Gå til innhold

Kan jeg "skille meg" fra min søster?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg og min eldre søster har egentlig aldri vært venner. Dvs, jeg kan huske at vi lekte sammen, men jeg kan enda bedre huske krangling, hyling, hvert vårt rom. Jeg kan aldri huske å ha vært venninne med søsteren min, eller at hun har "vært der for meg" på noen spesiell eller dyp måte. 

Vi flyttet hvert til vårt, og hadde vel sporadisk kontakt. Jeg kan huske minst et besøk i hvert av hjemmene hennes (hun har flytta MYE), og hun har vært på besøk en gang hos meg (og da for å låne vaskemaskinen min, ettersom hennes var ødelagt). Besøket var vel i 2008.

I løpet av åra har jeg hatt det tøfft, både med å takle sykdom i familien og andre alvorlige hendelser. Ved to anledninger har jeg ringt min søster, da jeg følte at det var hun jeg trengte som mest. Begge gangene avviste hun meg.

 

For et år eller to siden kranglet vi for "siste gang", og vi (hun) konkluderte med at vi rett og slett ikke er intressert i å være søstre, men for all del ikke skulle lage drama i familien. Derfor er vi høflige i familiesammenhenger, gir hverandre julegaver og smiler pent på bilder.

Hun har fått et barn midt oppi dette, som jeg forsåvidt synes er hyggelig å leke med i familiebursdager o.l, men egentlig ikke kjenner noe behov for å bli bedre "kjent" med. Både fordi jeg ikke er spesielt glad i barn, og fordi det betyr at jeg må treffe søstreren jeg ikke orker å være i samme rom som.

 

Hva tenker dere? overdriver jeg? Ved to anledninger har jeg åpnet meg for henne, og virkelig prøvd. Det å få døren i ansiktet når man er veldig sårbar er utrolig leit. Hva gjør jeg? Jeg har virkelig ingen interesse av å ha noe med henne å gjøre, og trives egentlig veldig godt som "enebarn". Er det innafor å anse den døren som for alltid lukket?

Anonymkode: 37019...ff9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

At man er i slekt betyr ikke nødvendigvis at man går overens og ville gjort alt for hverandre. Så lenge dere begge er enige om at dere har det fint uten kontakt, men samtidig klarer å være siviliserte når dere møtes for familien sin skyld så er jo det bra. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjør som du vil, man velger sin familie. 

?? Det er vel nettopp det man IKKE gjør.
Derfor prøver en å holde en noenlunde sivilisert tone på tross av motsetningene. Å gi julegaver er derimot å overdrive, etter mitt syn. Unngå all kontakt som ikke er helt påkrevet, og gjør den kortest mulig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan mener du at denne "skilsmissen" skulle foregå? Vil du ha papirer på at dere ikke er søstre? Det skjønner du vel at ikke er mulig.

Anonymkode: 2fba7...d1d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan mener du at denne "skilsmissen" skulle foregå? Vil du ha papirer på at dere ikke er søstre? Det skjønner du vel at ikke er mulig.

Anonymkode: 2fba7...d1d

Selvsagt. Jeg tenker mer på at jeg da har rett til å "ignorere" henne. Det hender jo at hun gjør et krampeaktig forsøk på søsterlig kontakt i form av en tekstmelding eller drøssevis av bilder av barnet sitt. 

Anonymkode: 37019...ff9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tror det er mange som føler deg som deg, søstre spesielt kanskje. Dessverre er søsken noen ganger en velsignelse og noen ganger en forbannelse. 

Anonymkode: 5a4fd...b08

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blomsterert

Jeg og min eldre søster har egentlig aldri vært venner. Dvs, jeg kan huske at vi lekte sammen, men jeg kan enda bedre huske krangling, hyling, hvert vårt rom. Jeg kan aldri huske å ha vært venninne med søsteren min, eller at hun har "vært der for meg" på noen spesiell eller dyp måte. 

