Har du kuttet kontakten med din familie?

[AnonymBruker]

Ja, har du kuttet kontakten med din egen familie, og hva var så årsaken?

Hvordan taklet din partner det da h*n fikk høre at du ikke hadde noen familiekrets ?

Jeg har ganske så anstrengt forhold til min familie, og vurderer å kutte de helt ut etterhvert. Er bare veldig redd for at min potensielle partner vil se på det som noe negativt eller at jeg har noen form for laster som er "skumle".

Faktumet er at jeg har en ganske så overfladisk familie der fasade betyr alt, som fungerer så lenge de får det som de vil.

Gjennom oppveksten så forsømte min manipulerende mor meg fordi jeg var ikke et perfekt nok barn. Og min far har aldri giddet å blande seg inn eller ta tak i det. Han har også vært en egoistisk far til tider som ga F meg når jeg trengte det mest. Så ja her er min historie  Hva er din ?

Anonymkode: 11c70...e5e

[AnonymBruker]

Jeg har kutta all kontakt med mine fraskilte foreldre, underlig nok av samme grunn. Dem begge lyver grovt til meg, samt dem baksnakker meg til alt og alle. Psykisk sett har jeg er det myyye bedre uten dem.

 

Som deg så tenker jeg også på hva evt framtidige partner(e) vil tenke om det. Jeg har jo en viss ballast pga foreldrene mine. Har jo lært det på en harde måten at man kan ikke stole på NOEN.

Spørs om det blir noen partner gitt. De alle kan finne ei som er vesentlig bedre enn meg...

Anonymkode: d93dd...f3f

[Gjest nicecar]

Jøss, høres ut som mine egne foreldre. Min mor som kan være en manipulerende bitch og min far som er passiv fordi han ikke orker dramaet. Som dere andre så tenker jeg også mye på hva en fremtidig partner vil si, eller hvordan han vil takle det. For jeg har også innsett at min familie er ikke noen jeg ønsker å ha kontakt med når jeg får egen familie.

Men igjen, partner eller ei, det er ikke deres/våres skyld at familiene er som de er. De får enten innfinne seg i det eller bare forsvinne. Familiebakgrunn er det svært lite man kan gjøre med. Blir for dumt å holde kontakten med familien kun for å gi partneren en form for fornøyelse.

[Snadder]

Har ikke kuttet kontakten men har begrenset den veldig. Men jeg er åpen med kjæresten min om hvorfor jeg har valgt og gjøre det.

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet kontakten med min nærmeste familie etter å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i mange år, noe som resulterte i at jeg ble gravid med min far som 16 åring og at barnet døde ved fødselen pga misdannelser.

Min mor visste dette uten å foreta seg noe.

Min far ble dømt og jeg har mottatt voldsoffererstaning. Min mor påsto under rettssaken at hun ikke visste noen ting.

På denne bakgrunnen besluttet jeg aldri mer å ha kontakt med noen av dem igjen. Dette er faktisk mye vanskeligere enn man skulle tro. Dersom ikke folk vet årsaken (og den ønsker jeg jo ikke å brette ut for hvem som helst i alle anledninger) så prøver de nesten uten unntak å påvirke meg til å gjennoppta kontakten. Jeg er den som faktisk må sitte å forsvare meg med svada-prat hvis jeg ikke ønsker å fortelle sannheten.

Folk tror ofte at jeg er sær, vanskelig og bortskjemt som ikke har kontakt med foreldrene mine.

Hvis man kommer i en situasjon hvor noen ikke har kontakt med foreldrene sine, så respekter det uten spørsmål. Det er ofte en meget god grunn til at man har valgt bort sin mor og far eller andre nære familiemedlemmer. Tror veldig få gjør det uten en god grunn.

Anonymkode: 5428a...2a8

[Gjest]

Jeg har kuttet all kontakt med min far.

[AnonymBruker]

Kuttet all kontakt med familien (av samme grunn som deg + enda mer), samboeren min syntes det var rart i begynnelsen - og trodde at jeg overdrev. Men så fikk han høre fra vennene mine + se hvordan de oppførte seg med egne øyne, og nå støtter ham meg 100%.

