Hva bør mannen og jeg forberede oss på?

[AnonymBruker]

Vi venter barn. Hva burde vi forvente oss mtp følelser for hverandre?

 

Jeg leste her på forumet at mange mister følelser for hverandre etter man får barn. Hva er grunnen til dette? Og hvordan kan vi forhindre dette? 

Jeg er typen som vil ta tak i problemet nå og forberede oss at sånn blir det så vi må kjempe gjennom det. Våre krangler går ut på at jeg sier en ting, så tror han jeg mener noe annet, så er det ord mot ord. Jeg vet med 110% sikkerhet at jeg kommer til å "glefse" uten å mene å gjefse mtp stess når barnet gråter. Så kommer han til å bli sur for sånn skal man ikke snakke til partneren sin. Ja er enig, MEN kan ikke noe for det i en stresset situasjon. Så, hva kan vi forvente mtp følelser for hverandre og "typiske" krangler? Og hvordan forberede oss best mulig? 

 

Anonymkode: 6bd95...1d3

[AnonymBruker]

Tenker at dere kan allerede begynne å prate om ansvarsområder! Det har nesten gått til helvete her for at samboer har tatt for lite ansvar.

Greit at dem jobber, men det betyr ikke at han har "fri" når han kommer hjem. Du har jo så klart ansvar for å mate babyen, men du må få avlastning! Spesielt når mannen din har fri. Da må du få sove ut. Bading, bleieskift, stell og etterhvert mating av fast føde er like mye hans ansvar som ditt.

Sex kan også bli en diskusjon. Om den ene parten har mere lyst enn den andre.

Mannen din burde ha forståelse for at han ikke kommer hjem til ryddig og nyvasket hjem hver dag, heller ikke hjemmelaget middag hver dag. Her får han også delta!

Det å få en baby krever mye både dag og natt. Det beste er to foreldre som tar ansvar og deltar. Det viktigste er å ha forståelse for hverandre og gi hverandre avbrekk. 

 

Anonymkode: 87be6...3da

[AnonymBruker]

Jeg har nesten lyst til å være så negativ og si at dere burde forberede dere på samarbeid og hvordan dere skal dele samvær når forholdet ryker. 

Man mister ikke følelsen for hverandre, men man får mindre tid til å dyrke kjærligheten, særlig den første tiden. Begynn å snakke om deres roller og hvordan dere skal takle hverdagen, våken-netter, slitne stunder osv. 

Anonymkode: 9160b...ab7

[AnonymBruker]

Dette med ansvarsområdene er viktig å bli enige om. Hvem har ansvar for rydding? Matlaging? Hvem skal ha baby når dere begge er hjemme? Hvem handler? Har dere ikke felles konto, må dere opprette det ellers ender du fort med alle utgiftene også. 

Anonymkode: 97d8d...881

[AnonymBruker]

Enkelt: han har fri om natta, du har fri når han kommer hjem fra jobb, forutsatt at barnet ikke sover gjennom natten. Ellers er det begges jobb når han kommer hjem.

 

Anonymkode: b723f...8ab

[AnonymBruker]

Forbered deg på å oppdage nye sider av mannen din, på godt og vondt. Han er plutselig faren til det mest fantastiske mennesket du vet, og den eneste som forstår helt hva du opplever og går gjennom i situasjonen mtp bekymringer, utfordringer etc. Jeg opplevde en sterk fornyet respekt for min mann under første svangerskap/barnefødsel/barseltid. Alt er ikke så svart som mange skal ha det til.

Lurt å snakke om arbeidsfordeling og forventninger som andre skriver over her. Men jeg synes det er viktig at også vi mødre senker terskelen for hva som MÅ gjøres (husarbeid, oppfølging av barnet, egentid etc) og lærer litt mer av våre mer avslappede menn. Vi har ikke fasiten på et godt familieliv alene.

Lykke til, og gled deg!

Anonymkode: 4c20e...12b

[Epleskall]

Vi venter barn. Hva burde vi forvente oss mtp følelser for hverandre?

 

Jeg leste her på forumet at mange mister følelser for hverandre etter man får barn. Hva er grunnen til dette? Og hvordan kan vi forhindre dette? 