Vi flyttet hvert til vårt, og hadde vel sporadisk kontakt. Jeg kan huske minst et besøk i hvert av hjemmene hennes (hun har flytta MYE), og hun har vært på besøk en gang hos meg (og da for å låne vaskemaskinen min, ettersom hennes var ødelagt). Besøket var vel i 2008.

I løpet av åra har jeg hatt det tøfft, både med å takle sykdom i familien og andre alvorlige hendelser. Ved to anledninger har jeg ringt min søster, da jeg følte at det var hun jeg trengte som mest. Begge gangene avviste hun meg.

 

For et år eller to siden kranglet vi for "siste gang", og vi (hun) konkluderte med at vi rett og slett ikke er intressert i å være søstre, men for all del ikke skulle lage drama i familien. Derfor er vi høflige i familiesammenhenger, gir hverandre julegaver og smiler pent på bilder.

Hun har fått et barn midt oppi dette, som jeg forsåvidt synes er hyggelig å leke med i familiebursdager o.l, men egentlig ikke kjenner noe behov for å bli bedre "kjent" med. Både fordi jeg ikke er spesielt glad i barn, og fordi det betyr at jeg må treffe søstreren jeg ikke orker å være i samme rom som.

 

Hva tenker dere? overdriver jeg? Ved to anledninger har jeg åpnet meg for henne, og virkelig prøvd. Det å få døren i ansiktet når man er veldig sårbar er utrolig leit. Hva gjør jeg? Jeg har virkelig ingen interesse av å ha noe med henne å gjøre, og trives egentlig veldig godt som "enebarn". Er det innafor å anse den døren som for alltid lukket?

Anonymkode: 37019...ff9

Hvoran avviste hun deg da du ville ha hjelp/støtte? Sa hun at du fikk ordne opp selv,eller hva?

Det er virkelig ikke alle søsken som er nære og perlevenner,men dere ble jo enige og oppfører dere som siviliserte folk,så hvorfor ikke fortsette med det?

Er det sånn at du fremdeles er såret og vil "straffe"henne ved å bryte all kontakt,eller hva mener du? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvoran avviste hun deg da du ville ha hjelp/støtte? Sa hun at du fikk ordne opp selv,eller hva?

Det er virkelig ikke alle søsken som er nære og perlevenner,men dere ble jo enige og oppfører dere som siviliserte folk,så hvorfor ikke fortsette med det?

Er det sånn at du fremdeles er såret og vil "straffe"henne ved å bryte all kontakt,eller hva mener du? 

 

Klart jeg er såret. Kjempesåret. Og sjalu på søskenpar som har hverandre.

Anonymkode: 37019...ff9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blomsterert

Klart jeg er såret. Kjempesåret. Og sjalu på søskenpar som har hverandre.

Anonymkode: 37019...ff9

Skjønner.Men er virkelig løsningen å kutte alle bånd? Hun skriver meld nå og da,og sender bilde av tantebarnet ditt,så hun må jo bry seg,ihvertfall litt? Har selv fire søsken,og vi har ikke like mye felles alle,så lite kontakt sånn vanligvis.Men vi møtes når familien samles til div,og da er det alltid hyggelig.Det er bare sånn at søsken nødvendigvis ikke er så like.Og så forandrer en seg jo etter som tiden går.

Vet ikke jeg,men tenker at du ikke får det bedre av å kutte all kontakt.Kanskje du får det verre? Sier det fordi jeg vet andre som kutter all kontakt,og så sitter de der,og ingen bryr seg likevel.Da blir det enda verre for dem,og så stopper stoltheten dem fra å gjenoppta kontakten.Resultatet blir at de er dobbelt såret,dobbelt så lenge.Trist.

Så tenk deg godt om ihvertfall! Håper du finner ut av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt. Jeg tenker mer på at jeg da har rett til å "ignorere" henne. Det hender jo at hun gjør et krampeaktig forsøk på søsterlig kontakt i form av en tekstmelding eller drøssevis av bilder av barnet sitt. 