Jeg har blitt "hel" etter at jeg kuttet kontakten, alle aspekter ved livet mitt er blitt bedre og jeg kan med hånden på hjertet si at de ikke fortjener meg som datter.

Jeg trodde aldri jeg skulle klare å bli "normal", men jeg har en helt fantastisk samboer som fra dag én har nektet å behandle meg som "hun med en oppvekst fra helvete" og jeg kan si at det å kutte all kontakt med mamma og pappa er det beste jeg noen gang har gjort - men også det vanskeligste.

Det ER sårt, spesielt i julen, å ikke ha en familie. Men det positive utveier det negative, og jeg er endelig lykkelig. Jeg gleder meg til å en dag starte min egen familie, med helt andre verdier enn det jeg har vokst opp med.

Åh, jeg er glad jeg slipper å ha dem (og negativiteten deres) i livet mitt mer!

Anonymkode: 9d09d...a36

[AnonymBruker]

Ja, jeg har kuttet all kontakt med mine fraskilte foreldre, hvilket jeg gjorde i en alder av 30 år. Jeg ble behandlet som et 2.rangs barn (i forhold til mine søsken) og opplevde mange svært opprivende krangler (mellom mine foreldre), som jeg til slutt valgte å si at jeg ikke orket å være vitne til lengre. ALT ble bedre etter at jeg kuttet kontakten med de, og jeg kan garantere at jeg aldri vil gjenoppta kontakten igjen heller. 

Da jeg fikk kjæreste etter dette var den første samtalen omkring temaet veldig vanskelig. Han kunne liksom ikke forstå at mine foreldre var såå urimelige, og foreslo mange ganger at jeg burde være den tilgivende parten og strekke ut en hånd. Først da jeg kom med detaljer om alkoholmisbruk, drapstrusler osv. forstod han at dette var et tema som jeg er foretrekker å legge lokk på. Flere i hans familie har nok stusset over hvorfor min familie er fraværende, men det kan jeg fint leve med. Mannen min vet alt nå, og forstår! Det var vondt og vanskelig å rippe opp i gamle sår, men da det var overstått var det en byrde mindre å ha på seg. 

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke brøt kontakten med mine foreldre for lenge siden! 

Anonymkode: 155c7...6dd

[Gjest koho]

Jeg kuttet all kontakt med min far da jeg var 18-19 år. Han var under oppveksten lite tilstedeværende, men likevel min store helt da jeg først så han. Etter at jeg ble eldre viste han ingen interesse for noen av sine barn og vi snakket/så hverandre aldri. Livet hans raste da han var utro og begynte å drikke. Han har lurt min farmor for alle pengene hun har, samt solgt familiehytta og drukket opp og sløst bort alt. Jeg har gitt opp, men han hadde en stund andre som prøvde å hjelpe han, men han er ikke interessert. 

Jeg har ingen problemer med å evt. fortelle dette til en kjæreste, men jeg vil ikke legge ut om detaljer til hans familie osv. Dette er en del av meg, men jeg er glad jeg tok valget selv om det var vanskelig og til tider fortsatt er det. 

[Jerry Lee]

Nei. Men min søster kuttet ut meg. Slo hånda av meg når jeg trengte henne, egentlig.....

[AnonymBruker]

Ja. Min søster. Kommer aldri i livet til å snakke med henne igjen. 

Anonymkode: 8bc98...184

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Min søster. Kommer aldri i livet til å snakke med henne igjen. 

Anonymkode: 8bc98...184

Hvordan fant du denne tråden fra 2015?

Anonymkode: 0121c...3aa

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan fant du denne tråden fra 2015?

Anonymkode: 0121c...3aa

Gamle tråder kommer opp hvis du googler noe lignende

Anonymkode: 436e6...435

[AnonymBruker]

 Jeg og lillebroren min har for lengst kuttet all kontakt med storesøsteren vår.                

 Men vi har jo en del annen familie / øvrig slekt da, så vi er ikke fullstendig uten familie...    

Anonymkode: 5f86b...294

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet all kontakt med farssiden. Mye løgner og svik fra flere fra den siden. Men jeg har jo morssiden da, så har jo en del familie og slekt likevel. 

