Meget usikre barn!

[AnonymBruker]

Tror ikke "usikker" dekker dette, men det var det jeg kom opp med.

Min stesønn på 9 år er ekstremt, ja hva skal jeg si, "pysete" i mangel på riktig ord. (Ikke noe stygt ment fra meg som stemor)

Far er vekk på jobb, så jeg er alene med ungene i kveld. Rett etter sengetid kommer gutten ned med tårer i øynene og er hysterisk. Jo, han har et pittelite eksem på den ene fingeren..... Han tror han skal dø. Dette er ikke første gangen noe slikt skjer. Hver gang han er litt syk (type forkjølet) blir han hysterisk og redd for å dø. Han har vært hos barnelege ang. Dødsangsten, men legen mener ikke dette er noe som krever terapi. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette lenger! Jeg synes rett og slett gutten har blitt dulla så med under oppveksten (på grunn av "skilte" foreldre) at hver gang motgang dukker opp får han dødsangst. Synes rett og slett synd i gutten og mener det er noe grunnleggende feil i oppdragelsen her.

Joda, veldig synd på ham men jeg begynner å bli sliten av dette "tullet" og mener at han må slutte å dulles med. Men det tør jeg ikke å si. Er redd for å bli stemplet som den onde stemora, men denne stemora begynner bli mektig lei!

Anonymkode: 55d4b...672

[Luckiness]

Når dette går utover leggetid og søvn for barnet, så synes jeg det er rart at han ikke har blitt tilbudt noe behandling for det. Ikke sikkert han direkte trenger behandling/terapi, men kanskje rett og slett en person han kan være åpen og ærlig med, og kunne prate om alt med? Tenker spesielt siden du nevner at dødsangsten kommer opp når han møter motgang (som ved å bli "skillsmissebarn"). Men man trenger vel gjerne henvisning fra fastlegen dersom psykolog eller lignende skal kobles inn. Er det lenge siden gutten var hos barnelegen? Kanskje det er en idé å prøve en annen lege? Er det ikke slik at barnet har samme lege som mor/far? (Dersom denne barnelegen hører til utenom). 
Det kan selvfølgelig hende det kan hjelpe dersom mor/far er mer åpen med gutten. Lar han prate. Få han til å prøve å få frem når han får denne dødsangsten. Om det ligger noe mer bak enn at han kun har noe eksem på fingrene. Spørre rett ut om det kan ha noe med skillsmissen å gjøre? Kanskje han holder en slags sorg inni seg i etterkant av dette, som kan bidra til angsten? Ikke vet jeg...Men jeg støtter deg hvertfall i at gutten behøver en form for hjelp. Uansett om dødsangsten kommer etter skilsmissen, dårlig oppdragelse eller har helt andre årsaker. Vær obs på å ikke dømme foreldrene ift oppdragelse. Ofte finnes det underliggende ting, som ikke behøver å være mor/far sin feil.

[AnonymBruker]

Jeg mener å ha hørt at det er i den alderen man utvikler konsekvenstenkning og blir mer oppmerksom på livet og livets slutt, men det avhenger jo av hvor lenge dette har holdt på. Min nevø var sånn en ganske lang periode, men nå er det bedre igjen og han tenker ikke lenger på akkurat det.

Anonymkode: 34b71...6ed

[AnonymBruker]

Har egentlig ikke et godt svar til innlegget ditt, men du fikk meg til å tenke på en gutt i klassen min på barneskolen. Han var en sånn som ble dullet alt for mye med. Husker spesielt en episode der han måtte være hjemme fra skolen i 3 dager fordi han var tett i det ene neseboret. 😂 

Kan skjønne at foreldre duller ekstra med barn etter et samlivsbrudd, men for mye vil være skadelig. Hadde jeg vært deg hadde jeg oppfordret far til en ny tur til fastlegen. At et barn har dødsangst er ikke bra, han trenger hjelp til å forstå at han ikke skal dø bare fordi han er småsyk. Det må være vondt å bære på så mye angst og bekymringer. 

Anonymkode: 8e446...714

[AnonymBruker]

Ts her.

Har ingenting med at mor og far har gått fra hverandre å gjøre iallefall. Det er 8 år siden. Han kjenner ikke til noe annet.

