Nervøs rundt "normale"

[AnonymBruker]

Jeg annser meg selv som en "normal" person. Tingen er at jeg tror jeg er så opptatt av å være denne normale personen, at kravet av og til slår meg ut.

Jeg plukker hurtig opp om jeg er omkring personer som er "annerledes", eller har noe "rart" ved seg. Det bryr meg ikke i det minste, jeg plukker det bare opp, og slapper av. Det setter ingen krav til at jeg er normal.

 

Når jeg dog møter disse normale personene, blir jeg virkelig nervøs, eller usikker. Slapper ikke av, tenker på hva jeg sier og hvordan jeg er. Min venninne hadde tidligere en kjæreste som så spesiell ut. Når jeg dog kom i snakk med han, merket jeg hvor "normal" personen var, og det satte meg ut, og jeg ble usikker på meg selv rundt han.

 

Jeg sier til meg selv at jeg skal ta noen dybe åndedrag, og prøve å ikke tenke over det. Men da blir jeg en ekstremt kjedelig person. Jeg sier ingenting, og det jeg sier jeg så overdrevent laidback. Også merker jeg plutselig et krav på at jeg skal "underholde". Altså jeg blir en "død person"! Uten å overdrive..

Jeg trenger sånn hjelp til hvordan å slappe av rundt disse. Jeg forstår det virkelig ikke. Det er både gutter og jenter!

Anonymkode: 98839...9c3

[Misophonia]

Jeg annser meg selv som en "normal" person. Tingen er at jeg tror jeg er så opptatt av å være denne normale personen, at kravet av og til slår meg ut.

Jeg plukker hurtig opp om jeg er omkring personer som er "annerledes", eller har noe "rart" ved seg. Det bryr meg ikke i det minste, jeg plukker det bare opp, og slapper av. Det setter ingen krav til at jeg er normal.

 

Når jeg dog møter disse normale personene, blir jeg virkelig nervøs, eller usikker. Slapper ikke av, tenker på hva jeg sier og hvordan jeg er. Min venninne hadde tidligere en kjæreste som så spesiell ut. Når jeg dog kom i snakk med han, merket jeg hvor "normal" personen var, og det satte meg ut, og jeg ble usikker på meg selv rundt han.

 

Jeg sier til meg selv at jeg skal ta noen dybe åndedrag, og prøve å ikke tenke over det. Men da blir jeg en ekstremt kjedelig person. Jeg sier ingenting, og det jeg sier jeg så overdrevent laidback. Også merker jeg plutselig et krav på at jeg skal "underholde". Altså jeg blir en "død person"! Uten å overdrive..

Jeg trenger sånn hjelp til hvordan å slappe av rundt disse. Jeg forstår det virkelig ikke. Det er både gutter og jenter!

Anonymkode: 98839...9c3

Takk for at du deler brev. Jeg kjenner meg farlig igjen. 

Vet ikke egentlig om jeg har noen gode svar å gi deg, ettersom jeg nærmest prøver å finne ut av samme problemstilling selv. Har vel stort sett alltid følt meg noe annerledes selv og føler jeg kan være meg selv, at jeg til og med knytter meg bedre til mennesker som også har en annerledeshet ved seg - at de rett og slett godtar meg for den jeg er. Med "normale" er det en helt egen sak. Føler jeg aldri passer inn og at jeg er nødt å bevise mer enn jeg egentlig føler for selv. At jeg må så til de grader vise hvor engasjert og interessert jeg er i relasjonen eller som du nevner.... at jeg ender i den andre delen av skalaen, hvor jeg ender opp med å være så til de grader laidback at det nesten er vanskelig å være noe annet enn det. Jeg presenterer meg alltid som den jeg er, men det blir mer stykkvis og enkelte deler av meg tones mer ned, fordi jeg føler jeg ikke kan være denne delen av meg med de "normale", om du skjønner.....

Noen måneder tilbake har jeg fått en kamerat som har asperger og jeg føler jeg alltid kan være meg selv, selv om jeg nå er nødt til å bruke enda mer direkte tale og klare ord, men det gjør meg ingenting, for det er nettopp det jeg føler meg komfortabel med. Dermed blir jeg ofte for direkte eller for ærlig sammen med de "normale" og merker det blir mye mer gnisninger, selv om det ikke nødvendigvis blir direkte dårlig stemning. Jeg er jo kun den jeg er, om du skjønner... 

