Å vedlikeholde vennskap.

[AnonymBruker]

De siste par årene har gått unna, det er nesten som om jeg ikke har hatt tid til å trekke pusten underveis, så hektisk har det vært.
Det hektiske livet har ikke vært selvvalgt, det har vært snakk om 2 tilfeller av kreft i nærmeste familie, 2 tilfeller av annen alvorlig og langvarig sykdom, 4 dødsfall, mennesker som har vært avhengige av meg i hverdagen, og begrensninger på grunn av egen sykdom.

Dette vet venninnene mine om.

Jeg er allerede fysisk og psykisk utslitt, men prøvelsene er ikke over ennå, og det venninnene mine ikke vet, er at familien venter på å få bekreftet det 3. krefttilfellet på 4 år.
Hvis vi får denne bekreftelsen, står familien overfor en særdeles tøff tid! 
Den kan mest sannsynlig ikke opereres eller behandles på en god måte, og selv om den kan behandles, er prognosene veldig dårlige.
Det mest sannsynlige utfallet er død innen 6 mnd, og tiden frem til da vil i stor grad være preget av sykdommen.  (Smerter, redsel, fortvilelse, sorg, ønsker om å skape gode opplevelser for den syke, og gode minner for oss pårørende, praktiske ting osv)

Jeg har vært, og er fremdeles, nødt til å prioritere familien og meg selv.  Jeg må holde meg oppegående både fysisk og psykisk, og derfor har jeg måttet prioritere å hvile når jeg kan.
Men midt oppi dette jeg har samtidig prøvd, så godt jeg kunne, å opprettholde vennskap. 
Jeg har sendt meldinger om at "jeg har ikke glemt deg, og håper vi snart kan møtes igjen", og vi hatt noen gode telefonsamtaler om dem og deres. Men jeg har forståelse for at dette ikke er tilstrekkelig for å opprettholde vennskap.
De siste 8 ukene har det vært mest enveiskommunikasjon, og jeg forstår at de har mistet tålmodigheten med meg.  En viss gjensidighet er nødvendig for at et vennskap skal fungere.
 

Jeg må legge til at jeg er en svært privat person, og selv om jeg har vært åpen med venninnene mine om hva som skjer i livet mitt, er ikke dette noe vi snakket om.  Samtalene har i all hovedsak handlet om dem, deres gjøren og laden, og veldig lite om meg og mitt.

Men uansett, nå står jeg uten venninner!  Jeg har ingen igjen.
Jeg får ikke lenger svar på meldingene mine, og ingen svarer når jeg ringer.

Det er forståelig!  Jeg kan ikke legge skylden på noen annen enn meg selv. 
Det er sikkert mye jeg kunne gjort annerledes underveis, det er lett å være etterpåklok, men til syvende og sist er det jeg som ikke har strukket til, og det er jeg som har sviktet.

Men det føles trist! 

 

 

Anonymkode: 1cfb3...9d3

[AnonymBruker]

Her har venninnene dine sviktet kjære deg. Du har vært gjennom og står i tøffe ting, og de burde støttet deg. Fortsett å sende meldinger nå og da du,  og se om det endrer seg. Oppnår du kontakt så ta en prat om situasjonen med de. 

Anonymkode: 66e21...c84

[ekkoet]

Du avslutter ikke med noe spørsmål, så er kanskje litt usikker på hvilke tilbakemelding du ønsker.

 

Uansett, sykdom er unntakstilstand, jeg kan ikke skjønne at vennene dine venter at du skal ha overskudd til dem oppi situasjonen du er i. 

Vennskap bør dessuten tåle en pause på en lang stund uten at de trenger "vedlikehold". Det kan være annerledes for menn, men jeg har kamerater jeg ikke har vært med på 2 år, men når vi treffes så er det som alt var før.

Samtidig kan sykdom av denne typen være veldig vanskelig å forholde seg til også for dem. Jeg sier ikke at du skal ta hensyn til dette, men det kan være at de ikke helt vet hvordan de skal behandle deg.

