Gud sviktet, og forsvant fra hjertet mitt :-(

[Gjest fortapt]

Jeg har mistet troen tror jeg. Når jeg kjenner etter, når jeg prøver å be, så nytter det ikke. Jeg føler ikke noe. Før så kjente jeg tryggheten inni meg. Før så var Gud der for å passe på meg. Før så hjalp bønnene mine. Men nå, bare gir jeg opp. Det nytter ikke å be. Jeg kjenner ikke lenger tryggheten, og det hjalp ikke.

Jeg har mistet et holdepunkt i livet mitt. Jeg hadde en tro på at Gud var der ute et sted, at han passet på meg. At han ikke krevde at jeg skulle leve etter bibelen, men at han var glad i meg som menneske. Jeg hadde en tro inni meg. Ikke noe som jeg snakket med andre om. Det var min private tro, og den hjalp meg. Som oftest hjalp bønnene meg også. Jeg kunne messe dem om og om igjen inni meg når jeg var redd, eller var redd for noen. Og Gud pleide å høre det, det pleide å hjelpe.

Men så en dag så ble det borte.

Jeg hadde det vanskelig. Det var en jeg var redd for å miste. Og jeg ba, og jeg ba. Jeg gråt. Jeg visste at Han måtte føle og vite hvordan jeg hadde det. Jeg ba om hjelp, ba om at det skulle vare, ba om at jeg ikke måtte miste den jeg var glad i, ba om at han skulle komme tilbake. Men han gjorde ikke det. Jeg mistet han. Og etter det, så har jeg ikke hatt Gud inni meg. Jeg har ikke tenkt over det så mye, at jeg ikke lenger ba til Han.

Men her om dagen så prøvde jeg, ba for en som er syk, som jeg er redd for å miste. Og jeg kjente bare at det ble helt feil. Så jeg sluttet. For jeg følte ikke lenger noen trygghet i det. Det nyttet ikke. Jeg trodde ikke lenger på at det var noen å be til.

Da jeg trengte det som mest, sviktet Han meg. Nå vet jeg ikke noe lenger.

Kan man bare miste Gud slik? Hvordan kan jeg igjen klare å finne Han. Når Han sviktet. Når Han visste hvor sårt jeg ville det skulle vare, og så endte det opp med å ødelegge meg istedenfor. Jeg mistet den jeg var glad i. Gud brydde seg ikke nok om meg til å hjelpe. Slik føler jeg det nå. Og jeg er redd, for nå har jeg ingen trygghet inni meg lenger.

[Gjest gjest1]

Hvis gud kan mistes, har det da noensinne eksistert? Og hvis det har eksistert, hvor forsvinner det da når det er mistet?

[Gjest Gjest]

Kan man bare miste Gud slik? Hvordan kan jeg igjen klare å finne Han. Når Han sviktet. Når Han visste hvor sårt jeg ville det skulle vare, og så endte det opp med å ødelegge meg istedenfor. Jeg mistet den jeg var glad i. Gud brydde seg ikke nok om meg til å hjelpe. Slik føler jeg det nå. Og jeg er redd, for nå har jeg ingen trygghet inni meg lenger.

Fortapt gjest, husker du historien om Job? Hva tror du han følte da det stod på? Hva gjorde han? Og hva fikk han til slutt? Ikke gi opp troen selv om du føler deg sviktet akkurat nå!

[Hillary]

Fortapt, jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Det er sikkert veldig vanlig å ikke føle Guds nærvær like sterkt når man opplever vanskeligheter og ikke minst sorg og det som føles urettferdig.

Jeg synes ikke det er riktig å si at Gud svikter. Menneskene har fri vilje. jeg tror også vi er her for å utføre spesielle oppgaver, og vi må vokse som mennesker...

Den eneste måte å oppleve Gud igjen på er å oppsøke ham, i bønn, i lesing, i gudstjeneste.

Se gleden i livet også.

[Gjest alisia ikke innlogget]

Hei kjære fortapt.

Du skrev det som jeg skulle sagt det selv, og en ting vil jeg bare si deg, og det er at Gud forlater deg aldri. Men det er du som forlater han. Og det er ikke følelsen det kommer annpå, for han er der.

Når du sitter med motløshet, så er det din verste fiende, og fortsett å tro at Gud som er i deg, for han er sterkere enn alt.

