Hvor mange venner har du?

[ransfelt are]

jeg har 2-3 venner som jeg kan stole 100% på dersom dritten en dag treffer vifta. Og de kan regne med meg. Vi prater ikke sammen så ofte, men vet hva som må til

I tillegg har jeg kjerringa, hun er også hel ved og den som kjenner meg best

Så er det en haug med bekjente i alle aldre som jeg enten har vokst opp har, har barn på samme alder, barn på samme fritidsaktiviteter osv. Basis fellesnevner er unger og bosted

De gamle studiefyllekompisene er blitt borte, de er enten blitt som meg, familiefedre, eller så prøver de knallhardt å leve det gamle livet. Noe som jeg anser å være lett patetisk når man nærmer seg 50... Det vi hadde felles var fest og tull, det er nå nedprioritert.

Venner kommer og går gjennom et liv. Noen få kan følge deg hele livet, andre er bare innom en liten tur.

 

[temolitus]

13

[Meline37]

Jeg er (lettere)introvert, har 4 nære venner jeg snakker med omtrent daglig i en eller annen form(som oftest skriftlig). Disse har jeg kjent siden jeg var lita, så vi har en lang historie sammen. Kun en av dem bor her jeg bor, så denne personen ser jeg ca. 1 gang i uka. Resten ser jeg mer sporadisk, og som jeg da tilbringer mye tid med når jeg først er der.

Ellers har jeg en hel horde med mer perifere venner, noen snakker jeg oftere med enn andre, men selv om det kan gå en stund mellom hver gang så er det nesten som om vi aldri har vært fra hverandre når vi først snakkes, så det er jo hyggelig:) Atpå der igjen så kommer det jeg vil kalle bekjente, som tidligere kolleger og klassekamerater f.eks. men som jeg normalt ikke har noe særlig kontakt med. Hyggelig om vi tilfeldig møtes, og kan godt ta en kopp kaffe eller noe, men stort sett blir det med det.

Anonymkode: 49607...a02

Det spørs hva man kaller venner.... 

Jeg har gjennom hele livet mitt vært litt introvert personlighet. Jeg kan virke utadvendt ut og. Kan prate med folk ute, og prate mye og, men innerst inne er jeg litt tilbaketrukken type. 

Jeg har ingen venner som jeg treffer ofte. Har bare venner som jeg vet er noen som jeg kan sende en sms til innimellom, men vi treffes aldri så og si. Men hvis jeg ønsket det så kunne jeg ha hatt det. Har nok med familie og jobb. Burde sosialisert meg mer, men jeg liker best å være rundt mine nærmeste på fritiden.Så ja jeg er litt usosial sånn sett.  

 

Endret 3. desember 2015 av Meline37

[hittah]

Hvor mange venner har du, og hva regner du som venner? Ønsker samtidig å vite om du er ekstrovert eller introvert. 

Kan begynne med meg selv. Jeg er introvert.

Har en venn jeg har hyppig kontakt med. Denne vennen vet så og si alt om meg og omvendt.

Så har jeg tre venner fra barndommen som bor langt unna og som jeg sjelden har kontakt med, men som det "føles som om det var i går" med når vi møtes. Disse kan jeg stole 100% på og jeg vet de vil stille opp om det er noe. 

I tillegg har jeg tre venner som jeg har lite kontakt med, men som det er hyggelig å tilbringe tid sammen med innimellom. Kan regne disse som "tidsbegrenset" venner, altså fra en viss epoke i livet. 

utover dette har jeg en haug med bekjente som jeg tilbringer tid sammen med innimellom, da gjerne sammen med kjæreste eller andre venner. Grensen mellom venn og bekjent går for meg ved om man tilbringer tid sammen med dem alene, altså en-til-en. Mennesker jeg ikke ønsker å dele "alenetid" med regnes ikke som venner, men bekjente. 

Hva med deg? 

