Min mor mener jeg må støtte henne mer (skilsmisse), men jeg orker ikke

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skal skille seg. Det er min far som vil dette, men min mor har blitt "enig" til slutt. De bor enda sammen, mens min mor prøver å finne en leilighet hun kan leie. Jeg er 25år og bor midlertidig hjemme ettersom jeg venter på å overta en leilighet. Min mor mener at jeg bør støtte henne mer i denne tiden, men jeg har utrolig mye å tenke på utenom. Jeg har mer enn nok med mine egne følelser og tanker. Og jeg vil takle dette på min måte. Det er jo selvfølgelig ikke optimalt at de blir skilt, men jeg er den type person som bare må leve videre. Jeg har tunge stunder, men de stundene vil jeg ha for meg selv eller prate med venninner om. 

Min mor har hatt lite kontakt med venner lenge nå, så det er ikke naturlig for henne å prate med de om bruddet. Men jeg må dessverre si at jeg orker rett og slett ikke å høre på grining og "hvorfor gjør han dette mot meg" osv dagen lang. Jeg blir deprimert av det. Jeg skjønner jo at hun må ha noen å prate med, men jeg synes ikke at det skal være meg. Vi er alle i en vanskelig tid, og jeg må gjøre dette på min måte. Jeg har også mye annet å tenke på og jeg har mye å gjøre i tiden fremover. Jeg liker å fokusere på noe annet slik at jeg slipper å tenke på bruddet så ofte, feks trene, være sosial, jobbe osv. Men min mor er stikk motsatt. 

Så hva skal jeg si til henne neste gang hun blir irritert fordi jeg ikke "er" der for henne?

Altså jeg er jo her. Det er helt ok å snakke om innimellom, men ikke hele tiden. Jeg synes det praktiske er ok å snakke om, men ikke det følelsesmessige, feks hvor hun skal flytte, lån, jobb, eiendeler osv. Noen ganger virker det som hun prøver å få meg til å velge "side", selv om hun sier at hun ikke gjør det. Og det synes jeg er vanskelig. 

Er dette noe som går an å prate med feks psykolog om (tenker på min mor)? Jeg tror uansett hun kunne hatt godt av dette, både med tanke på bruddet og med tanke på annet hun har opplevd tidligere. 

Anonymkode: 6246d...7e7

[Alice123]

Få henne til fastlegen, i alle tilfeller. Det er ikke optimalt for NOEN av partene at du skal fungere som en søppeldunk for din egen mor som er i en livskrise. 

[lillevill]

Vet du hva?

Det er ikke ditt ansvar å støtte din mor. Som din mor skylder hun deg å stå sterkt i sine avgjørelser, og som din mor så er det hennes ansvar å ta ansvar for sitt eget velvære. Det er HUN som skal ta kontakt med psykolog eller rådgiver slik at hun får snakket ut. Du SKAL IKKE være hennes psykolog.

Det er faktisk hun som skal støtte DEG.

[Gjest Raindrops]

Jeg synes det er fullstendig upassende at hun diskuterer relasjonen sin med din far og de problemene de har, med deg. Det setter deg i en fryktelig vanskelig posisjon som du absolutt burde slippe å være i. Fastlegen høres ut som et greit sted å starte for moren din.

[Gjest Dwight]

Nøyaktig det samme skjedde med meg, og etter en stund ble jeg dratt såpass med ned i kjelleren og ble sykemeldt tilslutt. 

Du er forsatt deres barn, og skal slippe å takle de voksnes problemer. 

Be henne snakke med legen

[Hattivatti]

Hvis jeg var deg så ville jeg satt meg ned med moren din og fortalt henne at dette går inn på deg også. Jeg ville sakt at jeg ville være der som støtte, men ikke i den grad det er nå og anbefalt henne å ta kontakt med noen som kan hjelpe henne gjennom denne krisen.
Du må prøve å få moren din til å forstå at det blir for mye for deg også og at hun ikke kan bruke deg som en søppelbøtte(bruk gjerne et finere ord). En mo burde jo skjønne at man ikke skal belaste sine barn slik, men det er kanskje veldig vanskelig å huske det for henne akkurat nå.

[AnonymBruker]

Hvis jeg kommer i en krise så håper jeg for guds skyld at mine nærmeste stiller opp for meg. Ikke hele tiden, så klart, men er man i krise så klarer man ikke alltid tenke helt klart. Få henne til fastlegen, oppmuntre henne til å ta opp kontakt med venninner slik at hun får flere bein å stå på. 

