Novelle

[AnonymBruker]

Erle Marie Sørheim klager over at årets debutbøker "er så striglede og vannkjemmede at alt som minner om individualitet er skylt ut med badevannet". Siden jeg ikke vil betale for plussartiklene til Dagbladet, kan jeg bare sitere fra ingressen: "Er det viktigere for forlagene å kunne markedsføre ei bok som «samlivsroman» eller «familiedrama» enn hva som faktisk står i dem?" Jeg aner ikke hva hun ville sagt om denne kortteksten, men den har iallfall svært lite med samliv og familiedrama å gjøre, og den er en av tre tekster jeg har sendt til Signaler. Les hvis du vil. Alle kommentarer mottas med takk.

 

DET LUKKEDE ROMMET

 

Sin tid delte han slik: Den ene halvparten sov han, den andre studerte han veggene og snakket med seg selv. «Jeg skulle pusset opp her», kunne han si. «Veggene er stygge og fulle av blodflekker.» Det var hans eget blod, sugd fra hans egne årer og klasket på veggen med flat hånd. De små jævlene kom inn av et vindu så høyt oppe på veggen at han ikke nådde opp, selv ikke når han sto på stolen som var det eneste møbelet han hadde igjen i tillegg til den slitte madrassen.

            Det var under en av disse samtalene med seg selv at en takluke han aldri hadde sett før og derfor ikke visste at var der, åpnet seg med et knirk. Han sluttet øyeblikkelig å snakke i frykt for å få en skjennepreken. Han så opp. Det bleke barneansiktet i det mørke kvadratet lignet en isrose, en frossen dødsmaske.

            Jenta stakk hodet ned og kikket rundt i rommet. «Hvor er han andre?»

            Det var så lenge siden han hadde hørt andre stemmer at han ble fylt av en stor uhygge. Beina skalv, og han sank taust på kne ned på madrassen.

            «Er det bare deg, eller? Krangla du med deg selv?»

            Det begynte å gå opp for ham at det faktisk var et ekte, levende barn der oppe. Hjertet slo roligere, og han våget å se på henne og svare.

            «Ja», sa han til slutt. «Jeg kranglet med meg selv. Forstyrret jeg deg?»

            «Nei, jeg bare hørte deg. Hvem er du?»

            Han begynte å fortelle.

 

*

 

I selvransakelsens etterpåklokskap så han hvor sta og tafatt han hadde vært. Ubøyelig hadde han trosset alle gode råd og kjempet seg videre. «Envist gikk jeg forbi alle sideveier, alt som smakte av nederlag og anstrengelse», sa han.

Den lille jenta i takluka lo. Han visste ikke hva hun het, så han kalte henne bare Luka. «Du er rar», sa hun. «Du kunne jo bare snudd og gått tilbake.»

«Jeg prøvde en gang», sa han. «Jeg gikk feil. Landskapet var helt annerledes enn det jeg hadde gått gjennom på veien fram. Stien ble så smal at det var uråd å komme videre. På den ene siden var det en fjellvegg så bratt og glatt at den kunne vært kløyvd med øks og pusset med sandpapir. På den andre var det et stup så svimlende og ugjestmildt at ikke engang fjellgeitene fant fotfeste.»

«Du er morsom å høre på», sa Luka. «Nesten som et eventyr. Var det ikke en smed der som kunne lage klør til deg så du kunne klatre opp?»

Det var godt å smile igjen. «Ingen smed», sa han. «Jeg måtte snu og fortsette på den veien jeg hadde gått før.»

«Men», sa Luka, «hva var det du lette etter, egentlig? Hadde du mista noe?»

«Jeg lette etter …» Han ble taus og klødde seg på et myggestikk i nakken. «Jeg vet ikke om jeg lette etter noe. Ikke noe jeg hadde mistet, iallfall. Kanskje jeg så etter noe jeg aldri hadde hatt. Har du gjort det noen gang?»

