Ban som sliter psykisk?

[AnonymBruker]

Jeg har en tenåringsjente som sliter psykisk, hun går til psykolog. Hun er deprimert og har sosial angst. Dagene er veldig forskjellige. Sliter med å få henne på skolen. Og jeg føler meg ganske hjelpeløs da jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe.

Så lurer på om det er andre foreldre i lignende situasjon. Så vi kunne dele erfaringer, tips og råd. 

Anonymkode: 2f7e9...12d

[AnonymBruker]

Hei! Selv har jeg en baby, men hadde slike problemer som tenåring selv. Ville ikke på skolen heller. Mamma ga meg en ting jeg ønsket meg om jeg klarte en hel måned med lekser og uten å skulke skolen, så lenge det ikke var for flere tusen kroner. Jeg kom meg igjennom det skoleåret. Jeg ble heller ikke bortskjemt av det. Ble folk av meg også.

Anonymkode: 5457b...a30

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 12 år som jeg ikke helt vet hva det feiler. Han er veldig psykisk skjør og har tidligere fått hjelp for både ocd og angst. Nå vet jeg ikke hva det er, kanskje en blanding av depresjon og angst, men han er på skolen ca 50% av tiden. Jeg føler meg maktesløs. Denne uka var han på skolen kun mandag og han snakker allerede om at han nok ikke klarer skolen til uka. 

Anonymkode: a9904...adf

[AnonymBruker]

Synes man som foreldre i deres situasjon bør kontakte skolen direkte for å høre hva som skjer på skolen. Det er ikke alt en tenåring vil fortelle. Mistrivsel, angst og depresjon kan jo være pga mobbing, og da er det viktig å ta tak i det så raskt som mulig. Jeg ville aldri godtatt noe mindre om dette hadde skjedd med mitt barn. Jeg gjør alt for barnet mitt.

Anonymkode: 8c2a4...f76

[AnonymBruker]

Hei! Selv har jeg en baby, men hadde slike problemer som tenåring selv. Ville ikke på skolen heller. Mamma ga meg en ting jeg ønsket meg om jeg klarte en hel måned med lekser og uten å skulke skolen, så lenge det ikke var for flere tusen kroner. Jeg kom meg igjennom det skoleåret. Jeg ble heller ikke bortskjemt av det. Ble folk av meg også.

Anonymkode: 5457b...a30

TS. her. Takk for tipset. Men tror jeg drøyer det litt. Her er søvnproblemer en stor del av grunnen til at hun ikke kommer på skolen. I går var hun på skolen, i dag ikke. Dette fordi hun ikke hadde sovet på nesten 2 døgn. Så nå sover hun.

Anonymkode: 2f7e9...12d

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 12 år som jeg ikke helt vet hva det feiler. Han er veldig psykisk skjør og har tidligere fått hjelp for både ocd og angst. Nå vet jeg ikke hva det er, kanskje en blanding av depresjon og angst, men han er på skolen ca 50% av tiden. Jeg føler meg maktesløs. Denne uka var han på skolen kun mandag og han snakker allerede om at han nok ikke klarer skolen til uka. 

Anonymkode: a9904...adf

TS. her.

Får dere hjelp noe sted? Og hvordan takler skolen det. Her går hun til psykolog på bup. Og skolen har vært fantastiske, de støtter henne mye, hun slipper så mye press. Sipper ene valgfaget da det er elever som tidligere mobbet henne. Lærerne behandler henne og veldig bra, en av de tar en del kontakt på facebook og, med oppmuntring for å få henne på skolen. Jeg er utrolig glad for all den støtten hun får der. Forrige uke var hun der 3 dager, og jeg håper på minst 3 dager denne uken og.