Det er ikke lett og jeg forstår så godt at du føler på omvendte roller. Nesten så du er den som er veldig annerledes når du er sammen med de "normale", men at du kommer greit overens med mennesker som har denne annerledesheten over seg, fordi det er denne følelsen du kjenner til. Kanskje mennesker "som oss" føler på et press om å være som de "normale", men at vi ikke klarer det og dermed søker vi mot det som vi håper skal akseptere denne siden ved oss. Jeg vet ikke egentlig. Er kun teorier jeg kommer med, men jeg vet ikke helt selv hva jeg skal gjøre for å "komme overens" med "normale" mennesker. Jeg vil være den personen jeg er og det føler jeg at jeg kan være med de som ikke er så a4.

Beklager for at jeg ikke har noen bedre svar å gi deg og ser nå at brevet ble ganske langt, men det får så bare være. Bare send meg privat melding om du ønsker å skrive videre. 

[Misophonia]

*Ser nå du skriver du anser deg selv for å være normalt. Jeg gjør det til en grad selv. Ser "vanlig" ut utad og er oppegående, men har en følelse av at jeg bare ikke passer med de "normale".

[AnonymBruker]

Hvorfor normal, når man er lykkelig som gal

Anonymkode: f8326...717

[AnonymBruker]

Seriøst?  

Hva er "normalt" og "vanlig"? Og hvorfor så enormt fokus på dette? Ikke for å være krass, men dette høres veldig ut som tankegangen til typisk tenåringsjenter som må være som alle venninnene og virkelig ikke tør å være 100 % seg selv og akseptere både det, og at andre er seg selv. Når man tenker slik så lukter det dårlig selvfølelse lang vei og det er noe man bør ta tak i og jobbe litt med. 

Anonymkode: 6c442...25f

[ajarRun]

I psykologien har vi to standarder for abnormal behaviour, den gamle var sosialnormativ, dvs gjør mange det. Nå bruker vi en standard som er strengere, gjør mange det, og påvirker det personen negativt. Etter den første standarden kunne golf defineres som abnormal adferd, etter den andre kunne den ikke det. Så lenge det du gjør ikke får negative sosiale konsekvenser eller går ut over jobb eller andre forpliktelser er det ikke noe å bekymre seg for.

Jeg er unormal og jeg trives kjempegodt med det.

[Misophonia]

Seriøst?  

Hva er "normalt" og "vanlig"? Og hvorfor så enormt fokus på dette? Ikke for å være krass, men dette høres veldig ut som tankegangen til typisk tenåringsjenter som må være som alle venninnene og virkelig ikke tør å være 100 % seg selv og akseptere både det, og at andre er seg selv. Når man tenker slik så lukter det dårlig selvfølelse lang vei og det er noe man bør ta tak i og jobbe litt med. 

Anonymkode: 6c442...25f

Jeg forstår egentlig hvor du vil hen med brevet ditt og jeg anser deg egentlig ikke for å være krass. Bare ærlig. 

Det er ikke alltid så lett som det. Jeg personlig er ikke redd for å ikke være "normal" og jeg anser ikke meg selv for å være så veldig normal heller. Det handler ikke om å sette på en merkelapp eller at vi som føler det slik er så fryktelig usikker på oss selv, for det trenger faktisk ikke være årsaken. Jeg er egentlig ganske sikker på den jeg er og går inn som den jeg er når jeg møter mennesker, men når jeg først har møtt en person som den rolige versjonen av meg og neste gang viser den mer sprudlende siden, føler jeg den "normale" personen kanskje reagerer negativt på akkurat det. Jeg har forsovet en ganske seriøs side ved meg, men samtidig er jeg ganske lattermild og glad i å spøke - det er ikke alle som responderer godt på nettopp dette. De ønsker kanskje se kun den ene siden ved deg, om du skjønner... Det er vanskelig. For jeg føler meg da veldig begrenset og føler at det er feil når jeg feks ler, fordi den personen jeg er med ikke tåler den rare humoren min osv. Det er vanskelig å forklare. 

Det handler ikke om at man skal være som "de andre barna". Det er en slags annerledesfølelse man går med inni seg. Det har ikke noe med dårlig selvfølelse å gjøre. Det kan være man har hatt en oppvekst som strider imot de fleste andres oppvekst, vokst opp i helt annet miljø, familien har helt andre verdier osv og så vokser man opp med å tro at man selv er så rar, fordi "ingen" av de andre har hatt det slik - sånn er det iallfall for meg. 

Vet ikke om det ble noe bedre forklart, jeg, men det er sånn det er i min verden.

[altflyter]

Jeg tenkte som deg før, men så innså jeg at; helt ærlig... hvem liker "normale" mennesker? Hvorfor ikke være den du vil være og ikke være så redd for å ikke passe inn? Jeg er den superrare blandt vennene mine, og de er glad i meg for den jeg er. Jeg er den som skiller meg ut og gjør og sier mye dumt, og jeg trives med det fordi det er den jeg er. 

