Min mor mener jeg må støtte henne mer (skilsmisse), men jeg orker ikke

[lillevill]

Det er ikke tvil om at "barna" også har en vanskelig situasjon, men dette handler om foreldrene. Det er deres liv som er i krise og det er ikke deres jobb å "ta vare på" voksne barn lengre. Jeg sier ikke at datteren skal være en støtte for noen av dem om hun ikke vil - derfor mener jeg det er på sin plass at hun flytter ut. Jeg synes TS og andre innlegg her vitner om en veldig selvsentrert holdning. En mor er et vanlig menneske, ikke et supermenneske som for alltid skal legge alt til side for avkommet.

Det kan være at jeg og du ser dette fra forskjellig vinkel og rett og slett er uenige i hvordan et forhold mellom mor og datter skal fungere, men sånn er det. Jeg kan se ditt synspunkt, kansje du tilogmed tenker at datteren skylder sin mor såpass. Hun som har gitt henne så mye osv - tingen er at moren valgte å bli en mamma. Som mor støtter du ungen din, du driter ikke i barnet ditt når det er voksent. Man er fortsatt en forelder.

En datter har fortsatt behov for en mor som voksen, det er ensomt å miste følelsen av å ha en mor.

OG det er flott det, å støtte sin mamma og kunne stå sterkt og ikke behøve en mor som er en mor men det orker ikke TS. Hun greier det ikke, og jeg ser at du tenker at hun ikke skal tvinges, det er bra! Og å flytte ut, det er bra! Men en mor skal ikke kreve så mye av sin datter at hun blir brukt som psykolog, slik at det ikke er plass for datteren sine følelser. Hvem skal datteren støtte seg på når moren krever all støtte? 

At moren forteller at hun er lei seg nå og at hun gråter på skulderen til datteren, ok. Men tenk om hun tar en offerrolle? "åh din far har såret meg, din far er ikke glad i meg lengre, jeg er alene jeg.." Det er IKKE ok! En jente på 25 vet kansje ikke at det er feil men det gjør en dame på 50.

[Gjest Klaveret]

Det kan være at jeg og du ser dette fra forskjellig vinkel og rett og slett er uenige i hvordan et forhold mellom mor og datter skal fungere, men sånn er det. Jeg kan se ditt synspunkt, kansje du tilogmed tenker at datteren skylder sin mor såpass. Hun som har gitt henne så mye osv - tingen er at moren valgte å bli en mamma. Som mor støtter du ungen din, du driter ikke i barnet ditt når det er voksent. Man er fortsatt en forelder.

En datter har fortsatt behov for en mor som voksen, det er ensomt å miste følelsen av å ha en mor.

OG det er flott det, å støtte sin mamma og kunne stå sterkt og ikke behøve en mor som er en mor men det orker ikke TS. Hun greier det ikke, og jeg ser at du tenker at hun ikke skal tvinges, det er bra! Og å flytte ut, det er bra! Men en mor skal ikke kreve så mye av sin datter at hun blir brukt som psykolog, slik at det ikke er plass for datteren sine følelser. Hvem skal datteren støtte seg på når moren krever all støtte? 

At moren forteller at hun er lei seg nå og at hun gråter på skulderen til datteren, ok. Men tenk om hun tar en offerrolle? "åh din far har såret meg, din far er ikke glad i meg lengre, jeg er alene jeg.." Det er IKKE ok! En jente på 25 vet kansje ikke at det er feil men det gjør en dame på 50.

Men ser du ikke at det er moren som opplever en livskrise, ikke datteren? Mener du at moren som er i krise skal være en støtte for en voksen datter?? Når datteren ikke føler seg komfortabel OG det ikke feiler den 25 åringen noe som gjør at hun har spesielle behov, så må hun kunne finne seg et annet sted å bo mens det stormer som verst i hjemmet til foreldrene. 

[lillevill]

Men ser du ikke at det er moren som opplever en livskrise, ikke datteren? Mener du at moren som er i krise skal være en støtte for en voksen datter?? Når datteren ikke føler seg komfortabel OG det ikke feiler den 25 åringen noe som gjør at hun har spesielle behov, så må hun kunne finne seg et annet sted å bo mens det stormer som verst i hjemmet til foreldrene. 

Det er klart at moren har det vanskelig! Det er klart at det er best at voksne barn har eget hjem! Jeg vet godt hvor vanskelig det er når man er voksen og bor hos noen som nekter deg en identitet som voksen.

 Og nei, jeg synes faktisk ikke at datteren skylder moren å være noe klagemur, men det er klart at det går an, om TS har energi til det..Om TS orker og er sterk nok så kan hun takle det hun vil.

Nå vet vi jo faktisk ikke noe om hvordan moren til TS har oppdratt sin datter, og om moren til TS alltid har MØTT TS som barn på hennes følelser, og da mener jeg "JEg ser du er lei deg nå, jeg forstår godt at du er lei deg. Jeg er her for deg, dette skal vi ordne" -  Det vet vi jo ikke...men barn som ikke blir møtt av sine foreldre på sine følelser, sliter gjerne med dette som voksne selv. 

ellers : http://www.huffingtonpost.com/adrienne-partridge-/adult-children-with-recen_b_6338524.html :)

[Gjest Klaveret]

Det er klart at moren har det vanskelig! Det er klart at det er best at voksne barn har eget hjem! Jeg vet godt hvor vanskelig det er når man er voksen og bor hos noen som nekter deg en identitet som voksen.

 Og nei, jeg synes faktisk ikke at datteren skylder moren å være noe klagemur, men det er klart at det går an, om TS har energi til det..Om TS orker og er sterk nok så kan hun takle det hun vil.

