Mor min er sjalu på tante! Tante har erstattet min mor

[AnonymBruker]

Mange år tilbake så gikk jeg gjennom en tøff periode med meg selv. Hadde blitt dumpet og kastet ut på gaten av min første kjærlighet som vær notorisk utro etter at vi hadde flyttet utenlands sammen. Var nødt å flytte hjem til mine foreldre. Knakk sammen mentalt i et halvt år. I denne perioden ble jeg svært tilknyttet til min tante (fra far sin side) som jeg innen aldri hatt et forhold til. Grunnen var enkel. Hun forstod meg på en måte min mor ikke klarte. Tante visste akkurat hva hun skulle si og gjør i en perioden der jeg var nærmest utrøstelige. Nå i ettertid har jeg fremdeles et godt forhold til tante. Mor og jeg har alltid hatt et anstrengt forhold pga vi har behov som krasjer med hver andre. Jeg er veldig privat som person og liker ikke særlig mye oppmerksomhet eller nærhet, min mor er svært sta og påtrengende. Jeg trenger avstand, hun trenger bekreftelse at jeg er glad i henne hele tiden. Min mor har lidd av depresjon siden sin ungdom og sliter med dårlig selvbilde. Det at mor og jeg ikke er så nære som hun ønsker og det at jeg har et bedre forhold til tante gjør henne svært sjalu. Nå som jeg bor utenlands (igjen) så snakker jeg svært sjeldent med tante. Det skjer i stort sett bare når jeg er på besøk hjemme. Mor kontakter meg derimot hverdag. Når jeg var på besøk sist så klikket min mor når jeg, hun, far og mine brødre satt å snakket om familierelasjoner og skrekk i sinne "Vel, tante har jo blitt din nye mor!" og stormet ut av rommet. Hun så meg ikke igjen før jeg dro og har ikke kontaktet meg på to uker nå. Hva skal jeg gjør? Jeg har forklart for henne gang på gang at tante ikke har erstattet hennes mors rolle men hun hører ikke på meg.

Anonymkode: 9eace...94b

[AnonymBruker]

Æsjh, jeg kan ikke noe for for å føle med din mor her.. Jeg har også en mor som deg ts. hvor mine behov må dukke unna hennes, fordi hun er så sårbar. Av og til føles det som å gå rundt og bære på en skadd fulgunge. Jeg har måttet lære meg å trekke meg unna i alle krangler. Jeg har måttet lære meg at vanskelige ting som skjer i livet mitt,kan jeg ikke si, fordi hun ikke takler det.. selv om jeg er nødt til å høre på hennes problemer hver dag..

 

Og likevel.. så forstår jeg det..

Jeg får vondt av moren din som bare ønsker å komme deg nær, og har all kjærlighet i verden, men lite forståelse. Og da opplever hun at det stikk motsatte skjer.. mens i hennes øyner, løper du frivillig i armene til en "annen mor"

Høres egentlig ikke ut som om du gjør noe galt ts. 
Men det virker som om du og din mor trenger å snakke ut om dette her!

Syns du skal styre unna å refere til forholdet med tanten din som "bedre", bare "annerledes". 
Jeg har i livet mitt folk jeg elsker av hele mitt hjerte, som jeg ikke har noen behov for å kontakte daglig. Det betyr ikke at kjærligheten er mindre, bare annerledes. Du må, selv om det KAN virke unødvendig, forsikre henne om at hennes rolle er gjeldende og at hun er uerstattelig..

 

Jeg forstår deg kjempe godt altså!! Det er jo bare positivt at du har denne gode relasjoner med din tante

Anonymkode: 161a5...017

[AnonymBruker]

Æsjh, jeg kan ikke noe for for å føle med din mor her.. Jeg har også en mor som deg ts. hvor mine behov må dukke unna hennes, fordi hun er så sårbar. Av og til føles det som å gå rundt og bære på en skadd fulgunge. Jeg har måttet lære meg å trekke meg unna i alle krangler. Jeg har måttet lære meg at vanskelige ting som skjer i livet mitt,kan jeg ikke si, fordi hun ikke takler det.. selv om jeg er nødt til å høre på hennes problemer hver dag..

 

Og likevel.. så forstår jeg det..

