Lyver du? Hvite løgner..?

[AnonymBruker]

Typen min spurte om jeg kan be en jeg skal møte i morgen om en tjeneste på hans vegne. Begge kjenner vedkommende, han mest.. Jeg sa at det selvsagt er greit da jeg hørte hva det gjaldt. Men så sa han "Fint! Bare fortell at bla bla bla, så vil han sikkert gjøre det." Bla bla bla= løgn.

Jeg sa at vedkommende helt sikkert bare vil sette pris på å bli spurt, og gjøre tjenesten med glede. Det er ingen grunn til å lyve. Sannheten holder liksom, trenger ikke overdrive...Han sa "Ja men...." Og så sa jeg fort at jeg ikke vil lyve. Sa også at jeg synes det virker som at han tar lett på løgner, og lurte på om han noen ganger lyver for meg også. "Hver dag" svarte han og lo.. Jeg så litt sint ut, og så sa han at han lyver selvsagt ikke til meg. Vi ble enige om at jeg ber får felles bekjente om tjenesten, men uten å lyve. Det var greit.

En dag ble han oppringt mens vi var på vei for å hente en burger han hadde bestilt, av en kollega som lurte på om han ville være med og fiske. Da svarte han at han kunne komme om ca tre kvarter, fordi vi nå skulle i butikken og handle, og det ville ta litt tid.. Ehh? Husker ikke mer i farta, men han har sagt lignende ting til andre også. Helt grunnløse løgner... De kalles vel små og hvite, men jeg mener at løgn er løgn. Dårlig uvane å holde på sånn der.. Føles teit å ta en seriøs samtale hvor jeg vil vite om han lyver til meg også. Men er usikker. Hvorfor ikke til meg, om til andre? Kan jo skape pinlige situasjoner at han lyver til andre også. Det virker som at andre har større toleranse for hvite løgner enn meg. Hvor går deres grenser?

Jeg lyver litt selv, uten å se på det som løgner. Om en bekjent spør hvordan det står til, og jeg igrunn ikke har det bra sier jeg automatisk "Bra, takk.. Hvordan har du det?". Spør noen om hva jeg synes om noe de selv virkelig liker, som hårsveisen, så kan jeg si "Jo, den er flott!" så jeg er ikke skinnhellig selv altså.. Men når løgnene ikke er for å skåne noen engng, hva er vitsen?

Anonymkode: c3891...739

[Meline37]

Typen min spurte om jeg kan be en jeg skal møte i morgen om en tjeneste på hans vegne. Begge kjenner vedkommende, han mest.. Jeg sa at det selvsagt er greit da jeg hørte hva det gjaldt. Men så sa han "Fint! Bare fortell at bla bla bla, så vil han sikkert gjøre det." Bla bla bla= løgn.

Jeg sa at vedkommende helt sikkert bare vil sette pris på å bli spurt, og gjøre tjenesten med glede. Det er ingen grunn til å lyve. Sannheten holder liksom, trenger ikke overdrive...Han sa "Ja men...." Og så sa jeg fort at jeg ikke vil lyve. Sa også at jeg synes det virker som at han tar lett på løgner, og lurte på om han noen ganger lyver for meg også. "Hver dag" svarte han og lo.. Jeg så litt sint ut, og så sa han at han lyver selvsagt ikke til meg. Vi ble enige om at jeg ber får felles bekjente om tjenesten, men uten å lyve. Det var greit.

En dag ble han oppringt mens vi var på vei for å hente en burger han hadde bestilt, av en kollega som lurte på om han ville være med og fiske. Da svarte han at han kunne komme om ca tre kvarter, fordi vi nå skulle i butikken og handle, og det ville ta litt tid.. Ehh? Husker ikke mer i farta, men han har sagt lignende ting til andre også. Helt grunnløse løgner... De kalles vel små og hvite, men jeg mener at løgn er løgn. Dårlig uvane å holde på sånn der.. Føles teit å ta en seriøs samtale hvor jeg vil vite om han lyver til meg også. Men er usikker. Hvorfor ikke til meg, om til andre? Kan jo skape pinlige situasjoner at han lyver til andre også. Det virker som at andre har større toleranse for hvite løgner enn meg. Hvor går deres grenser?