Prøv å slappe av og å ikke fokusere så mye på "prosjekt normal". i bunn og grunn er ingen av oss helt normale og det er særtrekkene med oss som gjør oss til den vi er. En person uten særtrekk er i mine øyne en kjedelig person... Hvorfor ikke prøve å fokusere på å ha det hyggelig og ikke være så redd for å gjøre noe feil?

Noen mennesker vil dømme deg uansett hvordan du oppfører deg.... 

[Ulla Ullsokk]

Jeg tror vi alle føler oss litt annerledes! Selv har jeg mange relasjoner i et litt "alternativt" miljø, og der har jeg flere ganger fått høre at folk synes jeg er så pen og skikkelig og oppegående. Som om de setter seg selv lavere og tror at jeg er så bra. Det er ganske snodig for meg. I andre streitere miljøer er det jeg som er "rar" fordi jeg har litt videre grenser for hva som er innafor. Jeg ser streit ut, og har opplevd flere ganger at folk har fordommer mot meg og blir overrasket over at jeg er inkluderende. Noen i det alternative miljøet har nesten vært aggresive mot meg før vi blir kjent. Så får jeg høre i fylla at de trodde ditt og datt. Fordi de anser meg som "pen og normal" og sånne jenter er ikke noe hyggelige mot tjukke nerdejenter (????).

Så folk dømmer og tror at andre er "normale", men er det noen som egentlig er det? Alle har sine greier! Men det eneste hodet du faktisk er inni, er ditt eget! Heldigvis, ellers hadde du trodd alle var gale! 😜

[Misophonia]

Jeg tenkte som deg før, men så innså jeg at; helt ærlig... hvem liker "normale" mennesker? Hvorfor ikke være den du vil være og ikke være så redd for å ikke passe inn? Jeg er den superrare blandt vennene mine, og de er glad i meg for den jeg er. Jeg er den som skiller meg ut og gjør og sier mye dumt, og jeg trives med det fordi det er den jeg er. 

Prøv å slappe av og å ikke fokusere så mye på "prosjekt normal". i bunn og grunn er ingen av oss helt normale og det er særtrekkene med oss som gjør oss til den vi er. En person uten særtrekk er i mine øyne en kjedelig person... Hvorfor ikke prøve å fokusere på å ha det hyggelig og ikke være så redd for å gjøre noe feil?

Noen mennesker vil dømme deg uansett hvordan du oppfører deg.... 

Når er ikke jeg TS, men fint å se at dere tar dere tid å svare.

Det handler om at man går med en annerledesfølelse inni seg og det påvirker kanskje måten man ser verden og andre mennesker på. Jeg har det ikke slik at jeg virkelig prøver være enten normal eller gæren om du skjønner.. Det er mer en følelse jeg bærer på og som gjør at jeg tiltrekker meg mennesker som er mer annerledes, nettopp fordi jeg også aksepterer denne annerledesheten. Man har jo faktisk ikke noe godt svar på hva som er "normalt", men om man tenker gjennomsnittlig i dagens samfunn, da - jeg passer ikke inn med gjennomsnittlig. Jeg er verken a4 eller rar, men føler meg annerledes og søker ofte mot det underbevisst. Det er ikke det at jeg sliter med så mye rare greier, det er mer det at jeg er et "produkt" av min oppvekst og miljø, slik at det har påvirket meg i den grad. Det er vanskelig. Det handler ikke om å passe inn med de "vanlige", for meg handler det mer om at jeg plukker opp signaler, energier og den slags. Energien ved et menneske sier nesten alt for meg. Du vet... Når noen kommer inn rommet, om de ser på deg/ikke ser på deg når man snakker, gestikulering og generelt holdninger. Jeg, som TS, plukker også opp denne annerledesheten ved folk og det får meg til å slappe av. Det er noe underbevisst som skjer, som jeg i senere tid har klart å fange opp. For de jeg kjenner er mer annerledes, sånn som meg, enn folk som er gjennomsnittlig. 

Jeg har heller aldri passet inn med en viss type mennesker sånn fra tidlig. Om jeg tenker tilbake på tiden jeg gikk på skolen, så passet jeg verken inn med de skoleflinke, de som var alternative, eller de som var gjennomsnittlig - såkalt "normale". Jeg har alltid kjent folk som har vært noe annerledes, sånn som meg. Det sees heller ikke utad, om du skjønner.. For jeg kler meg "normalt" og jeg ser jo helt "vanlig" ut, så det har ikke noe med det å gjøre. Man kunne ikke sett det på meg at jeg er annerledes. Det er den følelsen som hele tiden følger meg og da søker jeg gjerne noen som er mer annerledes (ikke stil eller utseende), men det er en viss aura ved mennesker som har litt annerledeshet ved seg.

 

Håper jeg klarer å formulere meg greit.