Anonymkode: 08f09...cea

[AnonymBruker]

Fordi moren min er en narsissist. Psykisk terror gjennom hele oppveksten og som voksen. Man måtte gå på eggeskall hjemme, man visste aldri hvilket humør ho var i og det måtte man alltid passe på. Når ho var sur så behandlet ho deg som luft, og da fikk man ikke mat hjemme heller og ho kunne være sur på deg i flere måneder i strekk, og ofte visste man ikke hva man hadde gjort galt heller. Ho satt alltid oss søsken opp mot hverandre og snakka stygt om oss til hverandre, hvem sin tur det var å bli snakka om kom ann på hvem ho likte minst akkurat da. Ingenting var noensinne bra nok uansett. Hadde vi vaska hele huset gikk ho rundt å leita etter ting som ikke var gjort bra nok, så vi måtte da gjøre alt på nytt flere ganger. Hadde vi fått 6ere i de fleste fag men for eksempel 4 i et var det den dårlige karakteren som var fokuset. Null privatliv, jeg hata å være ute med venner for da visste jeg at når jeg kom hjem hadde ho gått gjennom alle tingene mine. Ho kasta meg ut en gang fordi jeg hadde glemt at jeg hadde en skje på rommet mitt når ho hadde spurt om jeg hadde noe bestikk eller tallerkener på rommet. Da mente ho jeg hadde løyet til ho. Bursdagene mine etter jeg ble ungdom var alltid jævelige, ho var alltid sur på meg den dagen. 

Men det tok lang tid før jeg tok det steget å kutte kontakten helt. Tankene om at ho har sine gode sider, ting kommer sikkert til å bli bedre, dårlig samvittighet etc. Pleide alltid å ta overhånd, men denne siste gangen fikk jeg helt nok og endelig innså jeg at det kommer aldri til å endre seg. Kutta kontakten med faren min også fordi jeg hater at han alltid satt ho først. Hvis noe var galt snakket han alltid om hva vi måtte gjøre bedre, hva vi måtte endre på, hvorfor vi hadde gjort noe galt. Det hjalp aldri å prøve å fortelle hvordan det var for oss. Og han har det jo likt, ho blir sur på han og snakker ikke med han over lang tid, og han gjemmer seg i garasjen. Så gudene veit hvorfor han holder ut og hvorfor ho alltid var viktigere. Han fortalte en gang at han grua seg alltid til å dra på jobbreiser fordi da visste han ikke hvordan vi hadde det eller om vi fikk noe mat. En gang de skulle på ferie i 3 uker uten meg fordi ho var sur på meg, hadde ho ikke tenkt å gi meg noe penger til å kjøpe mat, så faren min hadde tatt ut penger og gjemt det i en skuff så ho ikke skulle få vite det. 

Beklager veldig langt innlegg, har ikke snakka om det siden jeg kutta kontakten og kjente det var litt godt å skrive mye av det ned. Men samboeren min synes det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å være sånn og det tok litt tid før han forsto hvor ille ho er og hvordan ting har vært. Men nå har han endelig skjønt det og støtter meg i å ikke ha kontakt. Han kommer fra en veldig snill familie så ikke lett å sette seg inn i hvordan jeg har hatt det. Det har vært veldig bra for meg psykisk og deilig å slippe det presset med å alltid gjøre ting for å holde ho glad. Noe som er en umulig oppgave. 

Anonymkode: 4ec9d...2f7

[AnonymBruker]

Min far er død og min mor utsatte meg for psykisk terror og emosjonelle overgrep gjennom hele barndommen. Jeg kuttet henne ut da min far døde. 

Jeg har ikke noe i mot familien på farssiden, de er greie folk. Men vi har aldri egentlig kjent hverandre og det føles ikke naturlig å ha kontakt med dem.

Familien på morssiden har nok ikke mye pent å si om meg siden jeg rett og slett bare meldte meg ut, men de vet ikke hva jeg ble utsatt for i årevis og hvor mye det har påvirket meg i negativ forstand. Jeg har fremdeles dager hvor jeg nesten ikke orker å leve, fordi det er så sinnssykt vanskelig å reparere alt det moren min ødela i meg. Føler meg ofte som en totalt feil person.