Anonymkode: fc843...a3b

[AnonymBruker]

Hun er lite psykologisk som bruker deg som bestevenninne. Du går også gjennom noe opprivende. Jeg opplevde det samme fra min mor da jeg var bare tolv. Si at hun må spørre faren din hvorfor han gjør det mot henne og at du ikke vil blandes inn i DERES problemer. Be henne kontakte legen og få henvisning til psykolog eller få til en avtale med en prest hun kanskje stoler på.

Si at du forstår at dette er tungt, men at hun må forstå at du er begges datter og ikke vil blandes inn eller kan gjøre noe fra eller til. Du står i midten. Hun kan ikke kreve at du skal være hennes hobbypsykolog.

Anonymkode: cb759...a9a

[Jenna]

Her må du sette deg ned med din mor å forklare at dette er din pappa det er snakk om. Du har ingenting med hva som har gått galt mellom dem. Hun har ingenting med å rakke ned på faren din ovenfor deg.

Har hatt samme problemet i mange år. Moren min har øst sin bitterhet ovenfor min far over på mei. Måtte en real krangel til for å få henne til å roe ned drittslengingen. Det er ikke din oppgave å ta parti.

[Gjest Klaveret]

Vet du hva?

Det er ikke ditt ansvar å støtte din mor. Som din mor skylder hun deg å stå sterkt i sine avgjørelser, og som din mor så er det hennes ansvar å ta ansvar for sitt eget velvære. Det er HUN som skal ta kontakt med psykolog eller rådgiver slik at hun får snakket ut. Du SKAL IKKE være hennes psykolog.

Det er faktisk hun som skal støtte DEG.

Her er jeg veldig uenig. Hvorfor skal moren støtte datteren? Datteren er jo voksen! 

Jeg tror det aller beste ville være at TS flytter umiddelbart ut av barndomshjemmet. Da får mor mer ro til å bearbeide saken og TS trenger ikke føle på "maset" fra mor. Det er jo uansett ikke normalt at en 25-åring bor hjemme.

[Gjest Blomsterert]

Foreldrene mine skal skille seg. Det er min far som vil dette, men min mor har blitt "enig" til slutt. De bor enda sammen, mens min mor prøver å finne en leilighet hun kan leie. Jeg er 25år og bor midlertidig hjemme ettersom jeg venter på å overta en leilighet. Min mor mener at jeg bør støtte henne mer i denne tiden, men jeg har utrolig mye å tenke på utenom. Jeg har mer enn nok med mine egne følelser og tanker. Og jeg vil takle dette på min måte. Det er jo selvfølgelig ikke optimalt at de blir skilt, men jeg er den type person som bare må leve videre. Jeg har tunge stunder, men de stundene vil jeg ha for meg selv eller prate med venninner om. 

Min mor har hatt lite kontakt med venner lenge nå, så det er ikke naturlig for henne å prate med de om bruddet. Men jeg må dessverre si at jeg orker rett og slett ikke å høre på grining og "hvorfor gjør han dette mot meg" osv dagen lang. Jeg blir deprimert av det. Jeg skjønner jo at hun må ha noen å prate med, men jeg synes ikke at det skal være meg. Vi er alle i en vanskelig tid, og jeg må gjøre dette på min måte. Jeg har også mye annet å tenke på og jeg har mye å gjøre i tiden fremover. Jeg liker å fokusere på noe annet slik at jeg slipper å tenke på bruddet så ofte, feks trene, være sosial, jobbe osv. Men min mor er stikk motsatt. 

Så hva skal jeg si til henne neste gang hun blir irritert fordi jeg ikke "er" der for henne?

Altså jeg er jo her. Det er helt ok å snakke om innimellom, men ikke hele tiden. Jeg synes det praktiske er ok å snakke om, men ikke det følelsesmessige, feks hvor hun skal flytte, lån, jobb, eiendeler osv. Noen ganger virker det som hun prøver å få meg til å velge "side", selv om hun sier at hun ikke gjør det. Og det synes jeg er vanskelig. 

Er dette noe som går an å prate med feks psykolog om (tenker på min mor)? Jeg tror uansett hun kunne hatt godt av dette, både med tanke på bruddet og med tanke på annet hun har opplevd tidligere. 