Anonymkode: c5a08...3de

Jeg har en venninne. Hun vet nesten alt om meg. Ellers er det egentlig venner av samboeren min som er mine venner. Det vil si at jeg har.. 4 venner! (Han har jo selvfølgelig flere venner, men 3 av disse er regelmessige)

Må nevnes at jeg er ganske så introvert da, trives alt for godt i mitt eget selskap. Men jeg savner også sosial kontakt av og til, men den begrenser seg til min familie og til samboerens familie.

Jeg har prøvd vennskap, men er ikke i stand til å opprettholde kontakten, slik at folk gidder å holde kontakten med meg. Jeg synes det er slitsomt å måtte underholde andre når jeg ofte har nok med meg selv. Bah, jeg er nesten venne-løs.. Saken er det at jeg ønsker meg venner/venninner på MINE premisser, og det blir ikke alltid got motatt. Da er det best å være nesten alene. Har heldigvis samboeren min da :-) <3

 

 

[Misophonia]

Interessant lesing.

Jeg er ambivert - en krysning av ekstrovert og introvert. Er roligere med en eller to tilstede og mer energisk med flere, men igjen spørs det veldig hvem jeg sitter rundt eller er med. Enkelte mennesker er jeg uansett tilbaketrukken med og andre har jeg veldig lett for å åpne meg. Trenger å lade opp batterier, men trenger å se og være med mennesker med jevne mellomrom.

Jeg har det heller mer omvendt.. Om jeg kan si det sånn. Er generelt ikke flink å få kontakt med folk som "bare" ender opp med å være bekjente. Synes egentlig det er mer skummelt med bekjente enn å ha noen få gode venner, men skulle ønske jeg hadde lettere for å få litt bekjente. Har vel kanskje noe med interesser å gjøre også. Er ikke sånn at jeg drar ut på byen å drikker, så da er det kanskje ikke så rart. 

Nå for tiden har jeg egentlig kun nye venner. Jeg slet med en del for noen år tilbake, så det var en periode på 5-6 år jeg ikke hadde noen venner og så har jeg klart å bygge på det nå. Jeg kjenner ingen av de jeg har rundt meg godt nok, men greit nok til å vite at jeg ønsker å fortsette relasjonen. Er to kamerater jeg har det ganske trivelig med når jeg treffer dem, selv om han ene er mye sjeldnere jeg ser og så er det to venninner, men jeg vet ikke helt hvor det går med ei av dem. Jeg trekker meg unna ganske fort når jeg fanger opp spydighet - det er et trekk jeg ikke liker. 

Ta vare på de dere har.

---------------------------------------

Ville legge til en ting til: jeg har stor slekt, men veldig få jeg anser som familie, så sånn sett føler jeg meg ganske ensom, ettersom jeg veldig sjelden blir invitert over på middager, selskap, tilstelninger og den slags. Vet det er mange som har et tett og godt forhold til familien sin og det er den ene tingen jeg skulle ønske var solid hos meg. Hadde jeg hatt en trygg og god familie som jeg følte meg inkludert av, tror jeg mye av den ensomheten jeg sitter inne med hadde gått bort - i det minste lagt litt mer på hylla.

Endret 5. desember 2015 av Misophonia

[AnonymBruker]

Har kun ei venninne. Føler meg flere ganger veldig ensom fordi verden og sosiale medier får det til å virke som om man skal være del av en stor vennegjeng. Men jeg prøver å fokusere på at jeg er heldig som har ei jeg kan stole på at er der uansett hva. Det er veldig vanskelig å skaffe nye venner fordi jeg har mistet mange gjennom kompliserte intriger der jeg har blitt frosset ut av en "leder i gjengen" og mistet kontakten med mange. Så da har jeg blitt veldig skeptisk i forhold til de fleste. Men jeg tror og håper jeg vil få flere bekjente etterhvert :-) introvert uten tvil og svært skeptisk til å stole på noen!