Luka måtte tenke seg om. «Ja, en katt!» sa hun til slutt.

«Fant du katten, da?» spurte han.

«Nei. Pappa sa at den sikkert var tatt av reven. Men det var ikke min katt, det var Jakob sin.»

En katt, ja. Var det egentlig så himmelropende forskjellig fra det han selv hadde vært ute etter?

«Jeg tror», sa han, «at jeg så etter noen som hadde bruk for meg.»

 

*

 

Luka stengte luka etter seg. Han lot blikket gli fra den ene døra til den andre. Det var ni av dem. I begynnelsen hadde han kunnet gå inn og ut av dem alle. Siden var de blitt låst i tur og orden.

            Det hadde vært folk i flere av de tilstøtende rommene. Hyggelige folk, men han hadde alltid følelsen av at de glemte ham straks han forlot rommet. Ord er gratis, og selv om ros og takknemlighet kan være ekte og dyptfølt, skal man ikke legge for mye i smiger når motivene er uklare. Det hadde såret ham først, og da han ble lei av å være såret, hadde han blitt sint isteden. Det orket han ikke lenger. Etter at dørene ble låst, hadde han ingen andre å ta sinnet ut på enn seg selv.

            Det bunner i narsissisme, tenkte han. Vi er så usikre på vår egen verdi at vi kontinuerlig trenger andres oppmerksomhet og bekreftelse. Det er en vanlig lidelse i individfikserte kulturer, men kunne det virkelig være hele forklaringen? Er det ikke heller slik at vi er sosiale dyr som rett og slett er avhengige av et fellesskap? Er ikke den sosiale tilhørigheten et primærbehov?

            Det var bortkastet tid å gruble over slikt. På den annen side var tid det eneste han hadde nok av, så hvis han skulle sløse med noe, måtte det være den. Kanskje det førte noe godt med seg også. Det ville være lettere å forsone seg med en diagnose som sta og tafatt narsissist hvis han kunne si til seg selv at det var helt normalt.

 

*

 

«Jeg slipper bare ut i søvne», sa han. «Når jeg drømmer.»

            «Hvor drar du da?» Han fortalte henne om åpne vidder og seilaser på store hav, om byer ingen levende hadde sett, om karavaner i endeløse ørkener med blå himmel over utrettelige kameler.

            «Når jeg drømmer», sa Luka, «treffer jeg masse folk. Mamma og pappa og Jakob og vennene mine, men av og til er det noen jeg ikke kjenner, eller noen jeg tror jeg ikke kjenner, og så kjenner jeg dem allikevel.»

            «Når jeg drømmer», svarte han, «ser jeg ikke ansiktene til folk.»

            Så fortalte han om en drøm han hadde hatt flere ganger i det siste. «Den begynner i en stor hage. Jeg og noen andre spiller boccia, og en kule blir kastet inn i et hus. Jeg går inn, men kan ikke finne den, så jeg fortsetter lenger og lenger innover. Til slutt står jeg på et lite rom uten dører og vinduer. Mindre og mørkere enn dette. Og jeg slipper ikke ut før jeg våkner.»

 

*

 

Ni dører. Den første som var blitt stengt, var den han hadde kommet inn av. Det bekymret ham ikke, for han hadde ikke tenkt seg tilbake likevel.

            En av dørene hadde ledet inn i en gang og videre til en rekke andre rom. Langt inne i kaoset av korridorer, små kott og store saler hadde han funnet en vidunderlig, innebygd oase. Det var overflod av alt unntatt det han trengte mest, for hvilken glede hadde han av å være der når han var det eneste mennesket i verden?

            Da  han gikk videre, rotet han seg bort og havnet, uten at han kunne gjøre rede for hvordan, på rommet han hadde hatt som utgangspunkt, men denne gangen gjennom en annen dør enn den hadde gått ut av. Den lot seg ikke åpne innenfra etterpå, og da han prøvde å finne igjen oasen, hadde han isteden kommet tilbake til denne døra, som fremdeles lot seg åpne utenfra, og da han forsøkte en annen for å unngå å komme tilbake til utgangspunktet, hadde det vist seg å være den samme.