 

[Gjest Haaploes]

Jeg synes venninnene dine burde klart å være der. Samtidig kan det være at de rett og slett ikke vet hvordan de skal forholde seg til det hele, og dersom du ikke sier så mye om tingenes tilstand så er det også vanskelig for dem å forstå. I et vennskap er man nødt til å gi og ta, også når det kommer til informasjon om hva som foregår i hverandres liv.

Dersom det er snakk om en venninnegjeng, eventuelt kvinner som i det minste kommer overens, er det noen mulighet for at du kan samle alle sammen til middag? Én kveld hvor du kan senke skuldrene og kose deg i venners selskap hadde kanskje gjort deg godt?

Det høres ut som om de siste årene har vært relativt kaotiske. Jeg ønsker deg alt godt.

[AnonymBruker]

Her har venninnene dine sviktet kjære deg. Du har vært gjennom og står i tøffe ting, og de burde støttet deg. Fortsett å sende meldinger nå og da du,  og se om det endrer seg. Oppnår du kontakt så ta en prat om situasjonen med de. 

Anonymkode: 66e21...c84

Jeg klarer ikke helt se hvordan venninnene mine har sviktet meg, men at det hadde vært godt med støtte nå, er det ikke tvil om.

Å fortsette sende meldinger vet jeg ikke om jeg vil gjøre nå.  Det gjør så vondt å ikke få svar, og det hele blir ekstra tungt.

Du avslutter ikke med noe spørsmål, så er kanskje litt usikker på hvilke tilbakemelding du ønsker.

 

Uansett, sykdom er unntakstilstand, jeg kan ikke skjønne at vennene dine venter at du skal ha overskudd til dem oppi situasjonen du er i. 

Vennskap bør dessuten tåle en pause på en lang stund uten at de trenger "vedlikehold". Det kan være annerledes for menn, men jeg har kamerater jeg ikke har vært med på 2 år, men når vi treffes så er det som alt var før.

Samtidig kan sykdom av denne typen være veldig vanskelig å forholde seg til også for dem. Jeg sier ikke at du skal ta hensyn til dette, men det kan være at de ikke helt vet hvordan de skal behandle deg.

 

Jeg vet ikke selv hva jeg ville ha av tilbakemeldinger.  Jeg måtte bare få sorgen ut et sted, og da ble det her.

Jeg tror ikke det er annerledes for kvinner enn for menn, men jeg tror noen vennskap tåler mer avstand enn andre.  Mine gjorde visst ikke det.

Alvorlig sykdom er vanskelig å forholde seg til, spesielt for de som ikke står midt oppe i det, og selv om jeg forstår at kanskje ikke vet hvordan de skal behandle meg, hadde de vel svart på meldingene mine hvis de ønsket å ha videre kontakt?

Jeg synes venninnene dine burde klart å være der. Samtidig kan det være at de rett og slett ikke vet hvordan de skal forholde seg til det hele, og dersom du ikke sier så mye om tingenes tilstand så er det også vanskelig for dem å forstå. I et vennskap er man nødt til å gi og ta, også når det kommer til informasjon om hva som foregår i hverandres liv.

Dersom det er snakk om en venninnegjeng, eventuelt kvinner som i det minste kommer overens, er det noen mulighet for at du kan samle alle sammen til middag? Én kveld hvor du kan senke skuldrene og kose deg i venners selskap hadde kanskje gjort deg godt?

Det høres ut som om de siste årene har vært relativt kaotiske. Jeg ønsker deg alt godt.

De vet hva som foregår, for med unntak av siste tilfellet som vi ikke har bekreftet ennå, har jeg vært åpen med dem om det, men du har sikkert rett i at de ikke forstår helt hva jeg har gått igjennom de siste årene.
Det er sikkert vanskelig å forstå når man ikke har vært i samme situasjon selv.
Et godt eksempel på det, er da den ene venninnen min mistet sin far for en stund siden,  sa hun til meg i etterkant at "hadde jeg visst hvor tungt det var å miste en forelder, hadde jeg stilt mer opp for deg enn hva jeg gjorde da din far døde".