Han var hos legen for noen måneder siden, og slik jeg forsto brevet vi fikk i etterkant (jeg var ikke med til legen) så mener legen dette er en type "trass" og ikke noe psykisk. Mer som en metode for å fortsette å bli "dullet" med. Siden jeg ikke var med på møter, vet jeg ikke hva som er grunnlaget til den vurderingen, men jeg er ikke overrasket. Her i huset har det ikke vært grenser eller særlig med regler- og ungene regjerte over far. Med andre ord, ungene er vant til å gjøre som de vil og får de motgang er det krise.

Jeg føler meg som verdens værste menneske som blir lei av problemene til gutten, men det er så utrolig MYE når det først står på. Jeg ønsker å oppdra mitt barn til å bli selvstendig, og det er det stikk motsatte av den oppdragelsen min samboer har gitt sine barn.

Anonymkode: 55d4b...672

[Sølvi88]

Avdramatiser hele hendelsen. "Neeeida, du dør ikke. Gå opp og legg deg igjen" "Det er aldri noen som har dødd av eksem før"

Min stedatter holder på likedan for å få oppmerksomhet, dog litt andre former. Vi var på hyttetur og hun hadde revet av en sånn liten hudflik ved neilen på fingeren. Hun skulle ha plaster, men tok det av for å pelle på såret, så var det vondt, så nytt plaster. Min kjære ga henne 11 plaster på to dager før jeg steppet inn "Nå har vi sett at ikke plaster funker så jeg tror vi må kappe av fingeren istede. Da blir såret borte vet du". Og da turte hun ikke spørre etter flere plaster og heller ikke pelle mer på såret. Ti minutter senere var hele seansen glemt og såret gjorde ikke vondt mer. Dog sliter ikke min stedatter med dødsangst eller noen andre psykiske problemer. Hun er frisk som en fisk. Derfor var jeg ikke redd for å skremme henne heller.

Barn gjør hva som helst for oppmerksomhet, og det gjelder å gi de oppmerksomhet de gangene det er riktig. Om du avdramatiserer hendelsene til din stesønn og ikke gir ham oppmerksomhet så vil han også mest sannsynlig slutte. Men såklart, vær sikker på hans psykiske tilstand før du skremmer vettet av ham. Det tar seg ikke bra ut om barnet er til utredning og han faktisk sliter med psyken OG en stemor som ønsker å kappe av ham fingern 

[AnonymBruker]

Men hvordan duller dere/de da? Sier du ikke bare "Pytt sann, det er bare litt eksem, det er helt vanlig", ta på litt fuktighetskrem og sendt ham i seng igjen? Min 7-åring har blitt skremt av andre og tror at mye er farlig, hun kommer nå til meg med alt slikt, for jeg er den beste til å blåse av det ("Nei, man dør ikke om man har tatt en slurk vann fra et glass det kanskje var en såpevannrest i, det er ikke farlig Å SE på en giftig sopp"). Alle barn må jo finne ut av alt slikt, det er mange ting som ER farlig (og det synker inn i den alderen), det finns sykdommer man kan dø av, det er livsfarlig å gå uten refleks. Samtidig har man ikke erfaring nok til å skille hva som er hva, og det må de voksne hjelpe til med. Avdramatiser, og bagatelliser det som er bagateller. Snakk med faren om at alt sykdoms- og dødsprat skal slutte, en halsbetennelse er bare en halsbetennelse, et mareritt bare et mareritt.

Anonymkode: e3418...e02

[AnonymBruker]

Vil bare føye til: "Rett etter sengetid" kan mitt veldig tøffe barn som ikke er redd for noe, gråte for en hver ting. Det er tretthet, ikke angst. Noe ble feil ved stellingen på badet, noen sa et stygt ord til henne for flere uker siden, det klør et sted, EKSEM PÅ EN FINGER er plutselig en stor og vanskelig sak. Er han slik hele dagen?

Anonymkode: e3418...e02

[AnonymBruker]

Ts her.

JEG duller ikke! Hverken med stebarna eller mitt eget barn. Men far har sydd puter under armene på barna og besteforeldre som aldri (og da mener jeg aldri, ikke en gang etter 5. Skåla med is!) sier nei. 

Han kan være sånn hele dagen. Jeg avdramatiserer det, slik som i går. Han fikk en dert fuktighetskrem og gikk å la seg. Men hadde far vært her hadde det nok blitt andre boller med sutring og skriking...😂

Anonymkode: 55d4b...672

[AnonymBruker]

Det der er en direkte konsekvens av å sy puter under armene på ungene sine og å være fullstendig helsehysterisk i fra alt fra kosthold til såper til snufsete nese. Kos dere!

Anonymkode: 566ab...14a