Og du vet at du aldri er så langt nede at du ikke kommer deg opp igjen.

Jeg ble frelst for 1 1/2 år siden og har levd i lykke rus med Gud uten bekymringer, og motløshet. Det var som om Gud holdt meg inntil seg som om jeg var et lite spebarn. En fantastisk trygghet ingen menneske på jorden kan gi meg det.

Men så en dag for 4-5 mnd siden, så opplevde jeg Gud som om han satt meg ned for å bli mer selvhjulpen, men han har aldri sluppet meg helt. Han gjorde dette fordi han rett og slett ville teste meg. Om jeg fortsatt ba og levde i troen. For det er det viktigste. Jeg vet at Gud tester en for å se om troen er der.

Jeg opplevde at Gud hadde forlatt meg, og jeg ville helst gi opp og be og var med mindre deprimert. Jeg gav aldri opp og fortsatte å ba. Kjente ingen følelse av Guds nærvær og kraften. slik hadde jeg det i vel 5 mnd og inntil for tre dager siden. Jeg har begynt å få den tryggheten og kjenne den kraften igjen. Og kjenner at jeg er blitt rik, åndelig sett. I den perioden har jeg lest mye bibel, priset Gud og hørt mye lovsanger.

Kan absolutt anbefale deg det. Viktig at du VET at Gud er med deg og han elsker et knust hjerte fordi han har allerede tatt på seg dine bekymringer, og kjenner dine behov, leeeeenge før du ber. Vi går i de ferdiglagte gjerninger. Du må hengi deg helt til Gud, legge dine bekymringer, din angst og uro over på han, fordi gjennom han skal du få legedom.

Håper aldri du vil gi slipp på den troen, tenk på alt du vil gå glipp av, og du som har opplevd Gud allerede vil oppleve hvor stort tap det er. Som du sier allerede. Gi aldri opp. Be om styrke og opprettelse og at han legger sin hånd over deg.

Ønsker deg alt godt og lykke til videre på veien med Gud.

[Gjest Anonymous]

Hei kjære fortapt.

Du skrev det som jeg skulle sagt det selv, og en ting vil jeg bare si deg, og det er at Gud forlater deg aldri. Men det er du som forlater han. Og det er ikke følelsen det kommer annpå, for han er der.

Når du sitter med motløshet, så er det din verste fiende, og fortsett å tro at Gud som er i deg, for han er sterkere enn alt.

Og du vet at du aldri er så langt nede at du ikke kommer deg opp igjen.

Jeg ble frelst for 1 1/2 år siden og har levd i lykke rus med Gud uten bekymringer, og motløshet. Det var som om Gud holdt meg inntil seg som om jeg var et lite spebarn. En fantastisk trygghet ingen menneske på jorden kan gi meg det.

Men så en dag for 4-5 mnd siden, så opplevde jeg Gud som om han satt meg ned for å bli mer selvhjulpen, men han har aldri sluppet meg helt. Han gjorde dette fordi han rett og slett ville teste meg. Om jeg fortsatt ba og levde i troen. For det er det viktigste. Jeg vet at Gud tester en for å se om troen er der.

Jeg opplevde at Gud hadde forlatt meg, og jeg ville helst gi opp og be og var med mindre deprimert. Jeg gav aldri opp og fortsatte å ba. Kjente ingen følelse av Guds nærvær og kraften. slik hadde jeg det i vel 5 mnd og inntil for tre dager siden. Jeg har begynt å få den tryggheten og kjenne den kraften igjen. Og kjenner at jeg er blitt rik, åndelig sett. I den perioden har jeg lest mye bibel, priset Gud og hørt mye lovsanger.

Kan absolutt anbefale deg det. Viktig at du VET at Gud er med deg og han elsker et knust hjerte fordi han har allerede tatt på seg dine bekymringer, og kjenner dine behov, leeeeenge før du ber. Vi går i de ferdiglagte gjerninger. Du må hengi deg helt til Gud, legge dine bekymringer, din angst og uro over på han, fordi gjennom han skal du få legedom.

Håper aldri du vil gi slipp på den troen, tenk på alt du vil gå glipp av, og du som har opplevd Gud allerede vil oppleve hvor stort tap det er. Som du sier allerede. Gi aldri opp. Be om styrke og opprettelse og at han legger sin hånd over deg.

