Tror faren min har borderline?

[AnonymBruker]

Jeg tror faren min har noe som ligner border line, da han kan være veldig ustabil og vrang, og klarer ikke være alene, og har en veldig idealisering og demonisering av bestemte personer. Han har et unormalt avhengighetsforhold til mitt ene søsken, og gjør alt for han, som med årene har blitt helt handlingslammet og uselvstendig. Det er akkurat som han enten bevisst eller ubevisst vil at folk skal være avhengig av han, sånn at han er sikker på å ikke bli alene. I noen mndr bodde mitt søsken på over 20 år langt unna, og da kjørte min far han i mange timer, før han gråt når han måtte dra. Og hver dag ringte han og maste om at han måtte komme tilbake, la til rette for å lokke han hjem osv. Videre tenker han veldig svart hvitt og alle som sier han i mot misliker han og mener det er noe galt med. Han takler ikke kritikk og blir veldig hissig og stressa hvis noen sier at mange av problemene i livet hans er hans egen feil. Han klarer ikke holde på verken forhold eller jobb, og mister stadig jobber, hvor han kaller sjefen psykopat eller jobben en møkkajobb. Dette har pågått i flere år. Merker det er veldig utmattende å ha en forelder som er på denne måten, og jeg har problemer med å jatte med når han legger ut om hvor fæle alle andre er. Dette fører til at vi ofte havner i krangel og jeg blir det sorte fåret, mens mine søsken som ikke sier noen ting, eller er enig i alt han sier er favorittene. Har lyst å ha et normalt forhold til min far, men har gitt litt opp. Jeg opplever han som en veldig selvsentrert og egoistisk type, selv om han stadig vekk skal framheve at han har brukt hele livet på å hjelpe andre. Merker det sliter på psykisk å forholde meg til han, men det er likevel vanskelig å ha mye med han å gjøre. Hva skal man gjøre? Borderline er jo noe som typisk diagnostiseres unge jenter og kvinner, men han har veldig mange av trekkene. Leser at dette er en vanskelig lidelse å bli kvitt, og han har generelt kun gått til psykologer som sitter og jatter med han og blir kompis, tviler på at han vil gå til noen som utfordrer han.

Anonymkode: aa4f7...dda

[AnonymBruker]

Det kan godt være faren din har en diagnose. Hva den er skal jeg ikke legge meg borti. Det viktige for deg tenker jeg må være å finne ut hva slags forhold du vil ha med faren din og hvordan du skal forholde deg til dette. 

De fleste mennesker endrer seg lite (personlighet) etter de har blitt voksne. Sykdom som blir medisinert kan hjelpe med å endre noe, og samtaleterapi kan også endre endel. Dette forutsetter at pasienten (faren din) har et ønske om endring og forstår hvilken oppførsel som er nyttig og hva som ikke er så bra. Noen er ikke interessert i å bli bedre og forlanger at verden skal innrette seg. Hvor faren din er i dette landskapet vet bare du. Det du kan gjøre noe med er din reaksjon og hva du tåler. 

Mange med problematiske forhold til foreldre eller søsken velger å kutte dem ut, eller begrense kontakten. Hvor greit er det f.eks å ha nær kontakt med en far som er narkoman eller alkoholiker, når man selv får barn? Vil en alkoholisert bestefar som aldri stiller opp eller er til å stole på, være noe å hige etter? Som bare gir deg dårlig samvittighet og gjentatte skuffelser? Dette er bare et eksempel, men du klarer selv å plassere deg og din far inn her. 

For egen del kan jeg nevne en mor jeg har tatt stor avstand fra, da hun ønsket å kontrollere livet mitt og gjorde alt i sin makt for å få det til. Livet mitt har blitt sunnere og mye bedre etter jeg selv overtok kontrollen. Vi snakkes en sjelden gang om praktiske ting, men jeg regner henne ikke som en del av livet mitt. Det har vært en sorgprosess å innse at sånn er det og sånn må det være, særlig ovenfor fremtidige barnebarn. Men i det store og hele har dette vært den viktigste avgjørelsen jeg har tatt. 

