Nasjonalisme

[Gjest Valhalla]

Det virker som at enkelte har en irrasjonell og fordomsfull motstand mot nasjonalisme, det gjelder særlig en bruker her inne som jeg ikke skal nevne ved navn. Nasjonalisme blir feilaktig tolket som nasjonasosialisme og gjør bruken av ordet vanskelig.

Jeg synes dette var interesant lesning...Jeg kunne limt inn mye mer, men hvis du er interesert kan du jo lese hele,meget interesant.

http://folk.uio.no/sigurds/nasjonalisme/Na...sjonalisme.html

Erfaringene med den første verdenskrig kunne tilsi et politiske tillegg til den eldre lære. Erfaringene med den andre verdenskrig er i ettertid blitt utlagt som ødeleggende for oppslutningen om nasjonalismen. Det kan likevel hevdes at slike utlegninger skyldes bestemte fortolkninger av krigen heller enn selve krigen.

Tolkningen av annen verdenskrig som de gode krefters kamp mot voldelig nasjonalisme, later til å ha fått stor utbredelse (Eriksen). Men det betyr ikke at denne tolkningen verken er nøytralt deskriptiv eller at den gjengir de stridende parters opplevelse av egen motivasjon. På et forunderlig sett står vi overfor en gjenfortelling som bryter både med analytiske og hermeneutiske prinsipper. Mens forskningen om annen verdenskrig har lagt grunnlaget for en økt nyansering av hva nasjonalisme kan innebære, har mange høyrøstete fortolkere gjort seg til talsmenn for en mytisk og forenklet forståelse av nasjonalismen, sett i forhold til tidligere generasjoners forståelse. Egentlig er det ikke noe nytt at nasjonalismen er blitt en størrelse i en mytisk heller enn i en rasjonell virkelighetsforståelse; det nye er at nasjonalismen i så stor utstrekning er tildelt en demonisk rollen. I nyere leksika blir nasjonalisme definert som en ekstrem form for nasjonalfølelse som kan gå ut over andre nasjoner.

....

Et særkjenne ved Hitlers politikk var at hans propaganda kunne skifte fra en forurettet nasjonal appell på 1930-tallet og til en arrogant rasisme da han startet sin ekspansjonspolitikk på 1940-tallet. Denne var imperialistisk, og lar seg verken forklare eller forsvare som nasjonalisme, i alle fall ikke i den betydningen som Herder var talsmenn for. Dette har da også vært påpekt av flere sentrale nasjonalismehistorikere i vår tid (Alter, s 50f og Smith 1983).

Den vedvarende nasjonalisme under annen verdenskrig var det de allierte som sto for. Motstanden mot Hitler var i avgjørende grad basert på nasjonal motstand i okkuperte territorier og på en nasjonalistisk overbevisning i mange folk om at fremmede ikke hadde rett til å styre deres land. Appellgrunnlaget i illegal presse i vårt land forteller atskillig om akkurat dette. Det som kom til å stanse Hitler var en allianse mellom russisk, amerikansk, britisk, fransk, nederlandsk, polsk, serbisk og norsk nasjonalisme. For så vidt kunne annen verdenskrig bli tolket som nasjonalistenes seier over imperialistene.

....

Forståelsen av nasjonalismen i vår tid er avhengig av fortolkninger, og også av en kamp mellom forskjellige fortolkningstradisjoner. Et påfallende trekk ved denne kampen er at forskning og medierende folkeopplysningen langt på vei har skilt lag; og det er her vi finner grunnlaget for mye av det som i våre dager må kalles misbruk i tolkningene av nasjonalismens forutsetninger og følger.

....

Det er en stor forskjell mellom diskusjonene i den seriøse delen av internasjonal faglitteratur om nasjonalisme og forskjellige utlegninger av nasjonalisme som vi finner i politiserende interesseorganisasjoner og i store massemedier. Her framstår nasjonalisme helst som et ukvemsord. Ofte blir uttrykket brukt til å karakterisere de mest forskjellige grupper som folk flest tar avstand fra, eller som de blir oppfordret til å ta avstand fra. Nasjonalistene kan brukes som betegnelse for de som støtter opp om et udemokratisk militærdiktaur, eller om geriljagrupper som vil styrte et sittende styre med vold. Norske EU-motstandere, som mener Norge er best tjent med løsere politiske forbindelser til Bryssel, har vært kalt nasjonalister. Sportsentusiaster som heier på Norge under vinter-OL er nasjonalister. Skeptikerne til en liberal innvandringspolitikk er nasjonalister. Tilhengere av en mer bevisst norsk kulturpolitik er nasjonalister. Det samme er skinnskaller som slåss med blitzere i Oslos gater. - Det er ikke akkurat analytiske presisjon som preger bruken av betegnelsen ´nasjonalisteneª i mediesammenheng.