Her er noen bibel vers som har vært til stor hjelp for meg:

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper det og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.( Jes. 41:10)

Herren skal bevare deg fra alt vondt, han skal bevare din sjel. (salme 121:7)

Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye. (Salme 32:8) VELDIG VIKTIG AT DU HOLDER FAST PÅ DET DU HAR OPPLEVD MED GUD, MEN SAMTIDIG ER DET VIKTIG AT DU LAGER ROM FOR NYE VELSIGNELSER OG HERLIGHETER MED GUD.

Ønsker deg alt godt og lykke til videre på veien med Gud.

[Gjest alisia ikke innlogget]

:oops: :klø: Nå siterte jeg meg selv. Hmmm. ikke forstår jeg hva som skjedde, skulle tilføye innlegget mitt, men så ble det bare rot dette her.

[alisia4]

Fortapt sier:

Jeg trodde ikke lenger på at det var noen å be til.

Da jeg trengte det som mest, sviktet Han meg. Nå vet jeg ikke noe lenger.

Kan man bare miste Gud slik? Hvordan kan jeg igjen klare å finne Han. Når Han sviktet. Når Han visste hvor sårt jeg ville det skulle vare, og så endte det opp med å ødelegge meg istedenfor. Jeg mistet den jeg var glad i. Gud brydde seg ikke nok om meg til å hjelpe. Slik føler jeg det nå. Og jeg er redd, for nå har jeg ingen trygghet inni meg lenger.

Som du sier selv at du ikke trodde på at det var noen å be til, så er det som sagt du som forlater Gud, for det er i vanskelige perioder han prøver din tro. Det er jeg overerbevisst på. Og man kan ikke miste troen om du ikke har valgt det selv. For å finne tilbake, er den beste nøkkelen du kan bruke er å be.

Det er når du føler minst for å be, at du skal be. For da vil du oppdage etterhvert at du trosser tvilen. Og Gud har sin store kjærlighet for oss. Ikke glem at han gav sin enste sønn for oss nettopp fordi han elsker oss høyt, og det er DU et synlig bevis på.

[Gjest Hillary..]

Ikke glem at han gav sin enste sønn for oss nettopp fordi han elsker oss høyt, og det er DU et synlig bevis på.

Kjære Alisia, jeg har respekt for kristne. sannsynligheten for at Fortapt også er kristen er stor.

Da går sikkert det du skriver rett hjem.

For meg ble dessverre Jesus-mytologien dette blodsofferet - (unnskyld at jeg sier det på den måten) veldig problematisk og skygget for mitt forhold til Gud.

Jeg personlig opplevde ikke Gud som så synlig i kristendommen.

[Gjest alisia ikke innlogget]

Hei. Jeg respekterer ditt syn på kristendommen og forholdet med Gud. Synn du ikke har opplevd det på denne måten, for det er noe jeg unner alle. Det er forskjell på å være kristen og personlig kristen.

Mangen kan kalle seg kristen, men for å oppleve nærværet og kjærligheten fra Gud som jeg og andre har erfart, så må man være personlig kristen. Dvs og ha et personlig forhold til han. Leve med ham ( vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det), lytte til det han legger i våre hjerter, eventuelt å engsjere seg. Det kan desverre ikke sies om alle.

Har hatt mangen fantastiske opplevelser som bare kan oppleves av den som TROR med hele sitt hjerte. Likevel vil alle personlige kristene ha forskjellige opplevelser med Gud. Det er det som jeg opplever så fantastisk, og han overrasker stadig.

Jeg har nå mine tanker og ideer om hvordan situasjonene jeg er oppi og som jeg får bønne svar på skal utarte seg. Men det viser seg ALLTID at det aldri blir slik jeg hadde tenkt, så det handler bare om våre/mine begrensninger. Får alltid bønnesvar, og ting ordner seg også på det jeg har bedt om, men på andre utenkelige måter.

Det er det som er så herlig med Gud. Til syvende og sist er han ALLTID der når du trenger han.

Godt å være frelst, gitt.

[Gjest Emera]

Det der, alisia, opplever jeg som et eksempel på hvor nedlatende det går an å være som kristen!

Ikke at jeg tror du gjør det med vilje. Men resultatet blir allikevel slik. Mener jeg.