Anonymkode: 37019...ff9

Slik jeg leser det, så har jo dette allerede skjedd? Ikke at du bevist ignorerer kanskje, men dere snakker jo allerede utrolig lite sammen. Jeg skjønner ikke poenget i å gjøre en sak ut av det, men jeg forstår at du ikke ønsker mye kontakt :)

Jeg hadde sagt : hold ut, familie er viktig! Kanskje en dag trenger du at hun stiller opp for deg! - Men hun har jo bevist at hun ikke gjør det.. så du har ikke mye å tape..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og min eldre søster har egentlig aldri vært venner. Dvs, jeg kan huske at vi lekte sammen, men jeg kan enda bedre huske krangling, hyling, hvert vårt rom. Jeg kan aldri huske å ha vært venninne med søsteren min, eller at hun har "vært der for meg" på noen spesiell eller dyp måte. 

Vi flyttet hvert til vårt, og hadde vel sporadisk kontakt. Jeg kan huske minst et besøk i hvert av hjemmene hennes (hun har flytta MYE), og hun har vært på besøk en gang hos meg (og da for å låne vaskemaskinen min, ettersom hennes var ødelagt). Besøket var vel i 2008.

I løpet av åra har jeg hatt det tøfft, både med å takle sykdom i familien og andre alvorlige hendelser. Ved to anledninger har jeg ringt min søster, da jeg følte at det var hun jeg trengte som mest. Begge gangene avviste hun meg.

 

For et år eller to siden kranglet vi for "siste gang", og vi (hun) konkluderte med at vi rett og slett ikke er intressert i å være søstre, men for all del ikke skulle lage drama i familien. Derfor er vi høflige i familiesammenhenger, gir hverandre julegaver og smiler pent på bilder.

Hun har fått et barn midt oppi dette, som jeg forsåvidt synes er hyggelig å leke med i familiebursdager o.l, men egentlig ikke kjenner noe behov for å bli bedre "kjent" med. Både fordi jeg ikke er spesielt glad i barn, og fordi det betyr at jeg må treffe søstreren jeg ikke orker å være i samme rom som.

 

Hva tenker dere? overdriver jeg? Ved to anledninger har jeg åpnet meg for henne, og virkelig prøvd. Det å få døren i ansiktet når man er veldig sårbar er utrolig leit. Hva gjør jeg? Jeg har virkelig ingen interesse av å ha noe med henne å gjøre, og trives egentlig veldig godt som "enebarn". Er det innafor å anse den døren som for alltid lukket?

Anonymkode: 37019...ff9

Nehhh, samme greia her. Min søster og jeg (hennes lillebror) slekter fra ulike sider av familien. 

Hun har psykopatiske trekk hvor man må forholde seg på en spesiell måte. 

Hun tenker kun på seg selv, har ingen empati, er veldig stormanns gal, blir svært lett misunnelig. 

Eneste måten å få fred på er å snakke om helt overfladiske ting, samtidig som man må aldri gi uttrykk for at man
har noe mer enn henne. Må skjule informasjon for dem slik at man ikke gir dem noe å være misunnelig på. 
Slik skåner man dem også fra seg selv og sine "demoner". 

Jeg vant f.eks noen millioner for en stund siden men kan aldri si det til henne. At jeg er gjeldfri og har det greit er egentlig ikke noe hun trenger å vite heller. Så når man snakker med hun må man bare late som alt er som før og man sliter med de samme tingene som før - sånn at de går herfra og føler at hun har mer enn meg, og er heldigere. 

Slike mennesker vil aldri kunne glede seg på andres vegne om man aldri er så mye i familie med dem :( 

Så anbefaler deg å forholde deg slik som du gjør - på en måte som fungerer i praksis. 

 

 

 

Anonymkode: c4897...c11

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...