Jeg får vondt av moren din som bare ønsker å komme deg nær, og har all kjærlighet i verden, men lite forståelse. Og da opplever hun at det stikk motsatte skjer.. mens i hennes øyner, løper du frivillig i armene til en "annen mor"

Høres egentlig ikke ut som om du gjør noe galt ts. 
Men det virker som om du og din mor trenger å snakke ut om dette her!

Syns du skal styre unna å refere til forholdet med tanten din som "bedre", bare "annerledes". 
Jeg har i livet mitt folk jeg elsker av hele mitt hjerte, som jeg ikke har noen behov for å kontakte daglig. Det betyr ikke at kjærligheten er mindre, bare annerledes. Du må, selv om det KAN virke unødvendig, forsikre henne om at hennes rolle er gjeldende og at hun er uerstattelig..

 

Jeg forstår deg kjempe godt altså!! Det er jo bare positivt at du har denne gode relasjoner med din tante

Anonymkode: 161a5...017

TS her!

Når vi har prøvd å snakke ut om dette så går hun til angrep på seg selv. Hun sier at alt er hennes feil, at hun ikke er en god nok mor. Og da finnes det ingenting jeg kan si som gjør det bedre der og da. Det ender alltid med at hun gråter og går inn i et rom for seg selv.

Det sliter meg ut å ha det på denne måten. Jeg klarer ikke heller å smiske for henne og sende henne "glad i deg" meldinger hverdag  Selv om jeg er glad i henne så slites jeg ut mentalt av å måtte gi henne bekreftelse hele tiden. Hvis hun sender meg melding først og jeg ikke har først ganske så kjapt så blir hun så sur og gretten

Hun er også ufør og har ingen venner eller særlige interesser. Sitter for det meste hjemme og ikke gjør noen ting. Slik har hun hatt det i snart ti år.

Anonymkode: 9eace...94b

[AnonymBruker]

TS her!
Når vi har prøvd å snakke ut om dette så går hun til angrep på seg selv. Hun sier at alt er hennes feil, at hun ikke er en god nok mor. Og da finnes det ingenting jeg kan si som gjør det bedre der og da. Det ender alltid med at hun gråter og går inn i et rom for seg selv.

Det sliter meg ut å ha det på denne måten. Jeg klarer ikke heller å smiske for henne og sende henne "glad i deg" meldinger hverdag  Selv om jeg er glad i henne så slites jeg ut mentalt av å måtte gi henne bekreftelse hele tiden. Hvis hun sender meg melding først og jeg ikke har først ganske så kjapt så blir hun så sur og gretten

Hun er også ufør og har ingen venner eller særlige interesser. Sitter for det meste hjemme og ikke gjør noen ting. Slik har hun hatt det i snart ti år.

Anonymkode: 9eace...94b

Her skal det stå "svaret"  FYI

Anonymkode: 9eace...94b

[Gjest Blomsterert]

Mange år tilbake så gikk jeg gjennom en tøff periode med meg selv. Hadde blitt dumpet og kastet ut på gaten av min første kjærlighet som vær notorisk utro etter at vi hadde flyttet utenlands sammen. Var nødt å flytte hjem til mine foreldre. Knakk sammen mentalt i et halvt år. I denne perioden ble jeg svært tilknyttet til min tante (fra far sin side) som jeg innen aldri hatt et forhold til. Grunnen var enkel. Hun forstod meg på en måte min mor ikke klarte. Tante visste akkurat hva hun skulle si og gjør i en perioden der jeg var nærmest utrøstelige. Nå i ettertid har jeg fremdeles et godt forhold til tante. Mor og jeg har alltid hatt et anstrengt forhold pga vi har behov som krasjer med hver andre. Jeg er veldig privat som person og liker ikke særlig mye oppmerksomhet eller nærhet, min mor er svært sta og påtrengende. Jeg trenger avstand, hun trenger bekreftelse at jeg er glad i henne hele tiden. Min mor har lidd av depresjon siden sin ungdom og sliter med dårlig selvbilde. Det at mor og jeg ikke er så nære som hun ønsker og det at jeg har et bedre forhold til tante gjør henne svært sjalu. Nå som jeg bor utenlands (igjen) så snakker jeg svært sjeldent med tante. Det skjer i stort sett bare når jeg er på besøk hjemme. Mor kontakter meg derimot hverdag. Når jeg var på besøk sist så klikket min mor når jeg, hun, far og mine brødre satt å snakket om familierelasjoner og skrekk i sinne "Vel, tante har jo blitt din nye mor!" og stormet ut av rommet. Hun så meg ikke igjen før jeg dro og har ikke kontaktet meg på to uker nå. Hva skal jeg gjør? Jeg har forklart for henne gang på gang at tante ikke har erstattet hennes mors rolle men hun hører ikke på meg.

