Ville verdtsatt mer kontakt med slektninger.

[AnonymBruker]

Har aldri hatt kjempemye kontakt med slektninger. Var ofte på besøk hos besteforeldre, men møtte kusiner, onkler osv. stort sett bare ved jul og andre selskaper. En tante hadde vi mer kontakt med, men alt dabbet av i ungdomsårene mine. Foreldrene mine slet med sine ting, mamma hadde sosial angst som var spesielt ille akkurat i disse årene, hun isolerte seg, og jeg ble "med" på det.

Flyttet vekk fra hjembygda da jeg var 18 år for å gå skole. Etter noen år fikk jeg jobb på det stedet, og samboer. Jeg bodde der ca ett år etter at det tok slutt mellom oss, og flyttet til hjembygda igjen. Mest for å hjelpe å pleie bestemor, som nylig hadde flyttet inn til mor pga. sykdom. Nå har hun vært på eldrehjem lenge. Far bor langt vekk, han har jeg stort sett hatt lite kontakt med, og moren min døde for ett år siden.. Når jeg etter en ganske påkjennende periode følte meg klar for å være mer blant folk igjen, ble jeg overrasket over hvor lite interessert folk virker. Tenkte at de som vet litt om hvordan ting var hjemme hos oss da jeg vokste opp, og som vet om bestemors sykdom, og mors brå dødsfall ville vært mer tilstede på en måte. Jeg forventet ikke at de skulle renne ned døra mi og overøse meg med sympati. Men jeg trodde de ville være mer interessert rett og slett. Ei sa "Bare kom til meg hvis du vil snakke med noen" eller "Jeg er stort sett hjemme, ta deg en tur, så finner vi på noe hyggelig!"

Men jeg kommer ikke uvarslet og ringer på hos noen. Når jeg har ringt eller tekstet for å høre om jeg kunne ta en tur, eller om hun vil komme hit, bli med på kafe, gå en tur eller lignende så har hun vært opptatt, og har aldri tatt initiativ senere. Når jeg har spurt om konkrete dager/neste uke, så har hun sagt at hun må se an osv.... Jeg vil ikke mase. Og jeg vil virkelig ikke at noen skal henge med meg fordi de føler at de må. Og jeg vil ikke at det alltid er jeg som tar kontakt først. Og da stopper ting litt opp.. Til og med hun jeg har best kontakt med i slekta, og som det alltid er kos å henge med, kontakter meg rett og slett ikke først. Gjør hun det, har det gått tre mnd. siden sist vi hadde kontakt kanskje.

Ringte/tekstet ingen på en stund... Noen har jeg derfor ikke hørt fra siden i påska. "Har ikke hørt noe fra deg" sier noen, som om det er ventet og helt naturlig at det er jeg som skal kontakte dem først hele tiden (ble så forundret at jeg sa ikke at jeg hadde jo heller ikke hørt fra dem...?) "Bare ta en tur til meg/oss når som helst" sier noen. Men de er jo opptatte noen dager og om jeg ikke spør om jeg kan ta en tur en dag, så får ikke jeg annen invitasjon enn den litt løse "når som helst".

Noen ganger lurer jeg på om andre oppfatter meg som kjedelig, vanskelig å prate med, ikke synes de har kjemi med meg osv. Men vi har det jo så fint når vi først møtes. Andre ganger lurer jeg på om veldig mange rett og slett bare er så fokusert på seg selv og de aller nærmeste (kjæreste, venner) og har mer enn nok med det.

Noen mener jeg bør droppe å prøve mer med slektninger, og det har jeg til en viss grad gjort. Men skulle gjerne hatt mer kontakt med dem.... Noen slektninger har jeg nesten aldri hatt kontakt med, skulle gjerne blitt kjent med dem, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem.

Har fått tilbake kontakt med et par gamle venner, og jeg har møtt noen nye. Allikevel føler jeg med ensom på noen vis, slekta mi er kjempesvær, og det er ikke bare jeg som har lite kontakt/er utafor. De aller fleste har bare kontakt med noen få i slekta. Hvor mange som egentlig er fornøyd med det, vet jeg ikke...

Erfaringer? Gjenkjennbart? Hvordan gå frem for mer kontakt? 

Anonymkode: 292bd...dbb

[Gjest Blomsterert]

Har aldri hatt kjempemye kontakt med slektninger. Var ofte på besøk hos besteforeldre, men møtte kusiner, onkler osv. stort sett bare ved jul og andre selskaper. En tante hadde vi mer kontakt med, men alt dabbet av i ungdomsårene mine. Foreldrene mine slet med sine ting, mamma hadde sosial angst som var spesielt ille akkurat i disse årene, hun isolerte seg, og jeg ble "med" på det.