Anonymkode: 6246d...7e7

Du er 25 år,så sett deg ned med din mor og si det som du føler.Som du gjør i Hi. Selv om du er voksen,så blir det vanskelig å være din mors terapaut,ihvertfall når du føler som du gjør.

[AnonymBruker]

Her er jeg veldig uenig. Hvorfor skal moren støtte datteren? Datteren er jo voksen! 

Jeg tror det aller beste ville være at TS flytter umiddelbart ut av barndomshjemmet. Da får mor mer ro til å bearbeide saken og TS trenger ikke føle på "maset" fra mor. Det er jo uansett ikke normalt at en 25-åring bor hjemme.

Hvis du hadde lest første innlegg nøye, så ville du sett hvorfor jeg bor hjemme. Jeg bor midlertidig hjemme fordi jeg venter på overtakelse av ny leilighet. Jeg bodde for meg selv før, men nå har jeg flyttet tilbake til hjembyen. Så det er bare snakk om noen få mnd.....

Ellers takk for svar til dere andre

TS

Anonymkode: 6246d...7e7

[AnonymBruker]

Vet du hva?

Det er ikke ditt ansvar å støtte din mor. Som din mor skylder hun deg å stå sterkt i sine avgjørelser, og som din mor så er det hennes ansvar å ta ansvar for sitt eget velvære. Det er HUN som skal ta kontakt med psykolog eller rådgiver slik at hun får snakket ut. Du SKAL IKKE være hennes psykolog.

Det er faktisk hun som skal støtte DEG.

Synes det blir annerledes når TS er 25. og moren har jo ikke akkurat tatt avgjørelsen, hun har gått med på avgjørelsen som hennes mann har tatt.

Det er tydelig at moren sliter og TS må forsøke å hjelpe henne så godt hun kan.

Anonymkode: ba679...b5a

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skal skille seg. Det er min far som vil dette, men min mor har blitt "enig" til slutt. De bor enda sammen, mens min mor prøver å finne en leilighet hun kan leie. Jeg er 25år og bor midlertidig hjemme ettersom jeg venter på å overta en leilighet. Min mor mener at jeg bør støtte henne mer i denne tiden, men jeg har utrolig mye å tenke på utenom. Jeg har mer enn nok med mine egne følelser og tanker. Og jeg vil takle dette på min måte. Det er jo selvfølgelig ikke optimalt at de blir skilt, men jeg er den type person som bare må leve videre. Jeg har tunge stunder, men de stundene vil jeg ha for meg selv eller prate med venninner om. 

Min mor har hatt lite kontakt med venner lenge nå, så det er ikke naturlig for henne å prate med de om bruddet. Men jeg må dessverre si at jeg orker rett og slett ikke å høre på grining og "hvorfor gjør han dette mot meg" osv dagen lang. Jeg blir deprimert av det. Jeg skjønner jo at hun må ha noen å prate med, men jeg synes ikke at det skal være meg. Vi er alle i en vanskelig tid, og jeg må gjøre dette på min måte. Jeg har også mye annet å tenke på og jeg har mye å gjøre i tiden fremover. Jeg liker å fokusere på noe annet slik at jeg slipper å tenke på bruddet så ofte, feks trene, være sosial, jobbe osv. Men min mor er stikk motsatt. 

Så hva skal jeg si til henne neste gang hun blir irritert fordi jeg ikke "er" der for henne?

Altså jeg er jo her. Det er helt ok å snakke om innimellom, men ikke hele tiden. Jeg synes det praktiske er ok å snakke om, men ikke det følelsesmessige, feks hvor hun skal flytte, lån, jobb, eiendeler osv. Noen ganger virker det som hun prøver å få meg til å velge "side", selv om hun sier at hun ikke gjør det. Og det synes jeg er vanskelig. 

Er dette noe som går an å prate med feks psykolog om (tenker på min mor)? Jeg tror uansett hun kunne hatt godt av dette, både med tanke på bruddet og med tanke på annet hun har opplevd tidligere. 

Anonymkode: 6246d...7e7

Hennes følelser er ikke ditt ansvar. Neste gang hun er irritert for at du ikker er der for henne så kan du kanskje si at det er vanskelig for deg å være hennes støtte fordi du blir mellom barken og veden ift din far, og foreslå at hun kan søke hjelp hos psykolog/behandler? Foreldre skal ikke lesse sine følelser over på barna selv om de er voksne. Siden hun blir irritert så virker det som om hun forventer at du skal være hennes psykolog. Det er ikke din plikt og du har rett til å sette grenser for henne. Det er vanskelig å gjøre det, men det er hennes problem hvis hun ikke takler det og prøver å gi deg skyldfølelse.