Livet går i bølger, kristen eller ikke. Menneskene er forskjellige. Vet du, noen vil aldri oppleve det du beskriver, dette med å være så "herlig frelst og halleluja!"

Men det går da for tusan an å være kristen for det!

Hvis man ikke har disse "fantastiske opplevelsene" du reklamerer for, TROR man altså ikke da med hele sitt hjerte??? Hvem er du som kan påstå det??

Det er ikke unormalt å føle at Gud er langt unna når livet butter imot. Tvert imot, det er menneskelig!

I slike situasjoner er det slett ikke sikkert at det hjelper det minste å treffe andre kristne som strør om seg med bibelsitater om å ikke bekymre seg.

At "Herren skal bevare deg fra alt ondt" kan oppleves som LANGT fra virkeligheten. Jeg vet hva jeg snakker om!

Hvis Gud er full av barmhjertighet, så skjønner han dette.

Jeg er selv på en, la meg kalle den en "reise i troen."

Jeg har vært svært langt nede. Og noen ganger har jeg faktisk ønsket at jeg aldri hadde hatt noen tro. Det var allikevel så unyttig, og kun en sten til den byrden jeg bar tungt på.

Jeg opplever at Gud lar meg få ta denne reisen. Helt til slutt. Han krever ikke av meg at jeg skal studere Bibelen opp og ned, be, be, BE, eller gaule lovsanger i desperasjon etter denne "helhjertede troen" som skal gi meg ruslignende opplevelser!

Det som står glassklart for meg, er NÅDEN. Ingenting annet. Intet føleri, ingen "opplevelser." Jeg har et svært sterkt gudsforhold. Om enn ikke alltid særlig positivt.

Men det er greit! Jeg behøver ikke streve meg ihjel for å "få nærhet til Gud."

Fint for deg at du har "opplevelser." Men det er ikke en nødvendighet for å ha en nær relasjon til Gud. Faktisk ikke!

[Gjest Filur]

8) Jeg synes synd på deg men ut fra noe andre kriterier.

Det er tragisk å være vitne til at enkelte voksne mennesker konsekvent nekter å bli det, og klamrer seg til en forestilling om at en farsskikkelse skal ordne opp i alle livets negative faser.

Hvorfor ikke snart flytte også mentalt hjemmefra, og ikke søke etter et dominerende farssubstitutt men begynne å tenke sjøl og godta livets realiteter.

[Gjest Hillary..]

8) Jeg synes synd på deg men ut fra noe andre kriterier.

Det er tragisk å være vitne til at enkelte voksne mennesker konsekvent nekter å bli det, og klamrer seg til en forestilling om at en farsskikkelse skal ordne opp i alle livets negative faser.

Hvorfor ikke snart flytte også mentalt hjemmefra, og ikke søke etter et dominerende farssubstitutt men begynne å tenke sjøl og godta livets realiteter.

Dette er like respektløst som "frelste" kristne.

Gudstro handler ikke om farssubstitutt og barnslighet.

[Gjest Emera]

Dette er like respektløst som "frelste" kristne.

Gudstro handler ikke om farssubstitutt og barnslighet.

Huff, ja. Snakk om å ikke ha skjønt noenting.

Men, er man uten tro så er det nok ikke så enkelt å begripe.

Jeg har så absolutt "flyttet mentalt hjemmefra," som Filur så flott kalte det...

Innlegget mitt sier vel det ganske klart. Det går fint an å ha en tro og samtidig være et tenkende, reflektert menneske. Og det var noe av det jeg mente å si med innlegget. At det går opp og ned i livet, og at vi må godta det uten å søke desperat etter "opplevelser."

Og, jeg håper denne tråden ikke utarter seg til en slags stillingskrig mellom troende og ikke-troende, hvor poenget blir å argumentere hverandre ihjel. Det er nok slike tråder fra før.

[Gjest Anonymous]

emera sier:

Det er ikke unormalt å føle at Gud er langt unna når livet butter imot. Tvert imot, det er menneskelig!

I slike situasjoner er det slett ikke sikkert at det hjelper det minste å treffe andre kristne som strør om seg med bibelsitater om å ikke bekymre seg.

