Dere som har forlatt familien for en ny

[AnonymBruker]

Jeg vil høre fra deg. Da snakker jeg om menn og kvinner som er utro, forlater ektefelle og barn og har lite kontakt med barna sine i ettertid. Dette skjedde med meg (faren min dro fra oss) da jeg var 11 år. Mamma var sønderknust etterpå, var borte fra jobben i 2 år fordi hun ble deprimert. Pappa tok ikke kontakt med oss igjen før jeg ble 19. Vi har lite kontakt den dag i dag, han er fremdeles sammen med elskerinna si og vi er ikke velkomne i huset deres. Jeg lurer på hvilke tanker som beveger seg rundt i hodene på personer som gjør dette. Hvorfor gjorde du det, hvordan tror du barna dine har det, angrer du eller lever du fint med situasjonen uten å ha dårlig samvittighet?

Vil ikke lage en tråd hvor disse personene dømmes nord og ned, vil bare høre deres perspektiver.

Anonymkode: a77e2...d7d

[Gjest Dwight]

Jeg kan fortelle fra samme synsvinkel som deg, altså jeg var barnet.

Min far ville skilles for mange grunner, og etter han traff en annen var det soleklart. De to bor nå sammen, har 2 unger og har det veldig bra. Min mor ble sint for jeg hadde kontakt med far, og har nektet å ha kontakt med meg i etterkant. Vi er nå på 4 året uten å snakke sammen. Far angrer med tanke på hvordan hele situasjonen ble mellom mor og meg, men det er ikke hans virkelig ikke hans feil. Ellers så har jeg aldri sett han smile mer, le mer eller være så avslappet som han er nå.

[AnonymBruker]

Det spørs jo litt hva du vil høre om - altså bare folk som har forlatt sin partner for en annen, eller en så graverende historie som du forteller om?

Når det gjelder din far, så er det det faktum at han brøt kontakten med deg og sviktet deg som var det graverende. Ikke det at han forlot din mor i seg selv. Mange mennesker skilles og blir sammen med andre, det betyr ikke at de forlater barna sine i samme slengen. Og de som er i stand til å forlate barna sine, er ikke gode foreldre uansett, og det hadde ikke vært så mye bedre om de ble værende. Noen mennesker er verken kapable eller interesserte i å ta ansvar for sine barn, og det sier mest om dem.

Men å forlate sin partner som man deler barn med - det er det mange som gjør. Det er vondt for familien og det byr på mange utfordringer, men hvis foreldrene er kloke mennesker som elsker sine barn, så går det seg til med tidens hjelp. Noen passer ikke sammen lenger, av ulike årsaker, og det er ikke bestandig noe igjen å reparere. Noen ganger møter man den store kjærligheten på verst tenkelige tidspunkt. Etterhvert som man blir voksen så skjønner man at samliv og brudd er langt fra svart/hvitt. 

Dét å sykemelde seg i 2 år fordi man ble forlatt av mannen sin, er ikke å være en god forelder i mine øyne. Ja, det er forbanna vondt å miste den man er glad i, men man må finne styrke til å komme seg ovenpå igjen (ved hjelp av terapi, om det trengs). Ingen barn har godt av å leve i et mørkt og depressivt hjem i 2 år. At man kan bli forlatt av sin partner er en risiko vi alle må kalkulere inn i livet vårt, og vi har selv ansvar for å bygge en såpass sterk selvfølelse at vi ikke blir knust i årevis om  det skjer. Det er ikke verdens undergang.

Anonymkode: ee6d1...c5f

[AnonymBruker]

Det spørs jo litt hva du vil høre om - altså bare folk som har forlatt sin partner for en annen, eller en så graverende historie som du forteller om?

Når det gjelder din far, så er det det faktum at han brøt kontakten med deg og sviktet deg som var det graverende. Ikke det at han forlot din mor i seg selv. Mange mennesker skilles og blir sammen med andre, det betyr ikke at de forlater barna sine i samme slengen. Og de som er i stand til å forlate barna sine, er ikke gode foreldre uansett, og det hadde ikke vært så mye bedre om de ble værende. Noen mennesker er verken kapable eller interesserte i å ta ansvar for sine barn, og det sier mest om dem.