[Misophonia]

Jeg tror det er litt vanskelig å sette seg inn i, om man ikke har denne annerledesfølelsen inni seg. Det handler ikke om at prøver så hardt, det er noe som er inngrodd. Noen vokser rett og slett bare opp som annerledes, helt siden barnealder og det er ikke slik at man prøver være noe annet, men man søker gjerne mot noe annerledes, ettersom det ofte er der man finner aksept. Alle mennesker har kjent på den følelsen av at "her passer jeg ikke inn", uten at man faktisk prøver å passe inn - det er bare en følelse som er der og det er et faktum innimellom. Noen ganger passer man bare ikke inn og det er ikke slik at man prøver å endre denne siden ved seg, den er jo der og den er en del av meg og da er jeg nødt å akseptere det. Det er bare vanskelig å matche med en gjennomsnittlig person. Ikke for noen veldig hokus pokus grunn, men fordi disse følelsene rett og slett er der i en. Det følger med en.

 

Kan godt tenkes TS har en helt annen tolkning av det enn hva jeg har. Man opplever jo ting ganske ulikt.

[AnonymBruker]

Så godt å se at det er flere som er slik. Har alltid slappet best av sammen med folk som er litt annerledes på en eller annen måte. Synes Misophonia forklarte det veldig godt med å vokse opp i litt annerledes familie, en barndom som ikke lignet noen andres. Samtidig var og er jeg en veldig følsom person, noe jeg antar får meg til å føle meg enda mer "unormal".

Veldig glad for at ts tok opp dette temaet, det angår nok mange!

Anonymkode: dea2b...4d7

[AnonymBruker]

Så utrolig godt å lese at flere faktisk har det sånn her!

 

Og som Misophonia sier; det er ikke at jeg er redd for å være rar, eller ikke godtar meg selv. Det er rett og slett bare den følelsen, som er vanskelig å beskrive. Jeg er for annerledes, jeg er for normal.

 

/TS

Anonymkode: 98839...9c3

[AnonymBruker]

På den ene siden så kan jeg skjønne hva du mener, men på en annen side så blir jeg litt undrende: hva er det som får deg til å tro at verden består av normale versus de litt mer annerledes menneskene? Det blir litt fordomsfullt vel?

Da går det kanskje også an å dele verden inn i de som dømmer andre raskt og de som er mindre fordømmende overfor andre mennesker? Hvilken kategori vil du si at du er i?

Jeg får litt inntrykk av at du raskt putter folk i bås og konkluderer "sånn er han/hun". Har du rukket å bli bedre kjent med dem du anser som "normale"? Jeg har mine tvil, for hvis du hadde vært litt mer nysgjerrig og vendt blikket litt mer ut, istedenfor å overanalysere deg selv og andre, så hadde du kanskje oppdaget at alle mennesker har noe litt "annerledes" og unikt ved seg. Folk er mer enn enten/eller.

 

Handler det om en usikkerhet? Jeg vet ikke hvor gammel du er, men alder pleier å hjelpe på sånt. Man blir mindre kategorisk og mindre selvkritisk kanskje med åra. Og det kan gjøre ganske godt lykke til

Anonymkode: 599bf...223

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke bør føle seg så normal som du gjør? Synes ikke det høres normalt ut å være så fokusert på normal/unormal, og oppføre seg annerledes rundt folk på den måten.

Ikke noe galt i å være litt uvanlig.

Anonymkode: bb0fe...8af

[AnonymBruker]

Ut fra det jeg leser ser det ut som den eneste tingen som skiller deg fra majoriteten, er sosial angst med tvangsgrubling omkring hvorvidt du skiller deg ut eller ei. Folk flest er mest opptatt av seg selv, og legger neppe merke til alt du selv synes er rart ved deg selv og frykter at de skal legge merke til.

De få gangene min datter har blitt kalt rar av en klassevenn, eller selv sier at hun synes noen er litt rare, så svarer jeg: "Vi er absolutt alle er litt rare på en eller annen måte, men det er det som gjør oss menneskelige og unike, og det er helt greit!"

 

Anonymkode: 72e1b...679

[Insanomanical]

Det er ganske stort standardavikt på normal atferd. Du kan oppføre deg ganske rart før vi normale merker at det er noe galt med deg. Passer du på å ikke skli så langt ut er du en av oss.

Endret 9. desember 2015 av Insanomanical

[Arabella]

Hva legger du i være "normal" da, TS?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe problem med å være annerledes. Dette var jo nesten bare håpløst å ta opp her..

Ja, jeg er nok helt sikkert annerledes, og merkelig.

Det bryr meg ikke spor. 

 

Takk for alle innspill!

 

/ TS

Anonymkode: 98839...9c3