At "Herren skal bevare deg fra alt ondt" kan oppleves som LANGT fra virkeligheten. Jeg vet hva jeg snakker om!

voldsomt så provosert du ble da??? Har da aldri sagt at man ikke kan være kristen forde man ikke søker Gud like mye som meg og debattstarter. f.eks.

Hva folk velger å tro, forbli deres problem. og blir man så provosert av det, javel, da får det også bli deres problem.

Jeg har uttalt meg på bakgrunn av slik jeg tolker situasjonen og utfra det som jeg selv har opplevd, og hvilken rett har du til å påstå noe annet? Og grunnen til at jeg nevnte bibelsitater var fordi det har hjulpet meg. Syntes absolutt du burde lese innlegget nøye før du begynner å utale deg.

Det at herren skal bevare oss for alt vondt kan nok virke langt fra virkeligheten for mangen, men er det ikke derfor det heter å tro??? Tro meg, jeg OGSÅ vet veldig godt hva jeg sitter å snakker om.

[Gjest Anonymous]

emera sier:

Det er ikke unormalt å føle at Gud er langt unna når livet butter imot. Tvert imot, det er menneskelig!

I slike situasjoner er det slett ikke sikkert at det hjelper det minste å treffe andre kristne som strør om seg med bibelsitater om å ikke bekymre seg.

At "Herren skal bevare deg fra alt ondt" kan oppleves som LANGT fra virkeligheten. Jeg vet hva jeg snakker om!

voldsomt så provosert du ble da??? Har da aldri sagt at man ikke kan være kristen forde man ikke søker Gud like mye som meg og debattstarter. f.eks.

Hva folk velger å tro, forbli deres problem. og blir man så provosert av det, javel, da får det også bli deres problem.

Jeg har uttalt meg på bakgrunn av slik jeg tolker situasjonen og utfra det som jeg selv har opplevd, og hvilken rett har du til å påstå noe annet? Og grunnen til at jeg nevnte bibelsitater var fordi det har hjulpet meg. Syntes absolutt du burde lese innlegget nøye før du begynner å utale deg.

Det at herren skal bevare oss for alt vondt kan nok virke langt fra virkeligheten for mangen, men er det ikke derfor det heter å tro??? Tro meg, jeg OGSÅ vet veldig godt hva jeg sitter å snakker om.

Og for å ha en nær relasjon til Gud, så har jeg ikke sagt at man SKAL gjøre det jeg anbefalte. Men noen vil nok oppleve det som godt å få være i samme situasjon. Og jeg har snakket med flere kritne som ikke opplever det jeg opplever og jeg har uttalt meg på bakgrunn av det jeg vet. Ikke utfra dine erfaringer.

[Gjest alisia ikke innlogget]

Emera sier:

Og, jeg håper denne tråden ikke utarter seg til en slags stillingskrig mellom troende og ikke-troende, hvor poenget blir å argumentere hverandre ihjel. Det er nok slike tråder fra før.

Det er takket være sånne som deg at denne tråden utarter seg til en slags stillingskrig. Sånne som ikke har annet å gjøre enn å bli provosert. Og innelegget var absolutt ment til den som startet denne debatten og andre argumenter klarer jeg meg fint uten. Takk til deg.

[Gjest Emera]

De innleggene der sier atskillig mer om deg enn jeg tror du er klar over...

Bli voksen, da! Du må da vel tåle at noen ikke er enige med deg?

[Gjest Filur]

Huff, ja. Snakk om å ikke ha skjønt noenting.

Men, er man uten tro så er det nok ikke så enkelt å begripe.

Jeg har så absolutt "flyttet mentalt hjemmefra," som Filur så flott kalte det...

Innlegget mitt sier vel det ganske klart. Det går fint an å ha en tro og samtidig være et tenkende, reflektert menneske. Og det var noe av det jeg mente å si med innlegget. At det går opp og ned i livet, og at vi må godta det uten å søke desperat etter "opplevelser."

Og, jeg håper denne tråden ikke utarter seg til en slags stillingskrig mellom troende og ikke-troende, hvor poenget blir å argumentere hverandre ihjel. Det er nok slike tråder fra før.

Beklager Emera. Mitt innlegg var ikke ment som et svar til deg, men som reaksjon på det første innlegget som åpnet dette "ballet".

[Gjest Emera]

Det er greit, det du!

Jeg gikk nok litt for fort i forsvar der....