Nå vet vi jo faktisk ikke noe om hvordan moren til TS har oppdratt sin datter, og om moren til TS alltid har MØTT TS som barn på hennes følelser, og da mener jeg "JEg ser du er lei deg nå, jeg forstår godt at du er lei deg. Jeg er her for deg, dette skal vi ordne" -  Det vet vi jo ikke...men barn som ikke blir møtt av sine foreldre på sine følelser, sliter gjerne med dette som voksne selv. 

ellers : http://www.huffingtonpost.com/adrienne-partridge-/adult-children-with-recen_b_6338524.html 

Jeg tror det må ha oppstått en feil her et sted, for jeg mener IKKE at datteren skal være en klagemur for moren, jeg mener datteren skal flytte ut og la moren komme seg gjennom krisen sin uten et voksent barn på slep. Jeg mener heller ikke at datter kan forvente at moren tar seg sammen i sitt eget hjem bare fordi 25-åringen midlertidig bor hjemme. Datteren er ikke komfortabel i hjemmet + moren er i en livskrise og klager = datter bør flytte ut. Det er bare det jeg har ment hele tiden. Jeg har vel også ment at TS virker litt selvsentrert, det var sant ... Ikke så lett å bli voksen 

[AnonymBruker]

1. Hjelp din mor til rette insatser, som tidligere beskrevet her som feks ved å starte med fastlege eller andre, OG i retning av vennine/venniner.

2. Flytt ut imens, så fort du kan, til et annet sted midlertidig, slik at dere kan møtes på nøytral bane, til hyggelig besøk, samtidig som hun får hjelp. 

 

Anonymkode: a14f7...91c

[Gjest Klaveret]

Vet du hva?

Det er ikke ditt ansvar å støtte din mor. Som din mor skylder hun deg å stå sterkt i sine avgjørelser, og som din mor så er det hennes ansvar å ta ansvar for sitt eget velvære. Det er HUN som skal ta kontakt med psykolog eller rådgiver slik at hun får snakket ut. Du SKAL IKKE være hennes psykolog.

Det er faktisk hun som skal støtte DEG.

Dette må være toppen av egoisme! 

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon. Min mor og stefar skal skilles, og mamma bruker meg og min søster som terapeuter. Problemet er at både meg og spesielt min søster sliter veldig psykisk for tiden, og det er ganske belastende med mamma sine problemer i tillegg. Det som kanskje er verst er at mamma virker som hun helt har glemt mine problemer som jeg hadde før skilsmissen, og tenker vel at de ikke er der lenger? Hun spør hvertfall aldri hvordan det går med meg. Eneste jeg hører fra mamma er hvor forferdelig hun har det. Er vanskelig å være der for noen som for det første er moren din og ikke burde lempe alle problemer på deg, og som ikke ser ut til å bry seg om hvordan du har det..

Er 19 og bor fortsatt hjemme. Skal flytte ut så fort som mulig. 

Syns du burde gjøre deg jeg ikke har klart, og sette deg ned med moren din og forklare hvordan du har det for tiden. Og si at du gjerne vil støtte henne, men at du ikke vil velge side, og at du melder deg ut av samtalen hvis hun begynner å presse deg til det. 

Anonymkode: 9ae0c...ade

[Gjest O.G.]

Når man er familie så støtter man hverandre mener jeg da.

[AnonymBruker]

Legen, som mange anbefaler, bruker stort sett 20min på en pasient. Kanskje hun får piller eller henvisning til psykolog. Om det er offentlig psykolog, så kan hun bli stående på venteliste i 1 år eller så med et såpass lite problem, i forhold til alvorlig mentalt syke personer. Virkeligheten er at det offentlig har ikke et kjempe-apparat, og står ikke å venter med åpne armer for å løse alle sine problemer. Å si " bare send henne til legen" er kun å fraskrive seg ansvar og skyve problemet over på noen andre, som ikke er der. 

Skjønner godt at det er vanskelig å være der for din mor i denne tiden, finnes det andre familiemedlemmer som kan trå litt til? Hvis ikke, så er den brutale virkelighet at alle står alene, og neste gang er det din tur, når ting i ditt liv kollapser. Ingen av oss har noen garanti, og da trenger kanskje du noen, som enten er der eller ikke. 

Anonymkode: 6b4a1...d86

[Dame86]

Jeg får litt vondt for moren din her altså. Hun har jo ikke valgt dette, og hun vet ikke hvem hun skal ty til. Hun tenker nok at dere har et såpass forhold siden du er voksen. 

Personlig angrer jeg veldig på at jeg ikke stilte opp for min mor da mine foreldre skiltes, og situasjonen var ikke ulik din. Men jeg var 13 og manglet perspektiver og så kun min egen rolle. Da min mor gikk gjennom et brutalt brudd senere i livet (da var jeg 19) kjempet jeg med nebb og klør sammen med mamma! Og det er virkelig godt å stille opp for sine nærmeste når de har det som verst. Det er faktisk en enorm berikelse i mitt liv at jeg og mamma har et forhold der vi alltid kan stole på hverandre. Og min mor har både vært nervevrak og hysterisk i sine verste perioder, men når hun har blitt stablet på beina så har det vært så innmari høy belønning å få henne til seg selv igjen. 

Man trenger ikke ta side, men det er lov å være litt ryggrad for den som har det verst. Skal du la din mor gå gjennom dette alene? Selv om hun som forelder har et ansvar, så vet man som barn at man også faktisk har et ansvar for sine foreldre. Feks når de blir gamle, man stiller opp for de som trenger det. Jeg ville ha lett litt ekstra etter velvilje og medfølelse, og ta noen kafeturer, gåturer ol med moren din.