Anonymkode: 9eace...94b

Hva var det som ble sagt før hun skrek det da?

 

[AnonymBruker]

Jeg fortalte familien at tante takket ja til å bli gudmor til vårt barn som fødes i sommer..

Anonymkode: 9eace...94b

[Gjest Blomsterert]

Jeg fortalte familien at tante takket ja til å bli gudmor til vårt barn som fødes i sommer..

Anonymkode: 9eace...94b

Å.ok. Mødre vil gjerne ha den største plassen i barnas hjerter,og hun ble veldig såret da.Spesielt fordi tanten din har vært viktig for deg når du hadde det som verst.Da følte nok moren din seg hjelpeløs ved å måtte stå på sidelinjen,og nå opplever hun det igjen.Mødre er bare mennesker,med akkurat samme følelsespekteret som alle andre.Jeg syns ikke du skal kalle det å "smiske"med moren din om du sier du er glad i henne,så si det.

Når det er sagt,så skal også mødre være generøse mot barna sine,og være glade på deres vegne.Min sønn var i sorg da han mistet bestefaren sin,og sa da at han hadde mistet den viktigste i livet sitt.Det stakk.Men samtidig var jeg glad fordi de hadde et unikt godt forhold,og at sønnen min fikk oppleve det.Moren din krever nok ekstra mye fordi hun sliter med ting også,men du kan ikke ta hensyn til alt!

Lei situasjon,men ta første skritt og si du er glad i henne,og at du også må få lov til å være glad i andre.Håper det ordner seg for dere,og husk at å uttrykke kjærlighet er ikke smisk da :-) 

[mjauritz]

Jeg skjønner begge sider, men mest av alt så skjønner jeg at dette er sårt for din mor. Sånn som du fremstiller det så virker det som at moren din må ta mesteparten av kontakten med deg og du ikke deler personlige ting med henne. Det er jo forståelig, for det er ikke alt man vil snakke med mamma om, men samtidig så er det sikkert skikkelig vondt for henne at du helt fint klarer å snakke med en annen dame på hennes alder i familien om disse tingene.

Jeg skjønner at det er tungt for deg å måtte trå så varsomt rundt moren din, men det er nok en grunn til at hun reagerer. Husk at du er det absolutt viktigste i livet hennes og hun elsker deg så mye at når du heller velger en annen voksen omsorgsperson å gå til med problemene dine så føler hun vel at hun ikke strekker til.

Syntes kanskje du burde gå litt inn i deg selv og se om kanskje du kan gjøre noe for at moren din kan komme litt tettere på deg?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner også begge sider her, det er selvfølgelig tungt å føle seg tilsidesatt som mor,og som datter kan man gjerne prøve å ta litt hensyn.Men samtidig må man ikke gi mer enn man kan klare uten å bli utslettet selv. Foreldre som krever at voksne barn som har flyttet hjemmefra skal ta kontakt daglig er faktisk veldig slitsomme å forholde seg til, og noen ganger er man bare nødt til å velge seg selv. Det gagner verken mor eller "barn" at "barnet" sliter seg ut for å prøve å tilfredsstille mors behov. Selv om din mor sliter er det greit å sette grenser, og det er greit å reagere hvis hun tråkker over grensene dine. 

