Det å snakke om problemer

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt det slik at jeg synes det er litt vanskelig å snakke om problemer og ting jeg sliter med...som regel blir det til at jeg vil være alene når jeg er veldig stresset og fortvilet, og 'gråte ut'. Det skjer ikke ofte, men noen ganger når man jo bristepunktet. Jeg har hatt en del det siste året, med studier jeg ikke fikser, økonomiske problemer og mer.

Har ofte fått tilbakemelding fra familien om at jeg må åpne meg mer. Snakke om ting som plager meg og ikke "stenge dem ute". Problemet er det at jeg opplever dette som en belastning fremfor noe som hjelper. Det blir litt som om jeg skal dele bare for deres skyld.

Moren min er av typen som har litt 'svake nerver'. Når jeg har en krise så merker jeg at stemmen hennes blir kjempestresset og fortvilet og jeg føler meg enda verre. Jeg vet jo at hun bryr seg mye om barna sine og dette er en god ting, men det er alltid veldig tydelig at dagen hennes blir ødelagt når vi har det vanskelig. Og tanken på at hun sitter der og gnager over ting gjør at jeg føler meg enda verre. Har nevnt dette for henne før, at jeg synes det er slitsomt at reaksjoner på ting blir veldig negative - at jeg ikke deler ting fordi det ofte gjør vondt verre. Men ting blir ikke bedre av den grunn. Jeg føler ikke at "delt sorg er halv sorg". Med enkelte venninner kan det være det - jeg har bl.a. en god venninne som alltid er den som ser på den lyse siden og forteller meg at ting vil gå bra. Men familien er ikke slik. 

I dag har jeg en dag der ting er gått til hevete. Hun ringte meg og kunne høre gråten i stemmen min, så jeg klarte ikke skjule det (alternativet er å ikke ta telefonen, men da blir det mer mas). Nå skulle jeg ønske hun ikke visste noe, for jeg er mer stresset enn før og har vondt i magen.

Er det andre som har det likedan? Eller noen tips?

Anonymkode: 9a28b...d87

[AnonymBruker]

Ja jeg har det sånn at jeg aldri klarer å fortelle om problemer eller når jeg har det vanskelig.
Er enten overblid, eller veldig stille (leker veldig avslappet/komfortabel) , og knekker sammen i gråt og selvskading i det jeg er alene igjen. Har desverre ingen tips, men det virker som at de som klarer å være åpne og ikke skamme seg har det mye bedrre med seg selv og også bedre mellommenneskelig kontakt med andre folk, for det å ha det vanskelig er tross alt en del av å være menneske.
Er ingen grunn til at du skal ha vondt i magen eller angre på at du fortalte henne det i dag, er nok bare fordi du syns det er uvant og føler deg dårlig som må involvere andre i det, men det er faktisk helt normalt å gjøre. Ikke skam deg   (skal prøve å si dette til meg selv også)

Anonymkode: 1e51d...c1b

[EvaLena]

Livet er en berg og dalbane og sånn skal det være. Tenk hvor kjedelig livet ville vært uten nedturer, da ville vi aldri satt pris på oppturer.

Ingen går igjennom livet uten å ha det sånn, men en trøst er at ALT ordner seg til slutt. Uansett hvor mørkt ting kan virke.

Hbis du føler at skolen er tøff, så snakk med rådgiver, det er derfor de er på skolen. De gjør utrolig mye for å tilrettelegge for at ting skal bli bedre. Ang. Økonomien så kan du kanskje spørre foreldrene dine om å låne litt penger. De strekker seg utrolig langt for å hjelpe til.

På denne måten får du det bedre og de vet samtidig at du akkurat da ikke sliter økonomisk.

En annen ting du kan gjøre er å skrive ned det du tenker på de dagene som er tunge. Gjøre drt hver gang og se tilbake på det du har skrevet innimellom, så ser du at ting bedrer seg.

Jeg har erfart dette selv og kunne ofte tenke " fy fader, den dagen husker og den var helt jævlig" så smilte jeg og var glad for at jeg var kommet lenger i livet 😊

Lykke til og bruk de de stoler på å snakke med. Du må gjerne snakke med meg også på melding 😊

[AnonymBruker]

jeg har det også slik. Når det stormer som værst klarer jeg ikke å snakke med noen, så da later jeg som ingenting/stenger meg inne. Jeg tror ikke man trenger å vær en svak person psykisk av den grunn. Jeg vil betrakte meg selv som en sterk person psykisk. Å alle mennesker opplever jo nedturer av og til. 

Det jeg gjør, er st jeg drømmer/har mareritt en del. Opplever andre det? Føler det er min måte å takle følelsene på istedet for å snakke om dem, på en måte?

