Hva kan hun gjøre?

[AnonymBruker]

Min gode venninne sliter en del med faren til sine to barn på 5 og 2 år. De har hele tiden vært i et av/på forhold som det ikke er mulig å bli klok på. Hun er virkelig hodestups forelsket i fyren. De har hver sin leilighet fordi han ikke vil flytte med henne og barna. 

Jeg blir så oppgitt, fordi hun stadig kommer gråtende til meg. Han er en veldig sjarmerende fyr, god på bunnen tror jeg, men temperaturen blir også høy og de krangler mye. Han er ingen A4 pappa og har gjort mye lite gjennomtenkt og uansvarlig (barnevernet har undersøkt ved et par anledninger som jeg har blitt fortalt). Hun kan ikke regne med han i hverdagen, hun vet ikke når han finner det for godt å være noen dager med henne og barna i hennes leilighet, eller hvor han sover.. 

Så til problemet, både hun og jeg (som er med barna ofte) ser at forholdet dem i mellom begynner å slite på barna, særlig eldste (jente). Hun tar det opp med han, men han ser det som kritikk. Hun vil ha han med til samtale på familiekontoret(?) men han nekter da han ikke vil bli kritisert som far..

Kan han pålegges å møte til noen form for samtale/terapi? 

Anonymkode: 13e2c...2e8

[AnonymBruker]

Høres ut som HUN trenger samtaler både på familievernkontor og hos terapeut for å bryte med ham, og for å beskytte sine barn. Hva sier barnevernet til at hun utsetter dem for dette? Hun vil aldri klare å forandre ham hvis han ikke vil det selv. Høres ut som barna trenger rammer rundt samværet. De bør jo absolutt gå i parterapi også, hvis de skal fortsette et forhold, han er i hvertfall ikke mye til kjæreste. 

Anonymkode: 44048...c4f

[AnonymBruker]

Høres ut som HUN trenger samtaler både på familievernkontor og hos terapeut for å bryte med ham, og for å beskytte sine barn. Hva sier barnevernet til at hun utsetter dem for dette? Hun vil aldri klare å forandre ham hvis han ikke vil det selv. Høres ut som barna trenger rammer rundt samværet. De bør jo absolutt gå i parterapi også, hvis de skal fortsette et forhold, han er i hvertfall ikke mye til kjæreste. 

Anonymkode: 44048...c4f

kjære vene. hva slags far er dette?

hvilken far gjør dette mot sine egne barn egentlig? også støtter tydeligvis ikke vennene hennes heller. lurer på hvorfor?

Anonymkode: b8739...6f8

[AnonymBruker]

hun kan be deg slutte å slå henne så klart. og slutte å skrike.

Anonymkode: b8739...6f8

[MapleSirup]

Det er jo ikke noe du kan gjøre.

Det er mor som må ta ansvar her. Slik jeg ser det har barna to uansvarlig foreldre, ikke en.

[AnonymBruker]

Høres ut som HUN trenger samtaler både på familievernkontor og hos terapeut for å bryte med ham, og for å beskytte sine barn. Hva sier barnevernet til at hun utsetter dem for dette? Hun vil aldri klare å forandre ham hvis han ikke vil det selv. Høres ut som barna trenger rammer rundt samværet. De bør jo absolutt gå i parterapi også, hvis de skal fortsette et forhold, han er i hvertfall ikke mye til kjæreste. 

Anonymkode: 44048...c4f

Jeg har sagt til henne hundre ganger hva jeg mener om det og at hun bør sette foten ned.. Særlig da hun ventet andre mann og han fortsatt ikke ville flytte inn til dem. Jeg vet ikke så mye om hva barnevernet har sagt dessverre.  

Anonymkode: 13e2c...2e8

[Gjest Blomsterert]

Min gode venninne sliter en del med faren til sine to barn på 5 og 2 år. De har hele tiden vært i et av/på forhold som det ikke er mulig å bli klok på. Hun er virkelig hodestups forelsket i fyren. De har hver sin leilighet fordi han ikke vil flytte med henne og barna. 

Jeg blir så oppgitt, fordi hun stadig kommer gråtende til meg. Han er en veldig sjarmerende fyr, god på bunnen tror jeg, men temperaturen blir også høy og de krangler mye. Han er ingen A4 pappa og har gjort mye lite gjennomtenkt og uansvarlig (barnevernet har undersøkt ved et par anledninger som jeg har blitt fortalt). Hun kan ikke regne med han i hverdagen, hun vet ikke når han finner det for godt å være noen dager med henne og barna i hennes leilighet, eller hvor han sover.. 

