Savn etter en man aldri kjente

[AnonymBruker]

Broren min døde før jeg ble født. Jeg har vokst opp med han allikevel gjennom mammas små fortellinger og minner om han. Han har alltid vært en viktig del av livet mitt. For meg er han nå en voksen mann i tredveårene. Han er med meg i både sorger og gleder. Jeg skriver til han, de to siste årene blir det bare oftere og oftere. Dagen han ble født og dagen han døde er vanskelig og tunge dager. Føler at jeg ikke  får puste i ukene før. Tenker ofte at han burde vært her. Det er alltid et stort savn etter han og hva som kunne ha blitt.

 

Føler på mange måter at dette er en "teit" sorg. Tenker på venner som har mistet foreldre og søsken de har vært veldig nærme. Da virker mitt savn så lite i forhold samtidig som det har en så stor innvirkning på hverdagen min. Jeg tar meg selv i å se etter han på bussen. Han blir bare mer og mer virkelig. Føles nesten som om jeg har en fantasivenn i voksen alder...

 

 Snakker aldri om det med noen, men hva om jeg til slutt velger bort virkeligheten? Er det noen andre som har noen tanker? Kanskje finnes det andre som har det litt på samme måte? Hvordan snakker man med sine nærmeste om noe slikt uten å høres "gal" ut?

 

Mann27

Anonymkode: 4b6ac...51e

[AnonymBruker]

Denne er vanskelig å svare på... Jeg tenker at du på en måte har fått en overført sorg, altså er det egentlig dine foreldres sorg. Selv om jeg kan forstå at man kan sørge over en man aldri har møtt, høres dette litt voldsomt ut. Har du fått snakket med noen i det hele tatt om dette? Er det noen i familien som kan hjelpe deg å gjøre sorgen til et vakkert minne istedet for denne tunge sorgen du bærer på helt for deg selv? Eventuelt kan du snakke med fagpersonell, en psykolog eller psykiatrisk sykepleier, eller kanskje også en prest. Aller helst det siste, når jeg tenker meg om, du er jo ikke syk. 

En del av prosessen i bedring er aksept. Å akseptere at broren din er borte og at du ikke kommer til å møte ham i dette jordelivet. Det kan gjøre det litt lettere.

Anonymkode: 53b34...8a8

[AnonymBruker]

Til en viss grad er dette normalt og gjenkjennelig. Men du bør få hjelp til å si til deg selv som en påminnelse, nei, han er død, han er ikke på bussen. Han har vel også en grav? Det er det fysiske stedet han befinner seg på, kroppen hans er i graven, den tanien bør du begynne å gjenta når du ser etter han ute eller blant andre. Du bør og vurdere å fånkomme til en psykolog for å få satt tingene på plass av en utenfor familien. 

Hper dette ornder seg for deg. 

Anonymkode: 309e9...146

[Gjest Emma Sophie]

Jeg har ikke akkurat  så mye å komme med, men vil bare si at jeg syns ikke sorgen din er teit. Den er reell.

Når moren din forteller om han, så danner du deg et bilde av han i hodet ditt og han blir kanskje da mer ekte. 

Min situasjon er kanskje litt annerledes, men jeg skriver til moren min. Selv om hun ikke er her lenger. 

Jeg syns du er flink til å skrive og uttrykke deg selv, syns du burde fortsette med det.

Du kunne ha skrevet med meg om du vil og trenger, men det går vel ikke sia du er anonym. Syns ikke du framstår som gal.

[Kontormus]

Jeg forstår deg godt, Jeg mister en bror da jeg var 3, og en søster da jeg var 4. Husker lite av det, men har tenkt mye på disse i oppveksten da jeg var enebarn. Ingen har kjent gravstedene deres, før inntil et par år siden. Da fant jeg min brors, som utrolig nok er bevart fordi den ligger i en vernet minnelund. Nå er det fantastisk godt å besøke den, selv om man må sette seg på fly og reise 160 mil.