Anonymkode: 1de13...3a7

[AnonymBruker]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, bare at stort sett så vil bare ikke mamma høre, når alt kommer til alt. Foreldrene mine har alltid stilt opp for meg og vært SNILLE, gode foreldre, men jeg har aldri følt at jeg kan si noe. Altså rent mentalt har de ikke vært tilstede. For de gangene jeg har gjort det, har det vært som om det ikke blir tolerert, og de gir ut signaler om at jeg bare skal ta meg sammen. Pappa går det ikke an å ta noe som helst opp med, men jeg kunne forventet det av mamma. Men det er som om hun bare ikke vil høre om at jeg har det dårlig, og hun vil aldri snakke med meg om vanskelige ting. Hun har aldri råd, og jeg føler at jeg snakker til en vegg - hver eneste gang. Hun har sagt at jeg kan si hva jeg vil til henne, særlig da jeg måtte snakke med en venninnes mor om et problem jeg hadde, og det tror jeg var kjedelig for henne å finne ut. Men om jeg forteller ting til henne, føler jeg at hun ikke bryr seg så veldig. Jeg har sagt i fra flere ganger, både rolig og mer sint, at jeg synes jeg ser en tendens til at mine problemer ikke er noe verdt, og at jeg skal måtte lide med dette alene. Hun kan reagere med tårer og sinne, eller så bare ignorerer hun meg. Kan slenge inn "det er vel ingen som er så glad i deg som meg, NN, jeg forstår ikke hvordan du kan si noe sånn"... Men slike ord hjelper veldig lite. Uansett hvor detaljert jeg forklarer ting for henne, at jeg skulle ønske hun kunne lytte og faktisk hørte på det jeg sa, vet jeg at det går inn det ene øret og ut det andre. Det er så vondt, for jeg må ha det fælt og gråte i stillhet alene fordi ingen andre vil høre på meg. Hadde jeg bare kunnet få ut ting, tror jeg at jeg hadde fått det langt bedre. Men mamma vil ikke lytte, hun er faktisk ikke interessert. Jeg har mange venninner, men det er uaktuelt å ta opp visse ting med de. Jeg vet jo at hun er veldig glad i meg, men jeg forstår ikke hvor det svikter  Jeg er 22, og det har i grunn ALLTID vært på denne måten. Hver gang jeg har hatt det vondt, har jeg følt at jeg har måttet holde det inne. Det har vært vanskelig å åpne seg.

Anonymkode: f64e5...b6d

[AnonymBruker]

Tror at slike mødre egentlig har lite å stille opp å hjelpe med, som gir de masse negative følelser om seg selv og dermed stenger de problemet og barnet sitt ute. Dessverre er det bare deres egen egoisme, som gjør ting verre, da bare det å få snakke/tenke gjennom ting gjør at man ser flere muligheter/perspektiver og det å føle at noen bryr seg er til hjelp for de fleste mennesker. 

Anonymkode: 56ea9...eb2

[AnonymBruker]

Livet er en berg og dalbane og sånn skal det være. Tenk hvor kjedelig livet ville vært uten nedturer, da ville vi aldri satt pris på oppturer.

Ingen går igjennom livet uten å ha det sånn, men en trøst er at ALT ordner seg til slutt. Uansett hvor mørkt ting kan virke.

Hbis du føler at skolen er tøff, så snakk med rådgiver, det er derfor de er på skolen. De gjør utrolig mye for å tilrettelegge for at ting skal bli bedre. Ang. Økonomien så kan du kanskje spørre foreldrene dine om å låne litt penger. De strekker seg utrolig langt for å hjelpe til.

På denne måten får du det bedre og de vet samtidig at du akkurat da ikke sliter økonomisk.

En annen ting du kan gjøre er å skrive ned det du tenker på de dagene som er tunge. Gjøre drt hver gang og se tilbake på det du har skrevet innimellom, så ser du at ting bedrer seg.

Jeg har erfart dette selv og kunne ofte tenke " fy fader, den dagen husker og den var helt jævlig" så smilte jeg og var glad for at jeg var kommet lenger i livet 😊

Lykke til og bruk de de stoler på å snakke med. Du må gjerne snakke med meg også på melding 😊

Til slutt ender vi alle i grava. Naivt å si at alt ordner seg til slutt..og helt urealistisk. Noen ganger ordner det seg ikke, mange ganger tar det mange år før det ordner seg. Det er ikke alle som har foreldre som kan kaste penger etter dem heller. Du må ha hatt et lekende lett liv. 

Anonymkode: 56ea9...eb2

[EvaLena]

Til slutt ender vi alle i grava. Naivt å si at alt ordner seg til slutt..og helt urealistisk. Noen ganger ordner det seg ikke, mange ganger tar det mange år før det ordner seg. Det er ikke alle som har foreldre som kan kaste penger etter dem heller. Du må ha hatt et lekende lett liv. 

Anonymkode: 56ea9...eb2

Jeg har ikke hatt ett lekende lett liv. Jeg har hatt mine tøffe stunder hvor livet virkelig har vært kullsvart og jeg har vært på niooet til å gi opp livet. 

Jeg sier ikke at foreldrene hennes vil låne henne penger, men tenk om de har den muligheten og låner henne en lite skjerv.

Med mine år og erfaringer, så vet jeg at ALT ordner seg til slutt, men det kan ta tid. Det er det som blir erfaringer å ta med seg videre.

Du har rett i at vi alle ender i grava, men det er veldig mange år til ennå - forhåpentligvis.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt ett lekende lett liv. Jeg har hatt mine tøffe stunder hvor livet virkelig har vært kullsvart og jeg har vært på niooet til å gi opp livet. 

Jeg sier ikke at foreldrene hennes vil låne henne penger, men tenk om de har den muligheten og låner henne en lite skjerv.

Med mine år og erfaringer, så vet jeg at ALT ordner seg til slutt, men det kan ta tid. Det er det som blir erfaringer å ta med seg videre.

Du har rett i at vi alle ender i grava, men det er veldig mange år til ennå - forhåpentligvis.

Det er ikke alle det ordner seg for, selv om det gjorde det for deg, mange er gjeldsslaver, kronisk fattige, kronisk syke, lever med store smerter og mange dør unge. 

Ja, tenk om vi alle hadde hatt Minibank Mamma og pappa AS, da hadde ingen trengt å skrive om økonomiske problemer. 

Anonymkode: 56ea9...eb2