Men å forlate sin partner som man deler barn med - det er det mange som gjør. Det er vondt for familien og det byr på mange utfordringer, men hvis foreldrene er kloke mennesker som elsker sine barn, så går det seg til med tidens hjelp. Noen passer ikke sammen lenger, av ulike årsaker, og det er ikke bestandig noe igjen å reparere. Noen ganger møter man den store kjærligheten på verst tenkelige tidspunkt. Etterhvert som man blir voksen så skjønner man at samliv og brudd er langt fra svart/hvitt. 

Dét å sykemelde seg i 2 år fordi man ble forlatt av mannen sin, er ikke å være en god forelder i mine øyne. Ja, det er forbanna vondt å miste den man er glad i, men man må finne styrke til å komme seg ovenpå igjen (ved hjelp av terapi, om det trengs). Ingen barn har godt av å leve i et mørkt og depressivt hjem i 2 år. At man kan bli forlatt av sin partner er en risiko vi alle må kalkulere inn i livet vårt, og vi har selv ansvar for å bygge en såpass sterk selvfølelse at vi ikke blir knust i årevis om  det skjer. Det er ikke verdens undergang.

Anonymkode: ee6d1...c5f

Det jeg er ute etter er vel å høre historier fra de som har forlatt ektefellen for å starte et "nytt liv" med den nye partneren sin, på en måte som gjør at de svikter barna sine og ikke er der for dem lenger. En del opplever for eksempel at den nye dama nekter kontakt mellom far og barn, og mannen går med på det. 

Mener ikke vanlige samlivsbrudd hvor man har delt samvær osv. Når det gjelder min mor så var nok hun kanskje en sårbar person i utgangspunktet, men jeg tror det var ekstra vanskelig for henne at pappa ikke ville ha kontakt med oss barna etterpå, hun prøvde så godt hun kunne men kom ingen vei med det. 

Anonymkode: a77e2...d7d

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle fra samme synsvinkel som deg, altså jeg var barnet.

Min far ville skilles for mange grunner, og etter han traff en annen var det soleklart. De to bor nå sammen, har 2 unger og har det veldig bra. Min mor ble sint for jeg hadde kontakt med far, og har nektet å ha kontakt med meg i etterkant. Vi er nå på 4 året uten å snakke sammen. Far angrer med tanke på hvordan hele situasjonen ble mellom mor og meg, men det er ikke hans virkelig ikke hans feil. Ellers så har jeg aldri sett han smile mer, le mer eller være så avslappet som han er nå.

Så trist å høre. Har du forsøkt å snakke med moren din om det? Jeg har ikke snakket med pappa om et enda, det sitter veldig langt inne og jeg vet ikke om jeg noen gang blir modig nok.

Anonymkode: a77e2...d7d

[AnonymBruker]

Det finnes ALLTID to sider av en sak. Ikke sikkert moren din gjorde det lett for faren din. Kanskje hun i sin depresjon sa endel, kom med trusler etc som gjorde det så vanskelig for faren din at han heller holdt seg borte. 

Jeg forstår at du trenger å vite mer, men den eneste som kan hjelpe deg å forstå ordentlig, er faktisk faren din. Spør på tomannshånd, uten å anklage etc. Spør hva som egentlig skjedde mellom han og mamma? Hvordan han opplevde situasjonen etc. 

Anonymkode: 3870d...3d8

[Gjest Dwight]

Så trist å høre. Har du forsøkt å snakke med moren din om det? Jeg har ikke snakket med pappa om et enda, det sitter veldig langt inne og jeg vet ikke om jeg noen gang blir modig nok.

Anonymkode: a77e2...d7d

Det nytter dessverre lite når det er hun som gjør seg utilgjengelig, byttet nr, blokkert meg på sosiale medier og flyttet. Men hadde hun snudd så ville jeg hvertfall tenkt på det. Skjønne at det sitter langt inne, men min erfaring er at tiden gjør egentlig situasjonen mer bitter. 

Prøv å haen dialog med han. Dere trenger ikke å snakke i timesvis, dele alt og alle men at han tar kontakt er bare positivt