Anonymkode: ffb76...9a4

[AnonymBruker]

Si til henne at du elsker dem begge like høyt og at du ikke vil innblandes i hva hun måtte mene om din pappa. 
Var det jeg gjorde..  Sa til mamma at hvis hun ikke skjerpet seg så var hun ikke en god mamma, en ting er å lufte seg og noe annet er å legge alt på skuldrene til barna sine!

Anonymkode: 35eb2...9fb

[Gjest Klaveret]

Hvis du hadde lest første innlegg nøye, så ville du sett hvorfor jeg bor hjemme. Jeg bor midlertidig hjemme fordi jeg venter på overtakelse av ny leilighet. Jeg bodde for meg selv før, men nå har jeg flyttet tilbake til hjembyen. Så det er bare snakk om noen få mnd.....

Ellers takk for svar til dere andre

TS

Anonymkode: 6246d...7e7

Jeg leste at du bodde midlertidig hjemme, men når situasjonen er som den er i hjemmet til dine foreldre ville det nok vært best om du fant deg et annet midlertidig hjem. Sannsynligvis gjør du situasjonen til moren din tyngre fordi hun må ta hensyn til at du er der akkurat nå. Det er først og fremst hennes liv som rives opp nå - og da blir det ikke lettere av at du er der og at dere har "konflikter".

[AnonymBruker]

Jeg leste at du bodde midlertidig hjemme, men når situasjonen er som den er i hjemmet til dine foreldre ville det nok vært best om du fant deg et annet midlertidig hjem. Sannsynligvis gjør du situasjonen til moren din tyngre fordi hun må ta hensyn til at du er der akkurat nå. Det er først og fremst hennes liv som rives opp nå - og da blir det ikke lettere av at du er der og at dere har "konflikter".

Jeg sier meg enig denne. Dette er en ekstremsituasjon som må være ekstremt vanskelig for begge dine foreldre. Å måtte ta hensyn til en tredjepart i eget hjem som skal være en frisone kan være en ekstra belastning. 

Å bo middlertidig hjemme er greit, men ting har endret seg veldig for foreldrene/moren din.

For din egen del vil jeg også anbefale å flytte ut. Det er veldig vondt å stå midt oppi en skillsmisse, også når den ikke er din egen. Kanskje spesielt når det er egne foreldre, og du er voksen. Uansett hvor gammel man er vil foreldrene dine være mamma og pappa og du er "barnet". Å bli en voksenperson i en slik situasjon vil oppleves som ubehagelig. Selv om man er et "voksent barn" er man ikke en venninne.

Da jeg var 20 år bodde jeg hjemme og mine foreldre skilte seg. Jeg havnet i samme situasjon du er i nå. Min mor som bodde langt unna egen familie (søster/foreldre) og hadde lite kontaktnett brukte meg som klagemur. Det var ubehagelig, vondt og jeg fikk vite/se langt mer av mine foreldre enn jeg ønsket meg. Dynamikken mellom meg og mine foreldre endret seg og vil aldri bli den samme (dette er mange år siden nå). Selv om jeg ikke ville det, endret min mor måten jeg så min far på, og det tok flere år med vonde krangler og taushet før vi fikk en grei tone igjen. Ikke hjalp det min mor heller. Ting ordnet seg ikke for henne av å sitte halvveid nede i rødvinsdunken og hulke på skulderen min. Det ble bedre da jeg (omsider) fikk henne til legen sin slik at hun fikk snakket med en proffesjonell om problemene, og fikk henvisning til rette instanser. 

I ettertid har min mor beklaget. Hun sier det var urettferdig å bruke meg som terapaut og bestevenninne. Hun sier også at hun er flau over seg selv, og at hun ikke tenkte klart fordi livet hennes raknet forran øynene hennes. 

Anonymkode: ca788...8c3

[lillevill]

Her er jeg veldig uenig. Hvorfor skal moren støtte datteren? Datteren er jo voksen! 

Jeg tror det aller beste ville være at TS flytter umiddelbart ut av barndomshjemmet. Da får mor mer ro til å bearbeide saken og TS trenger ikke føle på "maset" fra mor. Det er jo uansett ikke normalt at en 25-åring bor hjemme.

