Overreagerer jeg ?

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke få barn, vi har prøvd i 4 år uten og lykkes, har også hatt ett mislykket IVF og en IVF som ble avbrutt pga ingen egg. Da fikk vi beskjed om at vi fikk ett forsøk til, hvis det ble avbrutt så var det ingen vits i å prøve igjen. Så drømmen om å  få mine biologiske barn ser dårlig ut.

Men jeg tror ikke mannen min skjønner hvor vondt det kan være, ikke misforstå meg, han også synes det er helt forferdelig, og han er veldig lei seg. Men jeg tror kanskje jenter tar det på en annen måte ? Jeg holder meg helst for meg selv for tiden, vill ikke dra til noen som har små barn, synes det er veldig vondt å høre på alt barnesnakket. Også alle rundt oss har barn, og noen er gravide. Men mannen min foreslår heletiden å besøke de som har barn., og her om dagen så ville han besøke noen i familien og ta med gave til babyen, var jo en fin tanke det. Men jeg synes det er forferdelig vondt å kjøpe klær og leker til andre barn. Men tror ikke han skjønner det helt.

Så det jeg lurer på, overreagerer jeg ? dere som ikke kan få barn, har dere det på samme måte ?

Hilsen en jente som prøver å få mannen til å forstå

Anonymkode: 9f738...449

[ops2]

Jeg kan ikke si at du overreagerer, men at du velger en uheldig måte å forholde deg til situasjonen. Uheldig siden du er en halvdel av et par, og det høres ut som om mannen din har et behov for å være "onkel". Det er familie og venner, og han ønsker selvsagt å omgås familien.

Dere kan bli veldig isolerte dersom dere velger bort alle som har små barn....det vil på sikt skade forholdet. Jeg føler med deg, det er ikke mulig for meg å kjenne på hvordan du har det.

Men ikke isoler deg helt, prøv å treffe andre med barn. Avtal på forhånd at han kjøper en gave. Ha også klart en unnskyldning for å gå raskt, hvis det blir vanskelig for deg. 

Pass på at du får snakket med andre enn mannen også. Håper du har noen i familien som du har tiltro til? Du må ikke holde alt inne i deg, og samtidig blir det for sterkt og for tett å gå og bare ha mannen din å snakke med. Det blir også veldig tungt for han. Dere skulle ha snakket med en samlivs-terapeut, både sammen og hver for dere.

Endret 4. desember 2015 av ops2

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si at du overreagerer, men at du velger en uheldig måte å forholde deg til situasjonen. Uheldig siden du er en halvdel av et par, og det høres ut som om mannen din har et behov for å være "onkel". Det er familie og venner, og han ønsker selvsagt å omgås familien.

Dere kan bli veldig isolerte dersom dere velger bort alle som har små barn....det vil på sikt skade forholdet. Jeg føler med deg, det er ikke mulig for meg å kjenne på hvordan du har det.

Men ikke isoler deg helt, prøv å treffe andre med barn. Avtal på forhånd at han kjøper en gave. Ha også klart en unnskyldning for å gå raskt, hvis det blir vanskelig for deg.

Pass på at du får snakket med andre enn mannen også. Håper du har noen i familien som du har tiltro til? Du må ikke holde alt inne i deg, og samtidig blir det for sterkt og for tett å gå og bare ha mannen din å snakke med. Det blir også veldig tungt for han. Dere skulle ha snakket med en samlivs-terapeut, både sammen og hver for dere.

Glemte å si at vi har god kontakt med søskene våres på begge sider, og de har mange barn, det går greit.  Men de er liksom større, så det går bedre. Skulle skrive slektninger ikke familie.

Anonymkode: 9f738...449

[AnonymBruker]

Du overreagerer ikke - du reagerer helt normalt tror jeg.
Opplevde de samme følelsene etter at mitt første svangerskap endte i MA etter 13 uker - og jeg følte at jeg aldri kom til å bli mamma. Trakk meg unna folk, orker fortsatt ikke all babypraten på jobb (alle har barn/er gravide/er i permisjon), og det å treffe venner med barn var helt forferdelig... Så jeg forstår deg veldig godt og du er i alle fall ikke alene om å reagere på den måten. Menn tar det ikke på samme måten, de er ikke biologisk innstilt på å bære frem et barn, så sorgen deres er annerledes enn vår. 