[Gjest Valhalla]

Vesten vant den kalde krigen, men til en høy pris, ideologisk bedømt. Den endimensjonale utlegninger av demokratiet som en antiautoritær frihetsdyrking på individets vegne kunne i en viss periode tjene oppslutningen på mange hold om en felles vestlig politikk, men den bidro samtidig til at mange av forutsetningene for en fungerende sivilisasjon ble fortrengt. I nasjonal sammenheng betydde det at ethos ble fortrengt til fordel for demos.

Dette måtte få følger. I de fleste demos-dyrkende land kan vi på tross av velstand og fordeling registrere en markert økning i kriminalitet og asosial atferd, noe som tilsier at den indre moral og solidaritet er svekket. Dette kan bli forklart på forskjellig vis; dels som et følge av for lite velferdsytelser til bestemte grupper, dels som en følge av så omfattende velferdsrettigheter at folks moralske ansvar har forvitret; dels kan utviklingen utlegges som en følge av for svake trusler om straff og dels som en reaksjon mot et straffeorientert miljø. Felles for de fleste forklaringer er at de går utenom en kritikk av det som er blitt hetende våre grunnleggende verdier. Det er sjelden å se utviklingen av ´avvikª bli forklart som en utilsiktet følge av hovedmønsteret i den kulturprofil som storsamfunnet formidler.

Mange har også vansker med å se at problemer med ´det flerkulturelle samfunnª kan skyldes noe annet enn rasisme. Vel kan det tenkes at folkegrupper med forskjellige tradisjoner kan leve fredelig sammen innenfor samme stat, dersom de har noe overordnet som samler dem, slik tilfelle har vært i de beste perioder i amerikansk historie. Men uten felles sivilisatoriske røtter eller oppslutning om en felles nasjonal misjon, er det liten grunn for å vente at integreringen vil bli vellykket. Når dette ikke ses, vitner det om en sviktende realitetsorientering blant nyliberale eliter.

....

Verst skulle feilvurderingene av demokratiets forutsetninger slå ut i det tidligere Jugoslavia. Heller ikke her benyttet politikerne seg at den samfunnsvitenskapelige ekspertise som kunne ha fortalt dem at statsdannelser forutsetter noe mer enn politiske beslutninger (Amersfoort 1991, s. 92f; McGarry 1993, s.172f). Hva angår utenrikspolitikerne i den tysktalende verden, klarte disse for tredje gang i dette århundre å undervurdere serbisk nasjonalisme - og som tidligere å fremme en feilvurdering med store militærpolitiske konsekvenser. Fortolkere i antinasjonalistiske miljøer klarte nok etter hvert å gi salgbare forklaringer på konfliktene i ex-Jugoslavia, men særlig overbevisende ble de aldri.

En vanlig forklaring på Balkan-konflikten tok utgangspunkt i en juridisk-administrativ forståelse av konfliktens natur: Etter at Slovenia og Kroatia hadde valgt å melde seg ut av den Jugoslaviske føderasjon, var turen kommet til den administrative enheten Bosnia-Herzegovina, som nå ble internasjonalt anerkjent som en ny stat. I 1991 ble det arrangert en folkeavstemning i regionen. Flertallet av innbyggerne stemte for etableringen av en muslimsk-kroatisk-serbisk statsdannelse, selv om de bosniske serberne motsatte seg dette og boikottet valget. Da flertallet i den ny-proklamerte republikken ikke ville tillate bosnia-serberne å danne sin egen stat på folkesuverenitetens grunn, tok serberne saken i egne hender og benyttet seg av sin midlertidige militære overlegenhet for å etablere et sammenhengende serbisk suverenitetsområde. Det var denne selvtekten som førte til at serberne ble stemplet som angripere. Serbernes militære overlegenhet i første fase, og også den blodige måten de førte krigen på, ble senere utlagt som belegg for at de måtte være aggressoren. Som alternativ til en etnisk basert oppdeling ble det talt om ønskverdigheten av en ikke-diskriminerende multietnisk statsdannelse. Det forhold at de tre folkegruppene hadde avfunnet seg med hverandre under det kommunistiske styret, ble utlagt som bevis for at dette var naturlig også for en statsdannelse som skulle være basert på demokrati. Folk som aldri hadde protestert mot Titos tidligere folkeflyttinger, for å forhindre opposisjon fra etnisk homogene nasjoner, protesterte nå med moral indignasjon mot det som nå ble kalt "etnisk rensing", og som ble sammenliknet med nazistenes tidligere framferd. Fordrivelsene ble uten motforestillinger framstilt som enestående for Europa etter krigen, på tross av seriøse beregninger som viser noe helt annet. (Jfr. Rummel 1994, kap. 14: Tito´s Slughterhouse).