Flyttet vekk fra hjembygda da jeg var 18 år for å gå skole. Etter noen år fikk jeg jobb på det stedet, og samboer. Jeg bodde der ca ett år etter at det tok slutt mellom oss, og flyttet til hjembygda igjen. Mest for å hjelpe å pleie bestemor, som nylig hadde flyttet inn til mor pga. sykdom. Nå har hun vært på eldrehjem lenge. Far bor langt vekk, han har jeg stort sett hatt lite kontakt med, og moren min døde for ett år siden.. Når jeg etter en ganske påkjennende periode følte meg klar for å være mer blant folk igjen, ble jeg overrasket over hvor lite interessert folk virker. Tenkte at de som vet litt om hvordan ting var hjemme hos oss da jeg vokste opp, og som vet om bestemors sykdom, og mors brå dødsfall ville vært mer tilstede på en måte. Jeg forventet ikke at de skulle renne ned døra mi og overøse meg med sympati. Men jeg trodde de ville være mer interessert rett og slett. Ei sa "Bare kom til meg hvis du vil snakke med noen" eller "Jeg er stort sett hjemme, ta deg en tur, så finner vi på noe hyggelig!"

Men jeg kommer ikke uvarslet og ringer på hos noen. Når jeg har ringt eller tekstet for å høre om jeg kunne ta en tur, eller om hun vil komme hit, bli med på kafe, gå en tur eller lignende så har hun vært opptatt, og har aldri tatt initiativ senere. Når jeg har spurt om konkrete dager/neste uke, så har hun sagt at hun må se an osv.... Jeg vil ikke mase. Og jeg vil virkelig ikke at noen skal henge med meg fordi de føler at de må. Og jeg vil ikke at det alltid er jeg som tar kontakt først. Og da stopper ting litt opp.. Til og med hun jeg har best kontakt med i slekta, og som det alltid er kos å henge med, kontakter meg rett og slett ikke først. Gjør hun det, har det gått tre mnd. siden sist vi hadde kontakt kanskje.

Ringte/tekstet ingen på en stund... Noen har jeg derfor ikke hørt fra siden i påska. "Har ikke hørt noe fra deg" sier noen, som om det er ventet og helt naturlig at det er jeg som skal kontakte dem først hele tiden (ble så forundret at jeg sa ikke at jeg hadde jo heller ikke hørt fra dem...?) "Bare ta en tur til meg/oss når som helst" sier noen. Men de er jo opptatte noen dager og om jeg ikke spør om jeg kan ta en tur en dag, så får ikke jeg annen invitasjon enn den litt løse "når som helst".

Noen ganger lurer jeg på om andre oppfatter meg som kjedelig, vanskelig å prate med, ikke synes de har kjemi med meg osv. Men vi har det jo så fint når vi først møtes. Andre ganger lurer jeg på om veldig mange rett og slett bare er så fokusert på seg selv og de aller nærmeste (kjæreste, venner) og har mer enn nok med det.

Noen mener jeg bør droppe å prøve mer med slektninger, og det har jeg til en viss grad gjort. Men skulle gjerne hatt mer kontakt med dem.... Noen slektninger har jeg nesten aldri hatt kontakt med, skulle gjerne blitt kjent med dem, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem.

Har fått tilbake kontakt med et par gamle venner, og jeg har møtt noen nye. Allikevel føler jeg med ensom på noen vis, slekta mi er kjempesvær, og det er ikke bare jeg som har lite kontakt/er utafor. De aller fleste har bare kontakt med noen få i slekta. Hvor mange som egentlig er fornøyd med det, vet jeg ikke...

Erfaringer? Gjenkjennbart? Hvordan gå frem for mer kontakt? 

Anonymkode: 292bd...dbb

Du virker litt defensiv,redd for å være til bry.De er jo imøtekommende? En annen ting er at mange dessverre ikke vet hva de skal si når noen har vært gjennom ting,en er redd for å si noe galt.

Kan du ikke bare besøke den du har best kontakt med.Du kan bare si at det er fint om du bare kan svippe innom da og da for en kaffe bare.Så starter dere der?

Husk du må ta ansvar selv,en har igrunnen bare seg selv,så best å gjøre noe en får godt ut av.Som å tørre å trå litt utover grensene :-) håper det går bra.

[AnonymBruker]

Du virker litt defensiv,redd for å være til bry.De er jo imøtekommende? En annen ting er at mange dessverre ikke vet hva de skal si når noen har vært gjennom ting,en er redd for å si noe galt.

Kan du ikke bare besøke den du har best kontakt med.Du kan bare si at det er fint om du bare kan svippe innom da og da for en kaffe bare.Så starter dere der?

Husk du må ta ansvar selv,en har igrunnen bare seg selv,så best å gjøre noe en får godt ut av.Som å tørre å trå litt utover grensene :-) håper det går bra.

Jeg føler at jeg har prøvd ganske mye. Og at det er hyggelig når vi først møtes. Men det går lang tid mellom hver gang, og tar ikke jeg kontakt først, så blir det ikke mer kontakt. Jeg tenkte en stund at det ikke er noe galt med meg, selv om noen er veldig utilgjengelige. At jeg må se bort i fra det, og prøve igjen og igjen. Men etter hvert tenkte jeg at om de virkelig ønsket en relasjon, ville de da ha sendt en sms og spurt hvordan det står til, eller ringt og foreslått kaffebesøk siden det ikke ble noe av sist vi snakket.

Om jeg et par ganger må takke nei til en invitasjon, synes jeg det er på sin plass at jeg er den som foreslår en ny avtale etter forholdsvis kort tid. Gjensidighet er viktig..

Anonymkode: 292bd...dbb