Vet ikke hva jeg vil...

[AnonymBruker]

Prøver å bli gravid, men hver gang jeg skal ta en test så blir jeg glad når den er negativ, men samtidig litt skuffet.... Noen dager ser jeg for meg den lille familien vi skal bli, andre dager lurer jeg på hva jeg driver med, forstår ikke hva jeg har tenkt når vi startet med dette.

er det vanlig å være SÅ usikker?

vi har et fantastisk liv sammen jeg og mannen , gift i snart 10 år,  begge over 30, sikre jobber,bil, båt og hus, god økonomi , ser fremdeles for meg at det blir oss for resten av livet. Han har ønsket seg barn siden vi giftet oss, jeg har aldri villet, men var nå mitt forslag at vi skulle prøve. Plutselig fikk jeg det bare for meg, og de første månedene gledet jeg meg. Så for meg den lykkelige lille familien. Nå blir jeg mindre sikker på hva jeg driver med for hver dag som går.... Tid for å teste igjen om ei ukes tid

 

vet ikke helt hva jeg vil, eller hva jeg spør om her, hvis noen har gode råd eller meninger om dette så vil jeg gjerne høre!

Anonymkode: d4513...21a

[Gjest Jessica]

Snakk med din partner om hva du føler. Mulig du bare er redd for å ikke mestre morsrollen? Nervøs for å ikke få det til . Det er normalt å ha blandete følelser over veldig viktige avgjørelser. Jeg syns det er veldig flott at du søker råd og har kontakt med dine følelser 

[Enamorada]

Dette bør du snakke med mannen din om.

Jeg er også noen ganger i tvil om vi ikke bør gjøre andre ting før jeg blir gravid, så det er vel naturlig.

Spesielt når det tar tid.

[AnonymBruker]

Tusen takk for dere som tok dere tid til å svare, setter stor pris på det!

ser jeg skriver glad når negativ test, er vel heller litt lettelse tror jeg... 

synes dette er kjempe skummelt, og ser for meg det verste, med fæl fødsel, kolikk baby, ikke sove på månedsvis+++

har to søstre som begge har/hatt veldig krevende babyer, de sover aldri mer enn en time i strekk, kolikk og mye hyling. Så tror det er litt det at jeg er redd jeg skal få en lik. Mannens søster har en super enkel baby som sover og spiser og sover enda mer, men virker som dette er heller sjeldent. Hører helst om hvor krevende det er, og har snakket med flere som virker som de angrer på hele barnet... Men er kanskje vanlig å si sånt når man er så sliten at man såvidt husker sitt eget navn!?

 

mannen vet delvis hvor usikker jeg er, men tror ikke han klarer å sette seg helt inn i det. Får bare høre at jeg kommer til å bli verdens beste mor, og hvor mye han skal hjelpe til. Han mener at det er vanlig å være redd for en så stor omveltning i livet, han skal gi flaske så jeg kan sove, han kan skifte alle bleier, han kan ta permisjonen, og jobbe hjemmefra om vi ikke får barnehageplass(rekker jo ikke barnehage fristen nå...). Og jeg tviler ikke på at han blir en perfekt far.

er også redd for å ikke få de helt store følelsene for barnet, er kanskje det som bekymrer meg mest ja....

Anonymkode: d4513...21a

[AnonymBruker]

Høres ut som om du har en partner som er supermotivert for å ta sin del av oppdragelsen til barnet - mer enn veldig mange kan si. Bare det vil gjøre at du vil få det lettere enn mange, nesten uansett hvor krevende babyen skulle bli.

Jeg skjønner godt at du er litt betenkt... å få barn forandrer mye. Samtidig er det litt opp til deg og samboeren hvor stor omveltning dette kommer til å bli. Jeg har venninner som ikke var borte et sekund fra babyen det første året... vel, en sånn løsning hadde gjort meg gal. Man må gjøre ting på sin måte for å trives som foreldre, så ikke føl at du gjør ting feil selv om andre sier "sånn og sånn". Stol på mannen din - du kommer til å bli en god mor ut fra den du er.

Jeg delammer selv, og synes det er utrolig befriende å ikke måtte være tilgjengelig for amming 24/7. Kan hende noen mener det er et egoistisk valg, men for meg er det avgjørende med egentid for å kunne være en blid og god mor, og en god partner for mannen min.

Og ja, det er skummelt å få barn... men du kommer til å elske den lille uansett. Å skulle ta store valg her i livet er alltid noe man kommer til å vurdere opp og i mente. Er vel ganske menneskelig å tenke ut worst case senario, men helst går det veldig bra. Og hvis du tenker litt større; de første (evt. tunge) månedene i babyens liv er bare en liten brøkdel av den tiden dere kommer til å få sammen. Det er verdt det i mine øyne.

Anonymkode: f3119...e3c