Datteren er 25 år, moren er mest sannsynligvis godt voksen, med masse livserfaring og godt mulig en økonomi som gjør at hun kan snakke med en psykolog. Det er ikke TS sin jobb å være mor til sin mor. Jeg hørest nok litt hard ut her, men jeg vet godt hvordan det er å være datter til en mor som ikke orker å være kreve noe av seg selv i sin rolle som forelder. Man får ikke barn for å ha noen å støtte seg på, man får barn for å ta bare på dem. Mor og far går igjennom en skilsmisse, og da bør de begge være sterke til å stå støtt uten å lene seg på ungene. Om de ikke greier det, så får de søtte seg til en god venn eller familievernkontoret,megler,psykolog,lege. Å dumpe dritten på ungene er feil, selv om ungene er "voksne" For husk at barna også sliter i en slik situasjon og det kan bli for mye for en ung person å føle at hun/han må være psykolog til mor og far oppi det hele, eller værre er, å måtte VELGE SIDE.

[Gjest Klaveret]

Datteren er 25 år, moren er mest sannsynligvis godt voksen, med masse livserfaring og godt mulig en økonomi som gjør at hun kan snakke med en psykolog. Det er ikke TS sin jobb å være mor til sin mor. Jeg hørest nok litt hard ut her, men jeg vet godt hvordan det er å være datter til en mor som ikke orker å være kreve noe av seg selv i sin rolle som forelder. Man får ikke barn for å ha noen å støtte seg på, man får barn for å ta bare på dem. Mor og far går igjennom en skilsmisse, og da bør de begge være sterke til å stå støtt uten å lene seg på ungene. Om de ikke greier det, så får de søtte seg til en god venn eller familievernkontoret,megler,psykolog,lege. Å dumpe dritten på ungene er feil, selv om ungene er "voksne" For husk at barna også sliter i en slik situasjon og det kan bli for mye for en ung person å føle at hun/han må være psykolog til mor og far oppi det hele, eller værre er, å måtte VELGE SIDE.

Det er ikke tvil om at "barna" også har en vanskelig situasjon, men dette handler om foreldrene. Det er deres liv som er i krise og det er ikke deres jobb å "ta vare på" voksne barn lengre. Jeg sier ikke at datteren skal være en støtte for noen av dem om hun ikke vil - derfor mener jeg det er på sin plass at hun flytter ut. Jeg synes TS og andre innlegg her vitner om en veldig selvsentrert holdning. En mor er et vanlig menneske, ikke et supermenneske som for alltid skal legge alt til side for avkommet.

[AnonymBruker]

Når man er voksen, er ikke skillet mellom foreldre og barn like tydelig lenger. Klart, man vil alltid være sine foreldres barn, men det er ikke lenger slik at støtten og hjelpen kun går én vei. Man stiller opp for sine foreldre som et voksent medmenneske, trøster dem hvis det skjer en krise, på samme måte som man selv forventer å bli støttet og trøstet. Innen rimelighetens grenser selvsagt, ingen skal behøve å være en klagemur eller å utslette seg selv.

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å trøste sin mor gjennom bruddet med far, nettopp fordi man ikke ønsker å ta side. Men en viss støtte er det naturlig å gi. Man ønsker naturligvis ikke å bidra i en diskusjon om hvor slem far er, men man kan ihvertfall gi gode klemmer, oppmuntre, ta mor med ut på kafé eller kino eller noe annet hyggelig for å lette humøret hennes litt. Samtidig som man også bevarer et godt forhold til sin far, som sikkert også har det tøft nå.

Problemet her er jo at TS bor hjemme. Jeg synes også det er naturlig at hun flytter ut når situasjonen er som den er. Moren er i en personlig krise, og trenger sikkert å få sørge, gråte og klage så mye hun vil innenfor sine egne fire vegger, uten at en voksen datter skal føle seg "overlesset" eller "deprimert". Når man er i en av livets kriser, er det ofte vanskelig å ikke overlesse de som tilfeldigvis befinner seg i din nærhet. Man er nedsylta i kjærlighetssorg og tenker ikke klart. TS kan flytte ut, slik at det blir en naturlig distanse. Og så kan hun heller støtte mor ved å komme på hyggelige ettermiddagsbesøk når det passer for begge.

Anonymkode: e841c...b88