Jeg lyver litt selv, uten å se på det som løgner. Om en bekjent spør hvordan det står til, og jeg igrunn ikke har det bra sier jeg automatisk "Bra, takk.. Hvordan har du det?". Spør noen om hva jeg synes om noe de selv virkelig liker, som hårsveisen, så kan jeg si "Jo, den er flott!" så jeg er ikke skinnhellig selv altså.. Men når løgnene ikke er for å skåne noen engng, hva er vitsen?

Anonymkode: c3891...739

Alle lyver iblant. Den som sier at han / hun ikke lyver er faktisk ikke ærlig. Men man skal ikke lyve om alvorlige ting. 

[AnonymBruker]

Typen min spurte om jeg kan be en jeg skal møte i morgen om en tjeneste på hans vegne. Begge kjenner vedkommende, han mest.. Jeg sa at det selvsagt er greit da jeg hørte hva det gjaldt. Men så sa han "Fint! Bare fortell at bla bla bla, så vil han sikkert gjøre det." Bla bla bla= løgn.

Jeg sa at vedkommende helt sikkert bare vil sette pris på å bli spurt, og gjøre tjenesten med glede. Det er ingen grunn til å lyve. Sannheten holder liksom, trenger ikke overdrive...Han sa "Ja men...." Og så sa jeg fort at jeg ikke vil lyve. Sa også at jeg synes det virker som at han tar lett på løgner, og lurte på om han noen ganger lyver for meg også. "Hver dag" svarte han og lo.. Jeg så litt sint ut, og så sa han at han lyver selvsagt ikke til meg. Vi ble enige om at jeg ber får felles bekjente om tjenesten, men uten å lyve. Det var greit.

En dag ble han oppringt mens vi var på vei for å hente en burger han hadde bestilt, av en kollega som lurte på om han ville være med og fiske. Da svarte han at han kunne komme om ca tre kvarter, fordi vi nå skulle i butikken og handle, og det ville ta litt tid.. Ehh? Husker ikke mer i farta, men han har sagt lignende ting til andre også. Helt grunnløse løgner... De kalles vel små og hvite, men jeg mener at løgn er løgn. Dårlig uvane å holde på sånn der.. Føles teit å ta en seriøs samtale hvor jeg vil vite om han lyver til meg også. Men er usikker. Hvorfor ikke til meg, om til andre? Kan jo skape pinlige situasjoner at han lyver til andre også. Det virker som at andre har større toleranse for hvite løgner enn meg. Hvor går deres grenser?

Jeg lyver litt selv, uten å se på det som løgner. Om en bekjent spør hvordan det står til, og jeg igrunn ikke har det bra sier jeg automatisk "Bra, takk.. Hvordan har du det?". Spør noen om hva jeg synes om noe de selv virkelig liker, som hårsveisen, så kan jeg si "Jo, den er flott!" så jeg er ikke skinnhellig selv altså.. Men når løgnene ikke er for å skåne noen engng, hva er vitsen?

Anonymkode: c3891...

Så klart lyver han til deg. Han lyver jo så fint og uanstrengt foran deg. Jeg lyver dagen lang jeg. Og spesielt til min partner. Men aldri om alvorlige ting. Små hvite løgner er og kan være skadelig  

Anonymkode: 82342...745

[AnonymBruker]

Små hvite løgner er og kan være skadelig  

Skrivefeil eller?

Små løgner er nærmest uunngåelig og skjer automatisk ja. Men når folk har ulikt syn på hva som er hvite løgner og hva som bare er dumt å lyve om, kan det bli problemer.

"Hvordan gikk det på det arrangementet i helga da?" ble jeg en gang spurt av en han kjenner. Jeg svarte at vi koste oss i helga. Jeg tenkte jo sånn generelt i helga. Etterpå tenkte jeg at vi hadde da ikke vært på noe arrangement, men det hadde typen tydligvis fortalt dem at vi var på.

