Hvordan oppfører man seg i storbyer?

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en liten by hvor det er normalt at man smiler og hilser på de man går forbi når man er ut og på butikken. Når jeg flyttet til Oslo for litt siden så forsto jeg fort at det ikke er slik man oppfører seg her. Her virker det som folk oppfører seg litt rart. Hvordan skal man egentlig oppføre seg når man bor i en storby? Må man kikke ned i bakken eller på mobilen hele tiden når man går ute?

Anonymkode: cf2cd...4e7

[AnonymBruker]

Nei. Møter du blikket til noen så kan du nikke eller smile. Men ikke hilse. Hilse kan du gjøre til ansatte i klesbutikker eller til kassadama på butikken. 

Anonymkode: 39b58...0a0

[Aule]

I Oslo sitter det sigøynere på hvert gatehjørne og hilser blidt til gud og hvermann, så man blir fort avvendt den uvanen med å smie til alle og enhver.

Generelt er det ingen regler - jeg søker alltid blikket til kvinner når jeg er ute og går, men oftest trekker kvinner til seg blikket og er defensive selv om de ser på deg i utgangspunktet.  Med menn er det så som så...

Konklusjonen er at folk flest ser i asfalten og ikke hilser/registrerer fremmedfolk. Til TS- hvor i Oslo ferdes du?

 

Endret 3. desember 2015 av Aule

[AnonymBruker]

Er selv utenbys fra og har bodd på Oslo øst i et halvt år. I bydelen der jeg bor er folk åpne og hyggelige, spesielt etter en stund når du blir gjenkjent av de "lokale". Merker at enkelte reagerer på at jeg møter blikket deres, som om det ikke er så vanlig her. Jeg liker å se på annet enn mobilen og asfalten, og ønsker å fortsette å beholde et våkent og åpent blikk ute blant folk. Det syns jeg du også skal :-)
Nede i sentrum derimot opplever jeg at folk flest har skylapper og dårlig tid...

Anonymkode: 98744...648

[Gjest The Lost Dreamer]

Min erfaring: Gå dit du skal, se rett frem, på mobilen eller i bakken, smil om du får øyekontakt, men ikke si et pip om du ikke kjenner personen og dere bare går forbi hverandre. Hils bare når du går inn i en butikk eller om du møter på noen du ''kjenner''

 

 

[AnonymBruker]

Jeg er født og oppvokst i Oslo sentrum (og mann, om det har betydning), og om jeg får et lite smil eller et nikk synes jeg strengt tatt bare det er hyggelig. Sikkert ikke alltid jeg oppfatter det, men jeg gjengjelder det når jeg merker det, og om jeg får øyekontakt (f.eks. på bussen) smiler jeg forsiktig selv. Om noen jeg ikke kjente hilste på meg på gata hadde jeg tenkt det var ganske pussig, så mange tusen man går forbi på gata i løpet av en uke. Det hadde ikke gjort noe, jeg hadde sikkert sagt hei tilbake, men det hadde vært litt rart.

Men det vanligste er nok bare å gå forbi uten å gjøre noe spesielt. Som sagt, man passerer så mange tusen ukjente hver uke, gjerne titalls mennesker på noen få sekunder, og da blir det litt kunstig å skulle være på alerten og nikke og smile til alle. I butikker er det uansett helt normalt å hilse her også. Ikke på andre kunder, om man ikke tilfeldigvis er to som nærmest dulter borti hverandre, men å si hei til betjeningen på vei inn i en klesbutikk er normalt. Ikke påkrevet, men helt vanlig.

Oslo er ikke i en helt egen kategori med helt egne regler, det er bare naturlig at jo flere folk og inntrykk, jo mindre personlig blir forholdet til hver enkelt av dem. Og Oslo, som landets klart største by, blir helt i den ene enden av skalaen. Jeg har bodd både i en by med noen tusen innbyggere og på et sted med 2-300 innbyggere, og det var forskjell på de to stedene også. Går du tur i Oslomarka, særlig litt utenfor akkurat de to rundene rundt Sognsvann, hilser vi oslofolk også på hverandre og kan til og med godt slå av en prat om vi bare er på tur. Er du på Nationaltheatret eller Jernbanetorget i rushtiden enser de fleste deg ikke overhodet. Det er forskjeller innenfor Oslo også.

Jeg tror nok det mest uvante når man er ganske fersk i Oslo er det å måtte passe på at man ikke er i veien for de som skal fra A til B. Der er vi nok ikke så tålmodige. Det er ikke populært å presse seg inn på bussen før folk får gå av i Levanger heller, og heller ikke mandalitter synes det er greit at man står to i bredden i en rulletrapp når noen vil forbi, men det er nok i Oslo man reagerer aller mest. Oslo er ekstremvarianten i norgesmålestokk, både på gode og dårlige ting. Du blir helt sikkert vant til det, men jeg skjønner at det fortsatt er litt ubehagelig.

Når vi har god tid er vi blide og hyggelige og bryr oss ikke om sånt, men når vi er der du ser både flest og mest av oss (midt i sentrum, gjerne på kollektivknutepunktene) er vi midt i en transportetappe der vi forventer effektivitet og driter i den grå massen av folk rundt oss som er til forveksling lik den vi så i går. Jeg biter i meg eventuell irritasjon, men jeg vet at ikke alle gjør det, antagelig fordi et eller annet beger har rent over. Trøsten får være at det stort sett går veldig fort over. De smørblide osloborgerne du ser på kafé andre ganger er ikke egne brigader som vi flyr inn fra resten av Norge for å late som om noen her er glade iblant, det er de samme som skulte på deg på 37-bussen da de var på sitt mest stressa. De er stort sett ganske hyggelige

Anonymkode: 5c819...6ea