Anonymkode: 9538e...64d

[Misophonia]

Jeg velger jo selv..Men...
Det er så vanskelig å forklare, jeg har hatt ei slik siden ungdomsårene.. Det er først når det er gått flere år og hvor denne personen skriver "Hei, lenge siden sist, ser du er i X vi må møtes! :D Har du fri på fredag, kl 13? Hadde vært så kos! :D" -Joda, møtes kl 13, ved X da?" Så står jeg utenfor møteplassen fra 13, kanskje klokka blir 13.15.. Personen kommer ikke..Venter litt til, sender en melding får svar "Er der snart, trafikk ute!" venter ett kvarter til...Ringer de...Personen tar ikke opp telefonen eller telefonen blir avslått...Og kl 14 så drar jeg selv uten å si noe...

Får kanskje en melding 1 time etterpå f.eks. kl 15. "Hallo hvor er du?? Jeg har ventet driiitlenge på deg!!"-Er hjemme, prøvde å ringe, du tok ikke telefonen ei heller ringte du meg opp igjen...Jeg dro hjem...

Eller får melding "Sorry, men noe kom opp...Møtes en annen dag?"

Har ei "venninne" som er slik... Vi var nesten naboer som tenåringer også, altså det tok henne 5 minutter og gå til meg.
Hun spurte om å komme på besøk, jeg sa ja... Hun kom aldri...Eller hun var på besøk, men sa "Jeg må bare hjem å hente noe, kommer snart tilbake/Mamma vil meg noe, kommer snart tilbake" -30min senere, sender en melding "Kommer du snart?"-Ja jeg er snart på tur.....
Personen kommer ikke i det hele tatt...


Jeg har slettet henne X antall ganger fra facebook, jeg har blokkert flere nummer fra henne, men hun fikser seg bare nytt mobilnummer og sender meg melding.. Jeg har fikset meg nytt mobilnummer, men hun får tak i det nummeret likevel, fordi vi har så mange felles venner.

Jeg har prøvd å ikke ha kontakt med henne de siste årene...
Men likevel så skjer det en og annen gang "Er så lenge siden sist, finne på på noe??"-Når jeg sier ok, så har jeg alltid en til plan i bakhodet i tilfelle hun ikke møter opp...og 99% av gangene så kommer hun ikke...Og unnskyldningene er alltid det samme.



Det er som jeg sier da, de klorer seg fast i deg, de svirrer rundt deg som fluer, men du blir bare ikke kvitt de.

 

Minner meg om ei jeg tidligere var "venn" med. Jeg avsluttet "vennskapet" og så prøvde ho gjenoppta kontakt ved senere tidspunkt jeg tilfeldigvis møtte på henne i sentrum. Jeg sa rett ut at jeg ikke orket å være venn om ho aldri kom til å ta kontakt tilbake eller holde avtalene som ble satt opp og ho lovte ho aldri skulle gjøre sånn igjen, men det gikk rett tilbake til det samme gamle. Vi møttes jo aldri. Var bare snakk om det og så gadd jeg bare ikke mer etter at det kun ble til snakk. Skjønner meg ikke på sånne mennesker. Rart de for harde livet skal holde på deg når de aldri har kontakt med en.

[AnonymBruker]

Umulig å svare på egentlig, for jeg sliter litt med å sette skille mellom litt perifere venner og bekjente.

 

Noen regner jo begge partene i et vennepar som venner, men som oftest vil man miste kontakten med den ene parten ved et brudd og da er man vel egentlig ikke venner likevel.

 

Så er det en del mammaer jeg har mye kontakt med, pga barn på samme lag, vi ses ofte, går kanskje ut og spiser et par ganger i året, men er vi venner. Usikker.

Anonymkode: 78244...ef5

[AnonymBruker]

Jeg har 4-5 venner. Men der er bare to av dem jeg har kontakt med jevnlig - den ene hver dag og den andre et par ganger i uka. De andre går det regel en måned eller flere mellom hver gang vi har kontakt med hverandre på facebook og møtes til jul/påske/sommer. 