Beskrivelsen av moren din miner på mange måter om min mor. Hos oss var det et mønster som hadde pågått gjennom mesteparten av barndommen min,og fortsatte lenge etter at jeg flyttet hjemmefra. Det var aldri plass til meg og mine behov, hun snakket til meg, men ikke med meg, var ikke flink til å lytte, og lagde sine egne ideer om hva jeg syntes, mente og trengte (ideer som stort sett var helt på jordet), Etter at jeg flyttet hjemmefra prøvde jeg gjentatte ganger å ta det opp med henne, men det endte som regel med at jeg måtte trøste henne fordi ingen forsto hvor vanskelig hun hadde det.  Tilslutt kom det til et punkt der jeg ikke orket mer, jeg ble nødt til å velge om jeg skulle leve livet mitt for meg eller for henne. En kombinasjon var rett og slett ikke mulig. Jeg brøt all kontakt, og snakket overhodet ikke med henne på flere år. Det var fantastisk befriende, som om jeg for første gang i mitt liv faktisk kunne puste skikkelig.

Nå har vi kontakt igjen, og det går bra, fordi hun har lært at hun mister meg hvis hun kjører over meg. Vi har ikke noe nært og fortrolig forhold, jeg tar ikkesjansen på å åpne meg for henne, for jeg vet hvor lett det er å bli sugd inn i alt dramaet, og det takler jeg ikke en gang til. Men vi omgås, og har det koselig når vi treffes.

Nå mener jeg ikke nødvendigvis at du skal bryte kontakten med din mor, men jeg tror du må lære å sette tydelige grenser. Svar på meldinger når du har tid og overskudd,og gi klar beskjed om at du ikke gidder å forholde deg til henne så lenge hun er sur og gretten. Si at du ikke vil snakke med henne når hun oppfører seg på den måten, men at hun gjerne må ringe igjen når hun er i bedre humør, også legger du på. Fortell henne gjerne at du er glad i henne, men gjør det når du føler for det, ikke når du føler at du må det.

 

Anonymkode: 61c48...432

[AnonymBruker]

Jeg fortalte familien at tante takket ja til å bli gudmor til vårt barn som fødes i sommer..

Anonymkode: 9eace...94b

nei,vet du, syns faktisk at du er bare kjip. 
Husker du den tøffe perioden du gikk gjennom når bare din tante kunne forstå deg? Vel,moren din har det sånn hele tiden. 

Hun sier "nei, alt er min feil!" fordi hun er deprimert og ikke klarer å se rasjonelt på det. Og da mener du at "det ikke er noe mer å si"? Jo? Du sier "nei, du tar feil!" du sier det igjen og igjen til hun har forstått det..

også dette da.... 

Du strekker deg ikke langt for å nå moren din på det punkte hun er på.. og som en person som hadde gjort ALT for familien sin...så forstår jeg det ikke..

Anonymkode: 161a5...017

[AnonymBruker]

nei,vet du, syns faktisk at du er bare kjip. 
Husker du den tøffe perioden du gikk gjennom når bare din tante kunne forstå deg? Vel,moren din har det sånn hele tiden. 

Hun sier "nei, alt er min feil!" fordi hun er deprimert og ikke klarer å se rasjonelt på det. Og da mener du at "det ikke er noe mer å si"? Jo? Du sier "nei, du tar feil!" du sier det igjen og igjen til hun har forstått det..

også dette da.... 

Du strekker deg ikke langt for å nå moren din på det punkte hun er på.. og som en person som hadde gjort ALT for familien sin...så forstår jeg det ikke..

Anonymkode: 161a5...017

Jeg har ikke overskudd til å håndtere min mors depresjon da jeg har ting jeg selv sliter med mentalt. Jeg har prøvd så godt jeg kan å banke det inn i hodet hennes at det ikke er hennes feil men hun ender alltid opp med å gå inn i et rom for seg selv. Min mor har alltid vært selvdestruktiv, men jeg kan ikke leke psykolog heller..

Jeg skjønner begge sider, men mest av alt så skjønner jeg at dette er sårt for din mor. Sånn som du fremstiller det så virker det som at moren din må ta mesteparten av kontakten med deg og du ikke deler personlige ting med henne. Det er jo forståelig, for det er ikke alt man vil snakke med mamma om, men samtidig så er det sikkert skikkelig vondt for henne at du helt fint klarer å snakke med en annen dame på hennes alder i familien om disse tingene.

Jeg skjønner at det er tungt for deg å måtte trå så varsomt rundt moren din, men det er nok en grunn til at hun reagerer. Husk at du er det absolutt viktigste i livet hennes og hun elsker deg så mye at når du heller velger en annen voksen omsorgsperson å gå til med problemene dine så føler hun vel at hun ikke strekker til.