Jeg sier ikke at du skal kutte ut din far. Men du kan velge å la hans meninger telle så mye, f.eks ved å la være å gå inn i en diskusjon der du skjønner at han aldri vil være enig. Eller du kan besøke ham sjeldnere om det tapper deg for energi. Du kan velge å ikke legge deg bort i hans anliggende når det gjelder å holde på jobb eller hans avhengighetsforhold til ditt søsken, da dette gjelder hans liv og ikke ditt. Det betyr ikke at du ikke bryr deg, men at du ikke lar andres problemer bli dine problemer. Velg hvilket fokus og hvilken grad av kontakt som er greit/bra for deg. Sett grenser for deg selv. 

Anonymkode: 63655...c96

[Gjest Blomsterert]

Jeg tror faren min har noe som ligner border line, da han kan være veldig ustabil og vrang, og klarer ikke være alene, og har en veldig idealisering og demonisering av bestemte personer. Han har et unormalt avhengighetsforhold til mitt ene søsken, og gjør alt for han, som med årene har blitt helt handlingslammet og uselvstendig. Det er akkurat som han enten bevisst eller ubevisst vil at folk skal være avhengig av han, sånn at han er sikker på å ikke bli alene. I noen mndr bodde mitt søsken på over 20 år langt unna, og da kjørte min far han i mange timer, før han gråt når han måtte dra. Og hver dag ringte han og maste om at han måtte komme tilbake, la til rette for å lokke han hjem osv. Videre tenker han veldig svart hvitt og alle som sier han i mot misliker han og mener det er noe galt med. Han takler ikke kritikk og blir veldig hissig og stressa hvis noen sier at mange av problemene i livet hans er hans egen feil. Han klarer ikke holde på verken forhold eller jobb, og mister stadig jobber, hvor han kaller sjefen psykopat eller jobben en møkkajobb. Dette har pågått i flere år. Merker det er veldig utmattende å ha en forelder som er på denne måten, og jeg har problemer med å jatte med når han legger ut om hvor fæle alle andre er. Dette fører til at vi ofte havner i krangel og jeg blir det sorte fåret, mens mine søsken som ikke sier noen ting, eller er enig i alt han sier er favorittene. Har lyst å ha et normalt forhold til min far, men har gitt litt opp. Jeg opplever han som en veldig selvsentrert og egoistisk type, selv om han stadig vekk skal framheve at han har brukt hele livet på å hjelpe andre. Merker det sliter på psykisk å forholde meg til han, men det er likevel vanskelig å ha mye med han å gjøre. Hva skal man gjøre? Borderline er jo noe som typisk diagnostiseres unge jenter og kvinner, men han har veldig mange av trekkene. Leser at dette er en vanskelig lidelse å bli kvitt, og han har generelt kun gått til psykologer som sitter og jatter med han og blir kompis, tviler på at han vil gå til noen som utfordrer han.

Anonymkode: aa4f7...dda

Du har jo det ærligste og næreste forhold til han på en måte fordi du sier fra,og dere(tør)krangle,så du blir kanskje mer sliten enn de andre som distanserer seg.

Når det gjelde mennesker med mer alvorlige psykiske problemer,er første bud å sette grenser.For sin egen skyld,og den andres.Deretter skal en ikke føle at en har ansvar og skyld.Ikke bekymre seg,aksepter situasjonen.

Da har en kontakt når det føles riktig,og har overskudd.La vær å ha kontakt når det blir lite fruktbart.Syns en kan bare si det,de skal ikke bli skånet for alt,de er ikke dumme selv om de sliter psykisk.

Dette passer kanskje ikke alle,og jeg klandrer ingen for å bryte kontakt når de selv blir skadelidende.