Jeg tenker, kanskje du hadde hatt nytte av å snakke med noen proffe om dette? Ta det opp med fastlegen din, kanskje du kan få henvisning til eks psykolog. Det er psykisk tungt å gå gjennom det dere gjør, det er så synd man ikke får bedre oppfølging  Det er jo innmari slitsomt å ha det slik år etter år, så man burde få litt hjelp med å takle sorgen (det er jo faktisk det som skjer).

Har dere vurdert adopsjon da? Og å betale for flere IVF-forsøk selv?
Evt kan dere bli fosterforeldre, mulighetene er jo flere fortsatt   

Anonymkode: f47a4...42c

[AnonymBruker]

Takk for svar  godt å høre at noen har det på samme måte.

Anonymkode: 9f738...449

[AnonymBruker]

Noen flere som har det på samme måte ?

Anonymkode: 9f738...449

[AnonymBruker]

Jeg synes du overreagerer litt, ja. Synd at du ikke kan få barn, for all del, men det blir for drøyt å være bitter og sjalu på andre som har barn.. og å nekte å dra på besøk og kjøpe gave til en baby bare fordi du ikke har fått baby selv?

Pass på så du ikke ender opp som både barnløs OG venneløs.

Anonymkode: ca7e9...ff9

[AnonymBruker]

Jeg synes du overreagerer litt, ja. Synd at du ikke kan få barn, for all del, men det blir for drøyt å være bitter og sjalu på andre som har barn.. og å nekte å dra på besøk og kjøpe gave til en baby bare fordi du ikke har fått baby selv?

Pass på så du ikke ender opp som både barnløs OG venneløs.

Anonymkode: ca7e9...ff9

kan du få barn ? Hvis du kan så kommer du aldri til å skjønne hvordan det er å ikke kunne få

Anonymkode: 9f738...449

[AnonymBruker]

kan du få barn ? Hvis du kan så kommer du aldri til å skjønne hvordan det er å ikke kunne få

Anonymkode: 9f738...449

Ja, jeg har 3 barn selv, men har da vel like mye rett til å mene noe om temaet som alle andre.

Anonymkode: ca7e9...ff9

[AnonymBruker]

Ja, jeg har 3 barn selv, men har da vel like mye rett til å mene noe om temaet som alle andre.

Anonymkode: ca7e9...ff9

Derfor kommer du aldri til å skjønne det. Ja det kan du, men du trenger ikke være frekk.

Anonymkode: 9f738...449

[AnonymBruker]

Ja, jeg har 3 barn selv, men har da vel like mye rett til å mene noe om temaet som alle andre.

Anonymkode: ca7e9...ff9

For å si det sånn, du har null grunn til å uttale deg om dette fordi du har ingen forutsetning what so ever til å vite hva du prater om. Sorgen man bærer på kan vel sammenlignes med den sorgen man føler om man mister ett barn. Bare sånn at du faktisk klarer kanskje å forestille deg bittelitt hvordan det er.

Anonymkode: 21b1a...e7a

[AnonymBruker]

Du overreagererhvis du nekter å omgås de med barn, ikke vil kjøpe presang til baby, ikke vil dra på besøk, ikke vil at han skal dra på besøk osv.

Du overreagerer ikke ved at du syns det er vondt og vanskelig, og gjerne vil ha forståelse fra din mann om hvordan du føler. Følelsene dine og tristheten er der, og det forstår jeg (vi fikk barn etter 6 år, tre IVF'forsøk og utallige inseminasjoner, jeg "har lov" til å mene noe om dette....).

Hvis han ikke forstår du syns det er trist og vanskelig, og det er mangelen på forståelse som gjør det verre, overreagerer du ikke.Hvis reaksjonen din er å ikke ville bli med på besøk, og helst se at mannen din skulle være like trist som deg, føle det på samme måte, takle det på samme måte, syns jeg du overreagerer, eller i hvert fall reagerer lite hensiktsmessig. Dere får ikke mer barn ved å unngå andre. Du får det ikke bedre ved at din mann er like deppa.

Anonymkode: c63f1...f69