Anonymkode: c3891...739

[Meline37]

Så klart lyver han til deg. Han lyver jo så fint og uanstrengt foran deg. Jeg lyver dagen lang jeg. Og spesielt til min partner. Men aldri om alvorlige ting. Små hvite løgner er og kan være skadelig  

Anonymkode: 82342...745

Alle lyver iblant, men en vil jo faktisk ha minst mulig løgner. 

For eksempel: her er en løgn jeg kan ta.... 

En person har nettopp klippet seg, og personen så forferdelig stygg ut på håret: " Så fin du var.." vil jeg si... spesiellt hvis vedkommende er en kollega, men er vedkommende en av mine nærmeste så vil jeg gjerne si: " du er alltid fin, men jeg ville heller ha hatt håret litt anderledes neste gang". 

[qwerty123]

Mitt liv hade varit mycket lättare på många sätt om jag hade ljugit om saker men jag tror på att ärlighet varar längst. 

[Gjest Aucaman]

De aller fleste lyver rimelig mange ganger om dagen. 60% av den voksne befolkningen skal visst lyve minst en gang hvert 10.minutt.

Spørsmålet er jo selvsagt hva bakgrunnen er for å lyve. Hvis det på noe vis er for manipulere meg eller andre så er det klart at det er et problem. Hvis det er for å skape en god historie, skåne meg eller bare for å holde en samtale i gang bryr jeg meg ikke så mye. Men det er klart, setter vesentlig mer pris på ærlighet (uansett hva) enn løgn. Men det er ikke sånn at jeg går i fistel for det. Ville vært veldig hyklersk av meg.

[Meline37]

Jeg mener at de fleste lyver om noe. Men blir det for mange løgner, og er de alvorlige, så aksepterer jeg dem ikke. Det er grenser for hva man kan akseptere. 

Men hvis en kollega spør om hun er fin på håret, så sier jeg gjerne ja for å beskytte om hennes følelser og fordi jeg har respekt og samvittighet ovenfor hva hun måtte tenke og føle. Vil jo gjøre folk glad rundt meg.. Ja, jeg opererer med hvite løgner iblant, men kun med gode hensikter. 

Hvis man skal få seg en jobb... og sjefen spør: " Sant lokalet er kjempefint"? Og jeg synes det er styggt!.   Da kan jeg si ja for å ha muligheter til å få jobben , og for å være høflig.  

 

Endret 25. november 2015 av Meline37

[Vannflaska]

Hvis jeg er sliten og ikke orker å svare utfyllende så kan jeg lyge noen ganger. 

 

Min mor er så nysgjerrig, så hvis hun vet at jeg har vært på besøk men ikke hvor, kan hun si: "Var du hos Anette?" "Ja" kan jeg svare da bare fordi jeg ikke gidder at hun skal stille 2847 spørsmål.

 

Jeg har ikke kjæreste, men husker en eks som ALLTID sa han gjorde noe annet når folk ringte til han... Fordi han heller ikke gadd videre utspørring. 

[amare]

Det er så himla idiotisk å prate med som drar sånne hvite små løgner hele tiden... Man ser jo rett igjennom dem.

nei, orker ikke å prate noe særlig med sånne folk

[Gjest ISeeYouCreep]

Ja, jeg lyver og det irriterer meg!!!
.

Endret 13. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Det er så himla idiotisk å prate med som drar sånne hvite små løgner hele tiden... Man ser jo rett igjennom dem.

nei, orker ikke å prate noe særlig med sånne folk

Broren min er sånn, blir tatt innrømmer aldri, han lager historier som han tvister å frir på ette hvert som han får spørsmål.  Og selfølgelig er alltid Jeg /vi som overdriver, er for sensitive og blir angrepet (tydeligvis det beste forsvare p angripe) når vi tar det eller andre ting opp. Aldri bed om unskyldning til noen, han gjør aldri noe galt-alltid alle andre feil

Etter å sagt ifra såå mange ganger (ikke bare om det,men andre ting) innså jeg at han komme ikke til å forandre seg, og jeg må slutte å håpe det, Så nå har jeg kun kontakt med han i familieselskap. Jeg synes det er kjempe synd og trist fordi jeg er fortsatt glad i han, han kommer alltid til å være min bror, men jeg kan ikke la meg gang gang på bli behandlet respektløst, og det aller viktigste føle meg SÅRET over han oppførsel.