Jeg gruer meg til å fortelle at jeg ikke «har» foreldre til en eventuell kjæreste. Man er jo liksom en frik da. Men på plussiden er det ikke så mange som vil ha et litt ødelagt menneske uansett, så jeg tror ikke det blir noe stort problem for meg.

Anonymkode: 0692c...78d

[AnonymBruker]

På 8.12.2015 den 20.24, AnonymBruker skrev:

Ja, har du kuttet kontakten med din egen familie, og hva var så årsaken?

Hvordan taklet din partner det da h*n fikk høre at du ikke hadde noen familiekrets ?

Jeg har ganske så anstrengt forhold til min familie, og vurderer å kutte de helt ut etterhvert. Er bare veldig redd for at min potensielle partner vil se på det som noe negativt eller at jeg har noen form for laster som er "skumle".

Faktumet er at jeg har en ganske så overfladisk familie der fasade betyr alt, som fungerer så lenge de får det som de vil.

Gjennom oppveksten så forsømte min manipulerende mor meg fordi jeg var ikke et perfekt nok barn. Og min far har aldri giddet å blande seg inn eller ta tak i det. Han har også vært en egoistisk far til tider som ga F meg når jeg trengte det mest. Så ja her er min historie  Hva er din ?

Anonymkode: 11c70...e5e

oi.

Anonymkode: 11c70...e5e

[AnonymBruker]

Ts her

På 8.12.2015 den 20.24, AnonymBruker skrev:

Ja, har du kuttet kontakten med din egen familie, og hva var så årsaken?

Hvordan taklet din partner det da h*n fikk høre at du ikke hadde noen familiekrets ?

Jeg har ganske så anstrengt forhold til min familie, og vurderer å kutte de helt ut etterhvert. Er bare veldig redd for at min potensielle partner vil se på det som noe negativt eller at jeg har noen form for laster som er "skumle".

Faktumet er at jeg har en ganske så overfladisk familie der fasade betyr alt, som fungerer så lenge de får det som de vil.

Gjennom oppveksten så forsømte min manipulerende mor meg fordi jeg var ikke et perfekt nok barn. Og min far har aldri giddet å blande seg inn eller ta tak i det. Han har også vært en egoistisk far til tider som ga F meg når jeg trengte det mest. Så ja her er min historie  Hva er din ?

Anonymkode: 11c70...e5e

Ts her, flere år etter. Trodde aldri at jeg kom til å kjenne igjen min egen anonyme tråd, da dette er så lenge siden..men jo, jeg har kuttet ut kontakten med de nå. Det er utrolig befriende å ikke ha de i livet mitt lenger, samtidig som jeg merker et savn til tider. Men sånn har det blitt og sånn kommer det til å fortsette å være.

Anonymkode: 11c70...e5e

[AnonymBruker]

Min familie var kanskje dysfunksjonell på en måte selv om jeg aldri tenkte noe over det. Vi var liksom fem personer som bodde i samme hus og spiste noen måltider sammen. (jeg har noen vage minner om at vi var mer samlet da vi ungene var helt små, men etterhvert som vi ble større slapp vi liksom taket i hverandre)  Vi fortalte ikke hverandre ting, vi klemte ikke hverandre, men vi kranglet heller ikke. Det er veldig rart å tenke tilbake på, men vi var på en måte bare der, jeg greier ikke å beskrive det annerledes.

Jeg hadde gode venninner, og fikk et nært forhold til spesielt et av deres foreldrepar, noe som sikkert var fint for meg og mitt forhold til andre.  Det rare er at når jeg tenker tilbake på det så syntes jeg ikke den gang at det var noe rart med disse forskjellene i familier.  Jeg tenkte aldri over at noe manglet i min familie. 

Nå som jeg er voksen har jeg nesten ikke kontakt med familien. Ringer foreldrene mine kanskje et par ganger i året, og de ringer omtrent like ofte til meg. Jeg besøker dem en gang i året, enten jul eller sommerferie, de besøker aldri meg. Søsken treffer jeg kanskje når jeg er hos foreldrene mine, ellers ingen kontakt.  Men kutte dem ut helt, nei det gjør jeg ikke.

Anonymkode: 69f9e...7fb