Anonymkode: 2f7e9...12d

[AnonymBruker]

Hei. Har ikke barn selv enda, men sleit mye selv i den alderen. Hadde udiagnotisert ADHD frem til jeg var 19, da fikk jeg  diagnosen. Fordi jeg ble diagnotisert så seint slet jeg med masse følgediagnoser i perioder, som søvnproblemer, spiseforstyrrelse, depresjon og angst.
For min del hjalp det å vite at moren min så at jeg sleit å prøvde så godt hun kunne å være der for meg. På lang sikt hjalp også psykolog, men ting tar tid

Det hjelper nok også at skolen er såpass klar over problemet som de virker å være i deres tilfelle. I mitt tilfelle brydde de seg lite om å tilrettelegge, så jeg følte på et enormt prestasjonspress både ungdomsskolen og VGS i tillegg. Det hjalp ikke akkurat på.

Jeg hadde det vel som verst i fra 13-årsalderen og frem til tidlig 20-årene. Ting tar som sagt tid, men jeg er i dag (27 år) helt psykisk frisk og lever et godt liv.

Anonymkode: f750b...19c

[AnonymBruker]

Synes man som foreldre i deres situasjon bør kontakte skolen direkte for å høre hva som skjer på skolen. Det er ikke alt en tenåring vil fortelle. Mistrivsel, angst og depresjon kan jo være pga mobbing, og da er det viktig å ta tak i det så raskt som mulig. Jeg ville aldri godtatt noe mindre om dette hadde skjedd med mitt barn. Jeg gjør alt for barnet mitt.

Anonymkode: 8c2a4...f76

Men tror du virkelig ikke jeg gjør alt for barnet mitt? Vi måtte søke bup 3 ganger. Og hun forteller meg alt, vi har et veldig nært forhold. Hun ble mobbet på barneskolen, da tok vi selvfølgelig kontakt med skolen med en gang, og fikk satt en stopper for dette. Men det gjentok seg noen ganger over årene, og ble alltid stoppet med en gang. Jeg har selvfølgelig hatt mange møter  med skolen og. Hun blir ikke mobbet nå. Klassemiljøet er veldig  bra. Men de som har mobbet henne  før  går  jo på skolen,  og hun er redd for å   møte på de.

Anonymkode: 2f7e9...12d

[AnonymBruker]

Jeg har vært i dine sko, og det har vært en lang og tung vei å gå. Be i første omgang om samtale med kontaktlærer og eventuelt sosiallærer, forklar situasjonen og be om hjelp til å tilrettelegge skoledagen for datteren din. Ta også kontakt med psykolog og be om mer informasjon, eventuelt be om familierådgivning hos BUP, inkluder far. Ta også kontakt med fastlegen og be om samtale uten datteren din, forklar situasjonen til fastlegen og be om time sammen med datteren din. Ved høyt fravær som skyldes psykiske problem får man skrive av inntil 10 fraværsdager ved hjelp av legeattest. 

Når det gjelder søvnproblematikken er det flere ting som er lurt:  ingen pc/telefon siste 30 min før leggetid, legge seg i omtrent samme tid, helst ikke rangle mye i helgene (intill søvnproblemene er mer under kontroll) nok frisk luft/trening og sunn kost. I verste fall steng internettet for natten....

Tenåringer er ikke som andre når det gjelder søvn, og for oss voksne er det underlig at en tenåring kan sove 12-14 timer i et strekk og si fremdeles at de er trøtt. Undersøkelser viser at de faktisk kan være trøtt selv etter mye søvn, men det bør ikke gå utover skole, og det bør legges føringer i hjemmet. For din del håper jeg at du har far til datteren din som er enig og som vil støtte deg i alt opplegget. Jeg hadde ikke det, og det ødela mye...