En liten hvit løgn en gang iblant er ok, men ikke hvis man juger hele tiden. Folk er ikke dumme. Man mister respekt og tillit til den personen. Og har man mistet tillit er det vanskelig å den tilbake.

Anonymkode: f1411...64b

[AnonymBruker]

Broren min er sånn, blir tatt innrømmer aldri, han lager historier som han tvister å frir på ette hvert som han får spørsmål.  Og selfølgelig er alltid Jeg /vi som overdriver, er for sensitive og blir angrepet (tydeligvis det beste forsvare p angripe) når vi tar det eller andre ting opp. Aldri bed om unskyldning til noen, han gjør aldri noe galt-alltid alle andre feil

Etter å sagt ifra såå mange ganger (ikke bare om det,men andre ting) innså jeg at han komme ikke til å forandre seg, og jeg må slutte å håpe det, Så nå har jeg kun kontakt med han i familieselskap. Jeg synes det er kjempe synd og trist fordi jeg er fortsatt glad i han, han kommer alltid til å være min bror, men jeg kan ikke la meg gang gang på bli behandlet respektløst, og det aller viktigste føle meg SÅRET over han oppførsel.

En liten hvit løgn en gang iblant er ok, men ikke hvis man juger hele tiden. Folk er ikke dumme. Man mister respekt og tillit til den personen. Og har man mistet tillit er det vanskelig å den tilbake.

Anonymkode: f1411...64b

Og det verste er at han juger om ang samboren også til samboren. Han bruker ofte samboer som en unskyldning for at ting ikke skal gjøres, istendenfor å være ærlig å si at det er han har problemer med det. Og til samboer gjør han det samme. Det er vi som har problemmer med det ikke han.

Virker som han tror han unslipper en del ansvar pga, men vi kjenner han og vet at han juger og spesielt når historiene forandrer seg litt og litt eller helt.

 

 

Anonymkode: f1411...64b

[Meline37]

Ja, jeg lyver og det irriterer meg!!!
Det glipper bare utav meg. Det kommer så naturlig, og jeg hater det! 

Det er små uviktige ting. Som f.eks legger på litt på en historie. Sier at jeg har gjort det og det, men så har ikke orket å gjort det enda. F.eks venner spør hva jeg skal i morgen så kan jeg si "skal på middag til mamma, så ut å handle mat også skal jeg over til ei venninne. Hvordan det?". 
Når sannheten er at jeg har ingen planer og vil være hjemme, orker ikke å dra på besøk eller få besøk. Så når de spør "hva skal du..." så får jeg litt panikk å lyver på autopilot.
Men hvis det er slik at jeg er usikker på om jeg orker besøk/få besøk dagen etter så kan jeg si "men er ikke sikker på om det blir i Morgen eller overmorgen da, men det vet jeg i morgen". Lyver også å sier at jeg skal vaske hus, men sannheten er at jeg er nettopp ferdig og sier jeg skal gjøre det, fordi jeg orker ikke besøk. 

Når mamma spør hva jeg har spist til middag så lyver jeg til jeg blir blå. 
For hun gnåler sånn om kostholdet mitt. Hun er bekymret for at jeg ikke spiser nok, noe jeg ikke gjør. Så hvis jeg ikke har spist på to dager så må jeg lyve og si at jeg har spist det og det. 