Anonymkode: 8b0eb...62c

[Chizue]

Minner meg om ei jeg tidligere var "venn" med. Jeg avsluttet "vennskapet" og så prøvde ho gjenoppta kontakt ved senere tidspunkt jeg tilfeldigvis møtte på henne i sentrum. Jeg sa rett ut at jeg ikke orket å være venn om ho aldri kom til å ta kontakt tilbake eller holde avtalene som ble satt opp og ho lovte ho aldri skulle gjøre sånn igjen, men det gikk rett tilbake til det samme gamle. Vi møttes jo aldri. Var bare snakk om det og så gadd jeg bare ikke mer etter at det kun ble til snakk. Skjønner meg ikke på sånne mennesker. Rart de for harde livet skal holde på deg når de aldri har kontakt med en.

Ikke sant

Leste denne for en stund siden og et noen av punktene hvor jeg kjenner igjen mine venner x)

http://www.rookiemag.com/2015/03/how-to-deal-with-flaky-friends/

 

[Gjest L´issi]

Har en håndfull GODE venner, og en haug med bekjente. 

Tidligere var jeg veldig utadvent, søkende og "alltid med" -så nettverket var betydelig større. 
-Med årene har jeg blitt mer reservert, mye pga svik, dårlige vennskap og erfaringer -samt det at jeg heller setter pris på NOEN gode venner som jeg kan legge all min lit til, enn titalls "falske" som ikke ønsker meg/mitt ve og vel. 

 

[AnonymBruker]

3 som jeg regner som venner. (=Som jeg kan snakke med mye om, både bra og dårlig. De kjenner meg og er er personer som får meg til å like den jeg er når jeg er med de, hvis det gir noen mening? Som jeg stoler på og er trygg på)

En av disse er bestevenninnen min, som jeg har kjent hele livet og som jeg kan bekrive som min soulmate haha. 

Har dog mange "venner" som jeg møter på ute, med jobb og ved andre annledninger som jeg "kjenner". Mange andre som jeg også er med på fritiden, spiser middag med og drar ut/på kino osv, men ser ikke på de som ekte venner, mer bekjente. Lett for å møte folk og bli kjent med de, og kommer overrens med mange veldig lett. Er veldig lett å like, så er ikke ensom liksom, er bare veldig få jeg ser på som ekte venner, hvis det gir noen mening 

Anonymkode: 86259...16c

[Gjest The Lost Dreamer]

Introvert...

Jeg hadde rundt 8-9 venner på ungdomskolen, men så kom vgs. og ødela hele greia. Mista kontakt med alle bortsett fra èn, men den ene mistet jeg også kontakt med i slutten av første klasse (hun begynte og feste og henge med folk jeg ikke følte meg komfortabel med). I den nye klassen på vgs. klarte jeg heller ikke skaffe noe venner pga. angst og at jeg bare var forferdelig klein. Endte meg at jeg byttet skole i vg2. 

Nå har jeg fra den nye klassen èn virkelig god venn, også er jeg jo god venn med alle de andre i klassen også, men det er ho ene jeg er så god venn med at vi henger sammen etter skoletid. Pga. fellesbekjente gjennom andre i klassen og forskjellige klasser på vg2, så har jeg også blitt kjent med sånn tre andre, men det er bare en av disse jeg har blitt god nok venn med så jeg kan finne på noe i fritid. 

Så alt i alt har jeg to sånn cirka gode venner (har jo bare kjent dem i 4 måneder), og rundt 8 stk. jeg kan henge med på skolen om jeg ikke har noen andre. 

Det jeg regner som venn er en som kan stoles på, som er hyggelig mot deg, som ikke holder deg utenfor og som kommer bort til deg og smiler til deg. I tillegg en som du kan snakke med om småproblemer 

[AnonymBruker]

Har ingen veldig nære venner her i Norge -- han jeg er nærmest bor i Belgia. Har imidlertid flere kollegaer jeg kommer godt overens med, men det er ikke alt man deler med kollegaer.

Anonymkode: 9cffb...f51

[Gjest Lady Mondegreen]

Jeg er introvert og har ingen venner utenom samboer. Jeg har noen perifere bekjentskaper der jeg studerer og arbeider, men vi har ingen kontakt utenom denne arenaen.