Jeg er ingen ekspert på tenåringer og psykiske problem, men synes faktisk at psykologer (de vi har vært bort i) fokuserer for mye på hva som er galt, fremfor hva som kan gjøres for å bedre situasjonen. På sikt er det nok bra å rydde opp i det som er vondt, men det bør jobbes paralellt med å finne de positive sidene ved livet. For oss var redningen en coach som gjorde mer på 2 måneder enn det psykologer gjorde på et par år. Jeg sier ikke at man skal droppe psykolog, men om dere har mulighet til å betale privat for en coatch er det forsøket verdt. Min sønn har hatt 3 år der skole var totalt uinteressant og det å sove bort dagene det viktigste for han før vi prøvde coach. Coach er selvsagt veldig personlig betinget, og kjemi mellom coach og datteren din er avgjørende, vi har vært superheldige og funnet en som har både utdanning innen helsevesenet og som coach. 

Til slutt vil jeg gi deg en kjempestor klem og ønsker dere lykke til! 

Anonymkode: 88750...61d

[AnonymBruker]

Anbefaler denne filmen for dere og alle andre som kommer over den:

Anonymkode: 50a2d...c56

[AnonymBruker]

Heisann! 

Når det gjelder søvnproblemer så er det noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. For min del så har søvn vært et problem fra fødsel og frem til 17 år. 3 døgn uten søvn for å så gå i koma i 15-20 timer, ukesvis med 2-3 timer søvn om natten og mye uroligheter. Ingenting annet som feilet meg psykisk annet en at jeg ble utrolig lite interessert i alt fordi jeg ikke hadde energi pga søvnmangel. Hverken medisinering eller terapi hjalp et fnugg. Sovetabletter og lignende fungerte kanskje i ei uke eller så før jeg ble 'immun' 

Løsningen for min del ble rett og slett en hund. Vi hat da hatt liten hund tidligere som ikke har gjort noe fra eller til, men da vi fikk en stor blandingshund som mer eller mindre parkerte over meg om natta og utstrålte ro, samt ga en viss tyngde over kroppen så jeg rett og slett ble 'fiksert' og holdt fast fikk jeg for første gang i hele mitt liv til å sove ordentlige netter. Det er ikke perfekt, jeg kan fortsatt ha perioder hvor søvnen aldri kommer, men nå er det faktisk levbart, med kun 6 dårlig perioder på 3-5 dager dette året. I etterkant fant jeg også ut at en klengete kjæreste om natta gjorde samme nytten. 

Nå er jeg etter en del år uten både hund og kjæreste, men jeg har noen store, tunge risputer jeg pleier å dandere over beina og opp til korsryggen. Dog tror jeg det ikke hadde fungert uten hunden til å starte hele tankeprosessen rundt det med trykk over kroppen. 

I etterkant har legen koblet det mot fosterstadiet i magen med tanke på at trykk = rolig og søvnig for min del. Hunden hjalp vel forsåvidt også med å roe meg ned bare ved å være et levende dyr, og det er jo påvist at dyr senker stress og skaper ro. 

Håper mine oppdagelser kanskje kan være til hjelp, selv om alle er forskjellige og trigges av forskjellige ting. :-)

Anonymkode: bf597...698

[AnonymBruker]

Men tror du virkelig ikke jeg gjør alt for barnet mitt? Vi måtte søke bup 3 ganger. Og hun forteller meg alt, vi har et veldig nært forhold. Hun ble mobbet på barneskolen, da tok vi selvfølgelig kontakt med skolen med en gang, og fikk satt en stopper for dette. Men det gjentok seg noen ganger over årene, og ble alltid stoppet med en gang. Jeg har selvfølgelig hatt mange møter  med skolen og. Hun blir ikke mobbet nå. Klassemiljøet er veldig  bra. Men de som har mobbet henne  før  går  jo på skolen,  og hun er redd for å   møte på de.

Anonymkode: 2f7e9...12d

Bra at du har tatt tak i dette så tidlig som du har. Hadde jeg vært far til henne, så hadde jeg kjeppjaget mobberene og dratt de opp etter øret til de aldri så mye engang tenkte tanken på å mobbe min datter. Det er det eneste som hjelper i den alderen.

Anonymkode: 8c2a4...f76