Så til problemet, både hun og jeg (som er med barna ofte) ser at forholdet dem i mellom begynner å slite på barna, særlig eldste (jente). Hun tar det opp med han, men han ser det som kritikk. Hun vil ha han med til samtale på familiekontoret(?) men han nekter da han ikke vil bli kritisert som far..

Kan han pålegges å møte til noen form for samtale/terapi? 

Anonymkode: 13e2c...2e8

Nei. Men hun burde vært pålagt å kutte han ut! For sin egen del,men mest for barnas.Og barnevernet har allerede vært i bildet? Og ene barnet begynner å slite med dette? Fantastisk.Og helt uforståelig.Jeg mener det,helt uforståelig.

[AnonymBruker]

Hun kan ikke la sin egen forelskelse gå ut over barna. Dette er en del av det å bli mor. Av og til må man velge bort det man selv ønsker, av hensyn til barna.

Anonymkode: 4c186...ed2

[AnonymBruker]

"god på bunnen tror jeg, men temperaturen blir også høy og de krangler mye" 

 

Der stoppet jeg å lese. Man er ikke god på bunnen hvis man må krangle. Skal love deg jeg kunne kranglet med x-en, men jeg har aldri gjort det selv om det er 1000 grunner til å gjøre det... vi har et barn sammen, og barnet fortjener foreldre som ikke krangler.

Anonymkode: c8c3d...152

[AnonymBruker]

Far er ikke pålagt å endre seg. Men mor er pålagt å skjerme barna for en ustabil pappa. Mor er like stor skyld at dattra sliter. Hun burde klare å sette grenser så det ikke gikk ut over dattra. 

Mor kan gå alene til familievernkontoret for rådgiving om far ikke blir med. 

Anonymkode: 6368e...ad6

[AnonymBruker]

TS her

Takk for svar, jeg er enige med dere. Forholdet er ikke sunt eller normalt i mine øyne, og det tror jeg de begge har fått høre endel opp gjennom årene.. Venninna mi ønsker han med til samtale for at han skal få høre fra noen utenfra og det kan jeg forstå. Blir det brudd og han skal ha samvær med barna alene i sin leilighet så må han jo først forstå hva han gjør "feil" nå, tenker jeg da.. De gangene jeg har sett han med barna virker han flink med dem, men det er klart, ellers har jeg jo bare min venninnes side av saken. Men jeg har jo hørt en del fra andre felles bekjente av meg og han også, så jeg tviler ikke på det hun forteller meg sånn sett. 

Ingen lett situasjon å være vitne til, selv om jeg vet jeg ikke kan gjøre noe annet enn å fortsette å prøve å snakke henne til fornuft. 

Anonymkode: 13e2c...2e8

[Epleskall]

Min gode venninne sliter en del med faren til sine to barn på 5 og 2 år. De har hele tiden vært i et av/på forhold som det ikke er mulig å bli klok på. Hun er virkelig hodestups forelsket i fyren. De har hver sin leilighet fordi han ikke vil flytte med henne og barna. 

Jeg blir så oppgitt, fordi hun stadig kommer gråtende til meg. Han er en veldig sjarmerende fyr, god på bunnen tror jeg, men temperaturen blir også høy og de krangler mye. Han er ingen A4 pappa og har gjort mye lite gjennomtenkt og uansvarlig (barnevernet har undersøkt ved et par anledninger som jeg har blitt fortalt). Hun kan ikke regne med han i hverdagen, hun vet ikke når han finner det for godt å være noen dager med henne og barna i hennes leilighet, eller hvor han sover.. 

Så til problemet, både hun og jeg (som er med barna ofte) ser at forholdet dem i mellom begynner å slite på barna, særlig eldste (jente). Hun tar det opp med han, men han ser det som kritikk. Hun vil ha han med til samtale på familiekontoret(?) men han nekter da han ikke vil bli kritisert som far..

Kan han pålegges å møte til noen form for samtale/terapi? 

Anonymkode: 13e2c...2e8

Det er fint at du engasjerer deg og ønsker å støtte barna. Men jeg er enig med de andre her, som vektlegger at fokuset må fjernes fra far og over til henne selv. Hva kan HUN gjøre for å skjerme barna og gi dem en stabil tilværelse. Hun trenger å ta et oppgjør med seg selv og med forholdet hun er i. Familiekontor er et godt sted å begynne for at hun skal få hjelp til å se dette med et nytt blikk. Far vil ikke endre seg så sant han ikke tar innover seg at hans atferd er problematisk for barna. Når det er sagt, gjelder det samme mor. Hun må erkjenne at hun har et større ansvar her, all den tid det er hun som har den daglige omsorgen for barna. 