 

*

 

Han hadde prøvd alle dørene utallige ganger, banket og ropt og røsket. Bare tre ganger hadde en dør blitt åpnet. Den første gangen hadde han fått kjeft og streng beskjed om å slutte å bråke. Den andre gangen hadde en forståelsesfull kvinne hørt ham legge fram saken. Hun hadde virket oppriktig interessert og viste ingenting av den utålmodige høfligheten han forbandt med dører som snart ville lukkes for godt. Hun skulle bringe forespørselen videre og komme tilbake til ham neste dag.

            Hun holdt løftet, selv om det tok tre dager.

            «Jeg vil anbefale deg for de andre», hadde hun sagt da hun sto i døra igjen. «Jeg mener det er akkurat en som deg vi trenger her. Gi meg et par dager til.»

            Det gikk en uke. Han hadde nesten oppgitt håpet da døra åpnet seg igjen.

            «Store nyheter», hadde hun sagt. «Jeg slutter her, men jeg har planer om å åpne en annen dør, og der vil du slippe inn.»

            Det var siste gang han så henne. Han prøvde å banke på døra en gang til. Den ble åpnet av en mann som så ut som om han ikke hadde sovet på en uke og luktet som om han ikke hadde vasket seg på en måned.

            «Deg, ja», hadde fyren sagt. «Du får svar i morgen.»

            Så lenge hadde han sluppet å vente. Den uflidde viste seg i døra igjen bare en time senere: «Beklager, vi har nok ikke bruk for deg. Lykke til videre.» Han så aldri mer til den uflidde heller.

 

*

 

Hun ville hjelpe ham opp og gjennom luka, men først måtte hun spørre Jakob. Dagen etter var hun tilbake.

            «Jeg fikk låne en stige», sa hun og begynte å fire den ned. Den var for kort. Det gikk ikke an å balansere den på stolen heller. Han hadde lært seg å ikke ha for høye forhåpninger, men merket til sin irritasjon at han likevel ble skuffet.

            En panisk følelse av hastverk snurpet seg rundt hjertet og truet med å lamme ham. Dette er min siste sjanse! Kommer jeg meg ikke ut nå, er alt håp ute!

            Luka så også lei seg ut. «Jeg trodde stigen var lang nok», sa hun unnskyldende.

            «Det er ikke din skyld», trøstet han henne. «Kanskje du finner en lengre stige. Eller – vent litt! Et tau! Jeg kan klatre.»

            Luka lyste opp. «Et tau? Det tror jeg vi har. Bare vent litt!»

            Hun var borte igjen, men hadde latt luka stå åpen. Han syntes han kunne skimte bevegelser i halvmørket der oppe, uklare konturer som svevet i høyden lik fjerne, lysende nattskyer. Han hørte stemmer også, og svakt, svakt i bakgrunnen et kor som sang uten at han fikk tak i ordene eller melodien.

            Lyden av lette, løpende skritt trommet regndråpeaktig over taket, og Luka var tilbake. En tauende kom dinglende ned mot ham. Denne lange, tynne og hodeløse slangen var livlinen som skulle redde ham. Den stanset nedstigningen en meter over bakken, og Luka ropte:

            «Ikke begynn å klatre ennå, jeg må knytte fast tauet først.»

            Hun lukket igjen luka, og han ble stående og vente.

 

*

 

Han hadde ikke lenger telling på hvor mange dager som hadde gått siden han så henne sist. Han hadde prøvd å klatre opp og åpne luka selv, men den klamret seg fast som en gjenstridig østers.

            Sta og tafatt satt han på madrassen og betraktet sine eiendeler: ni låste dører, en stol og et tau.

Anonymkode: 29685...b68