn du kan være hos noen dager eller en uke?

Anonymkode: 2c450...863

Ja du har rett, jeg kommer fra en konservativ familie, med ganske strenge foreldre i grunn (i alle fall pappa). Det er ikke akkurat religion med i bildet (selv om begge mine foreldre vokste opp med det i livet), men mer ''kultur'' på en måte. At en skal respektere foreldre og ikke såre dem etc. (selv mener foreldrene mine at de aldri har gjort noe særlig for å såre foreldrene sine, og at jeg er ganske utakknemlig i forhold til det de var). 

Det blir ikke på noen som helst måte at jeg kan flytte ut, da hadde foreldrene mine flydd i taket. Jeg får ikke engang lov til å overnatte hos venner, så langt ifra å flytte ut før jeg er 18. Jeg har dessverre ikke familie i nærheten her jeg bor, ellers hadde jeg gladelig dratt til nærmeste familie. 

Faren din høres ikke helt "normal" ut. Han overdramatiserer noe veldig! Kan du vise han denne tråden? Kanskje det får han til å se at han er fryktelig barnslig (eller kanskje han ser at du ikke fremstiller historien helt riktig?). 

Dukan nesten ikke gjøre så mye mer enn det. Han er voksen, du kan ikke få han til å endre seg. Vil han være en tverr, langsur mann, så vil han det. Vil han ikke ha et forhold til dattera si, så vil han ikke. Du kan ikke tvinge han, men du kan innse at det er han som er den vanskeligste av dere to. Vrange  voksne er det mindre håp for enn vrange tenåringer. 

Hvsier  sier moren din? Syns hun oppførselen hans er helt ok? 

Mamma har lært seg og forstått hvordan oppførselen til pappa er, og at det ikke er noe vits i å diskutere med han, selv om jeg tror hun prøver å snakke med han hver kveld om at han må tilgi meg (har overhørt bittelitt). Pappa er en sta fyr, så når han har bestemt seg, er det ingen verdens ting som kan få han til å forandre mening.

Er det rart at jeg ønsker at det skal skje meg noe? Jeg har så utrolig lyst til å skade meg, bare så jeg kan få bittelitt oppmerksomhet av han, et blikk med følelser. Han ser jo for søren ikke på meg en gang! Jeg har siden jeg har hvert lita visst at jeg og pappa aldri kom til å få far-datter forhold, men det sårer likevel at det har gått så langt som dette. Når jeg ser han tulle med søsknene mine, stikker det i hjertet, for jeg kan ikke huske at han har hvert sånn med meg liksom (ikke mye i alle fall).

Anonymkode: 8ca71...3a4