Syntes kanskje du burde gå litt inn i deg selv og se om kanskje du kan gjøre noe for at moren din kan komme litt tettere på deg?

Jeg snakker svært sjeldent med tante og deler ikke personlige ting, ting jeg ennå sliter med. Det har jeg min fantastiske sambo for. På to år har jeg kun møtt tante en gang og det varte i en time. Min familie besøker jeg to ganger i året. Tante snakker jeg ikke heller med på sosiale medier slik mor og jeg gjør. Men det at jeg hadde den kontakten med tante for mange år siden sitter ennå langt inne.

Jeg er en svært privat person og klarer ikke å åpne opp for alle. Min mor ønsker jeg snakket med henne om ting jeg sliter med. Hun presser på det hele tiden. Men det er noe jeg ikke er komfortabel med. Ikke engang med far eller min brødre. Jeg sliter meg å knyte nære kontakter og har svært få venner av denne grunn.

Jeg lar mor være en del av livet mitt. Jeg deler med meg av mitt hverdagsliv og forberedingen for å ta imot et barn/hennes barnebarn. Men hun vil ha den emosjonelle biten. Her rekker det ikke bare med å si at jeg er glad i henne. Hun ønsker så sårt at hun var den jeg gikk til når jeg gråt og har det vondt. Men jeg klarer ikke å dele den siden av meg selv til alle  Jeg går kun til min sambo hvis jeg har det vondt. Jeg er svært vanskelige å ha med å gjør når jeg gråt og har det vondt (sliter med angstlidelse), og min sambo vet nøyaktig hva han skal si og gjør for å roe meg ned. De gangene jeg har vendt med til mor så har min angst eskalert fordi hun ikke vet hva hun bør si eller gjør og da går jeg i svart. Det er hverken godt for henne eller for meg.

Anonymkode: 9eace...94b

[AnonymBruker]

nei,vet du, syns faktisk at du er bare kjip. 
Husker du den tøffe perioden du gikk gjennom når bare din tante kunne forstå deg? Vel,moren din har det sånn hele tiden. 

Hun sier "nei, alt er min feil!" fordi hun er deprimert og ikke klarer å se rasjonelt på det. Og da mener du at "det ikke er noe mer å si"? Jo? Du sier "nei, du tar feil!" du sier det igjen og igjen til hun har forstått det..

også dette da.... 

Du strekker deg ikke langt for å nå moren din på det punkte hun er på.. og som en person som hadde gjort ALT for familien sin...så forstår jeg det ikke..

Anonymkode: 161a5...017

Skal man utslette seg selv for å prøve å ta vare på andre?

Det er selvfølgelig synd på moren, men man kan likevel ikke forvente at datteren skal være i stand til å få mor til å "klare å se rasjonelt på det".Vi snakker om et menneske som har slitt med depresjoner siden egen ungdomstid, og nå har voksne barn. Det betyr at ts har levd med mors reaksjonsmønster hele livet. Når fortrolige samtaler ofte ender med at mor gråter på eget rom, er det ikke rart ts har utviklet en personlighet der hun har vanskelig for å dele følelser og trenger avstand.Det er en helt naturlig beskyttelsesmekanisme.

Husk at selv om moren har valgt å få barn,så har ikke datteren valgt å få en slik mor. Jeg tror absolutt moren gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger, men noen ganger er det likevel ikke nok til å skape en god relasjon. Ja, det er synd på mor, men det virker ikke som du evner å se hvilken enorm psykisk belastning det er å leve med en forelder som oppfører seg på den måten. Det er ikke alltid mulig å balansere alles behov, rett og slett fordi de krasjer. Da må man faktisk velge hvem man skal ta hensyn til,og i ts sin situasjon mener jeg det er helt naturlig at hun velger å ta hensyn til seg selv. Hvis hun skal gå på akkord med egne behov for å tilfredsstille sin mor er det stor sannsynlighet for at hun selv også vil gå på en psykisk smell, og det gagner faktisk ingen.

Anonymkode: 61c48...432

[AnonymBruker]

Skal man utslette seg selv for å prøve å ta vare på andre?