Å samle alle til middag er en veldig god idé, men med fare for å virke negativ, er jeg redd at det er for sent.
Som sagt er det ingen av dem som svarer meg lenger.

Takk for gode ønsker.

 

Anonymkode: 1cfb3...9d3

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen, har slitt med sykdom og rus, vært innlagt og på rehab, mens andre venner får seg nye venner hele tiden, så har jeg vært innesperret og i behandling. Vanskelig å vedlikeholde vennskap da, og i dag sitter jeg igjen uten venner, for de har tatt det for gitt at jeg også har fått meg nye venner på min kant.

Anonymkode: 3aa5f...3d1

[dreamerspalace]

Kjære deg! Dette var sterkt å lese. 

Jeg har aldri vært i en lignende situasjon selv, men jeg personlig ville aldri kuttet kontakten med deg. Hvis du, som du skriver, har fortalt dem som har skjedd innad i familien synes jeg det er merkelig at de nå plutselig ikke svarer på meldinger og telefoner. Du får kjenne på det selv, hvor lenge du orker å "mase" på dem, men ikke slit deg ut. Som sagt, synes jeg venninnene dine oppfører seg veldig merkelig, og det er spesielt at de ikke stiller opp når du er i den situasjonen du er i!

Du må i alle fall ALDRI føle at det er du som har sviktet! Det har du nemlig ikke! 

[Gjest O.G.]

Kan være de andre sliter med noe også og at det er grunnen til at de ikke tar mye kontakt. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen, har slitt med sykdom og rus, vært innlagt og på rehab, mens andre venner får seg nye venner hele tiden, så har jeg vært innesperret og i behandling. Vanskelig å vedlikeholde vennskap da, og i dag sitter jeg igjen uten venner, for de har tatt det for gitt at jeg også har fått meg nye venner på min kant.

Anonymkode: 3aa5f...3d1

Det var trist å høre.    Det er vanskelig å vedlikeholde vennskap når man står midt oppe i vanskelige situasjoner!

 

Kjære deg! Dette var sterkt å lese. 

Jeg har aldri vært i en lignende situasjon selv, men jeg personlig ville aldri kuttet kontakten med deg. Hvis du, som du skriver, har fortalt dem som har skjedd innad i familien synes jeg det er merkelig at de nå plutselig ikke svarer på meldinger og telefoner. Du får kjenne på det selv, hvor lenge du orker å "mase" på dem, men ikke slit deg ut. Som sagt, synes jeg venninnene dine oppfører seg veldig merkelig, og det er spesielt at de ikke stiller opp når du er i den situasjonen du er i!

Du må i alle fall ALDRI føle at det er du som har sviktet! Det har du nemlig ikke! 

Tusen takk for gode ord! 

Jeg sendte en melding til alle i går ettermiddag, der jeg ønsket dem en god adventstid og ytret et håp om at vi fikk møtes snart igjen, men ingen respons fra noen ennå.

Kan være de andre sliter med noe også og at det er grunnen til at de ikke tar mye kontakt. 

At de ikke tar kontakt tenker jeg ikke så mye på, men at ingen av dem besvarer meldinger og telefoner synes jeg er rart.

Det kan være at det har kommet til noe de siste ukene hos noen av dem, men hos alle?
Dessverre tror jeg at de har mistet tålmodigheten med meg.
Som jeg sa, jeg klandrer ikke noen av dem for det, men jeg synes det er trist.
 

Anonymkode: 1cfb3...9d3

[AnonymBruker]

Her har venninnene dine sviktet kjære deg. Du har vært gjennom og står i tøffe ting, og de burde støttet deg. Fortsett å sende meldinger nå og da du,  og se om det endrer seg. Oppnår du kontakt så ta en prat om situasjonen med de. 

Anonymkode: 66e21...c84

Her syr man puter på folk!! Dummeste jeg har hørt. Hvordan kan de støtte henne når hun ikke forteller noe? 

Det som har skjedd fra deres side: De prøver å ta kontakt, ts svarer ikke. De sender melding, ts svarer ikke. Osv. Hva er det å støtte? Beklager ts,men du er jo ikke en god venn selv. Det er derfor du føler du ikke har gode venner.