Jeg er typen som vil ta tak i problemet nå og forberede oss at sånn blir det så vi må kjempe gjennom det. Våre krangler går ut på at jeg sier en ting, så tror han jeg mener noe annet, så er det ord mot ord. Jeg vet med 110% sikkerhet at jeg kommer til å "glefse" uten å mene å gjefse mtp stess når barnet gråter. Så kommer han til å bli sur for sånn skal man ikke snakke til partneren sin. Ja er enig, MEN kan ikke noe for det i en stresset situasjon. Så, hva kan vi forvente mtp følelser for hverandre og "typiske" krangler? Og hvordan forberede oss best mulig? 

 

Anonymkode: 6bd95...1d3

For min del har ikke det vært et problem at jeg har mistet følelsene, det er bare det at det er så mange andre følelser også! Så følelsene for mannen er ikke noe jeg kjenner på hele tiden, sånn som før. Det er det ikke alltid anledning til, både fordi hverdagen er mer hektisk og vi har mindre tid til bare oss to, men også fordi barna er så utrolig viktige. Kjærligheten for dem er så ekstrem og altoppslukende. Men! Jeg har aldri før følt meg så forbundet til et annet menneske, som det jeg gjør med mannen min. Vi hadde det fantastisk før vi fikk barn og levde et helt unikt liv, men nå er vi en familie - og verdien dette har, er større enn alt annet. Følelsene har egentlig bare inntatt en ny form.

Det beste "rådet" jeg kan gi basert på min egen erfaring, er: ikke still for høye krav til hvordan man skal kommunisere sammen. Ja, det er et mål å ikke være frekk og usaklig, men jeg mener det må være rom for nettopp det likevel. Jeg synes det er viktigere å være raus og tåle at den andre er helt på bærtur, enn at man skal løse alt mulig slik det står i bøkene at man bør. Vårt mål er heller å bli gode på å si unnskyld etterpå, se den andre og hva den andre gjør, og ønske å løse alt på den beste måten for begge. Ikke hva som er rettferdig eller hvem sin "tur" det er. 

En annen ting jeg synes er viktig, er å være mye sammen som familie. Absolutt skal det være rom for å gjøre ting hver for seg, treffe venner og ta pause, men for oss har det vært like viktig at vi er mye sammen hele gjengen. At ikke jeg løper ut av huset med en gang han kommer fra jobb, eller at vi jobber på skift. Men klart, her kommer det jo an på hvordan baby er og hvor stort behovet for pause er. Men det er så godt å dele de fine stundene sammen, og dem er det jo heldigvis utrolig mange av. 

[AnonymBruker]

Forbered dere på at ting fra deres egen barndom KAN komme tilbake. Her fikk mannen angst (som hadde ligget godt undertrykket i mange år) pga fæl oppvekst. Omveltningen med å få barn fikk opp alt dette, og det var mildt sagt tøft! Pluss på en unge som ikke sov, skreik hele tiden og mor med fødselsdepresjon. Men vi kom oss gjennom det etter et par svært turbulente år, og ble sterkere sammen. Har hørt at flere har undertrykte ting fra sin egen barndom som kommer tilbake når de får barn selv.

Ellers ville jeg forberedt mannen på at du muligens ikke vil ha så mye kroppskontakt. Babyen var på meg hele tiden, og når jeg endelig fikk være litt for meg selv, var det aller siste jeg hadde lyst til å kose med mannen. Det gikk over etterhvert. Mannen forstod jo ikke hvordan det føltes, men det hadde kanskje vært lettere for han å forstå hvis vi snakket om det før fødsel.

Jeg vil også råde dere til å bare holde ut! Som sagt, vi hadde en lang periode med krangling, utslitthet, og alt var dritt. Men vi holdt ut, og ungen vokste og vi ble sterkere. Mange ville nok gått hvis de var i min situasjon. Men utrolig glad for at jeg holdt ut!! Ungen er fem nå, og har to foreldre som bor sammen og har det fint  

Anonymkode: 6a267...d7b

[AnonymBruker]

Forbered dere på søvnmangel, og at dere kan komme til å bli ganske ilskne og krakilske mot hverandre når dere gørrtrøtte krangler om hvem sin tur det er til å stå opp med lysvåken baby klokka 05 om morran, eller hvem som skal bære når ungen er syk og gråter over alt unntatt når mamma eller pappa bærer på armen og går frem og tilbake....