Det er selvfølgelig synd på moren, men man kan likevel ikke forvente at datteren skal være i stand til å få mor til å "klare å se rasjonelt på det".Vi snakker om et menneske som har slitt med depresjoner siden egen ungdomstid, og nå har voksne barn. Det betyr at ts har levd med mors reaksjonsmønster hele livet. Når fortrolige samtaler ofte ender med at mor gråter på eget rom, er det ikke rart ts har utviklet en personlighet der hun har vanskelig for å dele følelser og trenger avstand.Det er en helt naturlig beskyttelsesmekanisme.

Husk at selv om moren har valgt å få barn,så har ikke datteren valgt å få en slik mor. Jeg tror absolutt moren gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger, men noen ganger er det likevel ikke nok til å skape en god relasjon. Ja, det er synd på mor, men det virker ikke som du evner å se hvilken enorm psykisk belastning det er å leve med en forelder som oppfører seg på den måten. Det er ikke alltid mulig å balansere alles behov, rett og slett fordi de krasjer. Da må man faktisk velge hvem man skal ta hensyn til,og i ts sin situasjon mener jeg det er helt naturlig at hun velger å ta hensyn til seg selv. Hvis hun skal gå på akkord med egne behov for å tilfredsstille sin mor er det stor sannsynlighet for at hun selv også vil gå på en psykisk smell, og det gagner faktisk ingen.

Anonymkode: 61c48...432

Mor prøver sitt beste men hun klarer ikke å ta hensyn til mine behov. Uff, jeg ønsket hun fikk profesjonell hjelp hos en psykolog  Hun har en mørk familiehistorie (alkoholisme, stoff, ustabil mor, selvmord/vold, osv) bak seg men å søke hjelp er noe hun nekter. Hun sier hun føler hun ikke trenger det.

Jeg gruer meg til neste gang jeg skal møte familien fordi jeg trur neppe hun og jeg vill klare å snakke ut om det som skjedde sist før vi møtes igjen. Jeg har erfaring med at hun sier at "ting er greit nå" etter vi/far/brødrene mine har snakket om andre ting. Men det har ikke vært greit, hun går å undertrykker disse tingene istedet, for å så knekke på et senere tidspunkt. Slik gikk det nok til når hun uttrykte det med tante.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til henne uten at det går utover meg selv... Når ting har vært på sitt verste så har jeg måtte vurdert å kutte kontakt med henne. Jeg ønsker ikke at det fortsetter slik når vårt barn kommer til verden. Selv om jeg er hundretalls av mil vekke fra min familie så blir jeg likevel negativt påvirket når jeg får sure meldinger.

Anonymkode: 9eace...94b

[AnonymBruker]

Mor prøver sitt beste men hun klarer ikke å ta hensyn til mine behov. Uff, jeg ønsket hun fikk profesjonell hjelp hos en psykolog  Hun har en mørk familiehistorie (alkoholisme, stoff, ustabil mor, selvmord/vold, osv) bak seg men å søke hjelp er noe hun nekter. Hun sier hun føler hun ikke trenger det.

Jeg gruer meg til neste gang jeg skal møte familien fordi jeg trur neppe hun og jeg vill klare å snakke ut om det som skjedde sist før vi møtes igjen. Jeg har erfaring med at hun sier at "ting er greit nå" etter vi/far/brødrene mine har snakket om andre ting. Men det har ikke vært greit, hun går å undertrykker disse tingene istedet, for å så knekke på et senere tidspunkt. Slik gikk det nok til når hun uttrykte det med tante.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til henne uten at det går utover meg selv... Når ting har vært på sitt verste så har jeg måtte vurdert å kutte kontakt med henne. Jeg ønsker ikke at det fortsetter slik når vårt barn kommer til verden. Selv om jeg er hundretalls av mil vekke fra min familie så blir jeg likevel negativt påvirket når jeg får sure meldinger.

Anonymkode: 9eace...94b

Kanskje det kunne hjulpet deg å ta kontakt med en psykolog selv, for å få hjelp til å takle situasjonen. Kan hende du kan få noen nyttige "verktøy" som kan gjøre det lettere å forholde seg. Med "verktøy" mener jeg både å lære å legge det fra deg, så det ikke påvirker deg så mye, og å få tips til hvordan du kan reagere i konkrete situasjoner.

Anonymkode: 61c48...432