[AnonymBruker]

Det er fint at du engasjerer deg og ønsker å støtte barna. Men jeg er enig med de andre her, som vektlegger at fokuset må fjernes fra far og over til henne selv. Hva kan HUN gjøre for å skjerme barna og gi dem en stabil tilværelse. Hun trenger å ta et oppgjør med seg selv og med forholdet hun er i. Familiekontor er et godt sted å begynne for at hun skal få hjelp til å se dette med et nytt blikk. Far vil ikke endre seg så sant han ikke tar innover seg at hans atferd er problematisk for barna. Når det er sagt, gjelder det samme mor. Hun må erkjenne at hun har et større ansvar her, all den tid det er hun som har den daglige omsorgen for barna. 

Ja, jeg tror hun begynner å innse det selv, men hun snakker mye om hva det vil gjøre med barna om han skal ha samvær uten at det er hos henne hvor hun kan følge litt med, så jeg tror det er litt av grunnen til at hun ikke bryter med han også. I høst hadde han ungene en uke alene da hun var forkjøla, og da hadde alt vært helt på hode da hun fikk dem hjem igjen og barnehagen hadde kontaktet henne fordi barna var tydelig trøtte i barnehagen hele uken (vært oppe halve natta) og ikke var kledd etter været osv. Så han trenger jo tydelig noe veiledning utenfra, da han ikke hører på henne. Tok en prat med han selv ved en anledning vedrørende eldste som kan være litt stri, at hun trengte grenser, men da svarte han at han ringte bare faren sin til å komme hvis jentungen var umulig å legge om han hadde dem en kveld (....).. Så ja, er mye rart her. Føler meg kanskje i overkant engasjert, men har kjent begge barna fra de var nyfødte 

Anonymkode: 13e2c...2e8

[Pinkee]

Jeg har sagt til henne hundre ganger hva jeg mener om det og at hun bør sette foten ned.. Særlig da hun ventet andre mann og han fortsatt ikke ville flytte inn til dem. Jeg vet ikke så mye om hva barnevernet har sagt dessverre.  

Anonymkode: 13e2c...2e8

Ut fra det du skriver, så er dette det mest fornuftige denne faren har gjort!

Som andre skriver, hun kan ikke endre mannen, så lenge han ikke vil endres. Men, hun kan endre seg selv, søke hjelp for å komme ut av dette destruktive forholdet, som ødelegger både henne selv og barna. Her må barna settes i fokus.

Hvis han på nåværende tidspunkt ikke er egnet for å ha barna på egen hånd, så må bv mer inn i bildet. Dem kan lage et opplegg for oppfølging av hans samvær med barna. Det kan ikke din venninne! At bhg allerede har reagert når han har dem alene er bra, og at han allerede har vært i bv søkelys, da er det lettere å få dem inn.

Så her er det venninnen din som må jobbe med seg selv.

[Epleskall]

Ja, jeg tror hun begynner å innse det selv, men hun snakker mye om hva det vil gjøre med barna om han skal ha samvær uten at det er hos henne hvor hun kan følge litt med, så jeg tror det er litt av grunnen til at hun ikke bryter med han også. I høst hadde han ungene en uke alene da hun var forkjøla, og da hadde alt vært helt på hode da hun fikk dem hjem igjen og barnehagen hadde kontaktet henne fordi barna var tydelig trøtte i barnehagen hele uken (vært oppe halve natta) og ikke var kledd etter været osv. Så han trenger jo tydelig noe veiledning utenfra, da han ikke hører på henne. Tok en prat med han selv ved en anledning vedrørende eldste som kan være litt stri, at hun trengte grenser, men da svarte han at han ringte bare faren sin til å komme hvis jentungen var umulig å legge om han hadde dem en kveld (....).. Så ja, er mye rart her. Føler meg kanskje i overkant engasjert, men har kjent begge barna fra de var nyfødte 

Anonymkode: 13e2c...2e8

huff. Han høres ikke veldig kompetent ut når det gjelder å ha omsorg for barna. Men det er jo "bra" at BHG også har reagert, da er det jo flere som kan argumentere for at han kanskje bør ha litt begrenset samvær, eventuelt samvær ved tilsyn og/eller veiledning...?

selv om det er forståelig at mor ønsker å følge litt med, tenker jeg hun ikke bør bruke dette argumentet som et alibi for å ikke kutte forholdet. Hennes strategi har jo åpenbart ikke fungert så langt. Da hadde ikke dere vært bekymret for hvordan barna har det. Så hvis noe skal endre seg, må mor aksjonere, og eventuelt få hjelp av barnevernet.