Jeg er egentlig for ærlig. Derfor jeg nå har begynt å pynte på sannheten. 
F.eks jeg kunne fint reise meg opp midt i timen for å skulke. Læreren spurte hvor jeg skulle hen så sa jeg det som det var "jeg skal hjem". Kunne sitte å prate i telefonen med mamma foran læreren. Hvor vi da planla at hun skulle kom å hente meg for jeg orket ikke å være på skolen lengre, altså skulking. 
Dersom noen var stygge på håret så sa jeg det rett ut. Spurte læreren om jeg jukset på en prøve så sa jeg det rett ut. Hvis jeg ikke leverte inn en oppgave så sa jeg det rett ut "Jeg orket ikke å gjøre den". 
Jeg snakket aldri om folk bak ryggen deres, jeg sa det rett ut til de. Hvis jeg ble konfrontert med det ene og det andre så sa jeg det rett ut. 

Så jeg havnet i mye trøbbel fordi jeg var ærlig. Var ærlig fordi jeg ga blanke faen i hva andre mente og sa. 
Så nå lyver jeg, fordi jeg orker ikke å forklare meg, unnskylde meg eller svare på tusen spørsmål. Jeg lyver, fordi jeg er sliten psykisk. Så da er det lettere å si at jeg skal vaske hus, enn å gi den lange talen om hvorfor jeg ikke orker besøk. 
Men lyvingen har begynt å irritere meg grenseløs. Spesielt det med å pynte på historier. 

Jeg synes det er styggt å lyve, men ... man vil jo ikke såre og fornærme folk heller.Får man en julegave man ikke liker: hvorfor skal man si: "den var jævla stygg". Jeg later som om jeg synes den er fin for å ikke såre den som ville være snill å gi den. Sånn er jeg. Men vet at enkelte er stikk motsatt. Jeg tenker på at andre har følelser de også, og vil helst unngå å såre andre mennesker. 

Jeg pleier normalt sett aldri å lyve, er som en "åpen bok", , men hvis jeg blir sint og skuffet på noen, så vet jeg at jeg en sjelden gang i blant har hatt en tendens til å lyve for å plage den andre part litt tilbake. Da kan jeg si saker som jeg ellers aldri ville sagt. Vet ikke om noen av dere andre kjenner dere igjen i det å begynne å lire av seg og å lyve fordi man blir sint? 

Endret 26. november 2015 av Meline37

[Gjest O.G.]

Vel, det går ikke an å snakke helt sant i alle tilfeller.

[hjertesukka]

Jeg kaller det for skrøner, syns det høres litt bedre ut.   Men bare om uvesentlige småting.

[Meline37]

Vel, det går ikke an å snakke helt sant i alle tilfeller.

Man hadde gjerne fått problemer ute blant folk hvis man sa sannheten hele tiden..... Jeg synes at jeg ser for meg at jeg har sett en sånn komedie før.... Der en fyr går å sier sannheten til alle. Og da er det bedre å holde håndflaten på munnen  

Endret 26. november 2015 av Meline37

[wahaj]

Lyver ikke om mye. Men noen hvite løgner i blant gjør jeg. Mannen derimot. Der er det mye, spesielt i tlf med andre.

Var en periode i fjor jeg løy ekstremt, om økonomien til mannen, men har sluttet helt med det nå. Så eneste jeg tar hvite løgner til om dagen er syort sett barna.

Og han bruker alltid ungene som unnskyldning for at han må legge på. Jaha, og da fremstilles det som at jeg ikke gjør en dritt... det er irriterende det.

[Gjest O.G.]

Man hadde gjerne fått problemer ute blant folk hvis man sa sannheten hele tiden..... Jeg synes at jeg ser for meg at jeg har sett en sånn komedie før.... Der en fyr går å sier sannheten til alle. Og da er det bedre å holde håndflaten på munnen  

Jepp.

[AnonymBruker]

Man hadde gjerne fått problemer ute blant folk hvis man sa sannheten hele tiden..... Jeg synes at jeg ser for meg at jeg har sett en sånn komedie før.... Der en fyr går å sier sannheten til alle. Og da er det bedre å holde håndflaten på munnen  

Det er også jeg for så vidt enig i og   Men noen ganger kommer det veldig ann på hva man juger om og til hvem man juger til. Men må ikke være ærlig om absolutte alt og ta opp absolutte alt

Anonymkode: f1411...64b