Neida, det er ikke så ille nødvendigvis. Men man "vet aldri hva man får" når det kommer til baby, og hvordan oppveksten blir. Det første året er vel det tøffeste hjemme, men etter et år alder så kommer barnehagen og alle sykdommene renner på som perler på en snor.. da er det fort gjort å krangle om hvem sin tur det er å være hjemme og ta sykedager med barnet. Huff, akkurat det husker jeg godt. Jeg gruet meg sånn til å ringe nok en gang og si at "jeg må dessverre være hjemme med sykt barn i dag...." Det var nesten flaut å komme på jobben til slutt, for ungen min var så ofte syk. Han var et såkalt ørebarn, med feber og antibiotikakurer på rad og rekke, pluss alle andre sykdommer som går i en barnehage støtt, da. Spying og diareer.... vasking og bleiebytting på samlebånd.

Hos oss ble verden forandret da ungen fyllte to år. Han fikk operert bort mandlene, og etter det har han aldri hatt en ørebetennelse. Fraværet sank med en gang. I tillegg begynte han det året å sove natten gjennom for første gang i sitt liv, så vi fikk straks et mye mer behagelig liv, alle sammen :- )

Alt jeg har nevnt er strevsomme greier å stå midt oppe i som forelder, og det er fryktelig lett å se på hverandre med hat i blikket og brøle "Det er DIN tur å ta sykedager med småen nå! Jeg KAN bare ikke være borte i dag pga viktig møte/kurs/foredrag"...........

Forbered dere på dette, det kan forekomme. Men noen barn er selvfølgelig friskere enn andre, så kanskje dere ikke blir så ille plaget.

Anonymkode: 3b161...c36

[lunamuna]

Snakk om hva dere forventer av hverandre etter at barnet har kommet til verden.

[AnonymBruker]

Største feilen man gjør er at man glemmer hverandre og at fruen i huset er mer opptatt av baby enn han.

Anonymkode: cb125...3d9

[AnonymBruker]

Jeg tror det er lurt å snakke om hva dere forventer av hverandre og arbeidsfordeling. 

-Arbeidsfordeling av husarbeid, barnestell og nattevåk når den ene arbeider og den andre er hjemme.

-Når barnet blir større og begge er ute i arbeid må man fordele arbeidet på en annen måte. 

Jeg og mannen bidrar likt i hjemmet vårt, men vi har våre faste oppgaver. Dersom en av oss har det ekstra travelt en periode hjelper vi hverandre slik vi ikke sliter oss ut, uten noe surmuling for den ene må gjøre litt mer. En god ting vi har innført med alle barna våre er faste leggerutiner ganske tidlig av fra de var babyer, barna skal til sengs til et gitt klokkeslett og det er ingen slingring her (med mindre om de er syke). Dermed har vi hele kvelden for oss selv, vi bruker gjerne kvelden på kjærestetid; god mat og litt vin, filmer og annen kos. 

 

Anonymkode: 47494...03d

[AnonymBruker]

Vær rause med hverandre, spesielt når dere IKKE har lyst til det. Når du er stuptrøtt er det ikke umulig at han er det samme. Hvis du er usikker og føler deg utilstrekkelig er det sannsynlig at han føler seg likens. Tell til ti og hjelp hverandre, ikke se på hverandre som fiender. Og det er lov å be om unnskyldning dersom man gjør eller sier noe man angrer på, det gjelder dere begge  Lykke til!

Anonymkode: d88d4...2f6

[bib_84]

Som nevnt over: vær rause med hverandre, og snakk om hvilke forventninger dere har. Det er helt normalt at man blir mer som et arbeidsteam enn kjærester i begynnelsen, og jeg vil påstå at hele det første året er unntakstilstand. Det var det iallefall for oss, selv om det jo gradvis gikk seg til. Husk at alt er nytt for dere alle tre. Det er ikke unormalt med litt prøving og feiling før man finner det som funker for seg, med tanke på arbeidsfordeling osv. Hadde vi visst på forhånd hvor slitsomt og følelsesladd det skulle bli, vet jeg ikke om vi hadde fått barn. Men nå som vi vet hvor fantastisk det er, er vi sikker på at det blir en til