 

En GOD venn hadde vist hva problemet er. en OK venn hadde vist at det er "noe" , men en bekjent er en man bare ikke forteller noe til, og ignorerer i et år. Sorry

Anonymkode: 0433c...18e

[AnonymBruker]

Her syr man puter på folk!! Dummeste jeg har hørt. Hvordan kan de støtte henne når hun ikke forteller noe? 

Det som har skjedd fra deres side: De prøver å ta kontakt, ts svarer ikke. De sender melding, ts svarer ikke. Osv. Hva er det å støtte? Beklager ts,men du er jo ikke en god venn selv. Det er derfor du føler du ikke har gode venner.

 

En GOD venn hadde vist hva problemet er. en OK venn hadde vist at det er "noe" , men en bekjent er en man bare ikke forteller noe til, og ignorerer i et år. Sorry

Anonymkode: 0433c...18e

Hvilken problemstilling svarer du på?  Det er i alle fall ikke min.

Jeg svarer på alle henvendelser, men har de siste 8 ukene ikke vært flink til å ta kontakt selv.
De vet om alt viktig som skjer i livet mitt, selv om jeg er privat og ikke utbroderer og kommer med detaljer.
Det siste vet de ikke, fordi det har vi akkurat fått vite selv.

Jeg synes det er trist at jeg har mistet vennene mine på grunn av alt som har skjedd men vis meg ett sted hvor jeg har klandret dem for at de har kuttet meg ut!

Anonymkode: 1cfb3...9d3

[Gjest morgendis]

Her går det nok på manglende forståelse fra deres side, for det er vanskelig å skulle støtte noen når man egentlig ikke helt vet hva de gjennomgår. 8 uker uten kontakt fra din side er mest sannsynlig ikke nok til å ta "livet av" et vennskap - det har nok heller vært den berømte dråpen fra deres side. Burde de vise mer forståelse? Ja, absolutt. Men de klarer nok ikke helt å forstå hva du egentlig går gjennom. På mange måter lever du i en annen verden enn de, der prioriteringer og tanker er helt forskjellige fra dem selv. 

Om du vil forsøke og lappe sammen vennskapet så må du rett og slett være helt ærlig med de. Skriv et brev, vær ydmyk og fortell dem hvordan du har det og at du trenger dem. 

Jeg håper virkelig du hører fra de - du fortjener virkelig ikke å sitte uten venner på toppen av det hele. 

[AnonymBruker]

Her går det nok på manglende forståelse fra deres side, for det er vanskelig å skulle støtte noen når man egentlig ikke helt vet hva de gjennomgår. 8 uker uten kontakt fra din side er mest sannsynlig ikke nok til å ta "livet av" et vennskap - det har nok heller vært den berømte dråpen fra deres side. Burde de vise mer forståelse? Ja, absolutt. Men de klarer nok ikke helt å forstå hva du egentlig går gjennom. På mange måter lever du i en annen verden enn de, der prioriteringer og tanker er helt forskjellige fra dem selv. 

Om du vil forsøke og lappe sammen vennskapet så må du rett og slett være helt ærlig med de. Skriv et brev, vær ydmyk og fortell dem hvordan du har det og at du trenger dem. 

Jeg håper virkelig du hører fra de - du fortjener virkelig ikke å sitte uten venner på toppen av det hele. 

At disse ukene med ingen kontakt fra min side var dråpen som fikk det til å renne over, er det jeg også tror.
Jeg tror de forstår på et intellektuelt nivå at det har vært vanskelig for meg de siste årene, og jeg tror de forstår at jeg har prøvd så godt jeg kunne å være der for dem, men dette er på et teoretisk nivå.  Jeg er enig med deg i at de ikke forstår hva dette i praksis har kostet av meg, og familien for øvrig.

Om jeg vil forsøke å kontakte dem igjen, vet jeg ikke.
Det vil ta mange måneder før alt blir som normalt igjen, på grunn av den nyoppståtte situasjonen, og jeg tror ikke jeg kan forvente noe mer fra dem nå.

Anonymkode: 1cfb3...9d3